Er jeg den drittmamman mitt barn sier jeg er ?

[Anonym bruker]

Har 3 barn i alderen 4-17år.

Eldste barn sliter mye med psykisk helse, ADHD, angst , selvskading og depresjon. Hun opplevde mobbing i 2år og overgrep av en eldre gutt som var 19 og hun 15, saken ble henlagt på bevisetsstilling.

Etter medisinering siste tiden har hun blitt veldig rett frem og jeg oppfatter mye av det hun sier som sårende. Jeg lager frokost til henne hver dag før skolen, smører matpakke, hjelper henne å rydde og vaske rommet når hun spør meg og av å til på mitt eget iniativ da hun har problemer med å organisere dette. Jeg mekler mellom henne og kjæresten da kjæresten rett å slett sender meg sms å er redd for henne innimellom ( pga økt trigger til selvskading når hun har det ekstra tungt. )

Jeg prater med henne , ringer skolen å prater og forklarer hvorfor "pia " igjen ikke møter på skolen. Jeg pusher på henne og prøver å være der så godt jeg kan. 

Hun går til behandling osv men føler ikke hun mottar god nok nytte av behandlingen da kontaktpersonen er vekke så ofte på hennes timer at jeg måtte klage inn dette.

Igjen sitter jeg å mottar kjeften fra min datter at alt er min skyld at dps svikter , min skyld at hun ikke kommer seg på skolen. Så sier hun jeg ikke er glad i henne , at jeg er dritt. Får høre at maten jeg lager smaker vondt uansett hva jeg lager til henne( spør titt og ofte hva hun ønsker å ha til middag der hun svarer: vet ikke ),  ingenting er bra nok. Jeg støtter og prøver å si gode og positive ting til henne men blir møtt med negativ holdning uansett. 

Siste tiden har hun informert meg at jeg aldri burde fått barn ...siden jeg ikke eier hus og ikke har spart opp sparekonto til henne. Alle har dette for barna sine ifølge henne. ( dette par eksempel på ting hun sier.) Jeg prøver å ta til meg kritikk å skjønner jeg ikke er perfekt , men jeg prøver virkelig med det jeg har. 

Har pratet med kjæresten og han blir møtt med samme holdning og han er så fra seg....

Jeg prøver å tenke at hun har det ekstra tungt og myyye værre enn oss men som jeg sa når jeg pratet med min datter så har hun ikke lov å kaste ut av seg hva som helst selv om man har det vanskelig. Jeg endte opp å si at hun er 1år fra 18 og om hun virkelig har så dritt her så kan hun flytte , selv om jeg elsker henne over alt på jord så har jeg fått nok. Jeg har begynt å bygge opp skikkelig forargelse mot meg selv. 

 

Anonymkode: f811a...be4

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har 3 barn i alderen 4-17år.

Eldste barn sliter mye med psykisk helse, ADHD, angst , selvskading og depresjon. Hun opplevde mobbing i 2år og overgrep av en eldre gutt som var 19 og hun 15, saken ble henlagt på bevisetsstilling.

Etter medisinering siste tiden har hun blitt veldig rett frem og jeg oppfatter mye av det hun sier som sårende. Jeg lager frokost til henne hver dag før skolen, smører matpakke, hjelper henne å rydde og vaske rommet når hun spør meg og av å til på mitt eget iniativ da hun har problemer med å organisere dette. Jeg mekler mellom henne og kjæresten da kjæresten rett å slett sender meg sms å er redd for henne innimellom ( pga økt trigger til selvskading når hun har det ekstra tungt. )

Jeg prater med henne , ringer skolen å prater og forklarer hvorfor "pia " igjen ikke møter på skolen. Jeg pusher på henne og prøver å være der så godt jeg kan. 

Hun går til behandling osv men føler ikke hun mottar god nok nytte av behandlingen da kontaktpersonen er vekke så ofte på hennes timer at jeg måtte klage inn dette.

Igjen sitter jeg å mottar kjeften fra min datter at alt er min skyld at dps svikter , min skyld at hun ikke kommer seg på skolen. Så sier hun jeg ikke er glad i henne , at jeg er dritt. Får høre at maten jeg lager smaker vondt uansett hva jeg lager til henne( spør titt og ofte hva hun ønsker å ha til middag der hun svarer: vet ikke ),  ingenting er bra nok. Jeg støtter og prøver å si gode og positive ting til henne men blir møtt med negativ holdning uansett. 

Siste tiden har hun informert meg at jeg aldri burde fått barn ...siden jeg ikke eier hus og ikke har spart opp sparekonto til henne. Alle har dette for barna sine ifølge henne. ( dette par eksempel på ting hun sier.) Jeg prøver å ta til meg kritikk å skjønner jeg ikke er perfekt , men jeg prøver virkelig med det jeg har. 

Har pratet med kjæresten og han blir møtt med samme holdning og han er så fra seg....

Jeg prøver å tenke at hun har det ekstra tungt og myyye værre enn oss men som jeg sa når jeg pratet med min datter så har hun ikke lov å kaste ut av seg hva som helst selv om man har det vanskelig. Jeg endte opp å si at hun er 1år fra 18 og om hun virkelig har så dritt her så kan hun flytte , selv om jeg elsker henne over alt på jord så har jeg fått nok. Jeg har begynt å bygge opp skikkelig forargelse mot meg selv. 

 

Anonymkode: f811a...be4

Hva svarer du hvis hun spør hva meningen med livet er?

Anonymkode: c0c98...3d1

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hva svarer du hvis hun spør hva meningen med livet er?

Anonymkode: c0c98...3d1

At alle finner sin mening med livet,  hun har bare ikke funnet sin enda. For noen er det familie,  å skape og finne egen tilhørighet, for andre reise og oppleve verden,  kanskje er frihet til å seile verden rundt. 

Desverre tror mange inkludert mitt barn at meningen med livet er mest mulige materiale ting og penger. Hun tror hvis hun har dette vil alt være bra. 

HI

Anonymkode: f811a...be4

[Anonym bruker]

Det er din datter som har issues. Men når det er sagt, tror jeg at det er lurt å begynne å ta mindre ansvar for henne. Hun er snart myndig og å passe på og ordne alt for henne som en fem-åring er å gjøre henne en stor bjørnetjeneste. Det er ikke din jobb å ringe på skolen, fikse matpakke og rydde på rommet hennes. Hun må lære seg å mestre ting selv og det gjør hun ikke så lenge du gjør alt for henne. Klart man skal ta hensyn til at hun sliter, men hun bør ikke få lov til å bruke det som et frikort for å slippe unna alt ansvar. 

Anonymkode: 462bc...888

[Anonym bruker]

Selvoppofrende foreldre blir forundret over at barna tar dem for gitt.. Lag grenser for deg selv. 

Å ordne mat er kanskje lurt, men å rydde rommet hennes? Helt unødvendig 

Anonymkode: f0491...402

[Anonym bruker]

Jeg vet litt hvordan du har det. Det er litt sånn hos oss også. Min er da 15 år. Jeg har begynt å snu litt på det, jeg ser at det ikke nytter at hun "får" alt opp i fanget. Hun får beskjed om at hun må samarbeide, selv om hun har det vondt. At hennes humør går veldig ut over alle i familien, når hun ikke kan ta seg sammen. Det er når alle er så kjørt at hun rett og slett må få klar beskjed. Hun sier vi maser og plager henne. Jeg har begynt å la henne være med i fred. Hun er mye på rommet, og jeg har prøvd på mange måter å få henne ut derfra. Noen ganger går det andre ganger ikke. Men nå lar jeg det være. Det koster så enormt mye energi hele tiden! 

Jeg tenker at det er viktig at de får tilbakemelding på ufin oppførsel. Det er vår oppgave å se til at de ikke blir uspiselige for andre mennesker også. Det er i deres egen interesse å lære seg et ok samspill med andre, det er helt avgjørende for resten av livet. De må lære seg at de ikke alltid er the center of the universe. Man viser omsorg, men også oppdragelse. Jeg er tilstede for henne, men hun kan ikke herse som hun vil med resten av familien. 

Når din datter sier du er en drittmamma, så mener hun det jo ikke. Hun er vant til at du tåler alt. Hun tar ut sin frustrasjon på deg og sin kjæreste. Du som mamma er der jo alltid, og det tenker hun nok kjæresten også er. Det finnes jo en grense for hva en kjæreste vil finne seg i på sikt, men du er der jo uansett. Stå i det, og sett grenser. Si at hun gjerne kan mene det hun vil. At du gjør ditt beste for henne, og at du prøver å hjelpe henne på best mulig måte.  Men at hun også må lære seg å samarbeide. Ellers blir det veldig vanskelig å hjelpe henne. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 24566...4ce

[Anonym bruker]

Jeg tipper det er en kombinasjon av sykdommen (at hun sliter psykisk) og at hun er bortskjemt som snakker.

Det er en balansegang dette, og jeg skjønner at det er lett å skjemme bort barn/ungdommer som sliter. Men for mye puter under armene er en bjørnetjeneste som overhodet ikke hjelper på.

Jeg tenker at du kan ha godt av å snakke med noen, ikke bare hun. Det å være pårørende og omsorgsperson for noen som sliter psykisk er ikke lett.

Anonymkode: 40e4a...342

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er du ikke det❤️ Men det kan virke som om du tar fra henne mulighet til mestring. Her hos oss jakter vi på mestring. Mestringsfølelsen er helt essensiell for personlig utvikling og vekst. Det trenger ikke å være store ting. Den gode følelsen når rommet er rent og ryddig, når man har laget seg en fristende matpakke, når man har kommet seg opp og ut når man egentlig ville bli i senga.

Det er fort gjort å bli deprimert når man ikke gjør noen ting selv. Det er hun som må ta ansvar for sitt eget liv. Du skal egentlig bare være heiagjeng. Når man gjør noe for et så stort «barn» som hun egentlig klarer å gjøre selv, så hjelper du henne ikke, du hemmer henne. Jobben vår er ikke å gjøre livet mest mulig behagelig for barna våre. Jobben vår er å lære barna våre om livet, at det består av både gleder og sorger, smerte og savn, men det eneste vi kan gjøre er stå på, lete etter små gleder og komme oss igjennom dagen. 

Ta deg fri nå, det har du fortjent. Still vennlige krav med kjærlighet i blikket. 

Anonymkode: 3b613...8dc

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

At alle finner sin mening med livet,  hun har bare ikke funnet sin enda. For noen er det familie,  å skape og finne egen tilhørighet, for andre reise og oppleve verden,  kanskje er frihet til å seile verden rundt. 

Desverre tror mange inkludert mitt barn at meningen med livet er mest mulige materiale ting og penger. Hun tror hvis hun har dette vil alt være bra. 

HI

Anonymkode: f811a...be4

Jeg tror du gjør dumt i å fortelle henne at alle finner sin mening med livet osv. Du legger videre vekt på selvrealisering og at hun skal bli lykkelig. Det legger et stort press på folk og en følelse av å være mislykket hvis de ikke er lykklige.

Fortell henne heller at meningen med livet er jobb, det er å drive samfunnet fremover i en god retning og å bruke de evnene man har fått utdelt til nytte for menneskeheten. Egen "lykke" er i det store og hele uvesentlig, men innimellom en hyggelig bonus.

Anonymkode: 9418f...686

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du gjør dumt i å fortelle henne at alle finner sin mening med livet osv. Du legger videre vekt på selvrealisering og at hun skal bli lykkelig. Det legger et stort press på folk og en følelse av å være mislykket hvis de ikke er lykklige.

Fortell henne heller at meningen med livet er jobb, det er å drive samfunnet fremover i en god retning og å bruke de evnene man har fått utdelt til nytte for menneskeheten. Egen "lykke" er i det store og hele uvesentlig, men innimellom en hyggelig bonus.

Anonymkode: 9418f...686

Jeg er ikke enig i dette, jeg tror det blir bare demotiverende for en som allerede sliter med negativt blikk på verden. Man er sin egen lykkes smed. 

Anonymkode: 462bc...888

[Anonym bruker]

Kanskje på tide at hun settes litt krav til, spesielt ang oppførsel. Man har ikke lov til å behandle andre som dritt selv om man har det dårlig selv. Og hun er ikke t barn lenger, men en voksen.

Anonymkode: b80f5...68f

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Kanskje på tide at hun settes litt krav til, spesielt ang oppførsel. Man har ikke lov til å behandle andre som dritt selv om man har det dårlig selv. Og hun er ikke t barn lenger, men en voksen.

Anonymkode: b80f5...68f

Sorry, tenkte feil. Tenkte hun var 19, ikke 17. Så voksen er hun ikke, men det andre mener jeg uansett

Anonymkode: b80f5...68f

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke enig i dette, jeg tror det blir bare demotiverende for en som allerede sliter med negativt blikk på verden. Man er sin egen lykkes smed. 

Anonymkode: 462bc...888

Jeg tror som du forstår ikke det. Jeg tror det er viktig å få fokuset vekk fra lykkejaget. Det kan godt være alle er sin egen lykkes smed, men jeg synes ikke vi skal fokusere på at egen lykke er målet.

For det første mener jeg at det ikke er så viktig om alle er lykklige hele tiden og for det andre tror jeg virkelig at de fleste bøir mer fornøyde med seg selv og eget liv hvis de fokuserer på hvilke oppgaver de kan fylle for samfunnet enn på hvordan de seøv skal bli lykkelige.

Anonymkode: 9418f...686

[Anonym bruker]

Nei,men du er iferd med å avle frem en drittunge! 

Du syr så mange puter under armene her, at hun kommer til å drukne! Å bruke div diagnoser som en unnskyldning for å unnlate å oppdra folk, gavner ingen. 

Anonymkode: 33c07...d74

[Nyttårs barn]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror som du forstår ikke det. Jeg tror det er viktig å få fokuset vekk fra lykkejaget. Det kan godt være alle er sin egen lykkes smed, men jeg synes ikke vi skal fokusere på at egen lykke er målet.

For det første mener jeg at det ikke er så viktig om alle er lykklige hele tiden og for det andre tror jeg virkelig at de fleste bøir mer fornøyde med seg selv og eget liv hvis de fokuserer på hvilke oppgaver de kan fylle for samfunnet enn på hvordan de seøv skal bli lykkelige.

Anonymkode: 9418f...686

HI har helle rikke sagt noe om å finne lykken men om å finne en mening med livet.

Og det kan være ulike ting som gir folk mening. Noen realiserer seg gjennom å jobbe, andre med familie og noen lever for fritiden sin.

Det er viktig for alle å finne en mening med det livet de har, uten at vi skal gå rundt og være lykkelige hele tiden nødvendigvis.

Tror det er viktig for en desillusjonert tenåring å høre at ting kan bli bedre.

Når det er sagt så gjør du HI henne en bjørnetjeneste med omsorgen din. Du er ikke en dårlig mor og det tror jeg du vet veldig godt selv også.

Datteren din derimot høres ut som en bortskjemt  dramaqueen. Det er greit at hun har opplevd dårlige ting i livet sitt men ikke ok å la dette gå ut over alle andre.

 

 

[Anonym bruker]

Om hun aldri har møtt motgang hjemme og du har gjort alt for henne kan det jo hende det er defor hun er syk. Skjønner du duller med henne nå når det har gått så langt, men hun virker veldig bortskjemt.  Men man skal vel ikke kreve for mye av dem når det står om liv og helse. Men hadde hun krav når hun var mindre og ikke syk ? 

Anonymkode: 4a3ea...bb9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror som du forstår ikke det. Jeg tror det er viktig å få fokuset vekk fra lykkejaget. Det kan godt være alle er sin egen lykkes smed, men jeg synes ikke vi skal fokusere på at egen lykke er målet.

For det første mener jeg at det ikke er så viktig om alle er lykklige hele tiden og for det andre tror jeg virkelig at de fleste bøir mer fornøyde med seg selv og eget liv hvis de fokuserer på hvilke oppgaver de kan fylle for samfunnet enn på hvordan de seøv skal bli lykkelige.

Anonymkode: 9418f...686

Og jeg er fortsatt uenig med deg, det du snakker om er en type livsholdning man evt finner frem til selv i sitt eget indre når man er moden for det, ikke noe andre skal tre over hodet ditt. Spesielt når det gjelder en selvsentrert tenåring som sliter, hun vil bare bli ennå mer negativ og demotivert hvis mor kommer med "du er bare en tann i hjulet" talen. For det er slik hun vil oppfatte det. Har selv en tenåring (med psykiske problemer) i hus og jeg kan love deg at hvis "vanlige" tenåringer er selvsentrerte, er de som sliter som regel ennå mer selvsentrerte. Det er ikke noe galt å ønske seg å være lykkelig, men man må selv ta ansvar for sitt liv og det må jenta til ts ta innover seg. 

Anonymkode: 462bc...888

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Igjen sitter jeg å mottar kjeften fra min datter at alt er min skyld at dps svikter , min skyld at hun ikke kommer seg på skolen. Så sier hun jeg ikke er glad i henne , at jeg er dritt. Får høre at maten jeg lager smaker vondt uansett hva jeg lager til henne( spør titt og ofte hva hun ønsker å ha til middag der hun svarer: vet ikke ),  ingenting er bra nok. Jeg støtter og prøver å si gode og positive ting til henne men blir møtt med negativ holdning uansett. 

Siste tiden har hun informert meg at jeg aldri burde fått barn ...siden jeg ikke eier hus og ikke har spart opp sparekonto til henne. Alle har dette for barna sine ifølge henne. ( dette par eksempel på ting hun sier.) Jeg prøver å ta til meg kritikk å skjønner jeg ikke er perfekt , men jeg prøver virkelig med det jeg har. 

Har pratet med kjæresten og han blir møtt med samme holdning og han er så fra seg....

Jeg prøver å tenke at hun har det ekstra tungt og myyye værre enn oss men som jeg sa når jeg pratet med min datter så har hun ikke lov å kaste ut av seg hva som helst selv om man har det vanskelig. Jeg endte opp å si at hun er 1år fra 18 og om hun virkelig har så dritt her så kan hun flytte , selv om jeg elsker henne over alt på jord så har jeg fått nok. Jeg har begynt å bygge opp skikkelig forargelse mot meg selv. 

Kjære HI, 

det er tungt å ha en ungdom som er psykisk syk. Min er litt eldre enn din, men bor hjemme fortsatt likevel, fordi det kom nye sykdomsperioder som tilsa at det var lurest å ikke slippe taket i henne. Hun har vært innlagt flere ganger, og har vært ganske syk. Det ser litt lysere ut nå, men det er fortsatt ikke 100%.

Og jeg opplever også at alt er "min skyld". Men jeg fant til slutt en måte å snakke på som parkerte en del av de villeste beskyldningene. F eks var hun sur fordi hun hadde blitt innlagt. Det er traumatisk å bli innlagt på tvang, men det er faktisk ikke foreldrene som kan bestemme det. Fastlegen bestemmer jo, så jeg begynte å bare svare "Det har ingen ting med meg å gjøre. Jeg kan verken bestille eller stoppe en innleggelse."

Så er hun sur fordi jeg stiller krav til henne her hjemme, fordi hun helst bare ville behandle huset som sitt private hotell, og i tillegg begynte å ta opp plass flere steder enn på rommet sitt. Hun okkuperte arbeidsrommet mitt og brukte tingene mine der. Det endte med at jeg tok hakk-i-plata-varianten, og gjentok det samme på nytt og på nytt: "Hvis du vil være syk og motta omsorg, så må du følge mine regler. Hvis du vil være frisk og bestemme selv, må du bo et annet sted. Ingen kan få både frihet og privilegier, det er enten frihet og ansvar, eller privilegier på andres premisser". Det begynte å synke inn etter en tid. Så nå har hun begynt å betale (en symbolsk) husleie, og leter etter et eget sted å bo. Hun vasker tøyet sitt selv og ordner rommet selv, men spiser middag med oss andre. Jeg tenker at det er minimum. Egentlig burde hun lage mat noen dager i uka også, men jeg har ikke presset på. 

Jeg har også yngre hjemmeboende barn, og har sett at denne situasjonen påvirker dem også. Og jeg har bestemt meg for at det ikke er greit. De skal ikke vokse opp med å øve seg på å trippe på tærne rundt og unngå alt som kan opprøre den eldste. Det er som å bo i hus med en junkie eller en alkoholiker, selv om hun aldri har brukt noen av delene. Man tripper på eggeskall. Og det vil jeg ikke finne meg i. Jeg kan HJELPE TIL med tusen ting, hvis hun ber meg (men hun avviser som regel min hjelp), men jeg kan ikke finne meg i å først hjelpe henne, og deretter få sure miner for det jeg gjør. I så fall blir jeg en "enabler", en som gjør det mulig.

Jeg syns det låter som om ditt barn har omfavnet offerrollen med begge armer, og i tillegg ønsker noen å skylde på fordi offerrollen ikke passer henne. Den passer jo egentlig ingen, så det er for så vidt forståelig at hun ikke ønsker den. Men slik som hun oppfører seg nå, har hun det jo veldig bekvemt, og hun kan lage sitt eget sykdomsnarrativ, der grunnen til at hun lider, er at alle har sviktet. Til slutt griper man etter slike absurde ting som at "min mor sviktet meg ved ikke å ha spart opp penger som kunne ha gjort mitt liv mer luksuriøst". Det trengs nok en grundig realitetsorientering. Og jeg tror du gjør henne en viktig tjeneste ved å si at når hun blir 18, står det henne fritt å flytte, og hvis hun velger å BLI hjemme, da har hun ingen rett til å klage på noen verdens ting mer. Ikke middager, ikke økonomi, ingen ting. Både du og kjæresten hennes fungerer nå som tilretteleggere for sykdommen. Og det er ikke en hjelp, det blir man ikke friskere av.

Masse lykke til!

Anonymkode: 7c935...4c4