Pårørendes erfaringer med psykisk helse

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg vet ikke lengre hvor jeg skal hente styrke fra. Jeg er så utrolig sliten ,full av skam og banker meg selv full av dårlig samvittighet hver dag. Jeg strekker ikke til slik jeg burde lengere fordi jeg er så utrolig lei. Lei meg og sliten at jeg ikke klarer å hjelpe henne.😔

Har stått i dette i snart 6år og jeg vet det er mye værre for min datter!!! Hun har nylig fått diagnosene ADHD, angst og depresjon. Mest utfordring vi har hatt er selvskadingen og hennes impulsive handlinger uten å tenke over konsekvenser for valgene. Hun blir 15år i år og har måtte gått gjennom hele barneskolen med slit og nå halve ungdomskolen før endelig diagnose ble satt selv om vi ble tilmeldt psykiatrien for 4år siden.

Vi har episoder der jeg frykter for livet hennes pga hennes ustabile psykiske lidelser ift selvskading og depresjonen. Jeg går DAGLIG med katastrofe tanker og jeg noterte for meg selv litt, hver 15-20min tenker jeg, bekymrer jeg meg eller grubler over ting som har med min datter å gjøre.

Hun har fått psykolog hjelp i kombinasjon med antidepressiva,  uten at dette har gitt noe veldig endring. Hun går nå til samtale behandling også itilegg til ADHD medisinering.

Vi har 2 ganger vært på legevakta for å sy etter hun har kuttet for dype kutt. Jeg ringer psykologen når jeg er ekstra redd men føler de gir meg ansvaret å vurdere om hun må legges inn og da må jeg kontakte legevakt. Hun har blitt vurdert og de hevder hun ikke er scuicidal men har selvmordstanker. 

Hun må følges opp for å spise da hun ikke prioriterer dette når sult følelsen er vekk pga ADHD medisinen.

Hun krangler på høyt nivå med kjæresten som jeg ofte må inn å mekle da det ropes og det er mye sinne og frustrasjon, dette skyldes mye min datters usikkerhet og behov for å kontrollere kjæresten da hun blir raskt sjalu. Kjæresten sliter selv med hvordan han skal forholde seg. Så konflikt nivået et høyt. Jeg må motivere og pushe på så hun kommer seg igjennom skolegangen sin itilegg men jeg føler alt jeg gjør er å mase , gnåle og gjenta meg selv. Jeg føler ikke jeg gjør noe nytte og føler meg verdiløs. Jeg vet innerst inne dette er feil men nå er jeg så sliten av å gå med bekymring og tanker heletiden. Jeg makter snart ikke mer og har begynt å føle på hat,  hat mot meg selv, hat hvordan ting er. 

Jeg har bestilt meg time hos fastlegen for hjelp men det føles håpløst ut. 

Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget annet enn jeg håper på erfaringer og gode råd 🙁

Anonymkode: fa66a...56d

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg vet hvordan du har det. Vi har selv en 15-åring som sliter max. Hun sliter med traumer etter voldtekt og med masse bekymringer og vonde tanker for framtiden sin. Er mye deprimert. Hun går i traume-behandling hos abup. Hun har så langt ikke kuttet seg selv, men har tatt overdoseringer av medisiner for å "sove" som hun beskrev det. Var heldigvis ikke livstruende medikamenter, og vi var der, men hun havnet på sykehuset med ambulanse. Hun sier hun ikke ville ta livet av seg, bare roe tankene og sove. Hun er mye sliten. 

Vi har hatt det slik i halvannet år nå. Er utrolig slitsomt helt ufattelig tid-og energioppslukende! Jeg har det slik at ingenting er moro, jeg gleder meg ikke til noe lenger og orker helst ikke å være sosial. Jeg går også og tenker masse. Er fryktelig redd for at hun skal gjøre noe dumt og at jeg ikke da er tilstede. Har vært sykemeldt for å være hjemme med henne når hun ikke går på skolen. 

Jeg har foreldre som stiller veldig opp her. Når det koker på det verste hjemme og 15-åringen hater oss og bare vil bort, så ringer hun til dem. De ringer meg og spør om de kan hente henne. Vi har et kjempegodt samarbeid og de vet også alt, slik at de aldri lar henne være alene.  Så er hun gjerne der noen dager og får summet seg, så kommer hun hjem igjen. Har du noen du kan spør om avlastning, slik at du kan få puste litt? Familie, venner du og barnet ditt stoler på?

Vi har også den erfaringen med psykiatrien, at man blir overlatt mest til seg selv. Man må stå så på hele tiden! Det er ufattelig slitsomt. De legger et voldsomt stort ansvar over på de foresatte. 

Jeg har dessverre ikke så mange gode råd.....Står i samme driten selv 😞  Men vil sende deg en god klem ❤️ ❤️ Som legen sa, det går bedre og bedre etter hvert som hun blir eldre og mer moden. De er i en vanskelig alder nå i utgangspunktet, så det vil nok lette. Men det kan ta tid. Og om ikke du allerede er det, ta deg en sykemelding! Og bruk de du kan rundt deg for å avlaste litt. 

Anonymkode: 65ef7...9bf

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er. Min datter har og AHD, og hadde kraftig angst og depresjon. Og det var grusomt da det sto på, hun og holdt på med selvskading, var i perioder suicidal, og det var et helt skoleår, hun ikke var noe på skolen. Jeg satt oppe med henne på nettene, kjempet for å få hjelp, og det var utrolig tøft da det sto på. Jeg startet hos psykolog selv etter en stund, for jeg måtte få det ut et sted, og få hjelp til hvordan jeg takler dette. Det er jo en veldig stor påkjenning. Her så var det årene på ungdomskolen som var de desidert verste. Men i dag er hun 18 år, hun fullførte ikke videregående. Men jobber så og si 100%, stortrives i jobben sin, og gjør en veldig bra jobb. Det er en helt annen jente jeg har i dag, hun har fortsatt angst i mild grad, og grunnet ADHD, så kan jo humøret gå opp og ned. Men det er så mye bedre enn det var. Og ikke minst føler hun på mestring, og at det skal gå bra i livet. Det er mer stabilt med vennskap, hun trener, og det er mye bedre. Trodde vel aldri vi skulle komme hit. Men takk og pris gjorde vi det. 

Sykemeld deg, skaff deg selv hjelp. Har du familie, far osv, som kan avlaste deg? Og det blir mest sannsynlig bedre, tenårene hjelper virkelig ikke på. 

Anonymkode: 4c013...42d

[Anonym bruker]

Takk for fantastisk fine ord, det får meg til å føle at jeg ikke er så alene om dette som det føles av å til. 

Anonymkode: fa66a...56d