Litt trist når barna blir store

[Anonym bruker]

Minste gutten er nå blitt 11 år. Må innrømme at jeg savner litt den tiden har ville finne på noe med meg. Vi dro i svømmehallen og kino sammens. Nå drar han med kameratene. Når de største kom i den alderen, så reagerte jeg ikke noe særlig, for da hadde jeg fortsatt minstemann 🤣 Har tenkt at når denne tiden kom, så skulle jeg bruke tid på ting jeg har lyst å gjøre. Men gjør jeg det? Nei 🤣

Anonymkode: fa1b4...776

[Anonym bruker]

Min minste er bare 5 år. Jeg elsker at de blir større. Det viser seg at de er skikkelig fine folk som jeg liker å være sammen med. Samtidig kan jeg trene, få gjort ting hjemme og nyte mer frihet. Bruker man tid med dem når de er små kommer de tilbake etter løsrivelsesfasen. Bare vent så kommer han tilbake 😊

Anonymkode: b8eca...e64

[Anonym bruker]

Ja, kan da savne å være midtpunktet i deres verden. Men samtidig er jeg så himla stolt av dem! Når de drar avgårde med venner og jeg vet at de greier seg helt fint. De blir stadig mer selvstendige individer. Det er jo fantastisk! Særlig når man har vært med dem på hele reisen fra de greide å løfte hode første gang. 

Anonymkode: 4fa14...e7b

[amandine]

Jeg kjenner helt klart på vemodet, den gode myke lille ungen som plutselig er en hårete mann, den søte lille jenta som plutselig er som jeg var på 80-tallet( unnskyld, mamma og pappa). Og likevel, så utrolig fine folk det har blitt av dem! Og i tillegg kommer det fantastiske venner av dem i hus, og kjærester. Og jeg er bare heldigst i verden som får følge dem på veien.

[Anonym bruker]

Kjente også på det vemodet, og måtte få en til... er gravid nå.

Men synes de forskjellige fasene er gøy også. Fra de trakk seg mer bort som 10-12 åring, og venner ble viktigst, men de kom likevel til oss foreldre å spurte om ting de lurte på, og vi var ikke enda blitt helt teit. Det var fortsatt ok å være med oss foreldre på aktiviteter, selv om de fint kunne gjort ting på egenhånd.
14 års alderen hvor de trakk seg enda mer bort, og ville sjelden være med på ting vi foreslo
15-16-17 års alder hvor vi igjen var ok, vi kunne jo dra på øvelseskjøringsturer sammen, vi kan jo brukes til "noe".
18 års alder hvor de igjen kan bli med på turer, i allefall snøscooterturer hvor foreldre betaler for bensin.
18 åringen ringer også foreldre og spør om ting, for de er jo ikke helt fullstendig håpløse lenger- bare litt.

Gleder meg til fortsettelsen.

Anonymkode: bf6bf...106

[amandine]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Kjente også på det vemodet, og måtte få en til... er gravid nå.

Men synes de forskjellige fasene er gøy også. Fra de trakk seg mer bort som 10-12 åring, og venner ble viktigst, men de kom likevel til oss foreldre å spurte om ting de lurte på, og vi var ikke enda blitt helt teit. Det var fortsatt ok å være med oss foreldre på aktiviteter, selv om de fint kunne gjort ting på egenhånd.
14 års alderen hvor de trakk seg enda mer bort, og ville sjelden være med på ting vi foreslo
15-16-17 års alder hvor vi igjen var ok, vi kunne jo dra på øvelseskjøringsturer sammen, vi kan jo brukes til "noe".
18 års alder hvor de igjen kan bli med på turer, i allefall snøscooterturer hvor foreldre betaler for bensin.
18 åringen ringer også foreldre og spør om ting, for de er jo ikke helt fullstendig håpløse lenger- bare litt.

Gleder meg til fortsettelsen.

Anonymkode: bf6bf...106

Akkurat nå, tre unger, to kompiser og en kjæreste ligger i en haug i sofaen og ser fotballkamp. Vi har vært 11 stk til middag og herren og myself er lykkelige tilskuere.

[Anonym bruker]

Jeg syns egentlig elleveåringer fortsatt trenger mamma i stor grad. Når alt er bra og livet funker, da er kompisene viktigst. Men med én gang noe dumt skjer, da er det viktig at jeg er der.

Anonymkode: 21918...e02

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener, men det er også godt med mer frihet. Min yngste er 8 år og eldste 12 år

Anonymkode: f5078...e6e

[Anonym bruker]

Jeg synes det er deilig, og vemodig. Det er en blandet følelse egentlig....

Her var 10-åringen hos en venninne i går, spiste middag der og de dro på kino.

15-åringen var på cup, de tok toget dit tre kompiser sammen, og de samme kompisene dro hjem til den ene av dem etterpå og spiste pizza.

18-åringen var på biltur til nabobyen med en gjeng kompiser, de shoppet noen klær og sko nå som våren er her. Spiste der og var sent hjemme.

Jeg og mannen satt igjen her hjemme, ingen å lage middag til og ingen til å holde oss med selskap. Så vi gikk ut og spiste middag vi.... En annen helg er det fullt hus her heldigvis

 

Anonymkode: e09a9...7d8

[Anonym bruker]

Jeg kjenner på det allerede nå når mine er snart ni og snart seks. Synes det er deilig å ikke ha barn under fire år, men liker ikke at de vokser så fort nå... Samtidig er det veldig forskjell på unger, noen er fort selvstendig og sosialt veltilpassede, andre trenger mye hjelp og krever mye av foreldrene. Redd det blir mer stress enn kos med et tredje barn...

Anonymkode: efbce...b9b

[Anonym bruker]

Kjenner meg ikke igjen, dessverre må jeg nesten si. Eldste er 12 og er mye hjemme. Drar sjeldent ut, men har ofte besøk. Kan jo ikke hive dem ut heller, er jo koselig at de trives her, men de kunne fint ha dratt et annet sted innimellom.. 

Anonymkode: 8277c...d56