Jeg har angst hver gang jeg har vært sammen venner

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, det var av en slik karakter at hadde det vært idag hadde det blitt slått veldig hardt ned på. Jeg var også veldig ensom tidligere og hadde kun en venninne som jeg skled mer og mer fra, og jeg ble mer og mer ensom. Dag ut og dag inn etter skoletid satt jeg alene på rommet, mens de andre var ute, på fest osv. Jeg utviklet etterhvert angst og depresjon, så ille at jeg ville dø, men fikk behandling for dette og ble nogenlunde frisk. Jeg hadde en kjæreste for en del år siden som fortalte meg at jeg manglet sosiale antenner, noe som var forståelig siden jeg alltid hadde vært alene omtrent. 

Den dag idag har jeg det bra og jeg har fått noen venninner etter at datteren min begynte på skolen, men jeg er SÅ redd for å ha sagt noe feil! Har jeg vært på besøk hos venninner eller lignende går jeg gjennom samtalen om igjen og om igjen. Og alltid finner jeg noe Som var teit å si, noe jeg føler jeg burde formulert annerledes osv. og angsten slår inn. Jeg får vondt i magen, blir trist m.m. 

Hva kan jeg gjøre? Jeg føler dette kommer oftere og oftere, og det har begynt å trigge mer angst så jeg får angst nesten daglig nå. Jeg kan gå gjennom en hel dag inni hodet for så å finne feil jeg har gjort og sagt

Føler meg så mislykket som gjør slik! Alle ser på meg som en ressurssterk person med god jobb, fin liten familie osv., men smilet er ofte en fasade. Jeg er så redd for å gjøre feil, at det skal bli sagt ting om meg, rykter osv. Alt dette ligger latent tilbake fra mobbingen og ensomheten tror jeg ...

Anonymkode: c9417...9c2

[Anonym bruker]

Jeg har en helt annen oppvekst enn deg. Var relativt populær og hadde mange venner. Folk ser på meg som er ressurssterk, sosial og morsom person. Men er helt lik deg etter jeg har vært med venner allikevel. Særlig hvis det ikke er nære venner men foreldre til barnas venner, foreldremøter, kamper etc. Jeg analyserer og analyserer og klarer ikke slappe av. 

Er nok mer vanlig enn vi tror og trenger nødvendigvis ikke være pga oppveksten din. Jeg prøver å endre tankegangen med å tenke at jeg ikke er viktig og derfor tenker ikke andre på meg når jeg ikke er der. Jeg tenker ikke på hva andre har sagt så hvorfor skal de gjøre det med meg? 

Anonymkode: 110c7...26e

[Anonym bruker]

Jeg er i samme suppa som deg. Vet ikke hva jeg skal si enn at det er helt jævlig å føle det sånn. Det er veldig slitsomt for kropp å skjel. Jeg har to barn og mann.  Har ikke noe utdanning eller jobb for øyeblikket. Livet mitt har bestått av akkurat det du beskriver nå. Analysere alt som er blitt sagt av meg til noen eller som andre har sagt til meg. Føler usikker på meg selv. Når jeg først er meg selv, så går jeg tilbake å tenker: var det riktig? Ble jeg likt eller dreit jeg meg ut? Når jeg har samtaler med noen. Så tør jeg som regel aldri å si det jeg egentlig mener og tenker, fordi jeg er redd hvordan det skal bli tatt i mot. Gråt akkurat på toalett fordi jeg føler meg mislykket. Har ikke mange venner, har ei barndomsvenninne som jeg føler jeg kan være meg selv med. Ellers er det bare mine nærmeste å familien til mannen. Spesielt når jeg er med familien til mannen at jeg føler meg ekstra mislykket 

Anonymkode: a1a54...79d

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal få en henvisning til en psykolog av legen din. Finn gjerne en som driver med kognitiv terapi.

Du er ikke mislykket, tvert om har du greid deg bra og har selvinnsikt også Stol på at de vennene du har fått er sammen med deg fordi de ønsker det. Vennskap når man er voksen er ofte anderledes enn de man har som barn. Som voksen velger man de man vil bruke tiden sin sammen med, de man har det godt med, de man trives med. Dine trives meg deg - fordi du er du

Nå er det viktig at du får ryddet bort denne angsten fra livet ditt slik at den ikke sliter deg ut. Det høres kanskje litt lettvint ut, men prøv å se på dette som vedlikeholdsbehandling. Når bilen din har kjørt langt så vet du at det kan bli nødvendig med noen reparasjoner, men bilen ellers er jo like bra. Nå må du bare reparere litt. Du har et sårt punkt, som er naturlig å ha etter traumer. Men det trenger ikke påvirke resten av livet ditt hvis du bare søker hjelp til å få det bedre.

Jeg hadde det tidligere som du, til en viss grad. Jeg grublet alt, alt som var sagt, alle blikk... Da jeg var ferdig utdannet og den jobben jeg gjorde var kommunikasjon og prestasjon hele dagene, da ble jo dette utmattende.Til slutt fant jeg ut at jeg slet meg selv ut. Jeg hadde gått til psykolog for en del andre ting og hadde lært meg noen tanketeknikker for å snu tankene mine. Det var jo en form for angst, og jeg følte det også utenom jobben. Så jeg fant ut at jeg måtte bare være meg selv og ha tro på at det var nok, og tenke at hvis det ikke var bra nok så fikk det være opp til andre å si fra, og at hvis ingen sa fra så skulle jeg velge å tro dem. Jeg innså også at hvis jeg ikke stolte på at andre var ærlig mot meg, da mistrodde jeg jo dem, og det var jo ikke noe jeg gjorde. Jeg fant ut at det å hele tiden mistrodde at andre var ærlige med meg, at det egentlig var litt arrogant, om du forstår. Så tenkte jeg at jeg er jo ærlig i møte med dem, og det ville være dumt om de trodde jeg mistrodde dem. Så hvis jeg vet at de kan stole på at jeg er oppriktig, hvorfor skal ikke jeg stole på at de også er oppriktige mot meg. Å tro at de er falske mot meg, det er jo egentlig å fornærme dem.

Videre begynte jeg å nekte meg selv å gå inn i det tankespinnet. Når jeg begynte på det sa jeg stopp til meg selv, og begynte å fokusere på noe annet. Og etterhvert så slapp det taket. Nå tenker jeg så godt som aldri på slikt lenger. Det kan hende det skjer en sjelden gang hvis jeg har vært i en setting hvor jeg har møtt mange nye og jeg var usikker i min rolle, men i det store og hele så fokuserer jeg da også på at jeg er god nok som jeg er. I de samme årene som har gått har jeg ogås jobbet mye med selvtilliten og selvbildet mitt, og det hjelper også.

Nå har du sterkere traumer enn meg, men jeg tenker at mekanismene er det samme, og jo før du kommer i gang med å jobbe med dette, jo før får du det godt igjen også. For det er mulig!

Så bestill en legetime og få en henvisning til en psykolog som driver med kognitiv terapi, da er du i gang

Anonymkode: a04a2...0fb

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, det var av en slik karakter at hadde det vært idag hadde det blitt slått veldig hardt ned på. Jeg var også veldig ensom tidligere og hadde kun en venninne som jeg skled mer og mer fra, og jeg ble mer og mer ensom. Dag ut og dag inn etter skoletid satt jeg alene på rommet, mens de andre var ute, på fest osv. Jeg utviklet etterhvert angst og depresjon, så ille at jeg ville dø, men fikk behandling for dette og ble nogenlunde frisk. Jeg hadde en kjæreste for en del år siden som fortalte meg at jeg manglet sosiale antenner, noe som var forståelig siden jeg alltid hadde vært alene omtrent. 

Den dag idag har jeg det bra og jeg har fått noen venninner etter at datteren min begynte på skolen, men jeg er SÅ redd for å ha sagt noe feil! Har jeg vært på besøk hos venninner eller lignende går jeg gjennom samtalen om igjen og om igjen. Og alltid finner jeg noe Som var teit å si, noe jeg føler jeg burde formulert annerledes osv. og angsten slår inn. Jeg får vondt i magen, blir trist m.m. 

Hva kan jeg gjøre? Jeg føler dette kommer oftere og oftere, og det har begynt å trigge mer angst så jeg får angst nesten daglig nå. Jeg kan gå gjennom en hel dag inni hodet for så å finne feil jeg har gjort og sagt

Føler meg så mislykket som gjør slik! Alle ser på meg som en ressurssterk person med god jobb, fin liten familie osv., men smilet er ofte en fasade. Jeg er så redd for å gjøre feil, at det skal bli sagt ting om meg, rykter osv. Alt dette ligger latent tilbake fra mobbingen og ensomheten tror jeg ...

Anonymkode: c9417...9c2

❤️

Anonymkode: 5f921...0da

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, det var av en slik karakter at hadde det vært idag hadde det blitt slått veldig hardt ned på. Jeg var også veldig ensom tidligere og hadde kun en venninne som jeg skled mer og mer fra, og jeg ble mer og mer ensom. Dag ut og dag inn etter skoletid satt jeg alene på rommet, mens de andre var ute, på fest osv. Jeg utviklet etterhvert angst og depresjon, så ille at jeg ville dø, men fikk behandling for dette og ble nogenlunde frisk. Jeg hadde en kjæreste for en del år siden som fortalte meg at jeg manglet sosiale antenner, noe som var forståelig siden jeg alltid hadde vært alene omtrent. 

Den dag idag har jeg det bra og jeg har fått noen venninner etter at datteren min begynte på skolen, men jeg er SÅ redd for å ha sagt noe feil! Har jeg vært på besøk hos venninner eller lignende går jeg gjennom samtalen om igjen og om igjen. Og alltid finner jeg noe Som var teit å si, noe jeg føler jeg burde formulert annerledes osv. og angsten slår inn. Jeg får vondt i magen, blir trist m.m. 

Hva kan jeg gjøre? Jeg føler dette kommer oftere og oftere, og det har begynt å trigge mer angst så jeg får angst nesten daglig nå. Jeg kan gå gjennom en hel dag inni hodet for så å finne feil jeg har gjort og sagt

Føler meg så mislykket som gjør slik! Alle ser på meg som en ressurssterk person med god jobb, fin liten familie osv., men smilet er ofte en fasade. Jeg er så redd for å gjøre feil, at det skal bli sagt ting om meg, rykter osv. Alt dette ligger latent tilbake fra mobbingen og ensomheten tror jeg ...

Anonymkode: c9417...9c2

Sånn er jeg også. Men det går bedre nå. Jeg prøver ikke si så mye, å lytte, tenke nøye hva jeg sier. Før jeg treffer venninnene som ikke er så nære, stelle meg, kle på meg skikkelig. Og prøver å vise at jeg er selv sikker, og har alt perfekt. 

Jeg fant ut, med de jentene jeg ikke trives så godt, at jeg blir sånn. For vond i hode, tenker på, hvorfor sa jeg det å det, nå kommer de le bakk ryggen min.  Når jeg er nede eller ikke har humør. Så møter jeg ikke dem. Bare når jeg har humør. 

Prøv å si til deg selv hver gang du er foran speilet, jeg vakker, jeg er selv sikker. Jeg har nydelig barn, jeg har god jobb. Har ingen ting for å være deprimert for! Det hjelper mye! Jeg prøver hverdag, starte dagen min med di ordene. 

 

Anonymkode: f407d...5b4

[Anonym bruker]

Jeg har noenlunde lik barndom og reagerer likt. Jeg fikk diagnosen Engstelig Unnvikende personlighetsforstyrrelse for 2 år siden. Er passert 40. 

Syns du skal be lege om henvisning til dps for utredning og samtaler. 

Anonymkode: 98343...ee3

[Anonym bruker]

Fortell det til vennene dine. De fleste er mye mer forståelsesfulle enn du tror.

Anonymkode: 693e7...e92