Sammen for barnas skyld?

[Anonym bruker]

For noen dager siden kom ene sønnen min ut på kjøkkenet akkurat da mannen min og jeg var mitt i et kyss. Vi brøt opp, jeg så at han synes det var litt pinlig, han er 12 år, og sa noe om at alt han må tåle å se, på en spøkefull måte. Han lo og så seg først enig, spøkte tilbake, men så ble han plutselig alvorlig og sa noe som jeg nå velger å dele.

Han sa at egentlig var det fint å vite at jeg og pappaen hans var glad i hverandre, for en av kompisene hans hadde sagt at slik var det ikke hjemme hos dem. Han fortalte videre at denne vennen hadde fortalt at det føltes som om foreldrene egentlig hatet hverandre, og at det var hans feil fordi de liksom måtte være sammen, på grunn av ham og broren. Kompisen hadde visst aldri sett foreldrene kysse, leie, lekesloss eller til og med le sammen, og hadde fortalt vår sønn at han synes det er så koselig hos oss fordi mannen min og jeg gjør disse tingene. 

Jeg deler dette fordi det er så mange her som virker så oppsatt på å holde sammen for barnas skyld, uansett. Og fordi jeg selv er skilsmissebarn og faktisk er glad for at foreldrene mine var fornuftig nok til å gå hver til sitt når de ikke fikk forholdet til å fungere. Det virker som om mange glemmer at selv om det er foreldrene sin jobb å beskytte barna sine, så vil nesten alle barn også beskytte foreldrene sine. Barn undertrykker egne følelser og er usvikelig lojale, de vil ikke nødvendigvis gi beskjed om at situasjonen de er i oppleves som vond, fordi de vil skåne foreldrene sine følelser. Kanskje noe å tenke litt over? Ikke at man skal gå hver til sitt ved første dump i veien, altså, men om man virkelig ikke får et forhold til å fungere, så tror jeg ærlig talt ikke det er til barnas beste å holde sammen. 

Anonymkode: 0d7c6...bc3

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat gått ut av ekteskapet mitt hvor det er tre barn involvert. Forholdet har vært ræva det siste året og jeg burde gått før, men min x mann mente man skulle holde sammen til barna var 18 år og hadde flyttet ut. Det gikk litt, men så tok jeg til fornuft og kom meg bort. Det er ennå litt ferskt og eldste datteren min på snart 10 år er sint på meg. Men til syvende og sist har de en mamma som er glad og som ikke er sliten og sur/lei seg hele tiden. Jeg tenker det blir bra til slutt. 

Anonymkode: f917d...fc1

[Anonym bruker]

Tja, det er vel ikke helt svart/hvitt verken den ene eller andre veien her. Det viktigste er vel at foreldre ikke får nye kjærester i hytt og pine etterpå. Det synes jeg godt voksne folk kan sette sine egne behov på vent til barna er ute av redet.

Anonymkode: da387...8a8

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tja, det er vel ikke helt svart/hvitt verken den ene eller andre veien her. Det viktigste er vel at foreldre ikke får nye kjærester i hytt og pine etterpå. Det synes jeg godt voksne folk kan sette sine egne behov på vent til barna er ute av redet.

Anonymkode: da387...8a8

Når et forhold/ekteskap er så ille at det går utover barna, nei da forblir man ikke sammen. Å forbli sammen for barnas del i et forhold som er dritt er ikke å tenke på barnas beste, men pure egoisme og dårlig evne til å sette barnas behov først, som er å gå ifra hverandre. Barn har behov for foreldre som er lykkelige og som klarer å både lære og vise barna ordentlig nærhet og kjærlighet. ‘’Kalde’’ foreldre som aldri viser noe tegn til kjærlig kontakt kan forårsake problemer med nærhet og tilknytning i voksenalder for barna. 

Anonymkode: b8033...7ac

[Anonym bruker]

Enig i det, men jeg synes ikke det er greit å finne nye partnere i en fart, men enig i at av og til kan det være lurt å gå fra hverandre. Men selv o mor eller far blir lykkelig med en ny partner, er det sjelden barna blir de. Men har ingen problemer med at folk går fra hverandre.

Anonymkode: da387...8a8

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

For noen dager siden kom ene sønnen min ut på kjøkkenet akkurat da mannen min og jeg var mitt i et kyss. Vi brøt opp, jeg så at han synes det var litt pinlig, han er 12 år, og sa noe om at alt han må tåle å se, på en spøkefull måte. Han lo og så seg først enig, spøkte tilbake, men så ble han plutselig alvorlig og sa noe som jeg nå velger å dele.

Han sa at egentlig var det fint å vite at jeg og pappaen hans var glad i hverandre, for en av kompisene hans hadde sagt at slik var det ikke hjemme hos dem. Han fortalte videre at denne vennen hadde fortalt at det føltes som om foreldrene egentlig hatet hverandre, og at det var hans feil fordi de liksom måtte være sammen, på grunn av ham og broren. Kompisen hadde visst aldri sett foreldrene kysse, leie, lekesloss eller til og med le sammen, og hadde fortalt vår sønn at han synes det er så koselig hos oss fordi mannen min og jeg gjør disse tingene. 

Jeg deler dette fordi det er så mange her som virker så oppsatt på å holde sammen for barnas skyld, uansett. Og fordi jeg selv er skilsmissebarn og faktisk er glad for at foreldrene mine var fornuftig nok til å gå hver til sitt når de ikke fikk forholdet til å fungere. Det virker som om mange glemmer at selv om det er foreldrene sin jobb å beskytte barna sine, så vil nesten alle barn også beskytte foreldrene sine. Barn undertrykker egne følelser og er usvikelig lojale, de vil ikke nødvendigvis gi beskjed om at situasjonen de er i oppleves som vond, fordi de vil skåne foreldrene sine følelser. Kanskje noe å tenke litt over? Ikke at man skal gå hver til sitt ved første dump i veien, altså, men om man virkelig ikke får et forhold til å fungere, så tror jeg ærlig talt ikke det er til barnas beste å holde sammen. 

Anonymkode: 0d7c6...bc3

Det tror jeg er forskjellig hva barn ønsker altså. Jeg er skilsmissebarn, og skulle helt klart ønske at mamma og pappa fortsatte å heller krangle under samme tak etter vi hadde lagt oss, enn å krangle åpenlyst fra hver sin adresse. Jeg har uansett to udugelige foreldre uansett om de er sammen eller ikke, så de kunne like så godt latt meg beholde hjemmet mitt, skolen min og omgangskretsen min. 

Anonymkode: a1e30...bd1

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har akkurat gått ut av ekteskapet mitt hvor det er tre barn involvert. Forholdet har vært ræva det siste året og jeg burde gått før, men min x mann mente man skulle holde sammen til barna var 18 år og hadde flyttet ut. Det gikk litt, men så tok jeg til fornuft og kom meg bort. Det er ennå litt ferskt og eldste datteren min på snart 10 år er sint på meg. Men til syvende og sist har de en mamma som er glad og som ikke er sliten og sur/lei seg hele tiden. Jeg tenker det blir bra til slutt. 

Anonymkode: f917d...fc1

Jeg har foreldre som skilte seg og som ikke fungerte da heller. Jeg er likevel, og i motsetning til anonym bd1, enig med Hi. Hvis mine foreldre hadde holdt sammen ville min mor blitt en deprimert kvinne, en jeg aldri så kraften til, en som kanskje ville gitt litt opp. Mine foreldre har gjort så mye galt, spesielt etter de ble skilte, at jeg har måttet gå til psykolog som voksen en periode for å bearbeide ting. Og likevel mener jeg de gjorde det rette. For jeg kan knapt huske at de viste på noen måte at de var glade i hverandre. De eksisterte bare ved siden av hverandre, ikke sammen. Og det ble mer og mer frustrasjoner mellom dem. Man vet kanskje aldri hva som er best å gjøre, men man bør gjøre det man tror er best for helheten. Og det å vokse opp i et "ræva forhold" som foreldrene ikke greier å reparere, det tror jeg er veldig destruktivt og desillusjonerende og kanskje også skadelig.  Til tross for alt det mine gjorde galt så fikk jeg lære at man skal være tro mot meg selv, at man ikke skal finne seg i hva som helst, at man må ha troen på egen verdi. Så jeg tror du har gjort det riktige.

Årsaken til at jeg følte jeg måtte svare deg er det du skriver om din datter på 10 år. En av de feilene min far gjorde var nemlig å gjøre seg selv til martyr og min mor som den som sviktet. "Det var jo ikke jeg som ville skilles, jeg er så lei meg fordi det er blitt slik, men det var mamma som var så hard og ikke ville at vi skulle være en familie lenger." Slike ting i et utall forskjellige varianter sa min far til meg. I dag kan jeg se at han bare ikke visste bedre, at han ikke mente noe vondt med det. Poenget mitt er at dette er noe jeg mener du bør ta opp i timer på familievernkontoret med din eks. Det er ikke sikkert at din eks sier lignende ting, men det er også mulig at han sier det - og sier han det, da bør han bevisstgjøres at han gjør skade på jenta deres. Om han gjør det for å skape splid så er det jo ganske forferdelig. Om han sier slikt for å "forsvare" seg, prøve å vise at han ønsket å holde familien samlet og være stabil, da gjør han det i beste mening, og da bør han gjøres oppmerksom på at det han gjør har motsatt virkning, at det skaper en enorm lojalitetskonflikt, at det setter barnet i en umulig situasjon, og at det i verste fall kan skyve barnet ikke bare fra deg, men på lengre sikt også fra ham selv (når hun begynner å forstå mer).

Så ta det opp på fvk med far, prøv å finne ut hvorfor jenta er så sint. Er det fordi du blir sett på som den "skyldige" så er det viktig at dere begge to begynner å påpeke for henne at det var dere begge to som ikke fikk det til å fungere, at begge er "skyldige" i skillsmissen, at dere kunne ønsket å holde familien samlet, men at dere sammen ikke fikk det til lenger. Jeg tror at om du tar dette på fvk så er det større sjanse for at mannen vil se alvoret i det, fordi fagpersoner nok vil si seg enig i dette.

Og er eksen helt håpløs... diskuter det selv på fvk, og finn måter å forklare for jenta at man i et forhold er to og at begge har likt ansvar for å få forholdet til å fungere, at det nesten aldri bare er en som er skyld i et brudd (vold og mishandling unntatt). Hun er så stor at du nok kan komme med noen slike "drypp" til henne uten at du spesifikt snakker om skillsmisse eller deg og far - men at hun etterhvert vil koble selv og se at ting er mer nyansert.

Lykke til videre med det nye livet

Anonymkode: ecfa1...ffa