Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #1 Skrevet 3. april 2019 Jeg sliter noe fryktelig nå. Har vært hos fastlegen min og fått henvisning til DPS for å få profesjonell hjelp der. Men jeg føler jeg døøør. Jeg er så redd, har det så vondt. Det er noe HVER dag. Og hvis andre foreldre i barnehagen spør om mitt barn kan/vil være med deres barn hjem, så får jeg så mye angst at jeg stenger alt ute. Glemmer alt jeg skal gjøre, gjør ting feil. Jeg gjør alt feil. Tørker klærne mine i tørketrommelen så de blir ødelagte, glemmer viktige ting hjemme når jeg skal på ærend i byen nettopp for å levere den viktige tingen, som jeg glemte hjemme. "Hovedpersonen" i ærendet. Kommer til legetimen på feil tidspunkt fordi jeg husket feil av når timen var (takk og lov så var det ikke en psykologtime, da hadde jeg vært over 700kr fattigere gitt). Jeg snakker feil, stokker om ord når jeg snakker. Kan våkne opp midt på natten og tro jeg skal dø. Sliter med søvn, både innsovning og det å sove en hel natt, er meget urolig om natten og våkner mye. Hjernen er i høygir, jeg er nevrotisk og ser skygger på det verste. Sånn at jeg snur meg fort, trodde jeg så noe der. Hvis mannen min kommer inn på badet og jeg er der skvetter jeg så mye at jeg nesten går i gulvet. Jeg tar feil krydder så jeg nesten kreperer (har endel allergier så det er litt kritisk, da). Tar meg selv i å nesten spise sjokolade, som jeg er allergisk mot, fordi jeg faktisk GLEMMER at jeg ikke kan spise det!!! Det er ikke noe moro, i det hele tatt. Faktisk var det en teit måte å si det på, det er helt grusomt. Jeg gråter ofte, går rundt og er lei meg, jeg er dypt deprimert og føler at ingenting er noe vits i. Jeg føler omtrent ingen glede, alt er bare ansvar og plikt. Føler meg utbrent. Jeg studerer og dette går utover faget. Veldig. Jeg kan f.eks. ikke gjøre lekser noe særlig. Og så var jeg så dum at jeg meldte meg/mannen inn i FAU så hele sommeren vil handle om at jeg prøver å overbevise ham om at det er han som må på møter. Jeg hjelper gjerne til hjemme jeg altså, med all FAU-dritt, men jeg har sosial angst som er hyperaktiv akkurat nå (og med akkurat nå mener jeg de neste 5 årene helt sikkert). Greier ikke. Jeg er bare dum, gjør dumme ting. Jeg kjøper ting på internett som jeg ikke trenger, har blitt litt flinkere, da. Jeg spiser ting kroppen min ikke trenger, masse sukker. Jeg er bare veldig lei meg og har ingen å snakke med om det. Jeg er fysisk syk og under utredning, men ingen kommer noen vei med det. Det er stort for meg å dra til fastlegen og si "dette greier jeg ikke, nå MÅ jeg ha hjelp før det går galt". For jeg HAR gått til psykolog før og det hjalp ikke noe særlig. Men hva søren er alternativene mine, da? Å gå hjemme og holde på alt i ensomhet. Jeg kjenner at jeg ikke liker noen, heller. Vil ikke ha noe med noen å gjøre, og om noen kommer på døra er dagen min ødelagt. Det ENESTE jeg tenker da, er "la meg være, ikke plag meg, gå vekk!". Jeg vil være i fred. Alt har bare gått nedover etter jeg fikk unger, og alt har bare ballet på seg. Jeg er skamfull, både over hva jeg er idag, men over hva jeg aldri ble. Jeg driter i at jeg ikke jobber, egentlig, for jeg er veldig sjuk. Men jeg tenker på vekta. Men mat har vært det eneste som har kunnet trøste meg, ofte, og jeg har fått en spiseforstyrrelse. Jeg har visst anlegg for det, for da jeg var ungdom var jeg skrapa tynn og spiste omtrent ingenting. Ville ikke bli feit. Nå ER jeg feit, og vil ikke være feit, men etter en forferdelig dag er det eneste lyspunktet mitt det sukkeret. Jeg har hatt NEDTUR på NEDTUR på nedtur, og jeg greier ikke mer. Psyken min takler ikke mer, mennesker tåler bare så mye! Før de knekker helt! Jeg har ikke fortalt halve historien en gang, men det er en lang historie med sjukdom, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har gjort alt jeg kan gjøre. Skulle ønske det fantes én person der ute som vet hvordan jeg har det, som vet hva som hjelper, som lytter og kan komme med gode råd, og som vet alt om alle sykdommer. Jeg har fått mer og mer panikk i det siste, og derfor søker jeg hjelp. Jeg tror dog ikke det vil hjelpe, jeg har gått til psykolog i en årrekke tidligere og vet nøyaktig hva jeg går til, men jeg har et håp om at jeg kan møte på en jeg har god kjemi med, en som "snakker mitt språk". Det er så mange vonde tanker, så mye vondt som skjer, tør ikke å skrive om det engang. Jeg kan ikke engang skrive om det på Internett! Og det verste er at dette går utover familien, og utover mannen min. Han har begynt å få symptomer, på grunn av alt dette. Og det ødelegger meg bare enda mer, han er nervøs. Hvis jeg ligger på sofaen og sovner, så tror han at jeg er død liksom. Hvis jeg hoster på badet, kan han komme løpende og spørre hysterisk hva som er feil! Jeg blir litt kvalm av det egentlig, men også sliten. Hovedproblemet er i grunnen at jeg ikke takler noe av det "dagligdagse" og tanken på å følge ungen min til en aktivitet på kveldstid gjør meg uvel og gir meg enda mer angst, kanskje t.o.m panikk hvis jeg tenker nok på det. Samtidig så VIL jeg klare det. Og hver gang ungene roter så ser jeg på kvelden, alt rotet, selv om de har brukt 30 min på å rydde opp etter seg, og holder på å få sammenbrudd. Den kampen orker jeg ikke, kampen mot rotet og møkka, men jeg MÅ ta den for alternativet er verre; å leve i møkk og skitt, og rot og skrot. Jeg kunne gått i gruppeterapi hadde det ikke vært for min absurde frykt for å sitte i grupper. Jeg har en intimgrense på kanskje 3 meter. Alt innenfor gir meg enten "bare angst" eller panikk. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg går på skolen heller for jeg er jo et VRAK. Anonymkode: 51166...cee
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #2 Skrevet 3. april 2019 Hei😊 Først vil jeg si: Så bra at legen har sendt henvisning til DPS! Jeg håper du får komme inn raskt. Hvis ikke ville jeg dratt tilbake til fastlegen og bedt om akutt hjelp. Jeg forstår godt at du har det vanskelig. Det høres ut som du har det tøft! Å være fysisk og psykisk syk er ikke lett, og det å skulle ivareta barn,familie,studier i tillegg er veldig krevende. Jeg har ikke så mye annet råd å komme med enn at du må få hjelp NÅ! Ikke vent for lenge med å be om raskere hjelp dersom du må vente litt på time på DPS. masse lykke til! Jeg heier på deg 😊❤️👏🏻 Anonymkode: f121d...b36
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #3 Skrevet 3. april 2019 7 minutter siden, Anonym bruker skrev: Hei😊 Først vil jeg si: Så bra at legen har sendt henvisning til DPS! Jeg håper du får komme inn raskt. Hvis ikke ville jeg dratt tilbake til fastlegen og bedt om akutt hjelp. Jeg forstår godt at du har det vanskelig. Det høres ut som du har det tøft! Å være fysisk og psykisk syk er ikke lett, og det å skulle ivareta barn,familie,studier i tillegg er veldig krevende. Jeg har ikke så mye annet råd å komme med enn at du må få hjelp NÅ! Ikke vent for lenge med å be om raskere hjelp dersom du må vente litt på time på DPS. masse lykke til! Jeg heier på deg 😊❤️👏🏻 Anonymkode: f121d...b36 Tusen takk ❤️ Men får man opplysning om hvor lenge man må vente for å få hjelp? Skulle jo helst hatt det tidlig neste uke, liksom... Sist måtte jeg vente i 3 mnd!!! Anonymkode: 51166...cee
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #4 Skrevet 3. april 2019 49 minutter siden, Anonym bruker skrev: Tusen takk ❤️ Men får man opplysning om hvor lenge man må vente for å få hjelp? Skulle jo helst hatt det tidlig neste uke, liksom... Sist måtte jeg vente i 3 mnd!!! Anonymkode: 51166...cee Jeg var hos lege for 2 uker siden og hun sendte henvisning til Dps. Fikk brev på mandag fra Dps om at jeg har fått time i slutten av april. Men har vært på Dps for noen år siden, så kanskje det hjalp å få time raskt nå. Anonymkode: 4a76f...1fc
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #5 Skrevet 3. april 2019 29 minutter siden, Anonym bruker skrev: Jeg var hos lege for 2 uker siden og hun sendte henvisning til Dps. Fikk brev på mandag fra Dps om at jeg har fått time i slutten av april. Men har vært på Dps for noen år siden, så kanskje det hjalp å få time raskt nå. Anonymkode: 4a76f...1fc Det har jeg og De har t.o.m. skrevet at jeg skal få time om jeg vil. Anonymkode: 51166...cee
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #6 Skrevet 3. april 2019 Gruppeterapi er sikkert helt knall for deg. Jeg er som deg, og ble hysterisk og grein da jeg fikk innkalling til enhet for gruppeterapi. men vet du, det gikk veldig fint. Kjempeskummelt i starten, men alle er like gale som meg og deg om ikke galere, og du blir en av flokken. Mye latter og moro, men også tårer. De som driver gruppen gir svært viktig undervisning, du vil lære MYE om deg selv og hvorfor kroppen reagerer som den gjør. Først nå må du sette grenser for deg selv så du får hodet over vannet. Det er lov å være litt asosial i er periode til du får hjelp til å stå sterkere i møte med omverdenen. Kan du gå ut ? Noen småturer i løpet av uken? Med så mye angst trenger kroppen å få det ut på et vis, så litt fysisk aktivitet er alfa omega. Det kan gi deg muligheten til å lande litt og få angsten til å slippe noe. Anonymkode: afa0b...911
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #7 Skrevet 3. april 2019 1 minutt siden, Anonym bruker skrev: Gruppeterapi er sikkert helt knall for deg. Jeg er som deg, og ble hysterisk og grein da jeg fikk innkalling til enhet for gruppeterapi. men vet du, det gikk veldig fint. Kjempeskummelt i starten, men alle er like gale som meg og deg om ikke galere, og du blir en av flokken. Mye latter og moro, men også tårer. De som driver gruppen gir svært viktig undervisning, du vil lære MYE om deg selv og hvorfor kroppen reagerer som den gjør. Først nå må du sette grenser for deg selv så du får hodet over vannet. Det er lov å være litt asosial i er periode til du får hjelp til å stå sterkere i møte med omverdenen. Kan du gå ut ? Noen småturer i løpet av uken? Med så mye angst trenger kroppen å få det ut på et vis, så litt fysisk aktivitet er alfa omega. Det kan gi deg muligheten til å lande litt og få angsten til å slippe noe. Anonymkode: afa0b...911 Hehe.. ja, men HVA var problemet ditt, da? For for min del så kunne jeg fint vært i gruppe om alle satt et stykke unna hverandre. På hver sin pult f.eks. Jeg har ingen problemer med å snakke verken med eller foran andre. Det er ikke sånn angst jeg har. Men det å sitte ved siden av noen, det får du meg ikke til å gjøre. Og det mener jeg, det skjer ikke. Å sitte i ring eller hestesko f.eks: Da dukker jeg ikke opp. Noensinne. Den forrige psykologen foreslo gruppeterapi, men forstod raskt at det var uaktuelt. Jeg har et førskolebarn og den første gangen jeg var på et foreldremøte var i år, og da var mannen min med meg. Vi hadde én plan: Jeg sitter ytterst, ikke ved siden av noen, og dersom jeg får hetta går jeg hjem. Enkelt og greit. Heldigvis satt man ikke i ring eller på rekke. Ellers måtte jeg gått hjem. Noe av problemet er at jeg har et fysisk problem som gjør det vanskelig for meg å være i nærheten av andre. T.o.m mannen min... Anonymkode: 51166...cee
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #8 Skrevet 3. april 2019 Sliter med mange av de samme tingene selv. Jeg har Asperger og ADHD og sosial angst. Har selv vært utredet på DPS. Nå, noen år etterpå har jeg følt stort behov for psykologhjelp. Lege søkte på DPS, jeg fikk avslag. Han søkte deretter på annen psykolog, også avslag. Ga opp dette da..... Det er ekstra krevende med familie/barn involvert, da man ikke kan sykemelde seg derfra. Da går det dessverre også utover de andre i familien. Veldig synd det skal være så vanskelig å få hjelp! Det er en veldig vanskelig situasjon, håper du får hjelp :) Anonymkode: 137d2...ca3
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #9 Skrevet 3. april 2019 Psykolog og medisinering! Riktig medisin kan gjøre underverker og fjerne angsten helt. Det har reddet livet mitt. Har null angst nå. Jobber og trener masse nå. Anonymkode: 649bc...a6d
Anonym bruker Skrevet 3. april 2019 #10 Skrevet 3. april 2019 9 timer siden, Anonym bruker skrev: Hehe.. ja, men HVA var problemet ditt, da? For for min del så kunne jeg fint vært i gruppe om alle satt et stykke unna hverandre. På hver sin pult f.eks. Jeg har ingen problemer med å snakke verken med eller foran andre. Det er ikke sånn angst jeg har. Men det å sitte ved siden av noen, det får du meg ikke til å gjøre. Og det mener jeg, det skjer ikke. Å sitte i ring eller hestesko f.eks: Da dukker jeg ikke opp. Noensinne. Den forrige psykologen foreslo gruppeterapi, men forstod raskt at det var uaktuelt. Jeg har et førskolebarn og den første gangen jeg var på et foreldremøte var i år, og da var mannen min med meg. Vi hadde én plan: Jeg sitter ytterst, ikke ved siden av noen, og dersom jeg får hetta går jeg hjem. Enkelt og greit. Heldigvis satt man ikke i ring eller på rekke. Ellers måtte jeg gått hjem. Noe av problemet er at jeg har et fysisk problem som gjør det vanskelig for meg å være i nærheten av andre. T.o.m mannen min... Anonymkode: 51166...cee ptsd, unnvikende p.f, spisef og dissosiativ lidelse.. generelt jævli mye angst. I gruppa var det et stort bord som alle satt rundt. Men man kan også dra stolen sin vekk fra bordet og sitte litt utenfor. De er vel åpne for det meste av tilrettelegging, og tar hensyn til alle. Hvis jeg var deg hadde jeg tatt en prat med de og undersøkt mulighetene for at du kan delta men på dine premisser. Og inne på enhet for gr.t har de også psykomotorisk fysio og ernæringsfysiolog som kan delta i behandlingen. Jeg synes opplegget var bra, en blir godt ivaretatt, bare synd man kun får 3 år på seg. Er det en angst som gjør at du ikke kan sitte ved noen? For isåfall er det jo absolutt mulig å jobbe med det. men det tar tid. Anonymkode: afa0b...911
Anbefalte innlegg