Hvor lenge skal jeg holde ut?

[Anonym bruker]

Lever i et tragisk ekteskap med en mann som er totalt ulik meg selv. Vi har ikke sex, vi sover ikke sammen, vi vil alltid forskjellige ting, arbeid/husarbeid/barn er skjevfordelt og alt er egentlig så feil det kan være. Jeg er ikke lykkelig, ikke vært det på lenge. Har tanker om hvor fint det hadde vært dersom han var utro for da hadde jeg hatt en unnskyldning til å gå på dagen.

Vi var ikke ulike i denne grad da vi møtte hverandre og han har endret seg mye, problemet nå er motviljen til å komme tilbake der han var. Vi har forsøkt terapi uten å få noe hjelp der. Nå tenker jeg det beste er om jeg går fordi jeg mer eller mindre fungerer som alenemor uansett og hadde sluppet en masse ekstra jobb og irritasjon hvis min mann ikke var en del av vår hverdag. Problemet er samvær fordi det er han på papiret ikke uegnet til, men det glipper på alt viktig: kosthold, bilsikring, hygiene, tannhygiene, klær, rutiner, tv og generelt alt som er viktig for å gi barna et godt liv og gode vaner. 

Han blir veldig sint dersom jeg tar opp at barna sitter med løse belter i bilen, setet ikke sitter sikret forsvarlig, tennene hans og barnas må pusses to ganger daglig, gulv må støvsuge, klær må vaskes etc. Jeg har forsøkt å gjøre det enkelt med lister, timeplaner, lapper og det meste, men hver gang kommer barna i barnehagen uten klær, tannpuss er glemt, huset ser bomba ut, ungene er sutrete og grinete etter mye skjermtid og ingen utetid osv. 

Hvordan løser jeg dette uten å la det gå utover barna? Barna har det ikke bra når jeg har det sånn som nå heller fordi vi kommuniserer veldig dårlig 

Anonymkode: d5ca1...d0c

[Anonym bruker]

Dette er vel et klassisk eksempel på hvorfor endel kvinner velger å være i forholdet! 

Hvis jeg var deg, hadde jeg blitt i forholdet, rett og slett for å sikre at barna fikk den omsorgen og oppfølgingen de trenger. Så hadde jeg skaffet meg en elsker for å føle på lykke innimellom.

Anonymkode: e0619...945

[Anonym bruker]

Har du ikke holdt ut lenge nok?

Hva om du kontakter BV-tjenesten og ber om møte/råd fra dem. Dessverre har jeg nemlig erfaring i at foreldres rettigheter i forhold til samvær virker høyere enn barnas rettigheter - til tross for at det er åpenbart for deg som nærmeste vet han ikke er velfungerende ift å ivareta seg selv eller barna. Jeg opplevde å få tildels støtte fra BV-tjenesten, men det er samtidig vanskelig fullt ut for andre å forstå...

Anonymkode: b939b...b06

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er vel et klassisk eksempel på hvorfor endel kvinner velger å være i forholdet! 

Hvis jeg var deg, hadde jeg blitt i forholdet, rett og slett for å sikre at barna fikk den omsorgen og oppfølgingen de trenger. Så hadde jeg skaffet meg en elsker for å føle på lykke innimellom.

Anonymkode: e0619...945

Det er uaktuelt å skaffe seg en elsker. Jeg har ingen ønske om en ny eller annen mann. Det har gått opp for meg at menn flest er temmelig håpløse, ikke møtt noen dugelige. Vil heller være alene. Da holder jeg nok ut. Det er bare ti år igjen. 

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har du ikke holdt ut lenge nok?

Hva om du kontakter BV-tjenesten og ber om møte/råd fra dem. Dessverre har jeg nemlig erfaring i at foreldres rettigheter i forhold til samvær virker høyere enn barnas rettigheter - til tross for at det er åpenbart for deg som nærmeste vet han ikke er velfungerende ift å ivareta seg selv eller barna. Jeg opplevde å få tildels støtte fra BV-tjenesten, men det er samtidig vanskelig fullt ut for andre å forstå...

Anonymkode: b939b...b06

Kanskje. 

Det var en god idé. 

Anonymkode: d5ca1...d0c

[Anonym bruker]

Enig med b06, jeg ville kontaktet barnevernet og bedt om en samtale, at du er bekymret og at du trenger råd for hvordan du best kan sikre barna ved en skillsmisse.

Og så ville jeg parallelt begynt å dokumentere, tatt opp samtaler hvor han blir sint når du påpeker at han må sikre barna, når han ikke har sørget for barnas behov. Og så ville i tillegg bestilt time til familievernkontoret, fått diskutert ting der sammen med ham. Kanskje han får en liten vekker - og hvis ikke så vil du kanskje ha fått mer dokumentasjon på hva han sier og mener og reaksjonsmåter.

Anonymkode: 3c6e6...d81

[Anonym bruker]

Jeg holdt noen år. Men så gjorde han noe så graverende og risikofylt av jeg bare kjente det var nok. Forholdet gikk på helsa løs og jeg kjente jeg skulle kjempe med nebb og klør for ungene og minst mulig samvær.  Men så forsvant han. Etter bruddet sa han fra seg foreldreansvar og ville ikke ha samvær, har ikke sett han på ett år. På et vis det beste som kunne skjedd. 

Med andre ord føler jeg med det. På dypest mulig vis. 

Anonymkode: 2a551...2d2

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna?

Jeg tenker og at jeg bare må holde ut til barna er store. Så flytter jeg for meg selv. 12-14 år igjen. 

Anonymkode: 89188...fcd