Jeg forstår ikke mitt eget reaksjonsmønster😑

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg og samboer var på en liten fest i går. Det var veldig hyggelig, og vi koste oss. Men der var en mann, godt voksen, som viste meg endel oppmerksomhet. Han var i utgangspunktet en likandes kar, som var lett å prate med. Men på et tidspunkt satte han seg bort til meg og begynte å snakke. Komplimenterte antrekket mitt og var hyggelig. Lurte etterhvert på om jeg trente, og tok meg på låret. Samboeren min satt på andre siden av meg og fikk det med seg, og synes ikke noe om det. Jeg synes han var trivelig å prate med, men synes ikke noe om at han tok på meg, men det gikk liksom så fort og så forsvant han etterpå. 

Litt senere på kvelden hadde jeg vært på toalettet, og på vei ut igjen griper han rundt meg, men jeg skled elegant ut av grepet hans, og satte meg hos samboeren min. Men like etter kommer han bort til oss og setter seg sammen med oss, og samboer klarer ikke dy seg og konfronterer han med oppførselen hans. Han virker skikkelig overrasket og lei seg, og jeg synes det var ubehagelig og fikk vondt av han. Men hvorfor det? Overreagerer vi?

Det var bare meg han «klenget» på, ikke andre damer i selskapet, så det så liksom ikke ut som at det var slik han pleide å te seg for damer. Jeg måtte gå noen runder med meg selv etterpå, for å prøve å analysere. Prøvde å se det utenfra, hvordan det så ut, hvordan jeg hadde reagert om det var min kjæreste som gjorde slik med en annen dame, og hvordan det så ut for han. Det jeg ser fra utsiden er at det ikke er greit, men så lenge det var meg som befant meg der så bagatelliserer jeg det, og jeg forstår ikke hvorfor...

[Anonym bruker]

4 minutter siden, den perfekte mor skrev:

Jeg og samboer var på en liten fest i går. Det var veldig hyggelig, og vi koste oss. Men der var en mann, godt voksen, som viste meg endel oppmerksomhet. Han var i utgangspunktet en likandes kar, som var lett å prate med. Men på et tidspunkt satte han seg bort til meg og begynte å snakke. Komplimenterte antrekket mitt og var hyggelig. Lurte etterhvert på om jeg trente, og tok meg på låret. Samboeren min satt på andre siden av meg og fikk det med seg, og synes ikke noe om det. Jeg synes han var trivelig å prate med, men synes ikke noe om at han tok på meg, men det gikk liksom så fort og så forsvant han etterpå. 

Litt senere på kvelden hadde jeg vært på toalettet, og på vei ut igjen griper han rundt meg, men jeg skled elegant ut av grepet hans, og satte meg hos samboeren min. Men like etter kommer han bort til oss og setter seg sammen med oss, og samboer klarer ikke dy seg og konfronterer han med oppførselen hans. Han virker skikkelig overrasket og lei seg, og jeg synes det var ubehagelig og fikk vondt av han. Men hvorfor det? Overreagerer vi?

Det var bare meg han «klenget» på, ikke andre damer i selskapet, så det så liksom ikke ut som at det var slik han pleide å te seg for damer. Jeg måtte gå noen runder med meg selv etterpå, for å prøve å analysere. Prøvde å se det utenfra, hvordan det så ut, hvordan jeg hadde reagert om det var min kjæreste som gjorde slik med en annen dame, og hvordan det så ut for han. Det jeg ser fra utsiden er at det ikke er greit, men så lenge det var meg som befant meg der så bagatelliserer jeg det, og jeg forstår ikke hvorfor...

Jeg forstår faktisk ikke hva du lurer på. Det er vel ikke uvanlig å ikke ville være den som steller til oppstuss eller virker overfølsom. Hvis denne mannen ble overrasket over å bli konfrontert over at han prøver seg på en annen manns kjæreste foran ham, så var det nok på tide at han fikk en liten vekker. 

Anonymkode: ee1d2...0f7

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg blir bare ikke klok på hvorfor det hadde virket helt på sin plass om det gjaldt noen andre, men at jeg får litt dårlig samvittighet og får sympati for han når det var meg. Kanskje det er vanlig, jeg får bare inntrykk av at alle andre er så sikre på at reaksjonene deres er «riktige». Han mente nok ikke å prøve seg på meg, han var bare litt klåfingret.

Endret 4. mai 2019 av den perfekte mor

[Anonym bruker]

18 minutter siden, den perfekte mor skrev:

Jeg blir bare ikke klok på hvorfor det hadde virket helt på sin plass om det gjaldt noen andre, men at jeg får litt dårlig samvittighet og får sympati for han når det var meg. Kanskje det er vanlig, jeg får bare inntrykk av at alle andre er så sikre på at reaksjonene deres er «riktige». Han mente nok ikke å prøve seg på meg, han var bare litt klåfingret.

Jaha? Sånn helt uten å mene det? 

Anonymkode: ee1d2...0f7

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg er ikke av dem som mannfolkene snur seg etter og er ikke vant med å bli lagt merke til på den måten. Føler meg derfor bare innbilsk om jeg skulle tenke at han var ute etter noe, og klarer derfor ikke det🙈

[Anonym bruker]

42 minutter siden, den perfekte mor skrev:

Jeg blir bare ikke klok på hvorfor det hadde virket helt på sin plass om det gjaldt noen andre, men at jeg får litt dårlig samvittighet og får sympati for han når det var meg. Kanskje det er vanlig, jeg får bare inntrykk av at alle andre er så sikre på at reaksjonene deres er «riktige». Han mente nok ikke å prøve seg på meg, han var bare litt klåfingret.

Jeg forstår hva du mener, og er nok litt sånn selv. Det er helt ok å reagere når det gjelder ei venninne, kjæresten osv, men når noe «skjer» meg bagatelliserer jeg. For min del handler det om dårlig selvtillit/selvfølelse. Jeg føler meg ikke verdt nok til å skape styr, rett og slett. Jobber med det, og har mantraet «hvordan ville jeg reagert om dette skjedde min venninne». Har faktisk hjulpet en god del på selvfølelsen min, og noe jeg anbefaler flere å prøve.

(jeg har opplevd mye vondt i livet og ble fortalt fra tidlig av at jeg ikke var verdt noe som helst. Sånt setter seg, og det kan komme fra så mangt, mobbing, prøve å gjøre foreldre til lags osv)

Anonymkode: 02eea...a13

[Anonym bruker]

Jeg er sånn og. Jeg bagatelliserer alt som skjer med meg selv, selv om det er alvorlig. Jeg liker ikke oppstyr rundt meg, og fjaser det bort. F.eks da jeg nettopp hadde kommet meg etter en stor, alvorlig operasjon. Folk spurte hvordan det gikk, og det gikk dårlig. Jeg svarte ting som "Neida, nå går det bedre. Jeg klarer å reise meg selv, og trenger ikke hjelp til påkledning. Så nå ser vi framover. Skal jeg hjelpe til å bake noe til dåpen?" 🤦‍♀️ Hun svarte selvsagt ja, og jeg endte opp med å måtte bake i en tilstand der jeg knapt klarte å dusje på egenhånd. 

Det er litt skummelt, for jeg er tilbøyende til å gjøre det på vegne av mine barn og. "Neida, det går bra at Helle ikke ble invitert i bursdag. Man kan jo ikke huske på alle." Og så står datteren min og gråter ved siden av meg. 

Idiotisk, jeg vet, og jeg jobber med det.

Anonymkode: bdeb6...b60

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt sint på samboeren min! Jeg klarer helt fint å ordne opp i problemene mine selv! Og i likhet med deg liker jeg ikke konfrontasjon eller oppstyr. Jeg velger selv hvordan jeg håndterer klåfingrete menn. Det skal ikke samboer få bestemme. Han undervurderer jo din evne til å ordne opp.

I tillegg mener jeg samboerens oppførsel antyder at han «eier» deg. Meg eier ingen. Så min mann får ikke bestemme mine grenser. 

Anonymkode: 0a87b...b2e

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde blitt sint på samboeren min! Jeg klarer helt fint å ordne opp i problemene mine selv! Og i likhet med deg liker jeg ikke konfrontasjon eller oppstyr. Jeg velger selv hvordan jeg håndterer klåfingrete menn. Det skal ikke samboer få bestemme. Han undervurderer jo din evne til å ordne opp.

I tillegg mener jeg samboerens oppførsel antyder at han «eier» deg. Meg eier ingen. Så min mann får ikke bestemme mine grenser. 

Anonymkode: 0a87b...b2e

Dette har jeg faktisk ikke tenkt over. Ikke hi, men svarte lenger opp, og kjente at dette traff litt. Du har jo helt rett. Samboer burde i det minste spurt hi om det var greit han sa noe, eller spurt hva hun følte. Merka jeg ble litt irritert på alle de gangene samboeren min har gjort noe sånt (ikke veldig ofte på 15 år, men likevel). Er voksen kvinne jeg! 

Anonymkode: 02eea...a13

[Anonym bruker]

9 timer siden, den perfekte mor skrev:

Jeg blir bare ikke klok på hvorfor det hadde virket helt på sin plass om det gjaldt noen andre, men at jeg får litt dårlig samvittighet og får sympati for han når det var meg. Kanskje det er vanlig, jeg får bare inntrykk av at alle andre er så sikre på at reaksjonene deres er «riktige». Han mente nok ikke å prøve seg på meg, han var bare litt klåfingret.

Jeg tror du fikk dårlig samvittighet fordi du var smigret og ikke avviste ham skikkelig før han gikk for langt. Ikke sikkert han visste du hadde kjæreste heller? Du sa jo aldri fra?

Anonymkode: dd13e...91d

[Anonym bruker]

Du er nok litt smigret og. Du hadde ikke hatt samme omtanken om det var feks din bror og hans dame du så ble lagt an på.

Anonymkode: 79e9b...ad9

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde blitt sint på samboeren min! Jeg klarer helt fint å ordne opp i problemene mine selv! Og i likhet med deg liker jeg ikke konfrontasjon eller oppstyr. Jeg velger selv hvordan jeg håndterer klåfingrete menn. Det skal ikke samboer få bestemme. Han undervurderer jo din evne til å ordne opp.

I tillegg mener jeg samboerens oppførsel antyder at han «eier» deg. Meg eier ingen. Så min mann får ikke bestemme mine grenser. 

Anonymkode: 0a87b...b2e

Han undervurderer ikke hennes evne til å ordne opp. HI sier jo selv at hun er dårlig til å sette grenser for sin egen del. Samboeren hennes vet vel at hun ikke klarer å si i fra selv.

Anonymkode: ee1d2...0f7

[Den perfekte mor, påan igjen]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde blitt sint på samboeren min! Jeg klarer helt fint å ordne opp i problemene mine selv! Og i likhet med deg liker jeg ikke konfrontasjon eller oppstyr. Jeg velger selv hvordan jeg håndterer klåfingrete menn. Det skal ikke samboer få bestemme. Han undervurderer jo din evne til å ordne opp.

I tillegg mener jeg samboerens oppførsel antyder at han «eier» deg. Meg eier ingen. Så min mann får ikke bestemme mine grenser. 

Anonymkode: 0a87b...b2e

Joda, han spurte, vi hadde snakket om det før han tok rundt meg siste gangen. Jeg hadde fint klart å ordne opp selv, men jeg hadde nok ikke klart å si like tydelig ifra. Mannen satte seg siste gangen ved siden av oss, og det hadde nok blitt noe kunstig om ikke han hadde sagt noe, det var da samboeren min han satte seg ved siden av, ved siden av meg var det ikke plass.

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du fikk dårlig samvittighet fordi du var smigret og ikke avviste ham skikkelig før han gikk for langt. Ikke sikkert han visste du hadde kjæreste heller? Du sa jo aldri fra?

Anonymkode: dd13e...91d

Jo, han han visste at jeg hadde kjæreste, vi kom sammen, jeg oppholdt meg stort sett sammen med han, og jeg snakket om han første gangen han kom bort. Han hadde kjæreste selv også, og forsvant første gangen for å prate med henne, mulig hun også hadde reagert?

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du er nok litt smigret og. Du hadde ikke hatt samme omtanken om det var feks din bror og hans dame du så ble lagt an på.

Anonymkode: 79e9b...ad9

Ja, jeg ble jo smigret. Men jeg forsøkte å se situasjonen utenfra, ved å putte andre personer i rollene, og hadde reagert om det var min svigerinne som ble lagt an på. Det jeg ikke blir klok på er hvorfor jeg er mer sikker på at jeg hadde reagert da, enn om det var noe å reagere på når det var meg som var i hovedrollen.

 

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er sånn og. Jeg bagatelliserer alt som skjer med meg selv, selv om det er alvorlig. Jeg liker ikke oppstyr rundt meg, og fjaser det bort. F.eks da jeg nettopp hadde kommet meg etter en stor, alvorlig operasjon. Folk spurte hvordan det gikk, og det gikk dårlig. Jeg svarte ting som "Neida, nå går det bedre. Jeg klarer å reise meg selv, og trenger ikke hjelp til påkledning. Så nå ser vi framover. Skal jeg hjelpe til å bake noe til dåpen?" 🤦‍♀️ Hun svarte selvsagt ja, og jeg endte opp med å måtte bake i en tilstand der jeg knapt klarte å dusje på egenhånd. 

Det er litt skummelt, for jeg er tilbøyende til å gjøre det på vegne av mine barn og. "Neida, det går bra at Helle ikke ble invitert i bursdag. Man kan jo ikke huske på alle." Og så står datteren min og gråter ved siden av meg. 

Idiotisk, jeg vet, og jeg jobber med det.

Anonymkode: bdeb6...b60

Jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å bagatellisere for barna mine jeg også😬

 

Dårlig selvbilde høres ut som en logisk forklaring, og jeg skal definitivt ta til meg rådet ditt om å sette andre personer i rollene, slik som jeg faktisk gjorde nå også. Etterhvert vil jeg kanskje få fornuften med på laget😅