Gå til innhold

Jeg ødelegger mer....


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Har et ulykkelig forhold til samboer, skulle gått for mange år siden.Hjelper ikke at det er en mann til involvert her som jeg lengter etter.

Grunnen til at jeg er enda under samme tak som samboer er at vi har barn(aller største grunn!), at vi må flytte hvis vi bryter, og at vi har vært sammen så mange år at jeg er redd for hvem jeg er uten han(snakker barndomsvenner/kjærester)og om jeg kommer til å angre.

Tiltrekningen er helt borte, ingen lyst på å ha sex med han eller kysse han😔

Vi funker som venner, men jeg har dager hvor jeg blir så frustrert at jeg smågråter og er irritert hele dagen rundt han.Jeg ødelegger det siste som er igjen. Jeg er redd...derfor bryter jeg ikke.Men det igjen gjør meg bare sint og irritert.Føler jeg har mistet alt jeg er som person, ikke har jeg fritid heller....lyst å bare gi opp

Anonymkode: d4624...66e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har du vurdert å spørre en terapeut eller Coach? Så du får hjelp til å sortere litt?

Anonymkode: 6dc53...53f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men er ikke ledig timer på lang tid.....etter sommeren....jeg sliter så

Anonymkode: d4624...66e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har et ulykkelig forhold til samboer, skulle gått for mange år siden.Hjelper ikke at det er en mann til involvert her som jeg lengter etter.

Grunnen til at jeg er enda under samme tak som samboer er at vi har barn(aller største grunn!), at vi må flytte hvis vi bryter, og at vi har vært sammen så mange år at jeg er redd for hvem jeg er uten han(snakker barndomsvenner/kjærester)og om jeg kommer til å angre.

Tiltrekningen er helt borte, ingen lyst på å ha sex med han eller kysse han😔

Vi funker som venner, men jeg har dager hvor jeg blir så frustrert at jeg smågråter og er irritert hele dagen rundt han.Jeg ødelegger det siste som er igjen. Jeg er redd...derfor bryter jeg ikke.Men det igjen gjør meg bare sint og irritert.Føler jeg har mistet alt jeg er som person, ikke har jeg fritid heller....lyst å bare gi opp

Anonymkode: d4624...66e

Min situasjon kan vel ikke sammenlignes helt, da vi ikke hadde barn, og vi/jeg var fremdeles ganske ung den gangen. Men kjenner meg mye igjen i det du skriver, så gir deg min historie likevel.

Vi var sammen i 7 år, og bodde sammen i 4 av disse. Vi ble sammen da jeg bare var 15 år gammel, og det ble slutt da jeg var 22. Det som skjedde var at vi rett og slett vokste fra hverandre, vi sluttet og være kjærester, vi ble som venner som bodde sammen. Selv om vi aldri krangla eller noe, og var venner, så var jeg dypt ulykkelig siste året vi var sammen. Jeg ønsket å gå, men sånn som deg så var jeg redd. Jeg var så ung da vi ble sammen at jeg heller ikke helt visste hvem jeg var uten han. Hvis jeg dro måtte jeg flytte ut (han eide leiligheten vi bodde i), og jeg var redd for å angre. Det tok meg altså 1 år hvor jeg slet veldig og hadde mye vondt, var vanskelig å ta det valget. Men til slutt så turte jeg å ta den praten hvor jeg gjorde det slutt, og sa jeg ville flytte. Og det var SÅ deilig! 

Når jeg endelig hadde fått sagt hva jeg følte og kom meg ut, så angret jeg ikke et sekund, jeg følte meg bare utrolig letta og fri. Alt jeg hadde gått og følt på og grua meg til i 1 år var over, og jeg kunne endelig gå videre. 

Din situasjon blir annerledes, da dere har barn og selvfølgelig må fortsette å ha kontakt selv om det blir slutt. Men etter min mening høres det likevel ut som du bare må ta steget å gjør det slutt. Det er vondt og vanskelig, men mest sannsynlig vil du føle deg mye bedre etterpå :) Er ikke bra at du skal gå rundt å føle det du gjør nå i hvertfall

Anonymkode: 9d2cb...0e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Min situasjon kan vel ikke sammenlignes helt, da vi ikke hadde barn, og vi/jeg var fremdeles ganske ung den gangen. Men kjenner meg mye igjen i det du skriver, så gir deg min historie likevel.

Vi var sammen i 7 år, og bodde sammen i 4 av disse. Vi ble sammen da jeg bare var 15 år gammel, og det ble slutt da jeg var 22. Det som skjedde var at vi rett og slett vokste fra hverandre, vi sluttet og være kjærester, vi ble som venner som bodde sammen. Selv om vi aldri krangla eller noe, og var venner, så var jeg dypt ulykkelig siste året vi var sammen. Jeg ønsket å gå, men sånn som deg så var jeg redd. Jeg var så ung da vi ble sammen at jeg heller ikke helt visste hvem jeg var uten han. Hvis jeg dro måtte jeg flytte ut (han eide leiligheten vi bodde i), og jeg var redd for å angre. Det tok meg altså 1 år hvor jeg slet veldig og hadde mye vondt, var vanskelig å ta det valget. Men til slutt så turte jeg å ta den praten hvor jeg gjorde det slutt, og sa jeg ville flytte. Og det var SÅ deilig! 

Når jeg endelig hadde fått sagt hva jeg følte og kom meg ut, så angret jeg ikke et sekund, jeg følte meg bare utrolig letta og fri. Alt jeg hadde gått og følt på og grua meg til i 1 år var over, og jeg kunne endelig gå videre. 

Din situasjon blir annerledes, da dere har barn og selvfølgelig må fortsette å ha kontakt selv om det blir slutt. Men etter min mening høres det likevel ut som du bare må ta steget å gjør det slutt. Det er vondt og vanskelig, men mest sannsynlig vil du føle deg mye bedre etterpå :) Er ikke bra at du skal gå rundt å føle det du gjør nå i hvertfall

Anonymkode: 9d2cb...0e0

Godt det ble riktig for deg💞💞takk for st du delte din historie☺️

Jeg vet ærlig talt ikke om det blir riktig.Vi hadde pause en gang og alt jeg kunne tenke på om han hadde sex med noen andre da.Ville ha full kontroll over hvem han var sammen med🙈🙈

så tenker jeg også; om barna får en stemor...vil det funke....og jeg får se de bare halvparten av tiden😭 Er så mye å tenke på med en gang det er barn involvert....hadde vi ikke hatt barn hadde jeg dratt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er så deprimert.

 

 

Anonymkode: d4624...66e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Godt det ble riktig for deg💞💞takk for st du delte din historie☺️

Jeg vet ærlig talt ikke om det blir riktig.Vi hadde pause en gang og alt jeg kunne tenke på om han hadde sex med noen andre da.Ville ha full kontroll over hvem han var sammen med🙈🙈

så tenker jeg også; om barna får en stemor...vil det funke....og jeg får se de bare halvparten av tiden😭 Er så mye å tenke på med en gang det er barn involvert....hadde vi ikke hatt barn hadde jeg dratt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er så deprimert.

 

 

Anonymkode: d4624...66e

Jeg skjønner det er veldig vanskelig, og spesielt siden dere som sagt har barn sammen. Men er jo ikke riktig at du skal være så deprimert heller tenker jeg da. Da kan det jo faktisk hende du blir mindre deprimert om du gjør det slutt, selv om det finnes kjipe sider ved det også. Det jeg lærte hvert fall da jeg endelig turte å gjøre det slutt, var at jeg vil mye heller være alene, og heller ta noen av de kjipe sidene ved det, enn å være i et forhold som ikke gjorde meg lykkelig. Men kanskje du burde snakke med en fagperson som kan hjelpe deg å sortere tankene dine litt? Så det blir lettere for deg å se fordeler/ulemper ved å bli eller gå?

Anonymkode: 9d2cb...0e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja jeg burde definitivt snakke med noen...jeg trenger hjelp😢Vingler veldig...klarer ikke ta en avgjørelse.Men er så leit å være i et forhold hvor sex er et ikke tema....jeg tvinger meg selv til det og mens vi har sex kan jeg tenke»uff så tykk han er» osv...slemme tanker😔Jeg prøver å finne positive ting som at han er flink med barna, fine øyne, fint smil, snill osv....men de dårlige tingene overskygger de positive😔

Anonymkode: d4624...66e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakk med noen som støtter deg! Venn? Kollega? Terapeut? Nabo? Mor?

Jeg kjenner meg igjen selvom min historie er helt annerledes. Vi var «bare» sammen i 6år, men jeg elsket ham. De siste to årene ville han nesten ikke ha sex. Jeg følte meg så ufattelig avvist og var så deprimert og lei, men ville ikke gå. 

Så innså jeg at jeg ikke ville at min datter skulle vokse opp med et spøkelse som mamma. Kroppen protesterte og jeg ble skikkelig syk. 

Nå har det gått ett år. Ennå er jeg ikke bra, men det bedrer seg. Sakte.

 

snakk med noen, få hjelp og støtte! Jeg heier på deg ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra det går fremover med deg💞

Jeg har ikke noen så nære å snakke om dette med.Jeg sliter på alt inni meg.Er på grensen til å være utro her...jeg trenger nærhet...kan ikke slutte å ha sex når man Enda er så ung😏vanskelig situasjon

Anonymkode: d4624...66e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan snakke med fastlegen din. Litt sånn psykolog light. Jeg synes det hjelper veldig når jeg trenger å sortere litt :)

Anonymkode: aa488...3da

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...