Er angst et godkjent "handikap"?

[Anonym bruker]

Har din angst hindre deg i å delta på eller kunne utføre en oppgave som "alle andre" klarer fint?

Er det ok å ikke klare alt? Eller er man da en dårlig mor?

Anonymkode: 6fe5e...08e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Har din angst hindre deg i å delta på eller kunne utføre en oppgave som "alle andre" klarer fint?

Er det ok å ikke klare alt? Eller er man da en dårlig mor?

Anonymkode: 6fe5e...08e

Ja, ja, ikke nødvendigvis

Anonymkode: d0009...342

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det jobbes jo med saken, men det går ikke så fort som jeg hadde håpet og jeg må ta en ting av gangen.

Føler bare det er så nederlag å ikke klare absolutt alt hele tiden.

Anonymkode: 6fe5e...08e

[Anonym bruker]

Ingen gjør det. Alle har sitt. Noen tør ikke ta karuseller, noen tør ikke hoppe fra 5-meteren og noen er redde uten å hent vite hvorfor. Så lenge det ikke går utover barnas «liv og helse» ser jeg ikke problemet. 

There is no quickfix

Anonymkode: d0009...342

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har din angst hindre deg i å delta på eller kunne utføre en oppgave som "alle andre" klarer fint?

Er det ok å ikke klare alt? Eller er man da en dårlig mor?

Anonymkode: 6fe5e...08e

Ja det har den. Og det er ok å ikke klare alt, men for å være en god mor bør man vurdere hvilke ting som er viktig for barnet at man klarer og pushe seg litt ekstra på de tingene.

Jeg tør f.eks. ikke å gå opp i et utkikkstårn oppi skogen her pga høydeskrekk. Det er ikke viktig, barnet har en far som kan bli med og det er ikke nødvendig at jeg blir med i tillegg, så det går bra. Jeg synes også det er fryktelig skummelt å være med på sosiale ting med skolen og fritidsaktiviteter, men det gjør jeg likevel, da det er kjipt å være det barnet som aldri har mamma med på noe.

Anonymkode: 80844...6f6

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja det har den. Og det er ok å ikke klare alt, men for å være en god mor bør man vurdere hvilke ting som er viktig for barnet at man klarer og pushe seg litt ekstra på de tingene.

Jeg tør f.eks. ikke å gå opp i et utkikkstårn oppi skogen her pga høydeskrekk. Det er ikke viktig, barnet har en far som kan bli med og det er ikke nødvendig at jeg blir med i tillegg, så det går bra. Jeg synes også det er fryktelig skummelt å være med på sosiale ting med skolen og fritidsaktiviteter, men det gjør jeg likevel, da det er kjipt å være det barnet som aldri har mamma med på noe.

Anonymkode: 80844...6f6

Ja, det er litt sånn jeg egentlig tenker selv. Pusher meg på det meste som foregår utenfor husets fire vegger.

Men det var en dugnad jeg sleit med, og tilslutt innrømmet jeg at jeg ikke klarte å delta pga angst, men at jeg gjerne kunne ta en oppgave som er mer i "bakgrunn". Barna har ikke merket dette, da de ikke vet om dugnaden. Men det å si det høyt til en annen mor fikk jeg til å føle skam. Enda hun var veldig snill og bare takket for info.

Anonymkode: 6fe5e...08e

[Lille krøll]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det er litt sånn jeg egentlig tenker selv. Pusher meg på det meste som foregår utenfor husets fire vegger.

Men det var en dugnad jeg sleit med, og tilslutt innrømmet jeg at jeg ikke klarte å delta pga angst, men at jeg gjerne kunne ta en oppgave som er mer i "bakgrunn". Barna har ikke merket dette, da de ikke vet om dugnaden. Men det å si det høyt til en annen mor fikk jeg til å føle skam. Enda hun var veldig snill og bare takket for info.

Anonymkode: 6fe5e...08e

Min mann sliter med sosial angst. 

Tidligere har han ikke innrømmet dette utad noe som har gjort at han har dekket over og funnet på unnskyldninger de dagene det er verre. 

Nå har han kommet så langt at det er greit å si. Det er greit for meg å si. Vi møter inget annet enn forståelse og tilrettelegging når folk har kommet over «sjokket». 

Mange som synes det er vanskelig å vite hva de skal si direkte til han men jeg snakker så mye om det at det kommer frem at det er fler som sliter litt og at det er veldig fint med åpenhet. 

Vår datter vet også om det slik at det er lettere for henne å skjønne de dagene det er helt jævlig og han føler at himmelen faller i hue på han. 

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Lille krøll skrev:

Min mann sliter med sosial angst. 

Tidligere har han ikke innrømmet dette utad noe som har gjort at han har dekket over og funnet på unnskyldninger de dagene det er verre. 

Nå har han kommet så langt at det er greit å si. Det er greit for meg å si. Vi møter inget annet enn forståelse og tilrettelegging når folk har kommet over «sjokket». 

Mange som synes det er vanskelig å vite hva de skal si direkte til han men jeg snakker så mye om det at det kommer frem at det er fler som sliter litt og at det er veldig fint med åpenhet. 

Vår datter vet også om det slik at det er lettere for henne å skjønne de dagene det er helt jævlig og han føler at himmelen faller i hue på han. 

Så bra! Jeg tror jo at angst er noe de aller fleste har hørt om i dag og kanskje har en bedre forståelse av. Jeg håper at jeg vil bli møtt slik om jeg åpner meg for andre senere. Det jobbes med angsten hver dag og jeg skal ikke bruke det for å slippe unna ting, men i perioder trenger jeg å ta det litt med ro også.

Anonymkode: 6fe5e...08e