Herregud jeg er så lei av dette forholdet

[Anonym bruker]

Men for å få beholde hus, være sammen med barna og at barna har oss begge under samme tak så trakter det avgårde.

Ingen sex, ingen nærhet, ingenfeøles mål utenom barn og hjem.

Vi er gode på å drifte hus, hjem og familie og thats it. Og nei.. parterapi hjelper oss ikke, det kommer ikke til å gjøre oss likere. 

Jeg velger dette selv.. men lurer på om mange har det på samme måte. 

Jeg er snart 40.. så jeg regner egentlig med at den delen av livet som involverer kjærlighet og lidenskap er over for min del

Anonymkode: f3e9f...eac

[Anonym bruker]

Min mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg var 20 år, og begge har funnet kjærligheten etterpå. De var 41 og 42 da de gikk fra hverandre da....

Så at kjærlighetslivet ditt er over er vel å ta i litt, verden er full av menn som du kan møte om både 5, 10 og 15 år, eller enda senere.

Hvordan er det for barna å vokse opp i en familie hvor det er null lidenskap mellom foreldrene da tror du? Jeg personlig synes nesten det var verre de gikk fra hverandre samme året som jeg flyttet hjemmefra enn at de hadde gjort det 5 år tidligere. Alt hjemme ble liksom løst opp samtidig som jeg skulle klare meg selv, det var ikke noe barndomshjem å reise hjem til. 

Jeg er vel forsåvidt glad de hold sammen når jeg var veldig liten, men at de holdt sammen "for barnas skyld" når jeg var tenåring henger ikke helt på greip.

Anonymkode: 8a6af...acb

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Min mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg var 20 år, og begge har funnet kjærligheten etterpå. De var 41 og 42 da de gikk fra hverandre da....

Så at kjærlighetslivet ditt er over er vel å ta i litt, verden er full av menn som du kan møte om både 5, 10 og 15 år, eller enda senere.

Hvordan er det for barna å vokse opp i en familie hvor det er null lidenskap mellom foreldrene da tror du? Jeg personlig synes nesten det var verre de gikk fra hverandre samme året som jeg flyttet hjemmefra enn at de hadde gjort det 5 år tidligere. Alt hjemme ble liksom løst opp samtidig som jeg skulle klare meg selv, det var ikke noe barndomshjem å reise hjem til. 

Jeg er vel forsåvidt glad de hold sammen når jeg var veldig liten, men at de holdt sammen "for barnas skyld" når jeg var tenåring henger ikke helt på greip.

Anonymkode: 8a6af...acb

Vi fungerer sammen som familie. Så jeg tror ikke barna opplever det jeg opplever. Tror ikke mannen gjør det heller for den saks skyld.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

[Anonym bruker]

Det er sikkert mange som har det sånn, folk vil / tør bare ikke å innrømme det. Og kanskje er det naturlig også, i perioder av forholdet. Jeg vet jo om par som har holdt sammen av praktiske årsaker plutselig får en ny vår når ungene blir store og man får tid, lyst og overskudd til å være sammen som par igjen. Eller helt motsatt - bestemmer seg for å skille lag fordi nå er det ingenting igjen. Barn forandrer forholdet både på godt og vondt. 

Man må bare ta en valg noen ganger. Forholdet kan være godt og gjøre godt selv om den store lidenskapen er fraværende. Men det blir jo opp til en selv hvordan en vil ha det, ikke nødvendigvis drømmer om å ha det. Det ene er ikke mer riktig eller galt enn det andre. 

Anonymkode: 9578b...5a7

[Anonym bruker]

Som å lese om oss. 

Anonymkode: 46f90...a4e

[Anonym bruker]

Men hvorfor gjør du ikke noe med det da? Som å ta initiativ f.eks.? Bare lurer🤔

Anonymkode: daf25...2de

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Og de gangene jeg har foreslått at vi skal finne på noe for å blåse liv i kjærligheten, bare fnyser han, så jeg tror han har det på samme måte.  For vår del går vi nok hvert til vårt om noen år, kanskje når barna er store nok til å klare det meste selv. De er 4, 6 og 9 år nå, så det blir nok noen kjedelige år sånn par-messig. 

Anonymkode: 1d7ed...655

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor gjør du ikke noe med det da? Som å ta initiativ f.eks.? Bare lurer🤔

Anonymkode: daf25...2de

Har jo ingen lyst.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

[Anonym bruker]

Du velger dette selv, også det å ikke være villig til å gjøre noe med forholdet.

Selv om dere er veldig ulike er det mulig å få et bra forhold - hvis begge vil. Du vil tydeligvis ikke.

Det var en grunn til at du valgte denne mannen en gang, den mannen finnes i ham fremdeles.

Men du har jo bestemt deg for å være martyr uten vilje til å forsøke parterapi eller andre ting som kan få deg/dere til å få det bedre i forholdet...

 

Anonymkode: a3a54...689

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har jo ingen lyst.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

Men altså, hvis du ikke har lyst og han ikke har lyst, hva er egentlig da problemet? En ting er jo hvis du har lyst men det ikke er noe «å hente», men du har jo ikke lyst, sier du.

Anonymkode: daf25...2de

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du velger dette selv, også det å ikke være villig til å gjøre noe med forholdet.

Selv om dere er veldig ulike er det mulig å få et bra forhold - hvis begge vil. Du vil tydeligvis ikke.

Det var en grunn til at du valgte denne mannen en gang, den mannen finnes i ham fremdeles.

Men du har jo bestemt deg for å være martyr uten vilje til å forsøke parterapi eller andre ting som kan få deg/dere til å få det bedre i forholdet...

 

Anonymkode: a3a54...689

Ikke helt den reelle situasjonen du beskriver her.. men.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men altså, hvis du ikke har lyst og han ikke har lyst, hva er egentlig da problemet? En ting er jo hvis du har lyst men det ikke er noe «å hente», men du har jo ikke lyst, sier du.

Anonymkode: daf25...2de

Jeg har lyst til å ha lyst, for å si det slik.. 

Når man har nødt som søsken mer enn ektefeller så er det vanskelig.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lyst til å ha lyst, for å si det slik.. 

Når man har nødt som søsken mer enn ektefeller så er det vanskelig.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

Eg skjønnar deg så altfor godt, men eg har no framleis eit håp, om at eit eller anna i meg skal endre seg etterkvart. Og mannen min har så mange gode eigenskapar at eg ikkje kan bryte opp berre fordi eg ikkje har lyst på nærheita med han. Føler meg som den største svikaren berre ved å skrive dette. 

Anonymkode: f9c08...c0d

[Gjest Marihønne]

Forstår ikke de som blir på grunn av barna.. Hvordan barna får det etter at foreldrene skilles handler alt om hvordan dere håndterer det. Om dere fortsetter å være venner og ikke flytter milevis unna hverandre. Ikke lev et miserabelt liv uten grunn. 

[Anonym bruker]

Mine foreldrehadde det slik i mange år og meg og min søstr gikk bare å håpet de skulle ta steget ut og skille seg. De fungerte fint som familie as, men det var også det. Så ble jeg gravid og vips ble de mer sammensveiset enn jeg noen gang har sett de. De har ikke blitt noen turtelduer, men de har funnet en kjærlighet sammen og nyter livet sammen nå. Så ett forhold er ikke bare sort og hvitt. 

Idag var de på kjæresttur sammen, de har fått flere hobbier de gjør sammen, de har flere ting de gjør alene siden de nå har mer fritid (altså ikke bare drift familie as. Nå som vi ungene har flyttet ut har de tid til veninnebesøk, veninneturer osv)

Anonymkode: 39fe7...231

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat likt, HI. Og fortsetter nok sånn til barna er store. Det er lenge til. 

Anonymkode: b0dcb...bac

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi fungerer sammen som familie. Så jeg tror ikke barna opplever det jeg opplever. Tror ikke mannen gjør det heller for den saks skyld.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

Er det ikke dumt å holde dette for deg selv? Man må jobbe med et forhold. Du virker jo veldig passiv. Venter du på at han skal gjøre noe? Snakk sammen da vel 😊 

Anonymkode: 9baaf...660

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har jo ingen lyst.. 

HI

Anonymkode: f3e9f...eac

Sex avler sex. Ikke rart dere trekker dere unna hverandre. Dere har jo ingen nærhet. 

Her har det vært mye alvorligsykdom, små barn og rot . Så det gikk ett par mnd uten sex. Da var jeg nesten klar for skilsmisse og flytte ut. Men så hadde vi sex, og jeg fikk sterke følelser for mannen min igjen. Glad jeg ikke bare stakk. Da hadde jeg angret. 

Anonymkode: 9baaf...660

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sex avler sex. Ikke rart dere trekker dere unna hverandre. Dere har jo ingen nærhet. 

Her har det vært mye alvorligsykdom, små barn og rot . Så det gikk ett par mnd uten sex. Da var jeg nesten klar for skilsmisse og flytte ut. Men så hadde vi sex, og jeg fikk sterke følelser for mannen min igjen. Glad jeg ikke bare stakk. Da hadde jeg angret. 

Anonymkode: 9baaf...660

Du ville gå etter et par mnd uten sex!?!? 

Anonymkode: 46f90...a4e

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du ville gå etter et par mnd uten sex!?!? 

Anonymkode: 46f90...a4e

Jeg leste det ikke som om det var grunnen hennes, men at det med sexen kom på toppen av langvarige belastninger og problemer.

Det er jo en kjennsgjerning, og vår basale fysiologi/biokjemi, at nærhet og hudkontakt skaper økte nivåer av tilknytningshormoner. Har man ingen fysisk kontakt med partneren vil man ikke bare mentalt og følelsesmessig, men også fysisk føle større og større avstand og mindre tilknytning til partneren. Par som har mer kroppskontakt har større "risk" for å være villig til å jobbe seg gjennom trøblete tider enn par som holder helt avstand.

Anonymkode: a3a54...689

[Anonym bruker]

Hi - jeg føler jeg vet hvem du er....

Anonymkode: 9e9e7...c79

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi - jeg føler jeg vet hvem du er....

Anonymkode: 9e9e7...c79

Hæ, hvorfor det? Vi er jo minst tre stk som sier at vi kjenner oss igjen i situasjonen til hi. Dette er vanlig. 

Anonymkode: 1d7ed...655

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg leste det ikke som om det var grunnen hennes, men at det med sexen kom på toppen av langvarige belastninger og problemer.

Det er jo en kjennsgjerning, og vår basale fysiologi/biokjemi, at nærhet og hudkontakt skaper økte nivåer av tilknytningshormoner. Har man ingen fysisk kontakt med partneren vil man ikke bare mentalt og følelsesmessig, men også fysisk føle større og større avstand og mindre tilknytning til partneren. Par som har mer kroppskontakt har større "risk" for å være villig til å jobbe seg gjennom trøblete tider enn par som holder helt avstand.

Anonymkode: a3a54...689

Men 2 mnd er jo ingenting!! Her kan det lett på 12-14 mnd mellom.. 

Anonymkode: 46f90...a4e

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men 2 mnd er jo ingenting!! Her kan det lett på 12-14 mnd mellom.. 

Anonymkode: 46f90...a4e

Problemene kan jo ha vart i lang tid forut for de to sexløse månedene, var det jeg forsøkt å si.

Jeg hadde ikke orket å bli i et forhold hvor det var null nærhet. Om jeg heller ikke gadd jobbe for forholdet, som Hi skriver, da er det jo på høy tid å gå. Spesielt når man begynner å bli så frustrert at man må skrive tråder på forum for å få ut gruff. Da er det bedre å gå mens man kan samarbeide godt med partneren om samvær... fremfor den dagen det ender i en bitter skillsmisse som ofte bare ødelgger barna.

Anonymkode: a3a54...689

[Anonym bruker]

Det er jo et aktivt valg du og mange andre tar. Lenge (9 år) tok jeg samme valget, helt til det plutselig var nok. Ikke bare nok for meg men hele familien. Da var ungene blitt så store at de lenge hadde skjønt mye mer enn det vi selv skjønte.

Det er ikke alltid sex avler sex dessverre. Noen gang kan det faktisk jobbe mot. Jeg har alltid hørt at sex avler sex, så jeg tvang meg gjennom det mange, mange ganger. VI forsøkte å jobbe med det, men det gikk ikke.

Jeg forsøkte også å minne meg på hvorfor jeg en gang ble forelsket i den mannen, og jeg klarte å huske det. Men for meg var ikke de tingene viktig lenger eller de tingene var ikke til stede lenger eller de tingene var dradd helt ut av proporsjoner. Både jeg og mannen har forandret oss i tidens løp. Jeg innså at vi har faktisk aldri hatt noen felles interesser eller felles venner. Det kokte ned til at omtrent det eneste vi hadde til felles var barna. 

Det er tungt å skulle ta valg på veien av andre, der andres liv blir veldig påvirket av avgjørelsen. Det er bare de som står i det som kjenner til alle nyansene, og jeg synes det er synd (på grensen til skammelig) med alle de som står utenfor å mener noe om det var riktig eller uriktige avgjørelser vi tok. Om det var lettvint løsning eller vanskelig løsning. Bare vi som var i det forholdet vet hva som ligger mellom oss, alle nyansene. For oss var det ett av barna vi var særs bekymret for hvordan ville takle det. Så vi ventet (og prøvde å fikse oss i mellomtiden) til barnet ble sterk i seg selv til å kunne takle en slik omveltning.

I ettertid ser jeg at vi med fordel kunne gått fra hverandre tidligere. Men at det var veldig riktig for hele familien å løse det opp enn at vi skulle vente til ungene fløy ut av redet. 

Det er bare dere som vet hva som er riktig for dere. Men vær bevisst på at det er et aktivt valg du gjør så gjør det beste, uannsett hvilket valg du tar etterhvert.

Anonymkode: 6f4b3...532