Når du får hele svigerfamilien i halsen, hva gjør man da?

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Altså: 

dere prøver å finne ut om barna skal være her eller der. Men du og mannen bor sammen, dere bor hos dine foreldre, men han bor ikke der, men er hjertelig velkommen dit? Dere feiret ikke 17. mai sammen og du visste ikke at han var på samme sted som dere? Dere bor sammen, men du vil at svigerfamilien skal sende melding og spørre hvordan det går med deg og barna? Det er dette jeg ikke forstår.

Du har din familie i ryggen og han har sin å lene seg på. Altså har dere begge støtte i denne situasjonen, men du mener alle skal støtte deg 100%? Hvem skal støtte mannen din?

Anonymkode: 7d14e...de4

Jeg har lest His tidligere tråd, og jeg greier stort sett å følge det hun skriver her i tråden. Om du ikke har lest hennes tidligere tråd så er det kanskje mindre forståelig.

Men vi trenger ikke henge oss opp i alle detaljer. Det er greit at Hi ikke legger ut alle detaljer, for da kan det bli for lett gjenkjennelig. Og vi trenger ikke detaljene for å være enige i at det at familie på begge sider greier å stille opp for barna er det beste for barna. Mannens familie har ikke gjort det i det hele tatt. Hverken da de var i en akutt situasjon eller nå. Når de i alle år har feiret 17. mai sammen så blir det veldig unaturlig at mannens familie skal unngå henne slik de nå gjorde.

Hi - få noen å snakke med om det sinnet du føler, for de fortjener ikke at du kaster bort energi på det/dem.

Anonymkode: 3616a...2fc

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lest His tidligere tråd, og jeg greier stort sett å følge det hun skriver her i tråden. Om du ikke har lest hennes tidligere tråd så er det kanskje mindre forståelig.

Men vi trenger ikke henge oss opp i alle detaljer. Det er greit at Hi ikke legger ut alle detaljer, for da kan det bli for lett gjenkjennelig. Og vi trenger ikke detaljene for å være enige i at det at familie på begge sider greier å stille opp for barna er det beste for barna. Mannens familie har ikke gjort det i det hele tatt. Hverken da de var i en akutt situasjon eller nå. Når de i alle år har feiret 17. mai sammen så blir det veldig unaturlig at mannens familie skal unngå henne slik de nå gjorde.

Hi - få noen å snakke med om det sinnet du føler, for de fortjener ikke at du kaster bort energi på det/dem.

Anonymkode: 3616a...2fc

Mens jeg mener det er naturlig å ikke feire sammen fordi man ikke er på godfot- til barnas beste. 

Debatten oss mellom var at jeg mener det er helt naturlig at hans familie nå støtter opp og tar seg av han, som åpenbart er psykisk syk, og derfor ikke har overskudd eller lyst til å henvende seg til HI nå som de ikke bor sammen eller er sammen. Hun sier jo da at de er sammen, men ikke er sammen. Bor sammen, men bor ikke sammen. Kan ikke omgås akkurat nå. Det blir vanskelig å forstå at hun da krever hans families fulle støtte og om de ikke gir det, så hater hun de alle sammen. Så kverulerer hun det jeg sier om at jeg kan forstå at de må ta seg av en sønn/bror som sliter akkurat nå med at de bor sammen likevel selv om hun har sagt de ikke gjør det. Da blir det vanskelig å forstå hennes side rett og slett. Og så skal det ikke være nødvendig å måtte lese en tråd for å forstå en annen. Er ikke alle som henger her inne hver dag.

Anonymkode: 7d14e...de4

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette ble for vanskelig for deg og jeg orker ikke forklare. Å lese mellom linjer og legge vekt på ting du selv anser som mest viktig får litt uheldige utslag. 

Forøvrig klarer de aller fleste voksenpersoner ha to tanker i hodet samtidig og støtte flere enn en person, men noen få klarer det tydelig ikke

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

Hvis man bruker opp all paykisk energi på en person som åpenbart er syk, så er det begrenset hva man orker. Det tenker jeg st du bør vise forståelse for akkurat nå. 

Anonymkode: 7d14e...de4

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lest His tidligere tråd, og jeg greier stort sett å følge det hun skriver her i tråden. Om du ikke har lest hennes tidligere tråd så er det kanskje mindre forståelig.

Men vi trenger ikke henge oss opp i alle detaljer. Det er greit at Hi ikke legger ut alle detaljer, for da kan det bli for lett gjenkjennelig. Og vi trenger ikke detaljene for å være enige i at det at familie på begge sider greier å stille opp for barna er det beste for barna. Mannens familie har ikke gjort det i det hele tatt. Hverken da de var i en akutt situasjon eller nå. Når de i alle år har feiret 17. mai sammen så blir det veldig unaturlig at mannens familie skal unngå henne slik de nå gjorde.

Hi - få noen å snakke med om det sinnet du føler, for de fortjener ikke at du kaster bort energi på det/dem.

Anonymkode: 3616a...2fc

Takk for all hjelp 💕

Jeg går til ei å prater og prøver få kontroll på... «alt». Utfordringen ligger litt i at jeg ikke er alene i denne relasjonen/husholdningen og sånn som feks nå strakk mannen strikken vel langt under en seanse vi hadde sammen, sammen med en psykolog, for at ting skal bli bedre liksom. Jeg skulle få en plausibel forklaring på oppførsel av fagpersoner, men fikk ei bøtte av bortforklaringer og unnskyldninger. Antagelig har vel mannen pyntet litt på historien sin ovenfor den psykologen, så han ble sittende ganske spak tilbake han også, men det er nettopp dette som irriterer meg noe så inni h....! Hvor vanskelig skal det være å innrømme egne feil, ta ansvar, gi forklaringer med noe (bare bitre litt) logikk og siden jobbe utfra det. Jeg får bare halvsannheter og svada, bortforklaringer, beskyttelse av hverandre (men, ikke meg og ungene) osv osv. Ja, i innimellom tillater jeg meg å klikke, men det er helt greit! Nå har jeg tatt svigerfamilien for meg, så må de bare mene og tro hva søren de vil, men da har jeg i det minste markert at jeg forlanger at barna tas hensyn til 😊

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvis man bruker opp all paykisk energi på en person som åpenbart er syk, så er det begrenset hva man orker. Det tenker jeg st du bør vise forståelse for akkurat nå. 

Anonymkode: 7d14e...de4

Ja, i så tilfelle er det enda en god grunn til at flere burde ta hensyn til meg! 👍😊

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, i så tilfelle er det enda en god grunn til at flere burde ta hensyn til meg! 👍😊

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

Tenker du at alle bør ta hensyn til deg hele tiden? Hvis det stemmer (passer meg for å ikke lese mellom linjene), så må det være utrolig slitsomt å ha deg i livet over lenger tid. Kanskje de er slitne av kravene du stiller? Krev litt mindre av andre, spesielt familien til eksen din. De vil være på hans siden uansett hva du ønsker. Sånn er der bare. Selv i familier der menn har banket opp kona står de på hans side og mener hun burde vært snillere med han, så hadde han kanskje ikke blitt voldelig. Sånn er det virkelige liv dessverre.

Anonymkode: 7d14e...de4

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker du at alle bør ta hensyn til deg hele tiden? Hvis det stemmer (passer meg for å ikke lese mellom linjene), så må det være utrolig slitsomt å ha deg i livet over lenger tid. Kanskje de er slitne av kravene du stiller? Krev litt mindre av andre, spesielt familien til eksen din. De vil være på hans siden uansett hva du ønsker. Sånn er der bare. Selv i familier der menn har banket opp kona står de på hans side og mener hun burde vært snillere med han, så hadde han kanskje ikke blitt voldelig. Sånn er det virkelige liv dessverre.

Anonymkode: 7d14e...de4

Ingen trenger ta hensyn til meg, men så lenge jeg har endt opp med en «ekstra unge» forlanger jeg respekt for den jobben jeg legger ned i en mann som har opptrådd som en drittsekk! Jeg forlanger at ungene hensyntas! Jeg forventer og ikke bli motarbeidet. Min eneste motivasjon for innsatsen min er at ungene skal ha en så velfungerende far som mulig, om vi ender opp som gift eller skilt. Det tjener ungene! 

Den holdingen du forøvrig forfekter finner jeg meg rett og slett ikke i! Jeg mistenker den eksisterer i min svigerfamilie, men den skal de møte hard motstand på så lenge det er pust i meg. De får gjerne anse meg som slitsom! Jeg gjør en innsats for å vise mine unger hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt! Slike holdninger er jeg bare glad til om jeg i praksis kan demonstrere for de hvordan man får til livs! 

Hi

Anonymkode: 1fb81...e83

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ingen trenger ta hensyn til meg, men så lenge jeg har endt opp med en «ekstra unge» forlanger jeg respekt for den jobben jeg legger ned i en mann som har opptrådd som en drittsekk! Jeg forlanger at ungene hensyntas! Jeg forventer og ikke bli motarbeidet. Min eneste motivasjon for innsatsen min er at ungene skal ha en så velfungerende far som mulig, om vi ender opp som gift eller skilt. Det tjener ungene! 

Den holdingen du forøvrig forfekter finner jeg meg rett og slett ikke i! Jeg mistenker den eksisterer i min svigerfamilie, men den skal de møte hard motstand på så lenge det er pust i meg. De får gjerne anse meg som slitsom! Jeg gjør en innsats for å vise mine unger hva som er akseptabelt og hva som ikke er akseptabelt! Slike holdninger er jeg bare glad til om jeg i praksis kan demonstrere for de hvordan man får til livs! 

Hi

Anonymkode: 1fb81...e83

Deres samliv er mellom dere. Men at folk er annerledes enn deg må du gjerne forsøke å sette en stopper for. Å gå til angrep på noen fordi de ligger lavt er tåpelig. Men om du ønsker å gjøre der verre for både deg og barna, så gå til angrep på de.

Anonymkode: 7d14e...de4

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for all hjelp 💕

Jeg går til ei å prater og prøver få kontroll på... «alt». Utfordringen ligger litt i at jeg ikke er alene i denne relasjonen/husholdningen og sånn som feks nå strakk mannen strikken vel langt under en seanse vi hadde sammen, sammen med en psykolog, for at ting skal bli bedre liksom. Jeg skulle få en plausibel forklaring på oppførsel av fagpersoner, men fikk ei bøtte av bortforklaringer og unnskyldninger. Antagelig har vel mannen pyntet litt på historien sin ovenfor den psykologen, så han ble sittende ganske spak tilbake han også, men det er nettopp dette som irriterer meg noe så inni h....! Hvor vanskelig skal det være å innrømme egne feil, ta ansvar, gi forklaringer med noe (bare bitre litt) logikk og siden jobbe utfra det. Jeg får bare halvsannheter og svada, bortforklaringer, beskyttelse av hverandre (men, ikke meg og ungene) osv osv. Ja, i innimellom tillater jeg meg å klikke, men det er helt greit! Nå har jeg tatt svigerfamilien for meg, så må de bare mene og tro hva søren de vil, men da har jeg i det minste markert at jeg forlanger at barna tas hensyn til 😊

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

Men er det egentlig noe mer å redde? Mannen kommer aldri til å bli bra om han ikke en gang greier å være ærlig med behandlerne sine. Da er det, etter min mening, ganske meningsløst at du fortsetter å forsøke å hjelpe ham eller forsøker å redde et forhold som uansett ikke baserer seg på ærlighet, tillit eller omtanke.

Når han ikke er ærlig med behandleren sin som han vet han også skal ha en felles samtale med deg med, da kan du jo mer eller mindre være 110 % sikker på at han på ingen måte er ærlig med familien sin. Min gjetning er at du er det store sorte fåret som er skyld i alle hans problemer (men det er jo bare min gjetning!). Og det er nok "lettere" for hans familie å tro ham enn å forholde seg til at det kanskje ikke er sannheten.

Bra du har noen å snakke med. Fortsett å ha en å snakke ut med og til å lufte tankene dine med. Det er tydelig at du vil trenge det når du må forholde deg til den mannen.

Med fare for å gjenta meg selv - slutt å forvente noe som helst av den familien, da vil du få det lettere selv. Du er heldig som har en familie som stiller opp for deg og barna på din side, fokuser på det godet. Du kan ikke endre hans familie. Jeg har i en annen situasjon, men som likevel kan sammenlignes en god del følelsesmessig, at det faktisk er lettere når man virkelig greier å gi slipp på alle forventninger. Da slipper man også sinnet og skuffelsen. Det er ikke bare enkelt, for logisk sans og rettferdighet og egne verdier sier jo at man stiller opp for sine nære... men noen er ikke der at de greier det i praksis. Da er det lettere å bare akseptere at man står uten dem i livet, og forventer du ingenting så blir det enklere.

Anonymkode: 3616a...2fc

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Deres samliv er mellom dere. Men at folk er annerledes enn deg må du gjerne forsøke å sette en stopper for. Å gå til angrep på noen fordi de ligger lavt er tåpelig. Men om du ønsker å gjøre der verre for både deg og barna, så gå til angrep på de.

Anonymkode: 7d14e...de4

Å gi svar på tiltale og stå opp for seg selv, må du (og gjerne også de ans) se på som angrep! Jeg lar meg ikke tråkke på for å gjøre livet enklere for andre...

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å gi svar på tiltale og stå opp for seg selv, må du (og gjerne også de ans) se på som angrep! Jeg lar meg ikke tråkke på for å gjøre livet enklere for andre...

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

Hvilken tiltale? De har jo ikke kontaktet deg?

Anonymkode: 7d14e...de4

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men er det egentlig noe mer å redde? Mannen kommer aldri til å bli bra om han ikke en gang greier å være ærlig med behandlerne sine. Da er det, etter min mening, ganske meningsløst at du fortsetter å forsøke å hjelpe ham eller forsøker å redde et forhold som uansett ikke baserer seg på ærlighet, tillit eller omtanke.

Når han ikke er ærlig med behandleren sin som han vet han også skal ha en felles samtale med deg med, da kan du jo mer eller mindre være 110 % sikker på at han på ingen måte er ærlig med familien sin. Min gjetning er at du er det store sorte fåret som er skyld i alle hans problemer (men det er jo bare min gjetning!). Og det er nok "lettere" for hans familie å tro ham enn å forholde seg til at det kanskje ikke er sannheten.

Bra du har noen å snakke med. Fortsett å ha en å snakke ut med og til å lufte tankene dine med. Det er tydelig at du vil trenge det når du må forholde deg til den mannen.

Med fare for å gjenta meg selv - slutt å forvente noe som helst av den familien, da vil du få det lettere selv. Du er heldig som har en familie som stiller opp for deg og barna på din side, fokuser på det godet. Du kan ikke endre hans familie. Jeg har i en annen situasjon, men som likevel kan sammenlignes en god del følelsesmessig, at det faktisk er lettere når man virkelig greier å gi slipp på alle forventninger. Da slipper man også sinnet og skuffelsen. Det er ikke bare enkelt, for logisk sans og rettferdighet og egne verdier sier jo at man stiller opp for sine nære... men noen er ikke der at de greier det i praksis. Da er det lettere å bare akseptere at man står uten dem i livet, og forventer du ingenting så blir det enklere.

Anonymkode: 3616a...2fc

Jeg prøver i utgangspunktet ikke å redde forholdet, jeg har en skikkelig vond klump i magen på at jeg må redde ungene! Jeg må først og fremst, av hensyn til ungene, få kontroll på han og få kontroll på situasjonen. Bli trygg på at han i hvertfall i korte perioder, som en helg, kan ivareta de på en god måte. Nå er jeg ikke trygg på det. Skikkelig vond følelse at mannen jeg før anså som verdens beste far nå fremstår som en jeg ikke kjenner og en jeg ikke kan stole på. Jeg vet ikke om ha klarer handle i barnas interesse så de er trygge, jeg har gode grunner for det! 

SÅ, skal jo ikke jeg sitte å påstå at han aldri kan forandre seg nok til at vi kan finne tilbake til hverandre, selv om det nå er beksvart. Jeg er for ungenes del villig til å gi det 10 år, da er alle voksene. Jeg har uansett ikke bedre å ta meg til og ungene ble veldig fort i denne prosessen mitt eneste fokus, det eneste som betyr noe. Jeg kan leve siden! Jeg anser dessverre vår situasjon slik at noen må ha kontroll, noen å ta ansvar. Jeg hadde håpet og trodd det kunne bli hans foreldre, som veiet opp for han, men vet jo nå det ikke fungerer. 

Nei, ingen skal få forpeste min hverdag, så nå har jeg sagt fra og er ferdig med det  

Forøvrig har du helt rett. Det er sagt og påstått mye om meg til de som har giddet høre på. Jeg hever meg høyt over, men det er ikke det samme som at det ikke skal være lov å sette ned foten litt innimellom. Nå forventer jeg nada der i fra!

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvilken tiltale? De har jo ikke kontaktet deg?

Anonymkode: 7d14e...de4

Å ikke hilse på meg på 17. mai feks er unødvendig oppførsel! Skal jeg klare samle denne gjengen på feks konfirmasjon og ha det ekte hyggelig (av hensyn til ungene mener jeg det er viktig), er det tydeligvis på sin plass og sette skapet på plass. I mitt hjem, til mine ungers konfirmasjon nekter! jeg og måtte føle på ett ubehag! Samarbeider de ikke om såpass får vi holde hver vår konfirmasjon da..., det er ikke godt foreldresamarbeid! En løsning jeg skal kjempe for å unngå. Vi kan gudsjelov diskutere enda noen år og allikevel komme til en enighet, men tenk om jeg aldri sa noe og vi plutselig skulle sitte feststemte i samme rom om noen år.., det hadde jo vært koselig?!?

Hi

Anonymkode: 1fb81...e83

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg prøver i utgangspunktet ikke å redde forholdet, jeg har en skikkelig vond klump i magen på at jeg må redde ungene! Jeg må først og fremst, av hensyn til ungene, få kontroll på han og få kontroll på situasjonen. Bli trygg på at han i hvertfall i korte perioder, som en helg, kan ivareta de på en god måte. Nå er jeg ikke trygg på det. Skikkelig vond følelse at mannen jeg før anså som verdens beste far nå fremstår som en jeg ikke kjenner og en jeg ikke kan stole på. Jeg vet ikke om ha klarer handle i barnas interesse så de er trygge, jeg har gode grunner for det! 

SÅ, skal jo ikke jeg sitte å påstå at han aldri kan forandre seg nok til at vi kan finne tilbake til hverandre, selv om det nå er beksvart. Jeg er for ungenes del villig til å gi det 10 år, da er alle voksene. Jeg har uansett ikke bedre å ta meg til og ungene ble veldig fort i denne prosessen mitt eneste fokus, det eneste som betyr noe. Jeg kan leve siden! Jeg anser dessverre vår situasjon slik at noen må ha kontroll, noen å ta ansvar. Jeg hadde håpet og trodd det kunne bli hans foreldre, som veiet opp for han, men vet jo nå det ikke fungerer. 

Nei, ingen skal få forpeste min hverdag, så nå har jeg sagt fra og er ferdig med det  

Forøvrig har du helt rett. Det er sagt og påstått mye om meg til de som har giddet høre på. Jeg hever meg høyt over, men det er ikke det samme som at det ikke skal være lov å sette ned foten litt innimellom. Nå forventer jeg nada der i fra!

hi

Anonymkode: 1fb81...e83

Det er bra, tror du får det bedre om du heretter bare ikke forventer noe fra dem.

Nå kjenner du situasjonen og mannen, men om han er så ustabil som jeg har inntrykk av, da tror jeg at jeg hadde brukt energi på å bevise hvor lite han egner seg til å ta seg av noen som helst nå, og at han ikke er stabil nok til å ha barna alene. Jeg hadde koblet inn alle jeg kunne - familiekontor, psykologer, barnevern, alt som kunne hjelpe. For det å leve med en så ustabil mann i 10 år til, det tror jeg kan ødelegge deg, og det er heller ikke bra for barna å leve med 100 % av tiden. Kanskje blir hans problemer også tydeligere om han ikke kan gjemme seg bak deg, slik jeg får inntrykk av at han gjør nå. Jeg er redd for at du kan få en rolle som "medavhengig", uttrykket som ofte brukes der ene parten har rusproblemer, men som også kan brukes i slike tilfeller som hos din mann. Må han klare seg selv, så tror jeg problemene kommer tydeligere frem. Da tror jeg at det blir vanskeligere for ham å lyve til behandlerne sine om historien også.

Du er villig til å gjøre hva som helst for ungene dine, det er tydelig. Bare pass på at du i prosessen ikke skyter deg selv i foten og egentlig forverrer problemene dine/barnas ved å "holde ut" i noe som man ikke bør holde ut i.

 

Anonymkode: 3616a...2fc

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

NDet er bra, tror du får det bedre om du heretter bare ikke forventer noe fra dem.

Nå kjenner du situasjonen og mannen, men om han er så ustabil som jeg har inntrykk av, da tror jeg at jeg hadde brukt energi på å bevise hvor lite han egner seg til å ta seg av noen som helst nå, og at han ikke er stabil nok til å ha barna alene. Jeg hadde koblet inn alle jeg kunne - familiekontor, psykologer, barnevern, alt som kunne hjelpe. For det å leve med en så ustabil mann i 10 år til, det tror jeg kan ødelegge deg, og det er heller ikke bra for barna å leve med 100 % av tiden. Kanskje blir hans problemer også tydeligere om han ikke kan gjemme seg bak deg, slik jeg får inntrykk av at han gjør nå. Jeg er redd for at du kan få en rolle som "medavhengig", uttrykket som ofte brukes der ene parten har rusproblemer, men som også kan brukes i slike tilfeller som hos din mann. Må han klare seg selv, så tror jeg problemene kommer tydeligere frem. Da tror jeg at det blir vanskeligere for ham å lyve til behandlerne sine om historien også.

Du er villig til å gjøre hva som helst for ungene dine, det er tydelig. Bare pass på at du i prosessen ikke skyter deg selv i foten og egentlig forverrer problemene dine/barnas ved å "holde ut" i noe som man ikke bør holde ut i.

 

Anonymkode: 3616a...2fc

Ja, jeg vet, det er en utrolig vanskelig balansegang! På denne siden av sommeren orker jeg ikke flere instanser, jeg har nok med psykologer, terapeuter, advokater, leger osv, men til høsten er det mulig jeg velger den veien, jeg må se an litt. Hvis det å gjemme seg bak meg ikke skader barna og ikke skader meg er det en bedre løsning enn den du skisserer om en gal pappa. Jeg tror heller ikke han vil være i stand til å holde orden på livet på egenhånd. Og ut fra egne erfaringer ødela en lignende prosess mye for meg i min oppvekst, så kan de tro de enda har en bra pappa en god del år fremover tror jeg det er verdt det! Eller jeg håper det. Så, flytter ungene, de klarer seg selv og jeg kan sette meg på første fly ut i verden 💕 Ungene vil alltid være mine hjertestener og jeg vil alltid følge de opp og ha en tett og forhåpentligvis nær kontant, men de er kanskje også rustet til å tåle sannheten og selv bestemme egne relasjon til sin far når de er voksene. Nei, jeg vet ikke. Jeg må fokusere på en dag av gangen, ett skritt av gangen, bare denne sommeren... Nye vurderinger følger fortløpende, så lenge jeg orker 😊

hi

 

Anonymkode: 1fb81...e83

[Mostly Harmless]

Om jeg tenker på riktig tråd, tilbød dine svigerforeldre seg å la mannen bo hos seg i den akutte situasjonen. Tok dere imot det tilbudet? I mine øyne var det et veldig generøst tilbud å ta en mann ute av kontroll av hendene dine så du lettere kunne skjerme barna. De hadde også lange samtaler på telefonen med ham mens han tømte seg. 

Jeg skjønner at de ikke hjelper på den måten du kunne ønsket deg, men det er ikke dermed sagt at de ikke bryr seg. Kanskje hadde det vært best å få mannen ut av huset (får ikke helt tak i om han bor med dere eller ikke?), for jeg ser absolutt problemet med å manøvrere ustabil mann og skjerme barn samtidig.