Deprimert uten å vite det selv?

[Anonym bruker]

Jeg tror samboeren min er deprimert.. han ble langvarig syk for noen uker siden og er sykmeldt. Han sover veldig mye pga medisinene, og har veldig ujevn døgnrytme. Han er sur, har veldig lite empati og er veldig egoistisk nå, noe han ikke var før.. Hygiene og sånt er normalt da. Men han er ufin mot meg, og bryr seg generelt veldig lite..  Mistenker at han er deprimert og har spurt han litt, men da blir han sur.. hva skal man gjøre da? Hvordan skaffe han hjelp om han ikke engang tror han trenger hjelp..?

Anonymkode: 89f28...e02

[Anonym bruker]

Selv om han er syk kan du være tydelig med ham og sette grenser for ham.

Si klart fra at du forstår han er dårlig og syk, men når han først er syk så har han også et ansvar for å ta vare på seg selv. Det gjør han ikke med den døgnrytmen han holder nå. Han har også et ansvar for å ikke behandle de rundt seg dårlig.

Si at du har stor forståelse for at han er dårlig, og at du vil han snakker om det og innrømmer hvordan han har det, heller enn å gå rundt og være sur og ufin mot deg. Si at du bryr deg, men at du ikke aksepterer at han behandler deg dårlig selv om han har det dårlig med seg selv.

For å svare - ja, man kan være deprimert uten å ha forstått at det er det man er. Jeg mener å ha lest at det av en eller annen grunn oftere skjer for menn. Eller at de skylder på andre ting for å overbevise seg selv om at det er andre årsaker som er skyld i problemene (tror det stod i en sammenheng med menn som langvarig var ute av arb.livet pga. sykdom eller arb.ledighet).

Du skriver ikke hva han er blitt syk av. Men det å bli alvorlig eller langvarig syk gjør ofte noe med identitetsfølelsen til folk. Slik samfunnet er defineres vi ofte ut fra det vi gjør, og definerer oss selv ut fra hva vi gjør - dvs. jobb. Når man plutselig ikke blir i stand til å jobbe så kan det føles som om man mister fotfestet og man kan også bli redd for fremtiden. Dette er jo helt naturlige følelser, og ting man må jobbe med i så fall. Men man har likevel ingen rett til å la egen indre smerte gå utover andre ved å bli stygg mot sine nærmeste eller melde seg ut av fellesskapet og slutte å ta ansvar (arb.oppgaver må da selvfølelig tilpasses funksjonsnivå).

Noen sykdommer får man bedre oppfølging av enn andre. Har han f.eks. fått kreft kan man få oppfølging av kreftsykepleier, disse er ofte gode på å avdekke depresjon, i hvert fall når de nærmeste sier fra. Pårørende kan ofte få timer til kreftsykepleier også, slike finnes både i sykehus og kommunene. Men ikke alle sykdommer har en slik oppfølging. Du kan ev. ta kontakt med mannens fastlege og fortelle det du observerer, forandringen hans og det at du mener han er blitt deprimert.

Ellers er det også mulig å ta kontakt med familievernkontoret for å få hjelp til å beholde parforholdet nå mens han er syk, for sykdom og langvarig sykdom er en prøvelse for forholdet. Skal man overleve som par trenger man å kommunisere, og det kan dere (og kanskje spesielt han) få hjelp til.

Kanskje vil han også føle det mindre skummelt å innrømme at han ev. er deprimert hvis du greier å normalisere det, at det er mange som opplever det i samme situasjon som han er i? Får du være med ham til kontroller på sykehus eller lege? I så fall kan du der kanskje spørre om det er normalt at man også endrer væremåte overfor andre når man får den diagnosen, da nevner du ikke depresjon direkte, men en mer indirekte tilnærming.

Avhengig av hvilken sykdom han har - sjekk ut om den diagnosen har en pårørendegruppe du kan ta kontakt med. Alternativt kan du kanskje ta kontakt med støttegrupper for pårørende til psykisk syke, der vil jeg også tro at du får råd og hjelp til hvordan du kan gå frem og hvor du kan henvende deg. Kan hende kan din egen fastlege også hjelpe deg med råd om hva som finnes av hjelp i kommunen dere bor i.

Anonymkode: 31bec...787