Er det normalt å være så ambivalent ved samlivsbrudd...?

[Anonym bruker]

....eller er det et tegn på at jeg burde tenke meg om?

Vi har bestemt oss for å gå fra hverandre etter over ti år og to barn. Utroskap, løgner og en egen evne til å legge skyld på meg for alt som er galt i forholdet vårt (forholdet vårt går tydeligvis ikke dårlig fordi han var utro men fordi jeg takler det så dårlig at han er utro feks...) bidro til at den siste tiden har vært svært vanskelig for meg. I tillegg er han en mann som aldri har bidratt med noe særlig i hus og hjem, han tenker mye på seg selv og lite på meg og barna og prioriterer tid og penger deretter... 

Nå har han altså flyttet ut for noen dager siden. Jeg følte meg helt sikker da vi ble enige om dette, at dette ville gå bra. Og jeg klarer meg jo fint, jeg savner overhodet ingenting praktisk, og jeg synes det er godt å slippe å forholde meg til hans surhet og dysterhet og anklagelser hele tiden.

Allikevel føles alt så uendelig vanskelig. Jeg har gitt opp mitt store livsprosjekt som var å få denne familien til å fungere. Han har jo absolutt mange gode sider, og vi har hatt mye fint sammen som familie. At vi aldri skal bli gamle sammen, bli besteforeldre sammen osv, det er en stor sorg også...

Jeg savner han mest når det er lenge siden jeg har sett han. Det forsvinner fort når jeg møter han egentlig. Da husker jeg hvorfor jeg måtte gå. Det er kanskje mer visjonen av hvem vi kunne ha vært hvis alt hadde vært slik jeg skulle ønske det var som jeg savner....

Noen som har gått igjennom brudd med barn tidligere som kan si noe om hvordan den første tiden etterpå var...? Er det normalt å føle det sånn eller er alle bare helt sikre på at man har gjort det riktige når man går..? Og går den følelsen noen gang over...?

 

Anonymkode: 2b9fd...6b4

[Anonym bruker]

Det du føler er helt normalt.

Jeg har ikke opplevd det i akkurat den situasjonen, men i andre situasjoner som har ført til store livsendringer. Flytting, bytte av jobb, kutte kontakt med personer som ikke er bra for en osv.

Når man plutselig innser at nå er endringen virkelig, da blir det ofte en "krasj" i meg. Aldri noen gang er jeg mer bevisst også de gode sidene ved det jeg har valgt bort. Og så kommer tvilen - hjelp, har jeg gjort det riktige nå. Dette selv når jeg vet helt sikkert at jeg har tatt riktig valg. Jeg tror det bunner i frykt for det ukjente. Det kjente, enda så vanskelig det kan være, kan virke trygt sammenlignet med den fremtiden vi tross alt ikke vet helt hvordan blir, uansett hvor ille det vi har valgt bort er. Da husker vi plutselig alle de gode sidene, alle fordelene. Når jeg har kommet i slike situasjoner har jeg brukt tid på å "realitetsorientere" meg selv. Minnet meg selv på at jeg faktisk ikke var fornøyd med ting slik de var, at jeg ikke hadde det bra, at jeg mistet meg selv i alt det negative. Frykten for det nye kan likevel ligge under og spøke, men det å hele tiden minne seg på hvorfor det faktisk var uholdbart, det hjelper med å trygge deg i valget.

Parallelt med dette går nok sorgprosessen over å miste det du trodde du hadde. Den prosessen må du også gjennom. Forsøk å akseptere det, se at selv om fremtiden nå blir anderledes, så kan det også bety langt bedre enn hvordan du har hatt det - når du bare kommer over denne første kneika og får etablert deg et nytt liv. Når du får litt avstand på det så tror jeg du vil føle lettelsen over valget mye tydeligere. Det at du blir så klar over at han ikke er bra for deg når du møter ham, det viser jo tydelig at du gjør det riktige.

Ja, følelsen går over. Jobb bevisst med tankene dine. Tillat deg å sørge over det som ikke ble. Og tillat deg å gå videre og være lykkelig - for det fortjener du!

Anonymkode: 75f04...6ef

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det du føler er helt normalt.

Jeg har ikke opplevd det i akkurat den situasjonen, men i andre situasjoner som har ført til store livsendringer. Flytting, bytte av jobb, kutte kontakt med personer som ikke er bra for en osv.

Når man plutselig innser at nå er endringen virkelig, da blir det ofte en "krasj" i meg. Aldri noen gang er jeg mer bevisst også de gode sidene ved det jeg har valgt bort. Og så kommer tvilen - hjelp, har jeg gjort det riktige nå. Dette selv når jeg vet helt sikkert at jeg har tatt riktig valg. Jeg tror det bunner i frykt for det ukjente. Det kjente, enda så vanskelig det kan være, kan virke trygt sammenlignet med den fremtiden vi tross alt ikke vet helt hvordan blir, uansett hvor ille det vi har valgt bort er. Da husker vi plutselig alle de gode sidene, alle fordelene. Når jeg har kommet i slike situasjoner har jeg brukt tid på å "realitetsorientere" meg selv. Minnet meg selv på at jeg faktisk ikke var fornøyd med ting slik de var, at jeg ikke hadde det bra, at jeg mistet meg selv i alt det negative. Frykten for det nye kan likevel ligge under og spøke, men det å hele tiden minne seg på hvorfor det faktisk var uholdbart, det hjelper med å trygge deg i valget.

Parallelt med dette går nok sorgprosessen over å miste det du trodde du hadde. Den prosessen må du også gjennom. Forsøk å akseptere det, se at selv om fremtiden nå blir anderledes, så kan det også bety langt bedre enn hvordan du har hatt det - når du bare kommer over denne første kneika og får etablert deg et nytt liv. Når du får litt avstand på det så tror jeg du vil føle lettelsen over valget mye tydeligere. Det at du blir så klar over at han ikke er bra for deg når du møter ham, det viser jo tydelig at du gjør det riktige.

Ja, følelsen går over. Jobb bevisst med tankene dine. Tillat deg å sørge over det som ikke ble. Og tillat deg å gå videre og være lykkelig - for det fortjener du!

Anonymkode: 75f04...6ef

Tusen takk for svar! Trengte å høre akkurat dette nå! ❤️

Anonymkode: 2b9fd...6b4

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar! Trengte å høre akkurat dette nå! ❤️

Anonymkode: 2b9fd...6b4

Så bra Jeg glemte å skrive at i tillegg til at jeg "realitetsorienterer" meg selv, så bruker jeg også tid på å minne meg selv på alt det positive som vil komme ut av endringen. Det må også med, for det er like viktig, for det får deg til å se fremover og fokusere mer på det som nå blir den nye virkeligheten og alle fordelene med det.

Lykke til videre!

Anonymkode: 75f04...6ef

[Anonym bruker]

Er nok ikke han du savner, men kanskje vissheten om at dere ikke fikk det forholdet du "drømte" om? Når man planegger barn med noen, har man jo et håp om at blir dere resten av livet. Han fortjener deg ikke.....og du fortjener så mye bedre. Lykke til som singel. Drømmemannen er nok der ute

Anonymkode: 5e533...dee

[Anonym bruker]

Jeg har det sånn. Gikk for ett år siden. Og inn i mellom ser jeg på han som den beste mannen i verden og angrer på at jeg gikk. Vi er verdens beste venner da, så jeg har han i livet mitt likevel. Men savner jo nærheten og det intime. Men likevel så er jeg så inderlig klar over at ingen av oss var lykkelige da vi var sammen. Men satser på det går over til slutt ja  du har nok gjort det rette. 

Anonymkode: 30735...651

[Anonym bruker]

Jeg leste bare overskriften og svaret mitt er ja 

 

Det er helt normalt å være ambivalent. Trenger ikke å lese årsaken engang. 

Anonymkode: 20357...f88