Bilulykke og skyldsfølelse.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte.

Rundt to år siden ble mitt barn påkjørt, det var alvorlig en periode, barnet skadet blandt annet hodet.

Jeg var der, kun noen få meter unna. Barnet gikk der på fortauet og falt ut i veien hvor en bil traff barnet. Barnet fløy igjennom luften og traff asfalten hardt. Jeg vet at det var ett uhell. Men jeg tenker mye på det. Hva hvis jeg ikke var to meter unna barnet, jeg kunne ha tatt tak i det, så barnet ikke ramlet i veien. Hadde jeg vært nærmere kunne jeg ha unngått at barnet traff asfalten. De sekundene de skjedde spiller jeg igjen og igjen i hodet mitt. Tiden sto stille på en måte, jeg føler at jeg hadde hatt tid til å gjøre noe, men jeg fikk ikke til å gjøre noe. 

Det går bra med barnet nå, forresten. 

Anonymkode: ebd77...fa7

[Anonym bruker]

Det er nok helt normalt altså. Det er sånn vi mammaer er skrudd sammen. Når noe skjer tenker vi at om vi bare hadde gjort det eller det annerledes så ville det ikke skjedd.

Men vi vet innerst inne at det er tøysete, du vet også det. Vi kan ikke binde ungene fast til gjerdestolpen, vi er nødt til å slippe de løs, la de prøve seg, og noen ganger skjer det uhell, til og med alvorlige ulykker. Det er ulykker, men likevel vil skyldfølelsen være der, om vi bare hadde vært hjemme, om vi ikke hadde gjort ditt eller datt osv, det vil alltid være sånn. Det viktige er å ikke dyrke disse følelsene, for vi vet jo innerst inne at de ikke er riktige.

Jeg har et barn som ble skadet under fødsel. Klarer seg fint, er skolebarn nå, men har varige skader som alltid vil være der. Selv det har jeg skyldfølelse for, hva om jeg hadde krevd keisersnitt, da hadde det ikke skjedd... Men jeg vet jo at det er tøysete, jeg kan ikke lastes for det som skjedde, men likevel tenker en sånn.

Anonymkode: 3d36a...b41

[Anonym bruker]

Mannen min døde i en ulykke som jeg ikke var del av, annet enn at jeg bevitnet den. Jeg kunne ikke ha gjort noe for å hindre den. 

Men likevel har jeg det som en venn av meg kalte "survivor's guilt", og plager meg selv med en masse "hvis bare"-setninger. Hvis jeg bare hadde visst at han var svimmel, hvis jeg bare hadde fulgt ham i stedet for å se ham reise seg og gå, hvis bare 1000 ting.

Anonymkode: ef00a...464

[Anonym bruker]

Jeg må bare takke.

Jeg vet at det er irrasjonelt. Det var ikke noe jeg kunne ha gjordt for å hindre det. Men min hjerne forteller meg at jeg kunne! Den derre 'hvorfor'- tanken. Hvorfor gikk jeg ikke nærmere barnet? Hvorfor fikk jeg ikke hold i barnet da barnet falt, hvorfor fikk jeg ikke tak i barnet etter barnet ble truffet, slik at jeg kunne unngått at barnet smalt i asfalten? 

Det er bare også tiden ( jeg vet at tiden skjer mye saktere i mitt hodet enn det faktisk skjedde). Det virker som om jeg hadde timer for å gripe inn. Jeg ble helt handringsløs. 

Anonymkode: ebd77...fa7

[Anonym bruker]

Jeg var i en dødsulykke. Føreren av den andre bilen døde. Etterforskning viste at han hadde skylden, men jeg slet lenge med tanker «hva hvis». Det hjalp å snakke med noen.

Anonymkode: c114a...b64

[Anonym bruker]

❤️ 

Jeg tror det er vanlig, men likevel helt sikkert veldig vanskelig for deg! 

Hva med å få hjelp til å bearbeide noen av disse følelsene? Kanskje be fastlegen henvise deg til noen?😊

Anonymkode: fafc6...4d7