Jeg er student, gravid og samboer vil og studere..

[Anonym bruker]

Jeg har termin i desember, jeg tar vg1 helsefag akkurat nå som privatist (er 23 år og ikke tenåring før noen skulle kommentere det) og skal til vg2 på høsten via vanlig skole (for jeg har et år igjen av ungdomsretten) og så videre ut i læretid. Jeg har forresten en deltidsjobb i butikk, men jeg tjener ikke så utrolig mye av dette, 6k i mnd pluss/minus. Denne er fast så lenge de fortsetter å beholde meg, jeg er nesten litt redd for at de vil bytte meg ut til slutt. Vet at det ikke er lov, men jeg har hørt om flere som har mista sin stilling på "lovlig vis" etter graviditet der jeg er. Dårlig arbeidsmiljø blant annet, kort fortalt. Jeg håper på en plass i sykehjem uansett da jeg har tenkt å bli helsefagarbeider, det er det ihvertfall stor sjanse for.

Samboeren min er i jobb nå, dette er kun ut sommeren. Han fikk fagbrev ifjor og har slitt med å finne seg fast jobb og er deretter ikke kommet så langt enda med stabil jobb. Han har egentlig heller lyst å jobbe i helsevesenet og vil derfor studere videre for å gjøre det, og helst til høsten. Det jeg lurer på er om det går ann? Vet at det går, men jeg har ikke lyst å leve på brødsmuler i flere år fordi begge skal studere/ være lavt lønna. Han har allerede et fagbrev,og hvis det blir veldig vanskelig hvis han og absolutt skal studere så føler jeg at han kan enten vente eller ta det opp som privatist ved siden av jobb, så jeg uten utdanning kan få meg en (eller er jeg helt narsissist?). Jeg har tatt helsefagene selv som privatist som sagt, og vet at det kan lett gjøres kombinert med en jobb for det er ikke tungt stoff. Det er snakk om yrkesfag, pluss to år læretid. En liten sidenote, for jeg er litt redd for at noen skal kjefte på meg hahah. Han vet ikke helt hva han vil, han har egentlig bare bestemt seg for at det er det som er planen. Skjønner dere forskjellen? Jeg føler siden han ikke har noen konkrete planer eller i det hele tatt vet hvilket studie han egentlig skal ta at jeg får litt førsterett. Han har søkt seg inn på universitet på sykepleie (noe han ikke kommer inn på), og andre diverse års studium. Vi har ikke de store diskusjonene at all om dette altså, men jeg blir veldig fort ildsint og skuffet av alt og ingenting og vil gjerne snakke om det, men alt han sier er "jeg må se når det nærmer seg". Altså?? Jeg skal ha barn, jeg har ikke tenkt å ta ting på måfå og som det kommer? Ting må planlegges LITT, tenker jeg. Jeg merker jeg klikker, og stresser unødvendig mye.

Er det noen som har studert begge to? Eller hvordan ordnet dere det på en mest mulig gunstig måte for alle? Hva er best å gjøre? 
Dere kan seff henvise meg til nav og lånekassens sider, men jeg har allerede vært der og det er vanskelig å tyde. Hvis ikke dere har noe personlig hjelp, finnes det noen jeg kan snakke med om dette som kan fortelle/ guide/ hjelpe meg og oppklare dette? 

 

Anonymkode: a30ec...bff

[Anonym bruker]

Det er ingen av dere som studerer. Du går i videregående opplæring og han blir evt student. Mulig du har behov for å planlegge nå men strengt talt burde dere vel ha gjort det før dere pulte tjukt? Hva slags stønader har du rett på? Nav, engangs, lånekassen? Man kan fint få barn mens begge studerer. Problemet er at du ikke gjør det. 

Anonymkode: 7071d...f2c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er ingen av dere som studerer. Du går i videregående opplæring og han blir evt student. Mulig du har behov for å planlegge nå men strengt talt burde dere vel ha gjort det før dere pulte tjukt? Hva slags stønader har du rett på? Nav, engangs, lånekassen? Man kan fint få barn mens begge studerer. Problemet er at du ikke gjør det. 

Anonymkode: 7071d...f2c

Helt ærlig, jeg ble fortalt av leger at jeg ikke kunne få barn. Beklager at jeg ble mirakuløst gravid og ikke planla det godt nok først. Studere, vgs, samme greiene vel? Du forstår hva jeg mener. Akkurat nå har jeg vel kun rett på engangs, da jeg tjener voldsomt lite. 

Takk for svar, og jeg lurer også litt på hvem som pissa i din cornflakes i idag.

Anonymkode: a30ec...bff

[Toneelise]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har termin i desember, jeg tar vg1 helsefag akkurat nå som privatist (er 23 år og ikke tenåring før noen skulle kommentere det) og skal til vg2 på høsten via vanlig skole (for jeg har et år igjen av ungdomsretten) og så videre ut i læretid. Jeg har forresten en deltidsjobb i butikk, men jeg tjener ikke så utrolig mye av dette, 6k i mnd pluss/minus. Denne er fast så lenge de fortsetter å beholde meg, jeg er nesten litt redd for at de vil bytte meg ut til slutt. Vet at det ikke er lov, men jeg har hørt om flere som har mista sin stilling på "lovlig vis" etter graviditet der jeg er. Dårlig arbeidsmiljø blant annet, kort fortalt. Jeg håper på en plass i sykehjem uansett da jeg har tenkt å bli helsefagarbeider, det er det ihvertfall stor sjanse for.

Samboeren min er i jobb nå, dette er kun ut sommeren. Han fikk fagbrev ifjor og har slitt med å finne seg fast jobb og er deretter ikke kommet så langt enda med stabil jobb. Han har egentlig heller lyst å jobbe i helsevesenet og vil derfor studere videre for å gjøre det, og helst til høsten. Det jeg lurer på er om det går ann? Vet at det går, men jeg har ikke lyst å leve på brødsmuler i flere år fordi begge skal studere/ være lavt lønna. Han har allerede et fagbrev,og hvis det blir veldig vanskelig hvis han og absolutt skal studere så føler jeg at han kan enten vente eller ta det opp som privatist ved siden av jobb, så jeg uten utdanning kan få meg en (eller er jeg helt narsissist?). Jeg har tatt helsefagene selv som privatist som sagt, og vet at det kan lett gjøres kombinert med en jobb for det er ikke tungt stoff. Det er snakk om yrkesfag, pluss to år læretid. En liten sidenote, for jeg er litt redd for at noen skal kjefte på meg hahah. Han vet ikke helt hva han vil, han har egentlig bare bestemt seg for at det er det som er planen. Skjønner dere forskjellen? Jeg føler siden han ikke har noen konkrete planer eller i det hele tatt vet hvilket studie han egentlig skal ta at jeg får litt førsterett. Han har søkt seg inn på universitet på sykepleie (noe han ikke kommer inn på), og andre diverse års studium. Vi har ikke de store diskusjonene at all om dette altså, men jeg blir veldig fort ildsint og skuffet av alt og ingenting og vil gjerne snakke om det, men alt han sier er "jeg må se når det nærmer seg". Altså?? Jeg skal ha barn, jeg har ikke tenkt å ta ting på måfå og som det kommer? Ting må planlegges LITT, tenker jeg. Jeg merker jeg klikker, og stresser unødvendig mye.

Er det noen som har studert begge to? Eller hvordan ordnet dere det på en mest mulig gunstig måte for alle? Hva er best å gjøre? 
Dere kan seff henvise meg til nav og lånekassens sider, men jeg har allerede vært der og det er vanskelig å tyde. Hvis ikke dere har noe personlig hjelp, finnes det noen jeg kan snakke med om dette som kan fortelle/ guide/ hjelpe meg og oppklare dette? 

 

Anonymkode: a30ec...bff

Hvordan har du tenkt å gjøre det når baby kommer? Søk permisjon nå hvis du er kommet inn på skole å begynn på skole igjen i 2020. I forhold til samboer: det beste er at en av dere studerer i gangen og siden han har utdannelse får han vente til du er ferdig. Han kan heller søke jobb i helsesektoren ufaglært foreløbig. Det går ikke å bygge luftslott når man skal bli foreldre. Da må man planlegge.

[Anonym bruker]

1 time siden, Toneelise skrev:

Hvordan har du tenkt å gjøre det når baby kommer? Søk permisjon nå hvis du er kommet inn på skole å begynn på skole igjen i 2020. I forhold til samboer: det beste er at en av dere studerer i gangen og siden han har utdannelse får han vente til du er ferdig. Han kan heller søke jobb i helsesektoren ufaglært foreløbig. Det går ikke å bygge luftslott når man skal bli foreldre. Da må man planlegge.

Etter som jeg har lest litt mer og forhørt meg så er jeg veldig enig

 

Ts

Anonymkode: a30ec...bff