Bare feiler. Kanskje ikke ment å være lykkelig.

[Anonym bruker]

Jeg feiler i ALT!
Barneskolen gikk greit, der hadde jeg ei god venninne og noen ganger andre, men vi fikk være barn.
Ungdomsskolen, venninna flyttet og jeg ble fryst ut. Jeg begynte å slite med konsentrasjonen, men jeg gjennomførte alt. Ser likevel at lærerne og foreldrene kunne engasjert seg litt mer. Men mamma "skjønte aldri" og hennes daværende kjæreste som var noe mer engasjert og opptatt av status og at vi burdte få utdannelse var mye borte på jobb eller psyket meg ned hjemme...selv skolen var et bedre sted enn hjemme noen ganger.
Gråt ofte på kveldene også, leksene tok hele kveldene mine. Det tok aldri slutt. Aldri var det noe tid til å leke, omtrent. Skole skole skole og den ble med oss hjem også. Følte meg fanget. 

Videregående: begynte bare for å ha noe å gå til. Ble fysisk angrepet av noen andre jenter ut av det blå. Jeg falt til slutt ut av skolen. Jeg skjønte ikke hva jeg drev med. Jeg droppet ut. Neste år så tok jeg en annen linje og ting gikk litt bedre. Fagene var mer interessante. Men vi opplevde at lærere ikke møtte opp til timen flere ganger. dårlig skole. 
Deretter fikk jeg ikke ta vieregående, så jeg ble sendt på folkehøgskole. Året der ble veldig fint. 
Jeg fant ut at jeg ville studere psykologi, men det var da faen meg 6 i snitt!! urealistisk. 

Likevel, jeg begynte på vg2 (et sted langt fra der jeg gikk vdg før) for å pine meg gjennom et år med uinteressante fag, jeg skulle ikke jobbe innen dette..det var bare for å få påbygg. Året etter tok jeg påbygg, ble sittende oppe lenge om nettene også. Jeg klarte å få en 6. Kom opp i matteeksamen og strøk. tok opp igjen og fikk 2. Jobbet 11 timers dager, resten satt jeg med matten. 

Jeg fortsatte i jobben jeg drev med. Jeg grodde nesten fast, jeg inså at jeg aldri ville få tid til å studere ordentlig med den jobben der.
Jeg sa opp og flyttet til Oslo. Jeg var redd for å havne på nav, men en jobb plutseig ringte. Jeg mistrivdes første stunden, men det kom seg.
Jeg meldte meg på sonans, det gikk ikke bra.
Deretter så meldte jeg meg på folkeuniversitet!!! jeg skulle ta psykologi privatist på UiO. Dette gikk heller ikke bra og jeg måtte ut med 15.000 likevel. jeg jobbet fulltid ved siden av.

Jeg ble i jobben. 
Til "noe" dukket opp. Jeg fikk lov å ta "fri" fra jobben et par mnd for å teste ut. Jeg kom tilbake for å jobbe fulltid, deretter fikk jeg enda en pause. 
Jeg sa opp jobben og leiligheten , og leiligheten hadde jeg måttet ut av likevel da den ble solgt. 
Jeg måte flytte tingene mine hjem igjen til foreldrene mine, for jeg ville jo blitt blakk om jeg skulle hatt leiligheten. 
Et sted jeg ikke trives eller har gode minner. Dessvere et slik lite sted der alt er gjennomsiktig. 
Saken er at jeg bare ikke vet hva jeg vil med livet nå. Det jeg drev med føltes veldig riktig, men økonomisk sikkert var det visst ikke.
Jeg traff en jeg ble svært betatt av i utlandet, men jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg får følelser for noen. Skygger på en måte banen.
Jeg tror ikke det er realistisk at vi blir sammen heller. Ikke nå, selv om det var det. Hadde jeg bare turt å åpne meg. Og det er deprimerede i min alder, jeg har ikke hatt sex eller kjæreste. Jeg ble virkelig forelsket i han.
Det er en annen mann jeg har god kontakt med, bestekompisen min vi har ikke følelser for hverandre. 
Det er litt kjedelig at vi ikke har det, jeg var forelsket i han før men vi tok ikke noe steg og han har dame. Det går bra. Jeg skulle ønske jeg hadde samme kontakt med han andre.

Jeg har fått skrekken for studier. Tidspresset, karakterpresset og arbeidsmulighetene etterpå. Alt virker til syvende og sist bare bortkastet.
Jeg bor hjemme. Det var ikke planen, men jeg er motivert for å fortsette det jeg holdt på med. Alternativet er å flytte tilbake til Oslo og skaffe en jobb. Her jeg er nå kan jeg ikke jobbe, for det er en liten bygd der folk ansetter bekjente og jeg har ikke verdens beste minner herfra, så jeg vil ikke jobbe her. Jeg er ikke på NAV. Jeg har nesten 200.000 til sammen.
Jeg var kjempe streng økonomisk mot meg selv da jeg bodde i Oslo. Hadde leie til 5000,- mnd, spiste gratis gjennom jobb og gikk ikke ofte ut.
"Heldigvis" opplevde jeg en slags voldtekt, slik at jeg fikk oppresing på 100.000. 
Jeg går til dps, jeg venter på utredning. Alt virker så urealsitisk bare. Hva er det med vi krekene som ikke får til noen ting? 

Anonymkode: 77541...927

[Anonym bruker]

Som jeg har skrevet til deg tidligere - samle det du har skrevet på nett både her på forumet og på kg, og vis behandlerne dine det. Det vil lette både utredning og være med på å sikre riktig behandling fremover.

Slutt å skrive så mye negativt om deg selv, det bare forsterker følelsene dine av negativitet.

Vis hva du har skrevet her og andre steder på nettet, det sier mer enn du vil greie å fortelle behandlerne dine på mange timer.

 

Anonymkode: db7ec...29a

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt, har selv opplevd mye dritt og burde ikke stått oppreist ifølge alle psykologer jeg har vært i kontakt med. 

Mine tanker og handling, reis deg og slutt og vær offer, eneste som hjelper.

Man kan skulde på alt og alle, men til syvende og sist er det bare du selv som kan ta tak.

Anonymkode: 6ccfb...16f

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke helt, har selv opplevd mye dritt og burde ikke stått oppreist ifølge alle psykologer jeg har vært i kontakt med. 

Mine tanker og handling, reis deg og slutt og vær offer, eneste som hjelper.

Man kan skulde på alt og alle, men til syvende og sist er det bare du selv som kan ta tak.

Anonymkode: 6ccfb...16f

Disse svarene funker ikke på meg. "slutt å vær offer". "stå opp for deg selv". Vi alle vet det.
Saken er at jeg ikke vet hva jeg skal satse på....hva jeg skal gjøre og hva jeg skal ta hensyn osv osv

Anonymkode: 77541...927

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Disse svarene funker ikke på meg. "slutt å vær offer". "stå opp for deg selv". Vi alle vet det.
Saken er at jeg ikke vet hva jeg skal satse på....hva jeg skal gjøre og hva jeg skal ta hensyn osv osv

Anonymkode: 77541...927

Du må godta at ting tar tid, at du trenger behandling og at visse deler av livet ditt står litt på vent inntil videre. Det betyr ikke at alt står på vent.

Men du må også gjøre en oppriktig innsats selv for å få det bedre, også mtp. behandlingen. Og det er virkelig avgjørende at behandlerne får viste hvor ekstremt mye og detaljert du skriver om dette på nettet over lang tid, for det viser viktige sider ved din sykdom som jeg ikke tror du greier å få frem raskt på annen måte. Så vil du deg selv vel og skynde på behandlingen - ta utskrift over alle de trådene du har skrevet på ulike forum og gi det til behandleren din.

Og begynn å gjøre ting som er positivt for deg. Tren. Lær deg noe nytt. Skaff deg en hobby. Gjør noe frivillig.

Og en ting til - kontakt Nav, de pengene du har vil ikke vare lenge.

Anonymkode: db7ec...29a

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du må godta at ting tar tid, at du trenger behandling og at visse deler av livet ditt står litt på vent inntil videre. Det betyr ikke at alt står på vent.

Men du må også gjøre en oppriktig innsats selv for å få det bedre, også mtp. behandlingen. Og det er virkelig avgjørende at behandlerne får viste hvor ekstremt mye og detaljert du skriver om dette på nettet over lang tid, for det viser viktige sider ved din sykdom som jeg ikke tror du greier å få frem raskt på annen måte. Så vil du deg selv vel og skynde på behandlingen - ta utskrift over alle de trådene du har skrevet på ulike forum og gi det til behandleren din.

Og begynn å gjøre ting som er positivt for deg. Tren. Lær deg noe nytt. Skaff deg en hobby. Gjør noe frivillig.

Og en ting til - kontakt Nav, de pengene du har vil ikke vare lenge.

Anonymkode: db7ec...29a

Men jeg har liksom ingen sosial omgang. jeg har ingen venner. 
Jeg skjemmes over den jeg er.
Jeg har liksom ingen identitet lenger. Jeg har møtt folk, jeg har hatt det morsomt. men så bare plutselig sa  det stopp. Jeg har hatt det ille før, men jeg trodde jeg endelig fant det jeg ville. ikke at jeg tror livet blir en rosa sky, men at jeg kunne trives, få være litt glad!!! Men nei, da ble det for fullt alvor og jeg måtte tilbake til det ekstremt kjipe. 
Ingen kjæreste, ingen å flørte med, jeg får nærmest ikke lov. 
 

Anonymkode: 77541...927

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men jeg har liksom ingen sosial omgang. jeg har ingen venner. 
Jeg skjemmes over den jeg er.
Jeg har liksom ingen identitet lenger. Jeg har møtt folk, jeg har hatt det morsomt. men så bare plutselig sa  det stopp. Jeg har hatt det ille før, men jeg trodde jeg endelig fant det jeg ville. ikke at jeg tror livet blir en rosa sky, men at jeg kunne trives, få være litt glad!!! Men nei, da ble det for fullt alvor og jeg måtte tilbake til det ekstremt kjipe. 
Ingen kjæreste, ingen å flørte med, jeg får nærmest ikke lov. 
 

Anonymkode: 77541...927

Da må du begynne å jobbe for å få et sosialt nettverk. Det kan ta tid, men jobb med det.

Begynn med noe du er interessert i, eller bare noe nytt du kan lære eller gjøre - da møter du noen gjennom en felles interesse, det kan også skape bekjente som kanskje kan bli venner på sikt.

Du må rett og slett slutte å grave deg selv ned slik du gjør og heller begynne å bli litt løsningsfokuser, begynne med små ting i hverdagen som er mulig å gjennomføre, og så bygge på litt etter litt. Det er mange som er syke og ikke "har noe liv", da må man ta ting i det tempoet kropp eller psyke bestemmer, og så gjør man noe ut av de små tingene man kan gjennomføre.

Kontakt Nav i morgen, du bør ikke gå uten noen stønad/inntekt.

Og samle og skriv ut alle trådene dine du har skrevet, systematiser dem etter dato og så gir du det til behandler.

Da har du to konkrete ting du kan gjøre som vil hjelpe deg videre.

Så finner du noe du kan begynne å gjøre, og kanskje kan du der bli kjent med noen. Ikke press på, man finner ikke gode venner overalt, det kan kreve mange prøvinger og feilinger.

Men start med det praktiske du uansett må gjøre med Nav og utskrifter til behandler.

Ikke diskuter mer, bare gjør det!

Anonymkode: db7ec...29a

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da må du begynne å jobbe for å få et sosialt nettverk. Det kan ta tid, men jobb med det.

Begynn med noe du er interessert i, eller bare noe nytt du kan lære eller gjøre - da møter du noen gjennom en felles interesse, det kan også skape bekjente som kanskje kan bli venner på sikt.

Du må rett og slett slutte å grave deg selv ned slik du gjør og heller begynne å bli litt løsningsfokuser, begynne med små ting i hverdagen som er mulig å gjennomføre, og så bygge på litt etter litt. Det er mange som er syke og ikke "har noe liv", da må man ta ting i det tempoet kropp eller psyke bestemmer, og så gjør man noe ut av de små tingene man kan gjennomføre.

Kontakt Nav i morgen, du bør ikke gå uten noen stønad/inntekt.

Og samle og skriv ut alle trådene dine du har skrevet, systematiser dem etter dato og så gir du det til behandler.

Da har du to konkrete ting du kan gjøre som vil hjelpe deg videre.

Så finner du noe du kan begynne å gjøre, og kanskje kan du der bli kjent med noen. Ikke press på, man finner ikke gode venner overalt, det kan kreve mange prøvinger og feilinger.

Men start med det praktiske du uansett må gjøre med Nav og utskrifter til behandler.

Ikke diskuter mer, bare gjør det!

Anonymkode: db7ec...29a

Saken er at her jeg er nå så er det dødfødt. Altså jeg har NOEN. Jeg har ei venninne, men hun har barn og jobb. 
Jeg har ei bekjent med en hund jeg får gå turer med.
Jeg har søsken. Jeg hadde en deltidsjobb her, men den mistet jeg. det var ikke min feil.
Nav ville ikke gi meg dagpenger. Men jeg har vært til psykologe og hun mener jeg har det, og skulle sjekke rettigheten for meg. 
Hadde jeg bodd i en by hadde det vært lettere å finne på noe. 
Jeg savner kontaktene jeg hadde.. det er ikke dem som er problemet heller. 
Jeg synes dessuten utlandet er langt mer spennende, jeg like å fly.
Jeg ser folk får det til...da bør jeg klare det og. 
Hvorfor er det slik at du kommer deg vekk fra alle som har gitt deg dårlige minner, for så å bare bli sugd tilbake? 
Hvorfor fikk jeg ikke tilbirnge mer tid der jeg trivdes? er bare så lei av at det alltid er det kjipe som kommer servert. 

Jeg har nettopp tatt kontakt med faren min som jeg ikke har hørt ffra på 20 år.... fikk svar og. kanskje han kan forklare hvis han vil.....

Anonymkode: 77541...927

[Anonym bruker]

Men hvis du trivdes i Oslo og med jobben, hvorfor sa du opp og flyttet da?

Anonymkode: 61a7b...bb6

[Anonym bruker]

Først og fremst tror jeg at du er deprimert og må få behandling for dette. Tankegangen din er destruktiv og det er - som du selv sier - ikke lett å snu dette om den er patologisk. Blir du bedre av depresjonen, vil du også se muligheter der du nå ser håpløshet (jeg snakker av erfaring). Ikke tenk at du bør skjerpe deg. Ikke føl skam over at du føler som du gjør. 

 

Så bra at du er i kontakt med psykolog! Få vedkommende til å sette opp time til sosionom for deg, det pleier de å ha ved DPS, og disse kan hjelpe mye i forhold til økonomi/økonomiske rettigheter og hjelpe deg å utfylle skjema etc. 

 

Du TROR at du feiler. Du GJØR det ikke: 

 

1. Du har en vilje av stål: du klarer å få en f...ings 6-er i et fag du egentlig hater?!

2. Du har guts! Du sa opp jobben og flyttet til Oslo? Det betyr at du tør å satse og at du ikke er så uredd, heller. 

3. "Det jeg drev med føltes veldig riktig, men økonomisk sikkert var det ikke". Det føltes riktig, da kan du gjøre det. Mao: du vet noe om hva du liker, da har du kommet et godt stykke på vei hva fremtiden din angår! Ingenting er økonomisk sikkert, men de fleste jobber seg opp så det blir sikkert likevel. 

4. Du klarer å uttrykke følelsene dine. Det er en veldig god egenskap og et godt utgangspunkt for bedring i behandling!

5. Du skriver her inne. Hvorfor ikke skrive et sted der du ikke bare søker råd - men også kan finne likesinnede? Man trenger ikke nødvendigvis være i samme rom som folk for å bli venner med dem. Det finnes mange ulike steder man kan finne likesinnede på nett. 

6. Bestevennen din har nå fått seg dame. Spør vennen din om han har noen han kan spleise deg med (evt hun)? At du har hatt en venn "live" betyr jo at noen har likt deg veldig, veldig godt. 

7. Du er nok fortsatt ganske ung. Ikke tenk at du burde ha rukket alt i fortiden. Om ti år vil du garantert se på deg selv slik du er nå som bare "barnet" - uansett hvor gammel du måtte være!

 

Det blir bedre, det ordner seg. HELT, helt sikkert!

 

Klem. Ønsker deg alt godt. Hold ut❤️

Anonymkode: dd18f...1ad

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hvis du trivdes i Oslo og med jobben, hvorfor sa du opp og flyttet da?

Anonymkode: 61a7b...bb6

Man vet ikke hvem som henger her inne, men det kom en annen mulighet. Jeg var også rastløs, var lei av like dager hele tiden. jeg angrer ikke på det jeg gjorde men hele tiden har jeg bekrefetet at jeg ikke klarer noen ting

Anonymkode: 77541...927

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Først og fremst tror jeg at du er deprimert og må få behandling for dette. Tankegangen din er destruktiv og det er - som du selv sier - ikke lett å snu dette om den er patologisk. Blir du bedre av depresjonen, vil du også se muligheter der du nå ser håpløshet (jeg snakker av erfaring). Ikke tenk at du bør skjerpe deg. Ikke føl skam over at du føler som du gjør. 

 

Så bra at du er i kontakt med psykolog! Få vedkommende til å sette opp time til sosionom for deg, det pleier de å ha ved DPS, og disse kan hjelpe mye i forhold til økonomi/økonomiske rettigheter og hjelpe deg å utfylle skjema etc. 

 

Du TROR at du feiler. Du GJØR det ikke: 

 

1. Du har en vilje av stål: du klarer å få en f...ings 6-er i et fag du egentlig hater?!

2. Du har guts! Du sa opp jobben og flyttet til Oslo? Det betyr at du tør å satse og at du ikke er så uredd, heller. 

3. "Det jeg drev med føltes veldig riktig, men økonomisk sikkert var det ikke". Det føltes riktig, da kan du gjøre det. Mao: du vet noe om hva du liker, da har du kommet et godt stykke på vei hva fremtiden din angår! Ingenting er økonomisk sikkert, men de fleste jobber seg opp så det blir sikkert likevel. 

4. Du klarer å uttrykke følelsene dine. Det er en veldig god egenskap og et godt utgangspunkt for bedring i behandling!

5. Du skriver her inne. Hvorfor ikke skrive et sted der du ikke bare søker råd - men også kan finne likesinnede? Man trenger ikke nødvendigvis være i samme rom som folk for å bli venner med dem. Det finnes mange ulike steder man kan finne likesinnede på nett. 

6. Bestevennen din har nå fått seg dame. Spør vennen din om han har noen han kan spleise deg med (evt hun)? At du har hatt en venn "live" betyr jo at noen har likt deg veldig, veldig godt. 

7. Du er nok fortsatt ganske ung. Ikke tenk at du burde ha rukket alt i fortiden. Om ti år vil du garantert se på deg selv slik du er nå som bare "barnet" - uansett hvor gammel du måtte være!

 

Det blir bedre, det ordner seg. HELT, helt sikkert!

 

Klem. Ønsker deg alt godt. Hold ut❤️

Anonymkode: dd18f...1ad

Takk. 

Det som føltes riktig var det jeg sa opp jobben i Oslo for. 

Jeg fikk ikke topp karakter i et fag jeg hater, men et jeg elsker. Det var valgfaget på videregående, men jeg måtte ta opp igjen matten. Jeg jobbet 11 timers dager, og resten måtte jeg sitte med matten. Jeg stod med en 2'er.

Ja jeg sa opp jobben og flyttet til Oslo.. Vel jeg flyttet til Oslo mens jeg fremdeles hadde jobben, men dette var også 11 timers dager, og selskapet var kanskje ikke sånn super seriøst. De truet med å ikke betale oss fordi en fyr ikke hadde levert timeliste!! da ble jeg faktisk sint og ringte sjefen. jeg jobber ikke 11 timer hver dag i uka uten lønn. Jeg bare sa opp fordi magefølelsen sa det var riktig. Jeg var da redd for å havne på nav, for jeg leide leilighet. 
Men da ringte en annen jobb ejg hadde søkt på. Var et helvete første tiden, men det kom  seg. Jeg tenkte jeg skulle studere, men det gikk bare ikke. Betalte til sammen 20.000 for inngeting.

SÅ kom det andre som dukkket opp. Det innebærte at jeg måtte slutte i jobben. Det føltes riktig og det startet så riktig. 
Men så skjedde det som alltid skjer. Jeg feiler. Eller, oppfyller ikke helt forventnigene. Nå har dette ført til at jeg er arbeidsledig, men etter behanding at jeg skal tilbake. 

Ja bestekompisen ahr dame. Han har akkurat sagt at han ikke føler noe for henne lenger, men  at han jobber med saken. Jeg prøver ikke å ødelegge. har vært forelsket i han for  noen år siden, men forelsket meg selv i en ny. 
Det er bare at jeg sliter litt med å glemme han nye jeg forelsket meg i. Jeg vet ikke engang hva som gikk galt. 
Det er bare et jævla surt eple å bite i...fordi jeg vet at det er min feil. Selv om dette ikke nødvendigvis var en jeg skulle gifte meg med, så var det jeg kunne mistet jomfrudommen til. Å ha opplevd  sex med en man liker.
I stedet er jeg fremdeles jomfru og lurer på om jeg treffer noen i det hele tatt........
Han kompisen er jo perfekt sånn personlighetsmessig, men jeg savner de sterkere følelsene..dessuten har han jo hun han er sammen med så jeg vil ikke ødelegge noe for de. 

Jeg er faktisk 27........ Føler hele livet mitt forsvinner og går forbi... at jeg ikke får de sjansene jeg egentlig hadde. De var der, men nok en gang, kommer "skjebnen" og ler meg i ansiiktet og sier "nei det var ikke dettee du skulle" og så må ejg bruke hele livet mitt på å kjede meg og ikke se frem til noen ting
 

Anonymkode: 77541...927

[Anonym bruker]

Ok. 

Anonymkode: dd18f...1ad

[Anonym bruker]

Men så bare bestem deg for hva du har lyst til, og gjør det.

Anonymkode: 61a7b...bb6

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ok. 

Anonymkode: dd18f...1ad

Gå ut å rydd søppel, vask hjemmet ditt, les til eksamen eller hva det enn er.

Anonymkode: 77541...927

[Anonym bruker]

For det første: Livet rammer hardt og vilkårlig for oss alle. Du har ikke en unik livshistorie. Vi går alle på store og små smeller. Det er ikke alle andres feil når livet gir deg motgang, ei heller dårlige skoler. 

For det andre: Du er den eneste som kan fikse dine ting og skape din fremtid. Ingen kommer til å gjøre det for deg. 

For det tredje: Du er verdifull. Du har ressurser og kan bidra. Du må bygge en kjerne av egenkjærlighet til deg selv. 

Anonymkode: fbf1e...942

[Anonym bruker]

Det første du må begynne med, er å snakke pent til deg selv. Du rakker deg ned flere tusen ganger i døgnet. Du må begynne å si noe pent til deg selv. Si tre ting hver dag, helt til du tror på det du sier.  

Jeg fikk mye hjelp i å tenke;" Ville jeg gått i krigen med den jeg er ?" Eh.. nei.. Du skal være din egen bestevenn. En du vil gå i krigen med. 

Du får positive ord fra han fyren i utlandet. Men vet ikke om det er så lurt å flytte dit og få barn osv. 

Du kan gi deg selv komplimenter. Du er på bunnen nå. Det kan bare gå oppover 😊 Begynn nå. Absolutt alle mennesker har noe bra ved seg. Så begynn å si noe fint til deg selv 😊🌸

Anonymkode: 6b061...faf

[Anonym bruker]

På 29.5.2019 den 21.53, Anonym bruker skrev:

Disse svarene funker ikke på meg. "slutt å vær offer". "stå opp for deg selv". Vi alle vet det.
Saken er at jeg ikke vet hva jeg skal satse på....hva jeg skal gjøre og hva jeg skal ta hensyn osv osv

Anonymkode: 77541...927

Søk hjelp, aller først. Slutt å dyrke tanken på han i utlandet.

Anonymkode: a7a43...f18

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er faktisk 27........ Føler hele livet mitt forsvinner og går forbi... at jeg ikke får de sjansene jeg egentlig hadde. De var der, men nok en gang, kommer "skjebnen" og ler meg i ansiiktet og sier "nei det var ikke dettee du skulle" og så må ejg bruke hele livet mitt på å kjede meg og ikke se frem til noen ting
 

Anonymkode: 77541...927

Det der «skjebne»-tullet er jo en flott unnskyldning for å ikke skape endring selv...

Anonymkode: a7a43...f18

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gå ut å rydd søppel, vask hjemmet ditt, les til eksamen eller hva det enn er.

Anonymkode: 77541...927

Om du sikter til at svaret mitt var knapt og kaldt; se svaret mitt lenger oppe. Jeg forsøkte virkelig å komme med gode ord til HI, men når alt blir dissekert i negativ forstand og ingen fine ord går inn, så er det ikke så mye mer man kan si. Det går ikke an å oppmuntre en som bare ser dritt uansett.

Man kan oppleve mye fælt og jeg synes det kan være ufint å si at man er ansvarlig for sin egen lykke. Det er heller ikke bare å ta seg sammen. Jeg har full forståelse for at HI har det fælt. Men det er ingen andre enn en selv som kan ta tak. 

Anonymkode: dd18f...1ad

[Anonym bruker]

Nå skal jeg være brutal med deg. Årsaken til at du ikke lykkes er fordi du sier til deg selv at du er mislykka person. 

Uansett årsak til der du er i dag, alle slag, spark og overgrep, DU fortsetter å trykke deg selv ned, DU er din største fiende. Jeg har ikke løsningen for deg, men du må jobbe med deg selv. 

Jeg skal ikke dele min historie men jeg kjenner personlig til den hengemyra du føler du befinner deg i. 

Gjennom livet møter man mye mennesker, og mye som blir sagt brenner seg fast, helst de slemme tingene. En ting som ble et vendepunkt for meg, noe jeg har tatt med meg videre, min psykolog sa til meg en gang, hvorfor skal de som ikke kjenner deg gi deg en sjanse når du selv ikke gir deg en sjanse. 

Det spikret seg fast og fra det punktet i livet mitt snudde det saaaaakte. Jeg begynte å søke etter litteratur og kurs som kunne hjelpe meg. Jeg startet med yoga, det var vanskelig men for meg har meditasjon blitt noe som roer meg og bringer meg i balanse. Det er muligens ikke løsningen for deg, men løsningen finnes. 

Slutt å la fortiden påvirke fremtiden, enkelt sagt, vanskelig å gjennomføre.

Jeg tror likevel du er enig i at fortiden har for stor rolle i fremtiden din. 

 

Anonymkode: 3d807...d04

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gå ut å rydd søppel, vask hjemmet ditt, les til eksamen eller hva det enn er.

Anonymkode: 77541...927

 

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om du sikter til at svaret mitt var knapt og kaldt; se svaret mitt lenger oppe. Jeg forsøkte virkelig å komme med gode ord til HI, men når alt blir dissekert i negativ forstand og ingen fine ord går inn, så er det ikke så mye mer man kan si. 

Anonymkode: dd18f...1ad

HI, du oppfører deg som ei frekk megge. 

Like greit om du bare beholder jomfrudommen, hvis du tenker å være like furtete i alle dine relasjoner. Ingen mann fortjener en sånn nebbekjerring.

Anonymkode: a7a43...f18

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk. 

Det som føltes riktig var det jeg sa opp jobben i Oslo for. 

Jeg fikk ikke topp karakter i et fag jeg hater, men et jeg elsker. Det var valgfaget på videregående, men jeg måtte ta opp igjen matten. Jeg jobbet 11 timers dager, og resten måtte jeg sitte med matten. Jeg stod med en 2'er.

Ja jeg sa opp jobben og flyttet til Oslo.. Vel jeg flyttet til Oslo mens jeg fremdeles hadde jobben, men dette var også 11 timers dager, og selskapet var kanskje ikke sånn super seriøst. De truet med å ikke betale oss fordi en fyr ikke hadde levert timeliste!! da ble jeg faktisk sint og ringte sjefen. jeg jobber ikke 11 timer hver dag i uka uten lønn. Jeg bare sa opp fordi magefølelsen sa det var riktig. Jeg var da redd for å havne på nav, for jeg leide leilighet. 
Men da ringte en annen jobb ejg hadde søkt på. Var et helvete første tiden, men det kom  seg. Jeg tenkte jeg skulle studere, men det gikk bare ikke. Betalte til sammen 20.000 for inngeting.

SÅ kom det andre som dukkket opp. Det innebærte at jeg måtte slutte i jobben. Det føltes riktig og det startet så riktig. 
Men så skjedde det som alltid skjer. Jeg feiler. Eller, oppfyller ikke helt forventnigene. Nå har dette ført til at jeg er arbeidsledig, men etter behanding at jeg skal tilbake. 

Ja bestekompisen ahr dame. Han har akkurat sagt at han ikke føler noe for henne lenger, men  at han jobber med saken. Jeg prøver ikke å ødelegge. har vært forelsket i han for  noen år siden, men forelsket meg selv i en ny. 
Det er bare at jeg sliter litt med å glemme han nye jeg forelsket meg i. Jeg vet ikke engang hva som gikk galt. 
Det er bare et jævla surt eple å bite i...fordi jeg vet at det er min feil. Selv om dette ikke nødvendigvis var en jeg skulle gifte meg med, så var det jeg kunne mistet jomfrudommen til. Å ha opplevd  sex med en man liker.
I stedet er jeg fremdeles jomfru og lurer på om jeg treffer noen i det hele tatt........
Han kompisen er jo perfekt sånn personlighetsmessig, men jeg savner de sterkere følelsene..dessuten har han jo hun han er sammen med så jeg vil ikke ødelegge noe for de. 

Jeg er faktisk 27........ Føler hele livet mitt forsvinner og går forbi... at jeg ikke får de sjansene jeg egentlig hadde. De var der, men nok en gang, kommer "skjebnen" og ler meg i ansiiktet og sier "nei det var ikke dettee du skulle" og så må ejg bruke hele livet mitt på å kjede meg og ikke se frem til noen ting
 

Anonymkode: 77541...927

Du må seriøst begynne å se fremover. ❤Du må bare bestemme deg for det. Rett og slett. 

Jeg orker ikke å ramse opp alt som har skjedd med meg, men husker pappa sa i bryllupstalen min for 10 år siden:"  Nå har du vært igjennom så mye, håper og tror at fremtiden ser lysere ut."

Så feil kan man ta. Jeg var i en alvorlig bilulykke.smerter 24/7. Ingen jobb. Ingen venner. Var døden nær under begge fødslene. Barnet mitt fikk hjernehinnebetennelse og døde nesten. 

Men jeg er lykkelig. Ja, livet er tøft.  Det går opp og ned. Men hvis du bruker energien din på å tenke positivt, så klarer du alt. 😊❤ 

Så vær sta og bevis skjebnen at den tar feil da . Du er den enste personen som kan snu dette. Men du må ville det selv. 

Anonymkode: 6b061...faf

[gale damen]

Hva er det som gjør at du har en så bisarr trang til å male opp denne historien med et par dagers mellomrom på hvert eneste forum tilgjengelig? 

Skaff deg en god psykolog!

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Om du sikter til at svaret mitt var knapt og kaldt; se svaret mitt lenger oppe. Jeg forsøkte virkelig å komme med gode ord til HI, men når alt blir dissekert i negativ forstand og ingen fine ord går inn, så er det ikke så mye mer man kan si. Det går ikke an å oppmuntre en som bare ser dritt uansett.

Man kan oppleve mye fælt og jeg synes det kan være ufint å si at man er ansvarlig for sin egen lykke. Det er heller ikke bare å ta seg sammen. Jeg har full forståelse for at HI har det fælt. Men det er ingen andre enn en selv som kan ta tak. 

Anonymkode: dd18f...1ad

Hvorfor skrev du "ok" ? nei jeg ser ikke alltid på ab koden, for det er mer enn nok av irriterende mennesker på et forum som bare kommer inn i tråder og skriver "ok"

Anonymkode: 77541...927