Gå til innhold
Anonym bruker

Stillingskrig i heimen, en må vinne. Hjelp.

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Krig i familien er ikke sexy, men vi er kommet i en klemme som må løses. Vi snakker fint sammen altså, med dette skaper gnissninger. Må på fam.vern.kontoret. For første gang. Pga dette. Sak:

 

Jeg er fra Telemark, hele familien min bor der, jeg savner meg syk på sol, snø, fellesskap og mitt landskap. Vi bor på Vestlandet. I fjor var vi gjennom flytterunden, barna er 8, 5 og baby. Jeg ville hjem etter 14 år her, mest oga min manns reisejobb, jeg er alene halve året. Men jeg klarte det kkke. Jeg klarte ikke velge eget behov foran barnas tilknytning her, og foran hans behov for vestland, sin familie (tre timer unna). Det var rintig av meg. Flyttebehovet var lkkevel tuftet på opplevelsen av at dette klarer jeg ikke. Tre unger. Han borte. Må ha mitt og mine. Men nå går det sin gang i vest. 

 

Jeg tenkte vel i flytterunden vår at ved dette firer jeg på samtlige av mine behov, inkludert venner, sosialt liv da jeg er innemurt i huset, karriere, boligprisene i Bergen hvor nettverket vårt bor er for heftig for oss så vi har flyttet ut, 40 min kjøretid. Så: Han er fra gård og hater naboer. Han vil være i fred. Han ville bitt bitter over å bo skvist inne, og det «kan han ikke». Derav forslag om Telemarks boligpriser på nogenlunde gudsforlatte hus men nært mitt nettverk. Jeg trodde vel t jeg at jeg ga ham alt jeg kan, nemlig mulighet for å dyrke karrieren han «ikke kan leve uten», familien, Vestlandet etc. Så ville han kmøtekomme mitt behov her. Vi bor i et hus han eide fra før. Det er lite, svært gammelt, trangt, må pusses mye opp, hylende motorvei like nedenfor, ikke teygg skolevei pga manglende gangfelt og lyskryss. Barna må kjøres til alt, venner, skole, aktiviteter. Vi bor her på tredje året og jeg er helt tom. Hans preferanser styrer mitt liv, hvor jeg jobber, hvem jeg omgås (naboer i småbygda, føler meg som en alien her), barnas sosiale liv, at jeg må kjøre meg i stykker og mest at jeg føler meg som det mest ensomme mennesket på kloden. Jeg vet det er et i-landsproblem. Jeg jobber og jobber med saken. Jeg har tre friske barn. Jeg har tak over hodet. Jeg bare får det enda ikke til. Det snører seg i alle tarmene når jeg kjører opp oppkjørselen. Jeg gruer meg tl våren når vi må ur i hagen som han elsker og jeg fikser ikke motorveien. Skal vi bo isolert fra alt vil jeg i det minste ha det stille!  Han vil ikke høre snakk om flytting. Han ble slitt ut av det i fjor, mener han. Han sier alt han ønsker og vil er at jeg skal ha det bra. Flytte kan han imidlertid ikke. Der går grensen. Han planlegger nå oppussing allerede i vår. Jeg må av og til grine i smug, føler jeg har tatt dårlige valg for livet mitt. Mannen finnes ikke handy, og all oppussing må bestilles eksternt. Når han er hjemme fra jobb er han utslitt og må hvile. Husets størrelse og manglende uteareal/folk å søille på gjør at det gnisser melllm oss, han irriteres av barna for ingen ting. Han sover ut hver dag, jeg står opp 06 hver dag, etter nattamming, som jeg har gjort siden eldste ble født. Men han MÅ ha utsikt. Det har vi. Jeg kreperer snart, jeg MÅ ha mennesker i livet mitt. Jeg er den blideste og mest sosiale jeg kjenner og nå er jeg sur og har mista hele livsgnisten. Jeg vil at barna skal kunne gå til og fra venner, skole, akriviteter. Mirt liv hadde fått tidenes løft! Jeg elsker naboer. Og en eklere hverdag. Min mann vil pusse opp på en original måte. Uthus og a-typiskpåbygg. Jeg tør ikke forklare panikken og klaustrofobien som river i meg når dette kommer på banen. Vi får aldri solgt det! Hans far sier det samme. Det dere legger inn av penger her får dere ikke tilbake.  Jeg blir sittende alene med belastningene av oppussing.

 

Min venninne skal selge huset. Klint inntil barnehagen, barn i gata. Alt jeg drømmer om. Også mulighet til å trekke seg bort. Ute og inne. Stort hus, man kan være for seg selv, stort loft med 7 sengeplasser, jeg kan ha besøk! Familie og venner, lenge! Huset er dyrere enn vårt. Men ikke mye dyrere vårt + den oppussingen som trengs. Et langt bedre inversteringsobjekt i lengre perspektiv. Der kan jeg bli kjent emd sambygdingene og integreres her.

 

Jeg har ikke egenkapital nok til å flytte alene med barna. Han har dobbelt så mye egen.kap. som meg. De to eldste er mine særkullsbarn og jeg føler med det jeg står i gjeld til ham. At han i raushet har belastet livet sitt med dem. Jeg føler meg låst i underdanighet økonomisk. 

 

Jeg vil ikke bo i huset han kjøpe med eksen sin. Som er hans restitusjonsrena etter å ha vært med folk, drinker, venner, impulser over hele verden. Han trenger ikke interagere med Bygdefolket og bare dem slik jeg gjør. Når han er hjemme jobber han hver helg. Hver fredag og lørdag kveld. Dvs jeg er isolert pg alene voksen hver helg og 1/3 av 1/2 av året. Barna lærer seg ikkeå sykle fordi vi bor på en knaus av en tomt uten mulighet for det og jeg alene strekker ikke til.

 

I mitt stille angrer jeg på at vi ikke flytta i fjor. Jeg ville vært et bedre menneske og mor. Vil ville ikke gått oppå hvernadre. Jeg er så psyko blitt at jeg vurderer å dra en Nora Helmer og stikke. Så kan ha bli lærer i bygda og innelåst, asosial og bitter. Med lav inntekt. Jeg har tenkt tanken på å formate de eldste til fordel for far som etter 4 år er inne i bildet stabilt og flott annenhver helg og ønsker mer. Total endring pga flyttemelding i fjor. Glad for barna! Og jeg kan ta med minste. 

 

Hjelp! Er jeg en bortskjemt diva og må ta meg sammen og gå i eneterapi, en problemsøkende dritt og vrang partner? Eller viser han usympatiske og ubehagelige trekk og et skummelt ego overfor meg og barnas behov?

Anonymkode: 875a4...417

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nyttårs barn

Innlegget ditt er litt vanskelig å forstå men er det slik:

Dere flyttet fra Bergen til utkanten for et år siden? Du ville aller helst flyttet "hjem" til Telemark? Mannen din er mye borte og tar ikke ansvar når han er hjemme fordi han er sliten?

Du har to barn med en annen mann, hvor bor han? og venninnes hus hvor er det egentlig lokalisert?

Det er vel litt begrenset hvor dere kan flytte når du har to særkullsbarn HI? Mannen din må ta ansvar for barna sine når han er hjemme. Om han reiser verden rundt og gjør karriere så bør dere bo et sted der du trives ja. men hva med barna, hvor trives de og hvordan vil en ny flytting bli for dem.. Dette med eksens hus forsto jeg ikke helt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
den perfekte mor

Jeg forstår ikke helt, du ville hjem, men klarte ikke å flytte hjem derfor flyttet dere til en annen plass på Vestlandet, i et hus han hadde kjøpt sammen med eksen?

 

La meg starte med hvordan jeg oppfatter deg. Du har plassert deg selv i en offer-og martyrrolle. Du hadde hvis jeg forstår det riktig, mulighet til å flytte hjem, men tok på deg en martyrrolle ingen hadde bedt deg om og ville ikke likevel. Du legge alt ansvar over på han, at det er han som er sta og egoistisk, mens du er bare snill og føyer deg etter hans behov mens du sakte dør innvendig. Du fokuserer på alle begrensningene, med motorvei, langt til naboene, oppussingsbehov osv.

Slik du beskriver han er han en ufølsom egoist. Det kan godt være, men beskrivelsen din høres ikke helt objektiv ut, den virker farget av ditt syn. Han er på sin drømmeplass, han får lage stedet han har drømt om. 

 

Mitt råd: skjerp dere begge to. Når han har reisejobb bør du ha mest å si for boadresse. Du har hatt en sjanse, men sier du ikke klarte, du fremstår som vinglete og kan ha gitt svært utydelige signaler til han. Han kan være «sur» fordi du sutrer nå, og ikke da du hadde sjansen, i flytteprosessen.

Barn trives der foreldrene er. Men de fanger opp signalene foreldrene gir, slik at også de ikke lenger klarer å se mulighetene og potensialene, kun feil og mangler. Dersom dere skal flytte igjen må dere kommunisere ordentlig, og legge bort motiver som å vinne krigen eller roller som ofre. 

 

Jeg skjønner at du mistrives, men det er først og fremst deg selv du må jobbe med for å endre på det, ikke mannen din.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Beklager rotet. Har samlet seg i topplokket. 

 

Flytring til Telemark er for evig skrinlagt, barna har fått et fint forhold til far, og med det er Vestlandet rett. Naboens snart kjøpeklare hus er 7 min unna, samme skole, nært venner og stort og romslig for kommende ungdomstid.

Anonymkode: 875a4...417

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Syngensang

Eg forsto det slik at de bur i det huset mannen budde i då du traff han. Som han og eksen kjøpte ilag? Du ville flytte frå dette huset til Telemark i fjor. Det ville ikkje mannen for han vil bu på Vestlandet. No vil du som eit slags kompromi for at de ikkje flytta i fjor flytte nærmare folk, i eit betre eigna hus på ein stad der også du kan ha det bra. 

Du er slett ikkje egoistisk. Han er egoistisk som ikkje høyrer etter når du seier at du ikkje kan ha det bra der de bur no. Han har framleis vestlandet og familien sin sjølv om de flyttar eit lite stykke nærmare bhg, jobb, folk osb. Han visste godt at du hadde born frå før de vart sambuarar og kan ikkje plutseleg seie at du skal vere så takknemleg fordi du får lov til å vere saman med han sjølv om du har born frå før at du ikkje kan stille nokre krav.  

Eg syns det er rimeleg at du som er mest heime og som mistrivst mest med situasjonen har mest å seie her!

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nyttårs barn

Hvis det er du som er mest hjemme og drar lasset så er det viktig at du også trives. Dere må ikke starte på store oppussingsprosjekt som ikke lønner seg.

Samtidig så kan ikke flytte eller ikke flytte bli en krig om hvem som skal vinne. Om du har bodd på vestlandet de siste 14 årene så må du jo ha venner og et nettverk der. Jeg tror du idylliserer hjemstedet ditt noe og tenker at der hadde alt vært så fint og så bra, det er ikke sikkert at det ville blitt helt sånn om dere faktisk flyttet til Telemark.

Men dette med flytting og bosted er ikke så lett, ofte må vi inngå kompromisser og godta noe som ikke er drømmen for oss.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker

Jeg forstår deg så inderlig godt :( Jeg og HATER å bo på Vestlandet, og er vestlending selv. Etter 4 år i Oslo, fikk jeg smaken på det "gode liv" med betraktelig mindre nedbør og snø (elsker å stå på ski). Mannen derimot er livredd for å flytte på seg (forandring generelt er farlig tydeligvis) selv om vi har begrenset kontakt med familie i nærområdet (foreldre bor i samme by, ser dem max. 1 gang pr mnd).

Jeg tror det er viktig å separere ting fra hverandre: Huset dere bor i versus stedet dere bor. Premisset for å fortsette forholdet ligger i å kompromisse seg inn i noe levelig for begge. Du er tydelig på at du ikke trives i selve huset (planløsning etc.) og dets eksakte beliggenhet, men du er villig til å bo i samme området. Han er tydeligvis ikke villig til å gi opp huset (på nåværende tidspunkt) og ønsker å legge masse ressurser i det, og er heller ikke villig til å flytte fra området. Om du setter opp et regnestykke for han hvor du understreker 1. du mistrivdes STERKT i det spesifikke huset 2. du er fundamentalt uenig i å bruke penger på å utbedre det men 3. du er villig til å bli i området forutsatt at dere flytter til et hus med bedre beliggenhet (vekk fra vei) hvor du slipper å være taxisjåfør og frykte for ungene skal dø i trafikken. Jeg ville også påpekt at det er ikke HAN som må kjøre på unger og være mest belemret med trafikkstøy, da han er bortreist 50 % av tiden.

Jeg hadde sagt at dette var et ultimatum for meg, og at dersom han ikke ser hvor lang jeg var villig til å strekke meg er det Telemark neste!

Lykke til!!!

Anonymkode: 94429...779

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Pashla

Du får jo bare si til ham at han egentlig kun har to valg: kone eller ikke kone. 

Jeg hadde ikke gått med på å ødelegge meg for en fyr som uansett er borte halve året. Jeg har et liv hele året.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Jeg tenker også at siden han er bortreist halve året så må du ha mest å si når det kommer til bosted. Jeg ville dødd en sakte død om jeg måtte bo så nært motorveien at jeg stadig måtte høre den inne/ute. Jeg takler det ikke. I tillegg kommer forurensningen som unektelig er langs en slik vei.

Pashla sier det kort og greit - kone eller ikke kone, du har et liv hjemme hele året.

Men, jeg tror familievernkontoret er en lur idé, for det virker som om bosted ikke er det største problemet i forholdet, om enn et mer enn stort nok problem. Slik jeg leser innlegget ditt står dere nesten i forskjellige verdener. Han ser ikke deg.

Han har en del fikse ideer når det kommer til huset dere bor i og oppussing, noe til og med hans far mener ikke vil lønne seg. Å gjøre en spesiell oppussing ville vært helt greit hvis dette var noe dere begge to virkelig ønsket, at det var drømmehjemmet deres og at det var et felles prosjekt dere begge glødet for. Men å gå inn for noe slikt når det bare er han som vil det, det kan dere ikke. Det kan ikke han kreve! I tillegg er det jo tydelig at selv om det er han som vil dette, så er det du som trolig kommer til å stå med det meste av merarbeidet som kommer med et slikt prosjekt, siden han faktisk er borte halve året og ikke bidrar med mye når han er hjemme.

Jeg oppfatter deg ikke som en martyr, selv om hovedinnlegget ditt nesten kan gi litt inntrykk av det. Det at du valgte å bli boende på Vestlandet for barnas skyld, det tenker jeg ikke var en offerhandling, men du satte barna dine først. Det var viktig for barna dine, det var viktig for deg å gjøre det beste for dem. Så flyttet dere inn i et hus han tidligere har kjøpt med sin eks, dvs. det var et hus han har ønsket seg, ikke et hus du ville valgt om dere sammen skulle kjøpe noe. Og etter å ha forsøkt å bo der et år mistrives du intenst. Det er en ærlig sak. Det er heller ikke alle som takler å bo ved en motorvei, det påvirker helsen negativt. Noen må selvfølgelig bo ved motorveier, men dere må ikke, dere har en valgmulighet. Googler du "helseeffekt av å bo nær motorvei" og leser på mange av linkene som kommer opp kan det kanskje få mannen din til å revurdere litt? Har ser kanskje ikke på det som et stort problem siden han bor der bare halve året, men du og ungene må bo der hele året.

Jeg tenker at enten flytter dere, eller så kommer ekteskapet til å ende. Men jeg tenker at huset din venninne nå skal selge kanskje ikke er eneste dere i så fall bør vurdere, kanskje dere kan finne et i noenlunde samme område som vil fungere for begge? Jeg tviler nemlig sterkt på om du greier å snu mannen din fort nok til at dere får kjøpt din venninnes hus.

Ring og bestill time til familievernkontoret her og nå, da vet du at du er i gang med å skape en positiv endring i livet ditt. Slik du har det nå kan du ikke ha det. Der bør dere også ta opp resten av forholdet, for der er det tydeligvis mye grums siden han nesten ikke bidrar det halve året han er hjemme og at han i tillegg velger å ha en jobb når han er hjemme som gjør at dere ikke får noe tid sammen i helgene heller. Det virker ærlig talt ikke som om dere er kjærester, men at dere bare deler samme husvære.

Du skriver: "De to eldste er mine særkullsbarn og jeg føler med det jeg står i gjeld til ham. At han i raushet har belastet livet sitt med dem. Jeg føler meg låst i underdanighet økonomisk." For det første - han var fullstendig klar over at du hadde to barn fra før da han ble sammen med deg. Han er ikke "blitt belastet" med ungene dine - han valgte ungene dine selv, like mye som han valgte deg. Han har ikke vært "raus" ved å ha ungene dine i livet sitt - han valgte ungene dine selv i det øyeblikket han valgte deg. Om han insinuerer noe annet er det like greit å bli kvitt ham først som sist. Om det bare er dine tanker, kvitt deg med dem med det samme, for med slike tanker gjør du deg underlegen ham, da må du hele tiden gå på akkord med deg selv for å kjøpe hans velvilje. Og nei, du er ikke låst økonomisk selv om du ev. går fra ham. Mulig du må gå ned på levestandard og må velge en boligform som ikke er det du helst ønsker deg. Men de kompromissene er verdt det hvis du kan bo et sted du ikke mistrives så sterkt.

Ring og bestill time til familievernkontoret før de stenger telefonen for dagen.

Anonymkode: c8249...0be

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker også at siden han er bortreist halve året så må du ha mest å si når det kommer til bosted. Jeg ville dødd en sakte død om jeg måtte bo så nært motorveien at jeg stadig måtte høre den inne/ute. Jeg takler det ikke. I tillegg kommer forurensningen som unektelig er langs en slik vei.

Pashla sier det kort og greit - kone eller ikke kone, du har et liv hjemme hele året.

Men, jeg tror familievernkontoret er en lur idé, for det virker som om bosted ikke er det største problemet i forholdet, om enn et mer enn stort nok problem. Slik jeg leser innlegget ditt står dere nesten i forskjellige verdener. Han ser ikke deg.

Han har en del fikse ideer når det kommer til huset dere bor i og oppussing, noe til og med hans far mener ikke vil lønne seg. Å gjøre en spesiell oppussing ville vært helt greit hvis dette var noe dere begge to virkelig ønsket, at det var drømmehjemmet deres og at det var et felles prosjekt dere begge glødet for. Men å gå inn for noe slikt når det bare er han som vil det, det kan dere ikke. Det kan ikke han kreve! I tillegg er det jo tydelig at selv om det er han som vil dette, så er det du som trolig kommer til å stå med det meste av merarbeidet som kommer med et slikt prosjekt, siden han faktisk er borte halve året og ikke bidrar med mye når han er hjemme.

Jeg oppfatter deg ikke som en martyr, selv om hovedinnlegget ditt nesten kan gi litt inntrykk av det. Det at du valgte å bli boende på Vestlandet for barnas skyld, det tenker jeg ikke var en offerhandling, men du satte barna dine først. Det var viktig for barna dine, det var viktig for deg å gjøre det beste for dem. Så flyttet dere inn i et hus han tidligere har kjøpt med sin eks, dvs. det var et hus han har ønsket seg, ikke et hus du ville valgt om dere sammen skulle kjøpe noe. Og etter å ha forsøkt å bo der et år mistrives du intenst. Det er en ærlig sak. Det er heller ikke alle som takler å bo ved en motorvei, det påvirker helsen negativt. Noen må selvfølgelig bo ved motorveier, men dere må ikke, dere har en valgmulighet. Googler du "helseeffekt av å bo nær motorvei" og leser på mange av linkene som kommer opp kan det kanskje få mannen din til å revurdere litt? Har ser kanskje ikke på det som et stort problem siden han bor der bare halve året, men du og ungene må bo der hele året.

Jeg tenker at enten flytter dere, eller så kommer ekteskapet til å ende. Men jeg tenker at huset din venninne nå skal selge kanskje ikke er eneste dere i så fall bør vurdere, kanskje dere kan finne et i noenlunde samme område som vil fungere for begge? Jeg tviler nemlig sterkt på om du greier å snu mannen din fort nok til at dere får kjøpt din venninnes hus.

Ring og bestill time til familievernkontoret her og nå, da vet du at du er i gang med å skape en positiv endring i livet ditt. Slik du har det nå kan du ikke ha det. Der bør dere også ta opp resten av forholdet, for der er det tydeligvis mye grums siden han nesten ikke bidrar det halve året han er hjemme og at han i tillegg velger å ha en jobb når han er hjemme som gjør at dere ikke får noe tid sammen i helgene heller. Det virker ærlig talt ikke som om dere er kjærester, men at dere bare deler samme husvære.

Du skriver: "De to eldste er mine særkullsbarn og jeg føler med det jeg står i gjeld til ham. At han i raushet har belastet livet sitt med dem. Jeg føler meg låst i underdanighet økonomisk." For det første - han var fullstendig klar over at du hadde to barn fra før da han ble sammen med deg. Han er ikke "blitt belastet" med ungene dine - han valgte ungene dine selv, like mye som han valgte deg. Han har ikke vært "raus" ved å ha ungene dine i livet sitt - han valgte ungene dine selv i det øyeblikket han valgte deg. Om han insinuerer noe annet er det like greit å bli kvitt ham først som sist. Om det bare er dine tanker, kvitt deg med dem med det samme, for med slike tanker gjør du deg underlegen ham, da må du hele tiden gå på akkord med deg selv for å kjøpe hans velvilje. Og nei, du er ikke låst økonomisk selv om du ev. går fra ham. Mulig du må gå ned på levestandard og må velge en boligform som ikke er det du helst ønsker deg. Men de kompromissene er verdt det hvis du kan bo et sted du ikke mistrives så sterkt.

Ring og bestill time til familievernkontoret før de stenger telefonen for dagen.

Anonymkode: c8249...0be

Tusen takk for mange flotte svar. Du som jeg siterer her føler jeg forsto saken 100%, til tross for et langt og ansolutt uryddig innlegg skrevet på bussen på vei til jobb hvor alt veltet ut i mindre velegnet format. 

Jeg har lagt ideen om Telemark helt bak, ble i Vest for de eldste barnas skyld, og samarbeidet der gikk fra vrang mann til en super pappa, så det vsr helt riktig å bli. Ikke martyr, men forsøk på å være en god mor. Jeg ble også for min nye sambor. Og så er det altså dette huset. Sikkert fordi jeg føler to menn har skviset meg inn i noe jeg ikke hadde valgt selv om jeg skulle valgt alene og jeg får helt panisk klaustrofobi av det. Alt et resultat av egne valg. Men skulle altså så gjerne bli møtt på mitt behov for å flytte over veien og inn i en mye enklere tilværelse for meg og barna. Når han har «fått» så mange andre av sine preferanser dekket. 

 

Jeg har ringt og bestilt time på familievernkontoret! Rakk det før helgen. Hun lovet rundt fire jkers ventetid og kkke mer:-) Lettet og glad, jeg skal ikke bli bitter og selvutslettende, jeg skal heller kkke høvle ham ned i krig, men forsøke å formidle mkne følelser og behov og lytte til hans. Vi har begge heverandre som plan A, vi vil det samme. Han fått tre unger og flyttedrama på 3,5 år. Han skal ha for den. Tror kkke han er uempatisk, men trenger å lære å tenke fellesskap og ikke ego. En nøytral tredjepart er helt klart veien å gå. 

 

Takk, damer!

Anonymkode: 875a4...417

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for mange flotte svar. Du som jeg siterer her føler jeg forsto saken 100%, til tross for et langt og ansolutt uryddig innlegg skrevet på bussen på vei til jobb hvor alt veltet ut i mindre velegnet format. 

Jeg har lagt ideen om Telemark helt bak, ble i Vest for de eldste barnas skyld, og samarbeidet der gikk fra vrang mann til en super pappa, så det vsr helt riktig å bli. Ikke martyr, men forsøk på å være en god mor. Jeg ble også for min nye sambor. Og så er det altså dette huset. Sikkert fordi jeg føler to menn har skviset meg inn i noe jeg ikke hadde valgt selv om jeg skulle valgt alene og jeg får helt panisk klaustrofobi av det. Alt et resultat av egne valg. Men skulle altså så gjerne bli møtt på mitt behov for å flytte over veien og inn i en mye enklere tilværelse for meg og barna. Når han har «fått» så mange andre av sine preferanser dekket. 

 

Jeg har ringt og bestilt time på familievernkontoret! Rakk det før helgen. Hun lovet rundt fire jkers ventetid og kkke mer:-) Lettet og glad, jeg skal ikke bli bitter og selvutslettende, jeg skal heller kkke høvle ham ned i krig, men forsøke å formidle mkne følelser og behov og lytte til hans. Vi har begge heverandre som plan A, vi vil det samme. Han fått tre unger og flyttedrama på 3,5 år. Han skal ha for den. Tror kkke han er uempatisk, men trenger å lære å tenke fellesskap og ikke ego. En nøytral tredjepart er helt klart veien å gå. 

 

Takk, damer!

Anonymkode: 875a4...417

Så bra du rakk å bestille time til familievernkontoret før helgen! :) "Panikken" letter ofte bare man vet at man har startet en prosess mot en løsning. Håper dere finner ut av det. Tror du har en god plan i måten du vil legge frem ting på. Husk å ta tak i alt det andre som ikke fungerer også, ikke bare bosted. Han må også komme mer på banen den tiden han er hjemme slik at han kan avlaste deg litt mot de periodene han er borte. Og den helgejobben, den bør han kanskje revurdere eller trappe ned på også siden det fører til at dere får lite tid sammen som par.

Håper dere finner ut av det - lykke til :)

Anonymkode: c8249...0be

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×