Vi tror ikke «sønnen» til mannen er hans....

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Grunnen til at de ikke vet om han er jo nettopp at min mann ikke tror han er hans sønn. Takk for råd ellers.

Anonymkode: e173c...b00

Jeg mener de bør vite om han uansett, tenkt om det faktisk er broren deres da?

Uansett bør de vite at det bor en mann der som tror han er broren deres, og som pappa en gang godtok at var det, men som nå tviler på at det virkelig er sånn.

De kommer jo til å få et sjokk når det kommer frem. For et svik å få vite at pappa betalte bidrag i 20 år, men han fortalte det ikke til oss...

Kanskje de ikke er i slekt, og da bør de jo få vite at pappa tviler og hvorfor han tviler, men de bør absolutt vite at det er et "skjellett i skapet"

Anonymkode: e8b76...3c1

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mener de bør vite om han uansett, tenkt om det faktisk er broren deres da?

Uansett bør de vite at det bor en mann der som tror han er broren deres, og som pappa en gang godtok at var det, men som nå tviler på at det virkelig er sånn.

De kommer jo til å få et sjokk når det kommer frem. For et svik å få vite at pappa betalte bidrag i 20 år, men han fortalte det ikke til oss...

Kanskje de ikke er i slekt, og da bør de jo få vite at pappa tviler og hvorfor han tviler, men de bør absolutt vite at det er et "skjellett i skapet"

Anonymkode: e8b76...3c1

Syns ikke de trenger å vite det. Vi har ikke hatt noe kontakt med han siden de ble født.  Tror ikke kontakten bedrer seg om farskap bekreftes. 

Anonymkode: e173c...b00

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Syns ikke de trenger å vite det. Vi har ikke hatt noe kontakt med han siden de ble født.  Tror ikke kontakten bedrer seg om farskap bekreftes. 

Anonymkode: e173c...b00

Sier ikke de må ha kontakt, men de bør vite at det finnes en mann der ute som etter loven er sønn til pappaen deres. Tenkt om mannen din blir påkjørt neste uke, eller faller om pga et hjerneslag. Ungdommene deres vil få sjokk og være i sorg, også dukker det opp en fremmed mann de aldri har hørt om og skal være med i arveoppgjøret... Det er det jeg mener, at dere bør skjerme barna deres for et sånt sjokk, de bør vite om mannen.

Anonymkode: e8b76...3c1

[Anonym bruker]

Det er nettopp derfor vi må finne en løsning på dette! Det er ikke slik at vi har 3 ungdommer, eldste går på ungdomsskolen ja. Men vi vil ha dette på det rene. Så skal vi evt fortelle de om denne mannen. 

Anonymkode: e173c...b00

[Anonym bruker]

Mannen må så vidt jeg vet ta kontakt med tingretten og kreve en farskapssak. De tror jeg kan pålegge partene å t en dna-prøve. Deretter kan eventuelt farskapet oppheves.

Anonymkode: 4cbd2...1c0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Er det deg som egentlig ikke godtar at mannen din faktisk har en arving fra før??? 

Anonymkode: 60fa9...498

Helt sikkert. For han kan jo gjøre at hun ikke får sitte i uskiftet bo om mannen skulle falle fra først. 

Anonymkode: 5f08a...315

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Helt sikkert. For han kan jo gjøre at hun ikke får sitte i uskiftet bo om mannen skulle falle fra først. 

Anonymkode: 5f08a...315

Som sagt så har mannen min flere særkullsbarn som vi har god kontakt med. Vi er voksne folk. Disse er en naturlig del av familien og jeg har selvfølgelig ikke problemer med at han har barn fra før, men at en mann skal komme å frata barna våre arv han juridisk sett ikke har krav på, ja da hadde vi jo vært dumme om vi synes det er greit😊

Anonymkode: e173c...b00

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som sagt så har mannen min flere særkullsbarn som vi har god kontakt med. Vi er voksne folk. Disse er en naturlig del av familien og jeg har selvfølgelig ikke problemer med at han har barn fra før, men at en mann skal komme å frata barna våre arv han juridisk sett ikke har krav på, ja da hadde vi jo vært dumme om vi synes det er greit😊

Anonymkode: e173c...b00

«Flere særkullsbarn»

Igjen: Interessant mann. 

 

Litt barn her og litt barn der.

Anonymkode: 663a0...0e6

[the amazing spidermamma]

Jeg synes litt synd på denne unge mannen, jeg, da. Mor er 'ute av bildet', og far vil helst også være det. 

[Anonym bruker]

I all verden, så mange stygge svar! Det må da gå an å ikke straks tenke det verste om folk, og svare i en ordentlig tone. Er det rart at barn mobber, når de har foreldre med hat-briller på... HI, jeg vet ikke hvordan dere kal gå fram, men kanskje dere bør starte med å kontakte en advokat som kanskje vet? Ønsker dere lykke til! 

Anonymkode: b0b1e...da6

[Anonym bruker]

Det spiller ingen rolle om det er synd på den unge mannen, eller om far har andre særkullsbarn, eller... Det eneste som er viktig her er at far har en berettiget (ifølge hi) tvil, og da har han rett til å kreve å få svar om han er biologisk far eller ikke. Det må gjøres ved at det opprettet en sak med krav om undersøkelse at farskap i tingretten, og eventuelt kan da tingretten fradømme farskapet hvis DNA test viser seg å bekrefte mistanken om at den juridiske faren ikke er far. 

Anonymkode: 11370...2d8

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Som sagt så har mannen min flere særkullsbarn som vi har god kontakt med. Vi er voksne folk. Disse er en naturlig del av familien og jeg har selvfølgelig ikke problemer med at han har barn fra før, men at en mann skal komme å frata barna våre arv han juridisk sett ikke har krav på, ja da hadde vi jo vært dumme om vi synes det er greit😊

Anonymkode: e173c...b00

Hvorfor kaller du han «en mann»? Det er da ikke hans feil at mor og far hans er idioter som ikke finner utav ting. Han har som barn vokst opp i den tro at mannen din er hans far. Grunnen til det er fordi hans mor og din mann hadde sex og fordi din mann faktisk skrev under på papirer på at han er barnets far.

 

at de var ungdommer hadde vel ingenting ned saken å gjøre. Mannen din hadde vel familie som kunne gi han tips om å sjekke om dette var hans barn? 

 

Tenk om noen plutselig gir beskjed at det du alltid har trodd var din far er ikke det likevel? Fordi det har kommet en ond stemor i bildet og syns ikke dere ligner? Hva bevis har dere at dette plutselig ikke er sønnen til din mann? Utseende? Jeg har 4 totalt ulike barn og to av de ligner verken meg eller mannen.

 

Hvorfor er ikke mor i bildet? Skjønner du ikke det er ekstra vanskelig for en ung mann å bli fratatt hele sin identitet og familie særlig viss mor ikke kan si hvem andre som er far?

 

jeg synes din mann skal ta en tur å prate med denne gutten. Kun de to. Din mann bør oppføre seg voksent og være imøtekommende. Forklare hvorfor han tror han ikke er faren, forklare hvordan ting var før/etter graviditeten osv. Hold arv ute og forklar til gutten at han ønsker kun å vite sannheten, og at gutten har krav på å finne ut om han har en annen pappa. Dette er viktig også pga arvelige sykdommer, men det er kanskje en mann der ute som faktisk har en flott sønn uten å vite dette. Hva om han blir forelsket i en halvsøster han ikke vet? 

 

 

Anonymkode: c4fc8...6ec

[Anonym bruker]

Her er det tydelig at de som svarer ikke greier å sette seg inn i problemet! Jeg kan, for jeg har vært i omtrent samme situasjon! Mannen min grublet vanvittig mye på om barnet var hans, selv om han hadde fungert som far. Den usikkerheten kan vel bare forstås  om man har opplevd det selv, Jeg kan likevel skjønne litt av det, TENK om jeg ikke var helt sikker på om et av mine barn likevel ikke var mitt?? Sjokk, sorg, traume er noen ord som vel kan beskrive hvordan det må være å få vite at det ikke er ditt barn. Likevel er usikkerheten værre....

Å så det med å føle seg lurt, ja SVINDLET, for barnebidrag og utgifter i mange år.

Det er som regel bedre å vite sikkert, og det med arv ER viktig! Hvorfor tror dere ellers at det er relativt vanlig at familier splittes og ødelegges når arv skal deles??

Anonymkode: 4ee95...ab7

[Anonym bruker]

Hvorfor tror dere at han ikke er mannen din sin, da? 

Jeg skjønner at dere vil ha visshet, men å sende en DNA test i posten er vel neppe beste måte å gå frem på. 

Anonymkode: e659b...4df

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Historien er lang, og mye mer detaljert enn skrevet her...,Har er med stor sikkerhet ikke hans sønn. Men er vel etter han traff meg at han virkelig har brydd seg om dette. Og det er mange år siden det også, vi har barn i ungdomsskolen. Ingen av barna vet om dette heller.

Anonymkode: e173c...b00

Etter DU traff ham og fikk felles barn mener du vel. 

Anonymkode: d9e8e...9b3

[Anonym bruker]

Ja så absolutt. Både for meg og min mann så er han «en mann» på 30 år som vi ikke kjenner. Og ja etter vi fikk barn så er både jeg og min mann opptatt av å vite sannheten. Flere grunner til at vi tror dette er feil, bla fødselstidspunkt kontra når de hadde sex.

Anonymkode: e173c...b00

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja så absolutt. Både for meg og min mann så er han «en mann» på 30 år som vi ikke kjenner. Og ja etter vi fikk barn så er både jeg og min mann opptatt av å vite sannheten. Flere grunner til at vi tror dette er feil, bla fødselstidspunkt kontra når de hadde sex.

Anonymkode: e173c...b00

Barnet kan være født før tidlig eller for sent, i forhold til tidspunktet for samleie. Mannen kan også huske feil, med tanke på at det er over 20 år siden. Sjeldent det er 9 mnd, på dagen.

Anonymkode: 663a0...0e6

[Superdolly]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Her er det tydelig at de som svarer ikke greier å sette seg inn i problemet! Jeg kan, for jeg har vært i omtrent samme situasjon! Mannen min grublet vanvittig mye på om barnet var hans, selv om han hadde fungert som far. Den usikkerheten kan vel bare forstås  om man har opplevd det selv, Jeg kan likevel skjønne litt av det, TENK om jeg ikke var helt sikker på om et av mine barn likevel ikke var mitt?? Sjokk, sorg, traume er noen ord som vel kan beskrive hvordan det må være å få vite at det ikke er ditt barn. Likevel er usikkerheten værre....

Å så det med å føle seg lurt, ja SVINDLET, for barnebidrag og utgifter i mange år.

Det er som regel bedre å vite sikkert, og det med arv ER viktig! Hvorfor tror dere ellers at det er relativt vanlig at familier splittes og ødelegges når arv skal deles??

Anonymkode: 4ee95...ab7

De fleste som har svart har litt empati for denne unge mannen. Han har vokst opp med en far som aldri har villet vite av ham, og som ung voksen (og uten en mor i livet sitt) får han tilsendt en DNA-test i posten med beskjed om at nå skal far endelig få bevist at han ikke er hans sønn, slik at han ikke skal komme her og kreve arv en gang i framtida.

Enten dette nå er slik eller sånn, så er ingenting av denne suppa den unge guttens feil! Ingenting!

[Anonym bruker]

Din mann må nok gå rettens vei, som andre har nevnt.

Vet du, hvis jeg hadde vært i denne mannens sko, hadde jeg kanskje også latt være å sende inn den dna-testen jeg fikk i posten. Om ikke annet, på pur f... fordi jeg hadde blitt vanvittig provosert og såret over å få en slik test i posten av en påstått far som aldri har brydd seg. Jeg kunne godt ha tenkt at hvis han vil ha en farskapstest så får han jammen gjøre det han må for å få det, at han har hatt det altfor enkelt som far og at det er på tide at han ser at det krever en viss minsteinnsats. Også om han skulle vise seg å ikke være far ville det nok ha provosert meg at han ventet til jeg var nesten 30 år før han ville finne det ut. Da fortjener han også å måtte jobbe for å få vite. Far er den som burde vært voksen i alle disse tre tiårene, og kunne valgt anderledes. Det var kanskje ikke så enkelt for 30 år siden, men det er mange år siden fedre fikk mulighet til å kreve å få sjekke farsskap.

Du skriver at det ligger langt mer til saken som du ikke vil legge ut her. Det er mulig, men måten du skriver på gir et sterkt inntrykk av at både du og din mann håper at denne sønnen ikke er hans sønn likevel. Måten du snakker om arven på virker kynisk og helt ufølsom, noe man også får inntrykk av at far er siden han ikke har hatt kontakt med sønnen, og heller ikke gjort noe for å få kontakt etter at gutten ble voksen. Det viser sider ved far (og deg) som er mildt sagt lite gode, men heller egoistiske og kyniske og materielt fokusert, helt blottet for empati med dette barnet som har blitt et nesten grotesk offer for sine foreldres dårlige valg. Denne "mannen", som du omtaler ham med (du distanserer deg enormt fra ham ved å omtale ham som "denne mannen" fremfor "min manns mulige sønn"...), han har vært en liten baby, en liten gutt i barnehagen som har lurt på hvor pappaen hans var, lurt på hvorfor alle andre har en pappa bare ikke han, lurt på hvorfor pappaen hans ikke vil ha med ham å gjøre, en ungdom som har slitt med å finne sin identitet uten å ha noen farsfigur å identifisere seg med, ingen farsfamilie å se likheter med, ingen far å søke råd med, ingen far som støtter når mor også forsvinner, en mann på 30 som enten ikke lenger har en mor, eller som har en mor som ikke ønsker ham... og en far som aldri har ønsket ham, en mann uten opphav og familie. Alene.

Og så plumper det helt uten forvarsel en dna-test i posten fra den som han alltid har hatt navnet på som sin far - som sier "jeg tror egentlig ikke at jeg er din far, jeg vil at du skal ta en dna-test". Man trenger ikke være særlig smart for å forstå at dette kommer fordi far tror han ikke er far, og tydeligvis heller ikke ønsker å være hans far. Så ikke bare er han blitt avvist av far hele sin oppvekst, nå får han gnidd det inn også som voksen.

Forstår du og din mann virkelig ikke hvor enormt vondt dere trolig har gjort denne mulige sønnen? Bryr dere dere i det hele tatt om akkurat det?

Har dere tenkt lenger enn til dna-resultatet? Det tviler jeg dere har tenkt særlig på. For dere er det jo tydeligvis et stort håp om at han ikke er din manns sønn. For da sikrer dere deres andre barn mer penger når din mann dør. Men hva om dna-testen viser det motsatte? At din mann er hans far - hvordan har dere i så fall tenkt å oppføre dere og behandle sønnen? Hvordan har din mann tenkt å komme imøte en sønn han ikke har hatt noe med å gjøre i 30 år? Er din mann egentlig villig til å gjøre alt det som i så fall garantert må til for at de ev. skal kunne få et godt forhold til hverandre? For det er ikke rent lite din mann da må være villig til å gjøre. Terapi både alene og sammen med sønnen vil jeg tro de ikke kommer utenom, for det må være enormt mye vanskelige og vonde følelser fra begges side. Når mannen din ikke har vært villig til å gjøre dette før - hvorfor er han i så fall å gjøre det etter han ev. har fått bekretet farsskapet? Han har jo ikke vært villig til hverken å ta en test før eller forsøke å være far etter at gutten ble myndig og selv kunne bestemme hvem han skulle omgås, om mor ev. har hindret dette tidligere.

Jeg synes din mann - som du skryter av er så bra en mann - skal begynne å oppføre seg som en moden voksen og behandle han som er, eller ikke er, hans sønn med verdighet og respekt. Å sende den dna-testen i posten var ingen av delene. Far bør ta kontakt, om sønnen ikke vil snakke med ham, skrive et 100 % ærlig og oppriktig brev hvor din mann forklarer situasjonen og noe om hvorfor de aldri har hatt kontakt tidligere. Og så forklare at far har tenkt mer og mer på dette og nå ønsker å få sikkerhet rundt farskapet og kanskje begynne på nytt og forsøke å skape en god relasjon mellom far og sønn. Forklar at far forstår at dette sikker både er vanskelig, provoserende og veldig sårt, og at han har forståelse for det, men at det forhåpentligvis kan være med på at begge får det bedre om farskapsspørsmålet en gang for alle blir avklart.

Din mann må legge av seg offerrollen fortere enn svint! Ikke bare for det som godt mulig er hans førstefødte barn, men også for alle de andre barna han tydeligvis har (han har jo tydeligvis minst seks barn tilsammen hvis han på 30 også er hans). Dere risikerer å skyve fra dere ett eller flere av alle disse barna med måten dere har valg å ikke håndtere dette tidligere, og hvordan dere nå håndterer det. Selv om han på 30 år ikke er din manns sønn, da er hele historien likevel en viktig del av din fars historie, noe barna bør vite om.

Jeg har i mange år levd med en lignende situasjon. Fikk vite som voksen at jeg med all sannsynlighet har et søsken som er litt eldre enn meg. Fikk ikke vite det av min far som trolig er far. Dette søskenet har vokst opp med en annen som registrert far, og tror selvfølgelig at den mannen er faren sin. Min far forsøkte å gjøre noe med det da han oppdaget at han trolig er far til dette barnet, men hadde den gangen ingen rettigheter så lenge mor nektet, noe hun gjorde. Siden barnet ble voksen med å tro en annen er far så er det blitt vurdert som for ødeleggende å skulle kreve en farsskapstest nå, da det meget mulig ville ødelegge barnets forhold til sin mor og også til den som har trodd han var far i mange tiår. Tro meg, jeg vet hvordan det hemmeligholdet du og din mann har holdt på med i i altfor mange år fører med seg. Din mann har jo tydeligvis holdt det hemmelig enda lenger enn du har vært involvert, og har også barn fra før deg som heller ikke har fått vite at de kanskje har et søsken til, en mulig storebror. Din "fantastiske" mann og du risikerer at dere ødelegger forholdet til hans og deres barn ved å hemmeligholde dette, uansett om denne 30-åringen er deres storebror eller ikke. Og om ikke før så vil barna få vite om dette den dagen din mann dør.

Ev. arv er bare en liten, og egentlig ganske ubetydelig, del av helheten i dette. Oppfør dere som modne voksne og begynn å behandle denne mulige sønnen til din mann som et medmenneske og med respekt - uansett om han er sønnen eller ikke!

 

Anonymkode: 33eb3...7f0

[Anonym bruker]

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/WLEdQ/Tusenvis-av-barn-har-ukjent-far

Anonymkode: 33eb3...7f0

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Din mann må nok gå rettens vei, som andre har nevnt.

Vet du, hvis jeg hadde vært i denne mannens sko, hadde jeg kanskje også latt være å sende inn den dna-testen jeg fikk i posten. Om ikke annet, på pur f... fordi jeg hadde blitt vanvittig provosert og såret over å få en slik test i posten av en påstått far som aldri har brydd seg. Jeg kunne godt ha tenkt at hvis han vil ha en farskapstest så får han jammen gjøre det han må for å få det, at han har hatt det altfor enkelt som far og at det er på tide at han ser at det krever en viss minsteinnsats. Også om han skulle vise seg å ikke være far ville det nok ha provosert meg at han ventet til jeg var nesten 30 år før han ville finne det ut. Da fortjener han også å måtte jobbe for å få vite. Far er den som burde vært voksen i alle disse tre tiårene, og kunne valgt anderledes. Det var kanskje ikke så enkelt for 30 år siden, men det er mange år siden fedre fikk mulighet til å kreve å få sjekke farsskap.

Du skriver at det ligger langt mer til saken som du ikke vil legge ut her. Det er mulig, men måten du skriver på gir et sterkt inntrykk av at både du og din mann håper at denne sønnen ikke er hans sønn likevel. Måten du snakker om arven på virker kynisk og helt ufølsom, noe man også får inntrykk av at far er siden han ikke har hatt kontakt med sønnen, og heller ikke gjort noe for å få kontakt etter at gutten ble voksen. Det viser sider ved far (og deg) som er mildt sagt lite gode, men heller egoistiske og kyniske og materielt fokusert, helt blottet for empati med dette barnet som har blitt et nesten grotesk offer for sine foreldres dårlige valg. Denne "mannen", som du omtaler ham med (du distanserer deg enormt fra ham ved å omtale ham som "denne mannen" fremfor "min manns mulige sønn"...), han har vært en liten baby, en liten gutt i barnehagen som har lurt på hvor pappaen hans var, lurt på hvorfor alle andre har en pappa bare ikke han, lurt på hvorfor pappaen hans ikke vil ha med ham å gjøre, en ungdom som har slitt med å finne sin identitet uten å ha noen farsfigur å identifisere seg med, ingen farsfamilie å se likheter med, ingen far å søke råd med, ingen far som støtter når mor også forsvinner, en mann på 30 som enten ikke lenger har en mor, eller som har en mor som ikke ønsker ham... og en far som aldri har ønsket ham, en mann uten opphav og familie. Alene.

Og så plumper det helt uten forvarsel en dna-test i posten fra den som han alltid har hatt navnet på som sin far - som sier "jeg tror egentlig ikke at jeg er din far, jeg vil at du skal ta en dna-test". Man trenger ikke være særlig smart for å forstå at dette kommer fordi far tror han ikke er far, og tydeligvis heller ikke ønsker å være hans far. Så ikke bare er han blitt avvist av far hele sin oppvekst, nå får han gnidd det inn også som voksen.

Forstår du og din mann virkelig ikke hvor enormt vondt dere trolig har gjort denne mulige sønnen? Bryr dere dere i det hele tatt om akkurat det?

Har dere tenkt lenger enn til dna-resultatet? Det tviler jeg dere har tenkt særlig på. For dere er det jo tydeligvis et stort håp om at han ikke er din manns sønn. For da sikrer dere deres andre barn mer penger når din mann dør. Men hva om dna-testen viser det motsatte? At din mann er hans far - hvordan har dere i så fall tenkt å oppføre dere og behandle sønnen? Hvordan har din mann tenkt å komme imøte en sønn han ikke har hatt noe med å gjøre i 30 år? Er din mann egentlig villig til å gjøre alt det som i så fall garantert må til for at de ev. skal kunne få et godt forhold til hverandre? For det er ikke rent lite din mann da må være villig til å gjøre. Terapi både alene og sammen med sønnen vil jeg tro de ikke kommer utenom, for det må være enormt mye vanskelige og vonde følelser fra begges side. Når mannen din ikke har vært villig til å gjøre dette før - hvorfor er han i så fall å gjøre det etter han ev. har fått bekretet farsskapet? Han har jo ikke vært villig til hverken å ta en test før eller forsøke å være far etter at gutten ble myndig og selv kunne bestemme hvem han skulle omgås, om mor ev. har hindret dette tidligere.

Jeg synes din mann - som du skryter av er så bra en mann - skal begynne å oppføre seg som en moden voksen og behandle han som er, eller ikke er, hans sønn med verdighet og respekt. Å sende den dna-testen i posten var ingen av delene. Far bør ta kontakt, om sønnen ikke vil snakke med ham, skrive et 100 % ærlig og oppriktig brev hvor din mann forklarer situasjonen og noe om hvorfor de aldri har hatt kontakt tidligere. Og så forklare at far har tenkt mer og mer på dette og nå ønsker å få sikkerhet rundt farskapet og kanskje begynne på nytt og forsøke å skape en god relasjon mellom far og sønn. Forklar at far forstår at dette sikker både er vanskelig, provoserende og veldig sårt, og at han har forståelse for det, men at det forhåpentligvis kan være med på at begge får det bedre om farskapsspørsmålet en gang for alle blir avklart.

Din mann må legge av seg offerrollen fortere enn svint! Ikke bare for det som godt mulig er hans førstefødte barn, men også for alle de andre barna han tydeligvis har (han har jo tydeligvis minst seks barn tilsammen hvis han på 30 også er hans). Dere risikerer å skyve fra dere ett eller flere av alle disse barna med måten dere har valg å ikke håndtere dette tidligere, og hvordan dere nå håndterer det. Selv om han på 30 år ikke er din manns sønn, da er hele historien likevel en viktig del av din fars historie, noe barna bør vite om.

Jeg har i mange år levd med en lignende situasjon. Fikk vite som voksen at jeg med all sannsynlighet har et søsken som er litt eldre enn meg. Fikk ikke vite det av min far som trolig er far. Dette søskenet har vokst opp med en annen som registrert far, og tror selvfølgelig at den mannen er faren sin. Min far forsøkte å gjøre noe med det da han oppdaget at han trolig er far til dette barnet, men hadde den gangen ingen rettigheter så lenge mor nektet, noe hun gjorde. Siden barnet ble voksen med å tro en annen er far så er det blitt vurdert som for ødeleggende å skulle kreve en farsskapstest nå, da det meget mulig ville ødelegge barnets forhold til sin mor og også til den som har trodd han var far i mange tiår. Tro meg, jeg vet hvordan det hemmeligholdet du og din mann har holdt på med i i altfor mange år fører med seg. Din mann har jo tydeligvis holdt det hemmelig enda lenger enn du har vært involvert, og har også barn fra før deg som heller ikke har fått vite at de kanskje har et søsken til, en mulig storebror. Din "fantastiske" mann og du risikerer at dere ødelegger forholdet til hans og deres barn ved å hemmeligholde dette, uansett om denne 30-åringen er deres storebror eller ikke. Og om ikke før så vil barna få vite om dette den dagen din mann dør.

Ev. arv er bare en liten, og egentlig ganske ubetydelig, del av helheten i dette. Oppfør dere som modne voksne og begynn å behandle denne mulige sønnen til din mann som et medmenneske og med respekt - uansett om han er sønnen eller ikke!

 

Anonymkode: 33eb3...7f0

Det var da voldsomt. Orka ikke lese alt, men som sagt så er ikke alle detaljer her, kunne du tenke deg at «min manns mulige sønn» ikke har villet ha kontakt med oss? Ikke har villet vite av brødrene sine? At han har, i ungdommen sin gjort mindre pene ting mot sin halvbror(min manns andre sønn? Masse mer jeg kunne sagt, men dette er da ikke noe som er kommet på nå, som sagt er det mange år siden vi via advokat sendte denne testen. Det eneste jeg lurer på er hvordan vi kan gå frem! Vi er to meget oppegående voksne, og her har det blitt prøvd masse!

Så slutt å tull😂Terapi😂

Anonymkode: e173c...b00

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det var da voldsomt. Orka ikke lese alt, men som sagt så er ikke alle detaljer her, kunne du tenke deg at «min manns mulige sønn» ikke har villet ha kontakt med oss? Ikke har villet vite av brødrene sine? At han har, i ungdommen sin gjort mindre pene ting mot sin halvbror(min manns andre sønn? Masse mer jeg kunne sagt, men dette er da ikke noe som er kommet på nå, som sagt er det mange år siden vi via advokat sendte denne testen. Det eneste jeg lurer på er hvordan vi kan gå frem! Vi er to meget oppegående voksne, og her har det blitt prøvd masse!

Så slutt å tull😂Terapi😂

Anonymkode: e173c...b00

Måten du skriver på, måten du ikke en gang gidder ta deg tid til å lese det andre svarer når de bruker tid på deg, viser at du hverken er særlig oppegående eller moden.

 

Anonymkode: 33eb3...7f0

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det var da voldsomt. Orka ikke lese alt, men som sagt så er ikke alle detaljer her, kunne du tenke deg at «min manns mulige sønn» ikke har villet ha kontakt med oss? Ikke har villet vite av brødrene sine? At han har, i ungdommen sin gjort mindre pene ting mot sin halvbror(min manns andre sønn? Masse mer jeg kunne sagt, men dette er da ikke noe som er kommet på nå, som sagt er det mange år siden vi via advokat sendte denne testen. Det eneste jeg lurer på er hvordan vi kan gå frem! Vi er to meget oppegående voksne, og her har det blitt prøvd masse!

Så slutt å tull😂Terapi😂

Anonymkode: e173c...b00

Du orket ikke lese? Du gadd ikke heter det vel heller

Anonymkode: ba5ad...317

[Anonym bruker]

Her må mannen din gå til advokat. Advokaten kan kreve DNA test. Dette er den eneste måten å gjøre det på når «barnet» er voksen.

Anonymkode: 7b6c1...e71

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det var da voldsomt. Orka ikke lese alt, men som sagt så er ikke alle detaljer her, kunne du tenke deg at «min manns mulige sønn» ikke har villet ha kontakt med oss? Ikke har villet vite av brødrene sine? At han har, i ungdommen sin gjort mindre pene ting mot sin halvbror(min manns andre sønn? Masse mer jeg kunne sagt, men dette er da ikke noe som er kommet på nå, som sagt er det mange år siden vi via advokat sendte denne testen. Det eneste jeg lurer på er hvordan vi kan gå frem! Vi er to meget oppegående voksne, og her har det blitt prøvd masse!

Så slutt å tull😂Terapi😂

Anonymkode: e173c...b00

«Orka ikke lese alt» viser hvor genuint lite interessert du er i å faktisk vise respekt og forståelse i denne saken. 

Anonymkode: 663a0...0e6