Min oldemor er dement! I dag...

[Anonym bruker]

...fant sykepleieren henne sittende foran ytterdøren på sykehjemmet (låst selvsagt), klar med yttertøy. Skulle visst på ball med kronprins Olav som da døde som Konge i 1991.

Hun har en fysisk helse som en sprek 70 åring...men er 96 år og siste 2-3 årene har hun blitt veldig dement. Husker ansikter og navn i familien. Men eller er alt kaos. 

Noen som har erfaring eller episoder fra familie med lignende tilfeller?

Anonymkode: 8cb2c...370

[Anonym bruker]

Masse erfaring, men jeg har altfor mye respekt for demente slektninger til å lage et show ut av å fortelle om alt det "dumme" eller "morsomme" de har gjort. Det er forferdelig trist når folk blir demente og man på en måte mister dem mange ganger. De fortjener respekt og god behandling og jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at alle demente hadde en trygg og god plass hvor de blir godt tatt vare på og får leve sitt liv så godt som mulig. Det er veldig tøft å være pårørende også, så jeg skulle også ønske at alle pårørende også hadde et godt nettverk som tar vare på dem i denne perioden, som gjerne kan vare i mange år. 

Akkurat som andre, er demente forskjellige, så det er viktig å ta seg tid til å finne ut hva den enkelte trenger og har glede og nytte av. Og ikke minst å lære seg å ikke skjemmes over det "rare"  og ofte slitsomme som ofte følger med. Man kan få mange gode stunder også om man bare innstiller seg på det og ser etter mulighetene for det. Og det er viktig, for det kan gi gode minner å ta med seg fra de siste årene for de pårørende også 

Ta vare på oldemoren din.

Anonymkode: b4366...5c5

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Masse erfaring, men jeg har altfor mye respekt for demente slektninger til å lage et show ut av å fortelle om alt det "dumme" eller "morsomme" de har gjort. Det er forferdelig trist når folk blir demente og man på en måte mister dem mange ganger. De fortjener respekt og god behandling og jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at alle demente hadde en trygg og god plass hvor de blir godt tatt vare på og får leve sitt liv så godt som mulig. Det er veldig tøft å være pårørende også, så jeg skulle også ønske at alle pårørende også hadde et godt nettverk som tar vare på dem i denne perioden, som gjerne kan vare i mange år. 

Akkurat som andre, er demente forskjellige, så det er viktig å ta seg tid til å finne ut hva den enkelte trenger og har glede og nytte av. Og ikke minst å lære seg å ikke skjemmes over det "rare"  og ofte slitsomme som ofte følger med. Man kan få mange gode stunder også om man bare innstiller seg på det og ser etter mulighetene for det. Og det er viktig, for det kan gi gode minner å ta med seg fra de siste årene for de pårørende også 

Ta vare på oldemoren din.

Anonymkode: b4366...5c5

Og vi er om henne alle sammen. Men vi er slitne!! Veldig slitne for det tar på. Hun husker inne hva hun gjorde for 5 minutter siden og etter en middag med henne og vi kjører henne tilbake til sykehjemmet kan hun gråte over at det er mange uker siden vi har vært sammen osv.

Anonymkode: 8cb2c...370

[Anonym bruker]

Skjønner godt at dere er slitne. Det er en tøff prosess å være inne i, og så skremmer det også også, tror jeg. For selv om ingen av oss har lyst på verken kreft eller hjerteinfarkt eller andre alvorlige sykdommer, er denne demensprosessen også vanskelige for di vi, bevisst eller ubevisst er redde for å selv "bli sånn".  Min bestemor som døde av kreft, hadde nok en mye tøffere avslutning på livet enn min mormor som døde av Alzheimers og det tok omtrent like lang tid. Men jeg tar meg selv likevel i å oftere være redd for demens enn for kreft. Det gjør noe med oss. Klem.

Anonymkode: b4366...5c5

[Anonym bruker]

Jeg jobber med demente. Hadde også en nær slektning som fikk demens i høy alder. Mitt inntrykk er at de som er veldig gamle når de får diagnosen Alzheimer, ofte får er mildere forløp. 

Hvis vi som omgås demente ikke har litt humor på det, går vi til grunne. Min slektning kunne for ex si at han hadde vært på skitur, og beskrive hvor udugelig turkameraten hadde vært (altså pleierne). Han satt i rullestol. Som turmann var dette minner som ble levende for ham, og vi lot ham bare tro han hadde vært på tur.  Selv om det var litt komisk. Dette er et utslag av tidsforskyvning. Altså gamle minner oppleves som de nylig har skjedd. Les deg gjerne litt opp om demens.

Ikke alt med demens er bare grusomt. Åpenhet rundt sykdommen er viktig, og å ta bort «skrekk»- stempelet. Og skam. Ingen kan noe for at de blir demente.

Så fint at du er der for oldemor, og fortsatt inkluderer henne. INGEN kan erstatte familien for en med demens (selv om de ikke alltid kjenner deg igjen med en gang).

Anonymkode: abd26...fdf

[Anonym bruker]

Jobber på avdeling med demente. Noe spesielt du lurer på?

Anonymkode: 8cbad...3aa

[Anonym bruker]

En viktig ting er å skille mellom personen som lider av sykdommen og selve sykdommen. Derfor ligger det, mener jeg, en stor bevisstgjøring i å tenke på det som personer med demens og ikke demente. 

For dem som står nær en person som har demens vil det være vanskelig å se de endringene som skjer, og de situasjoner som kan oppstå som man så godt vet at mormor eller mamma eller oldefar aldri ville ønske å oppleve om de var friske.

En av de viktigste tingene vi kan gjøre, tror jeg, er å aldri miste mennesket bak sykdommen av syne. Det er fortsatt den samme personen, med drømmer, verdier, holdninger, følelser, interesser og relasjoner til familie og venner. Men det kan nå være vanskelig å sette ord på det, eller handle slik man ville gjort om man var frisk. 

Vær sammen med dem med utgangspunkt i den de er bak sykdommen, men med rom for å tilpasse samtaler og opplevelser etter det behovet de har i dag. Og forsøk å få øye på de ressurser de fortsatt har - det å kunne være en ressurs i eget og andres liv er så utrolig viktig for alle. 

Anonymkode: 18f97...11e

[Anonym bruker]

Vi opplevde at bestemor ble verre hvis vi tok henne med ut fra aldershjemmet. Det sa pleierne også, så vi sluttet med det. Vi begynte å ta med spill, synge gamle sanger og se i gamle fotoalbum. Det likte hun godt.

Når hun skulle ut å reise (i sitt hode), sa vi bare at det var meldt så dårlig vær over fjellet/på havet (kom an på hvilket transportmiddel hun skulle med), og at det var lurt å vente. Da slo hun fra seg reising uten å bli frustrert eller forvirret. 

Når hun fortalte historier som kun fantes i hennes hode, jattet vi bare med. Hvis vi prøvde korrigere henne, ble hun sint og mer forvirret. Det var sårt og tøft når hun ikke kjente meg lenger, og da ble det også færre besøk. Hun visste jo ikke at jeg hadde vært der 5 min etterpå, så jeg skånet meg selv litt. Ja, egoistisk, men det ble så tungt å håndtere i hverdagen med andre utfordringer.

Sender deg varme tanker 😊

 

Anonymkode: ff721...f41

[Anonym bruker]

Kjente meg så igjen i det at hun ikke husker dere hadde besøk. Akkurat slik var oldemoren min også. "Ingen" kom på besøk til henne lengre. Ente med at vi lage en liten notisblokk hvor vi skrev inn hvem og når som kom på besøk. Og om det skjedd noe spes den dagen med henne  

Så når hun tok det opp, kunne vi se i boka og si: "Oldemor, igår var jo NN her, med NN og de hadde med sjokolade til kaffen, solen skinte og dere koste dere"

Syntes det hjalp selv om det var mest for oss pårørende som hadde "trøst" i det  

Føler med deg

Anonymkode: 08a6c...3da