HBELP KEG ER UTBRENT

[Anonym bruker]

gidder ikke rette på overskriften. Mobilskriving.

Jeg er kronisk syk, og har i tillegg angst. Jeg har hellet lenge, over stupet, og nå har jeg falt en etasje ned. Jeg har nulltoleranse ovenfor ansvar eller "påleggelser" av noe som helst slag og da jeg for 17 min siden gikk rundt og prøvde å rydde her holdt jeg på å få sammenbrudd. Jeg er utmattet. Tømt. Helt tom, jeg har ikke mer. 

Mandag er det foreldresamtale og 2 legetimer. Jeg greier det egentlig ikke. Det er for mye for meg. Men de legetimene er en del av utredning og føler jeg må ta dem. Foreldresamtalen må jeg også ta. Men seriøst, jeg sitter bare pal ved bordet. Alternativet til å søke hjelp på nett er å stirre tomt ut i luften og vente på panikken.

Helt til jeg kommer på alle pliktene mine. Jeg glemmer alle avtaler, alt jeg skal ha i butikken, jeg glemmer og glemmer. Kroppen skrur seg av. For mye info, ikke plass til mer. 

Jeg trenger en lang ferie. uten mann og barn. Men alle vet jo at det ikke går! 

1) Jeg har ikke råd

2) Ungene er i en såpass krevende alder med testing av grenser BEGGE TO, at mannen min ikke greier dem alene

3) Jeg føler jeg plikter å bidra her og være med dem. 

 

Føler jeg vingler og mister fotfestet, det føles utrygt. Og angsten kommer. Ikke be meg søke hjelp, er derfor jeg skal til legen mandag. Har mye erfaring med psykolog og jeg vet at det kan hjelpe litt, men er ingen mirakelkur. Allikevel så føler jeg jeg trenger råd. Jeg tenker helt feil.

Jeg kan ikke engang skrive om problemene mine her i fare for å bli gjenkjent

Anonymkode: b05af...b75

[Anonym bruker]

Jeg var slik for tre år siden. Det gikk så langt at jeg til slutt ikke kom meg opp av sengen. Var sengliggende i fire måneder. Psykolog hjal litt. Men så begynte jeg på angstdempende efexor. Det ga meg ett nytt liv. Angsten ble borte og energien kom kraftig tilbake. Idag jobber jeg 110% og har likevel overskudd til barn, hus og trening. Det reddet livet mitt. Jeg kommer til å gå på det resten av livet.

 

Anonymkode: 91891...d18

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var slik for tre år siden. Det gikk så langt at jeg til slutt ikke kom meg opp av sengen. Var sengliggende i fire måneder. Psykolog hjal litt. Men så begynte jeg på angstdempende efexor. Det ga meg ett nytt liv. Angsten ble borte og energien kom kraftig tilbake. Idag jobber jeg 110% og har likevel overskudd til barn, hus og trening. Det reddet livet mitt. Jeg kommer til å gå på det resten av livet.

 

Anonymkode: 91891...d18

Så bra for deg. Jeg tør ikke å ta noenting av medisiner. Av personlige årsaker.

Jeg har vært syk lenge og man har gode og dårlige perioder. Dette er definitivt en dårlig en. Men jeg VIL så gjerne klare det. Og da presser jeg meg selv. Så kommer alt presset utenfra på et ugunstig tidspunkt. Vet ikke hva jeg skal gjøre

Anonymkode: b05af...b75

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så bra for deg. Jeg tør ikke å ta noenting av medisiner. Av personlige årsaker.

Jeg har vært syk lenge og man har gode og dårlige perioder. Dette er definitivt en dårlig en. Men jeg VIL så gjerne klare det. Og da presser jeg meg selv. Så kommer alt presset utenfra på et ugunstig tidspunkt. Vet ikke hva jeg skal gjøre

Anonymkode: b05af...b75

Hvorfor ikke medisiner? De kan jo redde livet ditt. Er det angsten som gjør at du frykter medisiner? Hva enn medisinene gjør med deg, så er det vel ikke verre enn slik du har det nå?

Anonymkode: 91891...d18

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Så bra for deg. Jeg tør ikke å ta noenting av medisiner. Av personlige årsaker.

Jeg har vært syk lenge og man har gode og dårlige perioder. Dette er definitivt en dårlig en. Men jeg VIL så gjerne klare det. Og da presser jeg meg selv. Så kommer alt presset utenfra på et ugunstig tidspunkt. Vet ikke hva jeg skal gjøre

Anonymkode: b05af...b75

Alke kan ta noen medisiner hvis de trenger det. Seriøst. 

Anonymkode: 514a2...acf

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

gidder ikke rette på overskriften. Mobilskriving.

Jeg er kronisk syk, og har i tillegg angst. Jeg har hellet lenge, over stupet, og nå har jeg falt en etasje ned. Jeg har nulltoleranse ovenfor ansvar eller "påleggelser" av noe som helst slag og da jeg for 17 min siden gikk rundt og prøvde å rydde her holdt jeg på å få sammenbrudd. Jeg er utmattet. Tømt. Helt tom, jeg har ikke mer. 

Mandag er det foreldresamtale og 2 legetimer. Jeg greier det egentlig ikke. Det er for mye for meg. Men de legetimene er en del av utredning og føler jeg må ta dem. Foreldresamtalen må jeg også ta. Men seriøst, jeg sitter bare pal ved bordet. Alternativet til å søke hjelp på nett er å stirre tomt ut i luften og vente på panikken.

Helt til jeg kommer på alle pliktene mine. Jeg glemmer alle avtaler, alt jeg skal ha i butikken, jeg glemmer og glemmer. Kroppen skrur seg av. For mye info, ikke plass til mer. 

Jeg trenger en lang ferie. uten mann og barn. Men alle vet jo at det ikke går! 

1) Jeg har ikke råd

2) Ungene er i en såpass krevende alder med testing av grenser BEGGE TO, at mannen min ikke greier dem alene

3) Jeg føler jeg plikter å bidra her og være med dem. 

 

Føler jeg vingler og mister fotfestet, det føles utrygt. Og angsten kommer. Ikke be meg søke hjelp, er derfor jeg skal til legen mandag. Har mye erfaring med psykolog og jeg vet at det kan hjelpe litt, men er ingen mirakelkur. Allikevel så føler jeg jeg trenger råd. Jeg tenker helt feil.

Jeg kan ikke engang skrive om problemene mine her i fare for å bli gjenkjent

Anonymkode: b05af...b75

 

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var slik for tre år siden. Det gikk så langt at jeg til slutt ikke kom meg opp av sengen. Var sengliggende i fire måneder. Psykolog hjal litt. Men så begynte jeg på angstdempende efexor. Det ga meg ett nytt liv. Angsten ble borte og energien kom kraftig tilbake. Idag jobber jeg 110% og har likevel overskudd til barn, hus og trening. Det reddet livet mitt. Jeg kommer til å gå på det resten av livet.

 

Anonymkode: 91891...d18

Kan dere beskrive hvordan angsten «kjennes»? Jeg er usikker på om jeg har fått angst. Sliter litt med en indre uro, særlig når jeg ikke er hjemme. Har vært igjennom mye i det siste. 

Anonymkode: fb0fd...3d1

[Anonym bruker]

Er det mulighet for at mannen din kan ta foreldresamtalen? Kan du reise til foreldre eller andre slektninger en ukes tid for å lade batteriene litt, sortere tanker og prøve å få ro til å finne løsninger for hvordan du kan bli bedre.

Anonymkode: 27446...340

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

gidder ikke rette på overskriften. Mobilskriving.

Jeg er kronisk syk, og har i tillegg angst. Jeg har hellet lenge, over stupet, og nå har jeg falt en etasje ned. Jeg har nulltoleranse ovenfor ansvar eller "påleggelser" av noe som helst slag og da jeg for 17 min siden gikk rundt og prøvde å rydde her holdt jeg på å få sammenbrudd. Jeg er utmattet. Tømt. Helt tom, jeg har ikke mer. 

Mandag er det foreldresamtale og 2 legetimer. Jeg greier det egentlig ikke. Det er for mye for meg. Men de legetimene er en del av utredning og føler jeg må ta dem. Foreldresamtalen må jeg også ta. Men seriøst, jeg sitter bare pal ved bordet. Alternativet til å søke hjelp på nett er å stirre tomt ut i luften og vente på panikken.

Helt til jeg kommer på alle pliktene mine. Jeg glemmer alle avtaler, alt jeg skal ha i butikken, jeg glemmer og glemmer. Kroppen skrur seg av. For mye info, ikke plass til mer. 

Jeg trenger en lang ferie. uten mann og barn. Men alle vet jo at det ikke går! 

1) Jeg har ikke råd

2) Ungene er i en såpass krevende alder med testing av grenser BEGGE TO, at mannen min ikke greier dem alene

3) Jeg føler jeg plikter å bidra her og være med dem. 

 

Føler jeg vingler og mister fotfestet, det føles utrygt. Og angsten kommer. Ikke be meg søke hjelp, er derfor jeg skal til legen mandag. Har mye erfaring med psykolog og jeg vet at det kan hjelpe litt, men er ingen mirakelkur. Allikevel så føler jeg jeg trenger råd. Jeg tenker helt feil.

Jeg kan ikke engang skrive om problemene mine her i fare for å bli gjenkjent

Anonymkode: b05af...b75

Høres ut som meg. Vedder på at familien min her inne tror du er meg 😚Det eneste som hjelper, er at jeg Og du forandrer tankegangen. Hver dag føles før mye for meg. Hver j.... dag.  Ikke kan jeg legge meg ned og dø heller. Jeg har jo barn. Kan du ikke sove over hos ei venninne en natt? Få en liten pust i bakken. Hente deg litt igjen? 

Og mindfullness hjelper. Faktisk. Irriterende sant. Barna fortjener ei mor som ikke alltid er stressa og ikke klarer å slappe av. Prøve å leve i nuet. Prøve å ikke stresse. Det er faktisk ting vi kan gjøre selv. Fra å sitte oppe hele natten og trøstespise og grine, legger jeg meg nå kl 22. Samme om oppvaska står til taket. Det hjelper ihvertfall litt. Barna blir større etterhvert. Men kjipt å ønske at de var 12 år istedenfor 3, prøve å glede deg over denne tiden. Kjedelig å angre senere. Vi kommer aldri i mål. Vi må prioritere. ❤

Anonymkode: 8e2c0...b04

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Kan dere beskrive hvordan angsten «kjennes»? Jeg er usikker på om jeg har fått angst. Sliter litt med en indre uro, særlig når jeg ikke er hjemme. Har vært igjennom mye i det siste. 

Anonymkode: fb0fd...3d1

Alle sloter lott med sånt innimellom. Ikke let etter angst. Du risikerer å finne den.

Anonymkode: 845d2...f25

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Alle sloter lott med sånt innimellom. Ikke let etter angst. Du risikerer å finne den.

Anonymkode: 845d2...f25

Huff, nå ble jeg litt skremt!😐 Men takk for svar. Skal prøve å ikke lese om det eller tenke at det er angst. Er bare så veldig ubehagelig. En indre uro jeg ikke har hatt før.

Anonymkode: fb0fd...3d1