Hva ville dere tenkt?

[Fru Banderas]

-om en fagperson, dvs. høyskoleutdannet, som jobber med endringsarbeid hos sårbare mennesker med ymse problemer, og som på fritiden oppsøker miljøer som "helbreder syke mennesker med bønn", og i tillegg deler denne hallelujastemningen over en lav sko i sosiale medier? Typ. "Gud er størst, i dag fikk jeg nyheter fra gode venner i USA som forteller meg at de så med egne øyne hvordan en blind mann fikk tilbake synet etter at vennene hadde bedt for ham", samt egne erfaringer der vedkommende selv hevder å ha opplevd å være i samme rom som mennesker med ulike midlertidige plager eller kroniske alvorlige sykdommer, som på magisk vis blir friske etter en kort bønn?

Rett til privatliv har alle, bevares, og man må da tro på det man ønsker, men tenker dere at denne personlige overbevisningen er kompatibel med et yrke som hjelper/behandler for mennesker med ganske alvorlige utfordringer - eller er dette helt uproblematisk?

[Anonym bruker]

Det er helt uproblematisk så lenge hun ikke formidler slike holdninger i jobben sin.

Men det er kanskje ikke det smarteste hun gjør om hun vil bli tatt på alvor profesjonelt.

Anonymkode: 17559...a71

[Fru Banderas]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det er helt uproblematisk så lenge hun ikke formidler slike holdninger i jobben sin.

Men det er kanskje ikke det smarteste hun gjør om hun vil bli tatt på alvor profesjonelt.

Anonymkode: 17559...a71

Men kan man gjøre jobben skikkelig dersom man personlig er helt overbevist om at tre minutter med bønn er løsningen? Hvordan kan man da jobbe med mennesker som har bedringsprosesser som strekker over flere år, for eksempel?

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Fru Banderas skrev:

Men kan man gjøre jobben skikkelig dersom man personlig er helt overbevist om at tre minutter med bønn er løsningen? Hvordan kan man da jobbe med mennesker som har bedringsprosesser som strekker over flere år, for eksempel?

Det er jo mulig å både innse og akseptere at den metoden man selv tror på ikke passer alle eller er riktig for alle. Det er mulig å tro på det man gjør på jobb og likevel tenke at man privat ville tatt andre valg.

Anonymkode: 17559...a71

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo mulig å både innse og akseptere at den metoden man selv tror på ikke passer alle eller er riktig for alle. Det er mulig å tro på det man gjør på jobb og likevel tenke at man privat ville tatt andre valg.

Anonymkode: 17559...a71

Om hun faktisk greier å skille den profesjonelle jobben fra sin private tro, det er jo en annen diskusjon. Jeg tror noen greier det, andre ikke. De som ikke greier det er egentlig uegnet i jobben om de bruker jobben for å manipulere brukere/pasienter til å tro på hennes private overbevisning.

Men ville jeg vært skeptisk? Ja, absolutt. Om jeg jobbet sammen med en slik person eller var pårørende til noen som denne personen behandlet, da ville jeg fulgt nøye med. Om personen opptrådde uetisk på dette området ville jeg meldt det videre.

Anonymkode: 17559...a71

[Anonym bruker]

5 timer siden, Fru Banderas skrev:

-om en fagperson, dvs. høyskoleutdannet, som jobber med endringsarbeid hos sårbare mennesker med ymse problemer, og som på fritiden oppsøker miljøer som "helbreder syke mennesker med bønn", og i tillegg deler denne hallelujastemningen over en lav sko i sosiale medier? Typ. "Gud er størst, i dag fikk jeg nyheter fra gode venner i USA som forteller meg at de så med egne øyne hvordan en blind mann fikk tilbake synet etter at vennene hadde bedt for ham", samt egne erfaringer der vedkommende selv hevder å ha opplevd å være i samme rom som mennesker med ulike midlertidige plager eller kroniske alvorlige sykdommer, som på magisk vis blir friske etter en kort bønn?

Rett til privatliv har alle, bevares, og man må da tro på det man ønsker, men tenker dere at denne personlige overbevisningen er kompatibel med et yrke som hjelper/behandler for mennesker med ganske alvorlige utfordringer - eller er dette helt uproblematisk?

Har selv en kollega med liknende personlig tro og mye deling i sosiale medier, men han er svært empatisk og flink i jobben sin der han har kontakt nettopp med sårbare mennesker med ulike problemer, og jeg har aldri hørt ham ytre noe som avslører at han tror på slikt ovenfor brukerne. Så lenge han opptrer profesjonelt ovenfor brukerne, så anser jeg det som helt uproblematisk om han tror på slikt og liker å diskutere det i lunsjen.

Har derimot tidligere opplevd at en ellers dyktig kollega snakket varmt om sine erfaringer med homøopati og andre uvitenskapelige metoder til brukerne våre, og selv om jeg forstår at h*n hadde de beste intensjoner, så synes jeg det var uprofesjonelt.

Anonymkode: 4feba...8cb

[sug lut]

12 timer siden, Fru Banderas skrev:

Men kan man gjøre jobben skikkelig dersom man personlig er helt overbevist om at tre minutter med bønn er løsningen? Hvordan kan man da jobbe med mennesker som har bedringsprosesser som strekker over flere år, for eksempel?

Du snakker om den typen som mener at dersom man ber NOK, tror NOK og gjør alt riktig så vil Gud fikse biffen? De kan nok i prinsippet fungere, om de holder tullet sitt utenfor jobb, dvs holder det inni eget hode og ikke noen gang slipper det ut, men man fremstår ikke som spesielt klok om man misjonerer på fb, og hva er sjansen for at deres klienter ikke kan klikke seg innpå vedkommende i sosiale medier...?

[Fru Banderas]

1 time siden, sug lut skrev:

Du snakker om den typen som mener at dersom man ber NOK, tror NOK og gjør alt riktig så vil Gud fikse biffen? De kan nok i prinsippet fungere, om de holder tullet sitt utenfor jobb, dvs holder det inni eget hode og ikke noen gang slipper det ut, men man fremstår ikke som spesielt klok om man misjonerer på fb, og hva er sjansen for at deres klienter ikke kan klikke seg innpå vedkommende i sosiale medier...?

Jeg tenker vel kanskje mest på den personlige overbevisningen, som på så mange måter motsier den forskningen og erfaringen som ligger til grunn for profesjonen. Altså, om det var medisin f.eks., så mener da vedkommende at løsningen på kreft ikke er cellegift og/eller strålebehandling/operasjon, men bønn, rett og slett. Hvordan kan vedkommende være så dedikert at alt prøves ut, man vurderer alle resultater nøye nok, og er 100% på, når den personlige løsningen er noe helt annet? Eller i langvarig behandling av personer med angst, for eksempel, altså om man tror at løsningen bare er å "gå seg en tur og tenke på noe annet", hvordan kan man da anvende all forskning som finnes, alle kjente metoder osv., om man faktisk ikke tror at det er løsningen?