Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #1 Skrevet 10. mars 2019 Mannen går gått i kjelleren så til de grader. Jeg kan ikke forstå annet enn at han er psykisk syk/utbrent etc (litt nytt enda, så vi mangler en legeuttalelse på det) og jeg har mobilisert min side av familien for å hjelpe meg/oss. De viser omsorg for meg, mannen, ungene både praktisk og følelsesmessig. De ringer min mann, sier det skal ordne seg osv osv... Han har kontakter sine foreldre og uttrykt hvordan han har det. Jeg vet han har vært nærmest desperat i dialog med de og grått mye, men hva gjør de? Ikke noe! Han kan flytte til de om han vil, men ellers har de ikke spurt meg hvordan det går, snakket med han om muligheten for at han kanskje er syk, ikke noe! De støtter ikke noen av oss. Kjenner jeg blir skikkelig lei meg! Kanskje flytter han til de en periode, kanskje ikke, men jeg føler det skal bli skikkelig vanskelig å omgås de naturlig fremover slik de så tydelig bare overser oss og trekker seg unna (de bor rett borte i gata). Altså, kanskje mannen hadde trengt at de støttet han mer enn oss andre igjennom en prosess med utredning Kanskje barna våre kunne få en overnatting så vi voksene fikk snakke, eller bare noen timer så de kom seg litt ut av den trykkende stemningen Kanskje jeg kunne trenge en klem og ett oppmuntrende ord..., for den sønnen deres er ikke akkurat en dans på roser nå 😥 De har selvmord i familien sin og andre psykiske lidelser, så de burde ta han på alvor synes jeg 💔 Hva tenker dere? Er han utelukkende mitt ansvar nå, siden han er voksen og gift med meg? Anonymkode: a321b...59c
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #2 Skrevet 10. mars 2019 Jeg tenker det er en selvfølge at foreldrene hans prøver å stille opp for sønnen sin etter beste evne. Barna dine er jo alltid barna dine selv om de har blitt voksne. Vet i hvert fall at jeg hadde gjort mitt aller beste dersom en av døtrene mine hadde kommet til meg! Anonymkode: 4b537...258
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #3 Skrevet 10. mars 2019 Min mann er også psykisk syk. Jeg får hverdagen til å gå rundt. Kan spørre mine foreldre om hjelp. Gjør det kun når jeg ikke få hverdagen til å gå opp for barnas del. De jobber begge to. Hans foreldre klandrer meg for mannens vansker, til tross for at flere i deres nære familie har dette. Men min mann er verre rammet enn de andre, så det er tydeligvis min feil. Så de velger jeg ikke å forholde meg til. Er nok psykisk sykdom inne i bildet hos de og. Jeg forventer ingenting. Greier meg stort sett selv. Anonymkode: 145a8...3c9
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #4 Skrevet 10. mars 2019 Tror nok de klandrer meg også og det føler jeg skikkelig urettferdig, vil rett og slett ikke finne meg i det! Og ja, jeg også klarer meg selv, men gidder ikke klare alt selv -med han på kjøpet! Den martyr rollen holder jeg meg for god til hi Anonymkode: a321b...59c
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #5 Skrevet 10. mars 2019 Hvor lenge har det pågått? Anonymkode: b8c75...b16
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #6 Skrevet 10. mars 2019 3 minutter siden, Anonym bruker skrev: Hvor lenge har det pågått? Anonymkode: b8c75...b16 Det er mange år siden jeg påpekte hans tungsinn første gang. I mellomtiden har vi hatt en episode med økonomisk utroskap fra hans side og alkoholproblem som de alvorligste. Jeg har blitt forbannet og krevd bedring, noe han har innfridd. Vi har hatt som andre gode periode og mindre gode perioder, men gjennomsnittlig helt OK tror jeg, bortsett fra et merkbart tungsinn og disse enkeltepisodene. Vi deler et langt liv altså, så noe må man regne med. Men, for ei uke siden smalt det skikkelig og jeg er en synkende livredningsbøyle føler jeg. Prøver skåne barna, få hverdag til å gå så normalt som mulig, prøver følelsesmessig å ta vare på meg selv og å orke den fyren som bor på eget rom og er skikkelig lite lystig å ha i hus... Jeg vet det er kort tid, men det hadde hjulpet litt på om jeg visste flere passet på han og hjalp meg så ikke jeg har eneansvar for hans helse... Min familie synes naturlig nok jeg og ungene er viktigst, de også kunne tenkt seg litt mer støtte fra hans side opp mot han liksom... Vansklig altså! Hi Anonymkode: a321b...59c
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #7 Skrevet 10. mars 2019 49 minutter siden, Anonym bruker skrev: Tror nok de klandrer meg også og det føler jeg skikkelig urettferdig, vil rett og slett ikke finne meg i det! Og ja, jeg også klarer meg selv, men gidder ikke klare alt selv -med han på kjøpet! Den martyr rollen holder jeg meg for god til hi Anonymkode: a321b...59c Forstod jeg det riktig om du mente at jeg tok på meg en martyr-rolle? For jeg opplever det absolutt ikke sånn selv. Jeg har valgt ikke å ha kontakt med hans familie mer enn det som er strengt talt nødvendig. Ikke å ha kontakt med de eller ha forventninger om hva de skal gjøre for oss letter bare hverdagen for min del. Jeg forventer heller ingenting av mine foreldre, men vet at de mer enn gjerne stiller opp. Spør når jeg trenger hjelp for at det ikke skal ramme barna at jeg ikke rekker å følge opp når de skal noe samtidig. Jeg gir mannen mye slakk, men en del ting har jeg satt som krav til han og. Jeg har full oversikt over økonomien. Han betaler meg sin andel av månedlige utgifter, så passer jeg på at alle regninger blir betalt. Han må selv stå for sin telefonregning og kostnader knyttet til sin egen bil. Resten kan han bruke som han vil, med unntak av alkohol, for det får han ikke drikke om han skal bo med oss. Har gitt han full innføring i sparing og mulighet for raskere nedbetaling av boliglån, men er ikke spesielt interessert. Han må vaske sitt eget tøy og kjøpe sine egne klær. Han må støvsuge og har ansvar for å ta ut søppel og hente posten. Han må lage middag minst tre dager i uken og smøre matpakker til barna hver dag. Han er hjemme tidligere enn meg, så han må sette i gang lekser med barna. Jeg ser over senere i uka. Gjør han ikke dette ser jeg ikke poenget med å være sammen om han bare skulle vært en byrde uten å bidra i hverdagen. Syk eller ei. Jeg skal også leve her. Anonymkode: 145a8...3c9
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #8 Skrevet 10. mars 2019 Han burde legges inn syns jeg etter å ha lest beskrivelsen din. Han trenger fred og ro samt mulig medisininering. Dette bør ikke dere håndtere selv. Mest sannsynlig forstår ikke foreldrene hans alvoret. Få ham lagt inn asap. Anonymkode: 5c438...700
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #9 Skrevet 10. mars 2019 Hvis det er under en uke siden foreldrene hans fikk vite om dette nå og de har tilbudt ham å bo hos dem og i tillegg hrt en del på ham i telefonen så er det jo ikke slik at de ikke engasjerer seg. De er jo opptatt av hva som er best for sønnen samtidig som de nok er redde og lei seg selv. Dine foreldre har fokuset på deg og din situasjon. Hans foreldre har fokuset på ham. Det er helt naturlig. Anonymkode: b8c75...b16
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #10 Skrevet 10. mars 2019 2 timer siden, Anonym bruker skrev: Tror nok de klandrer meg også og det føler jeg skikkelig urettferdig, vil rett og slett ikke finne meg i det! Og ja, jeg også klarer meg selv, men gidder ikke klare alt selv -med han på kjøpet! Den martyr rollen holder jeg meg for god til hi Anonymkode: a321b...59c Å kalle andre for martyrer fordi de gjør ting annerledes enn deg, er skikkelig stygt Anonymkode: 1fb3f...ecb
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #11 Skrevet 10. mars 2019 uff kanskje han trenger og gå til en psykolog hvis han ikke allerede gjør det ❤️ jeg forventer ikke så mye av familien min,men i dette tilfelle hadde jeg nok ventet mye mer enn hva foreldrene gir han Anonymkode: 566d8...80b
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #12 Skrevet 10. mars 2019 Men alt dette "kanskje vi kunne trengt.. Kanskje barna kunne overnattet..." Vet de hva dere trenger? De har fått vite noe, tilbudt at han kan bo der. Kanskje de tror det er det han trenger? Om du og mannen din har konkrete forlag til hvordan de kan hjelpe er det jo veldig viktig at det formidles tydelig til dem. Anonymkode: 9b52d...846
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #13 Skrevet 10. mars 2019 Jeg hadde ikke forventet noe som helst, annet enn omtanke. I min familie har vi alle vårt. Mannen har ikke nærmere familie på sin side enn søskenbarn, min familie er hans nærmeste. Derimot har han to-tre kamerater som nok hadde stilt opp litt, men også de har egne familier. Mannen min er forresten kronisk syk, men vi står i det selv. Andre har selvfølgelig nok med sitt. Helt greit, that's life. Anonymkode: 62f83...c33
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #14 Skrevet 10. mars 2019 Det virker som om du mener mannen din kan være suicidal, HI? I så fall bør han legges inn. Da er det å kontakte lege. Legevakt i dag om det er veldig akutt, hans fastlege i morgen. Er det noe som har skjedd siden han gikk så ned for en uke siden, eller er det noe som har bygget seg opp? Uansett, første er å skaffe ham akutthjelp, som han synes å trenge. Videre tror jeg at det er viktig at du formidler hva du/dere trenger av hans foreldre. Du sier at det er annen psykisk sykdom i familien deres, og det kan gjøre at de blir redde, at de føler seg maktesløse, at de ikke aner hvordan de skal forholde seg. De kan til og med være redde med å bry seg for mye, lure på om de da viser for mye bekymring og om det kan gjøre sønnens psyke verre. Dere vet ikke hvordan de tenker eller føler. Da tror jeg det er det enklere å forholde seg til konkrete spørsmål. Si at dere trenger en dag eller to for dere selv, og spør om barna kan være hos dem. Er det andre konkrete ting dere kunne trengt at de gjorde, så spør direkte. Får dere nei, da må dere bare innse at de ikke er kapable til å hjelpe dere i denne situasjonen, og da må dere finne løsninger. Men jeg tror det er lettere å bare spørre rett ut enn å håpe at de skal tilby seg. Anonymkode: 43140...dee
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #15 Skrevet 10. mars 2019 Jeg vil beskrive for deg HI hvordan det oppleves å ha en psykisk syk svigerinne i familien. Hun og mannen forventer at foreldre stiller opp ASap økonomisk og tidsmessig, og kjører på med argumentet "familie må stille opp for hverandre" på tross av at dette er mest enveis - altså at alle stiller opp for dem. Mine svigerforeldre som er i midten av 60 årene og i full jobb, er utmattet av å måtte være ekstraforeldre for barnebarna og har null overskudd til eksempelvis våre barn. Dette har pågått i flere år og er nå en verkebyll i hele familien, og har ført til at det er gjennomgående dårlig relasjon mellom alle voksne. Jeg mener at vi skal hjelpe hverandre, men når problemene blir så store som i vårt tilfelle, og slik HI beskriver, må man ta ansvar selv og søke profesjonell hjelp. Da kan man ikke forvente at foreldre og søsken skal gå inn og bufre med ressurser! Anonymkode: 83c40...a68
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #16 Skrevet 10. mars 2019 Altså..., jeg mener ikke at de nødvendigvis skal gjøre så masse, men at de tar som en selvfølge at jeg klarer stå i dette med barna og med hjelp av min familie, synes jeg er hjerterått! Min familie hjelper sønnen deres med samtaler, praktisk hjelp, samt de hjelper meg. De kunne kostet på seg en sms til meg av typen «vi tenker på dere, si fra om vi kan hjelpe» etc. Jeg forventer ikke masse praktisk hjelp over mange år, men jeg forventer også omtanke for meg og ikke minst ungene når deres sønn har problemer og i forlengelsen av det også skaper problemer for oss som bor med han. Men, jeg fikser opp ved hjelp av min familie og skaffer han hjelp, så får de leve sitt eget liv. Hi Anonymkode: a321b...59c
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #17 Skrevet 10. mars 2019 2 timer siden, Anonym bruker skrev: Altså..., jeg mener ikke at de nødvendigvis skal gjøre så masse, men at de tar som en selvfølge at jeg klarer stå i dette med barna og med hjelp av min familie, synes jeg er hjerterått! Min familie hjelper sønnen deres med samtaler, praktisk hjelp, samt de hjelper meg. De kunne kostet på seg en sms til meg av typen «vi tenker på dere, si fra om vi kan hjelpe» etc. Jeg forventer ikke masse praktisk hjelp over mange år, men jeg forventer også omtanke for meg og ikke minst ungene når deres sønn har problemer og i forlengelsen av det også skaper problemer for oss som bor med han. Men, jeg fikser opp ved hjelp av min familie og skaffer han hjelp, så får de leve sitt eget liv. Hi Anonymkode: a321b...59c Forstår hvordan du føler det. Men hvorfor kan du ikke bare be dem om hjelp til å passe ungene en dag eller en natt eller en helg? Anonymkode: 43140...dee
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #18 Skrevet 10. mars 2019 Jeg forventer egentlig ingenting. Om du spurte for 10 år siden, ville jeg svart selvsagt skal mannen familie hoppe inn. En familie skal samles og finne løsning på hverdagen og situasjonen og sykdommen. Nå vet jeg bedre. Nå vet jeg at ikke alle familier er løsningsorienterte, ikke alle mennesker har så åpen sinn for å hjelpe. Mange har satt grenser og de vil ikke sprenge dem selv for sønnen sin. Det finnes ego. Når det er snakk om en kamp i livet, mange kjemper med mot, men mange løper også i motsatt retning, eller enda verre, sitter på sidelinjen, spiser popcorn og har det moro. Jeg hadde to tette babyer, mange mange vakter, utdanning, syk mor og faren med parkinson. Mannens familie sa rett ut at de vil ikke hjelpe. Vi overlevde, barna ble større, mora ble bedre og farens diagnose var feil (noe annet men heldigvis ikke progressiv sykdom) Jeg valgte å sette mannens familie på avstand, slik de gjorde da vi hadde det ikke så bra. Nå møttes vi når det er tid til det, ikke når jeg mener det skal være. Mora mi har to eldste i helger, foreldrene til mannen er ikke så glad for det. Det setter dem i dårlig lys(ønsket ikke å ha dem noen gang på overnatting eller på besøk uten oss og eldstemann er 9år). Mitt råd:hev deg over situasjonen og organiser livet uten dem. Løs problemene en etter en. Dag for dag. Anonymkode: 557ff...3c4
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #19 Skrevet 10. mars 2019 2 minutter siden, Anonym bruker skrev: Jeg forventer egentlig ingenting. Om du spurte for 10 år siden, ville jeg svart selvsagt skal mannen familie hoppe inn. En familie skal samles og finne løsning på hverdagen og situasjonen og sykdommen. Nå vet jeg bedre. Nå vet jeg at ikke alle familier er løsningsorienterte, ikke alle mennesker har så åpen sinn for å hjelpe. Mange har satt grenser og de vil ikke sprenge dem selv for sønnen sin. Det finnes ego. Når det er snakk om en kamp i livet, mange kjemper med mot, men mange løper også i motsatt retning, eller enda verre, sitter på sidelinjen, spiser popcorn og har det moro. Jeg hadde to tette babyer, mange mange vakter, utdanning, syk mor og faren med parkinson. Mannens familie sa rett ut at de vil ikke hjelpe. Vi overlevde, barna ble større, mora ble bedre og farens diagnose var feil (noe annet men heldigvis ikke progressiv sykdom) Jeg valgte å sette mannens familie på avstand, slik de gjorde da vi hadde det ikke så bra. Nå møttes vi når det er tid til det, ikke når jeg mener det skal være. Mora mi har to eldste i helger, foreldrene til mannen er ikke så glad for det. Det setter dem i dårlig lys(ønsket ikke å ha dem noen gang på overnatting eller på besøk uten oss og eldstemann er 9år). Mitt råd:hev deg over situasjonen og organiser livet uten dem. Løs problemene en etter en. Dag for dag. Anonymkode: 557ff...3c4 Kroneksempel. Det er rett og slett sykt å se hva folk forventer av hjelp fra foreldre når de er voksne! Det er vel ikke mannens foreldre som har valgt at dere skal få to tette barn! Og skal foreldre og øvrig familie sette egne liv i andre rekke over lengre tidsperioder? Er det virkelig hva du definerer som åpne og løsningsorienterte mennesker? Jeg mener det er folk med et patologisk hjelpebehov. Hadde mitt barn satt seg selv i en slik livssituasjon som du beskriver hadde jeg hjulpet til selvhjelp. Dvs hjelp til hvordan mestre egen livssituasjon. Ikke gå inn å være ekstramor for barnebarn samt økonomisk bidragsyter. min svigermor betaler konsekvensen for sine valg. Hun har minimal kontakt med våre barn...fordi hun i årevis har slitt seg ut med å være 30-50% mamma for sin psykisk syke datters barn. Jeg ser hvor sint min mann er på sin mor samt hvordan vi ikke inkluderer henne i våre liv fordi hun rett og slett "måtte" velge oss vekk pga sin datters problemer.....så nå sitter hun der, på familieskuta MS dysfunksjon, og kommer seg ikke av. Anonymkode: 83c40...a68
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #20 Skrevet 10. mars 2019 37 minutter siden, Anonym bruker skrev: Kroneksempel. Det er rett og slett sykt å se hva folk forventer av hjelp fra foreldre når de er voksne! Det er vel ikke mannens foreldre som har valgt at dere skal få to tette barn! Og skal foreldre og øvrig familie sette egne liv i andre rekke over lengre tidsperioder? Er det virkelig hva du definerer som åpne og løsningsorienterte mennesker? Jeg mener det er folk med et patologisk hjelpebehov. Hadde mitt barn satt seg selv i en slik livssituasjon som du beskriver hadde jeg hjulpet til selvhjelp. Dvs hjelp til hvordan mestre egen livssituasjon. Ikke gå inn å være ekstramor for barnebarn samt økonomisk bidragsyter. min svigermor betaler konsekvensen for sine valg. Hun har minimal kontakt med våre barn...fordi hun i årevis har slitt seg ut med å være 30-50% mamma for sin psykisk syke datters barn. Jeg ser hvor sint min mann er på sin mor samt hvordan vi ikke inkluderer henne i våre liv fordi hun rett og slett "måtte" velge oss vekk pga sin datters problemer.....så nå sitter hun der, på familieskuta MS dysfunksjon, og kommer seg ikke av. Anonymkode: 83c40...a68 Oi du hørtes bitter ut. Litt omtanke for andre og kommunikasjon er rimelig gratis. Det sier veldig mye om folk når de ikke på noen måte kan bidra med noe som helst. En dag sitter de der gamle og svake, skulle hatt noe på butikken, pussa vinduer..., men de kan vel nesten ikke forvente den hjelpen heller. For som man reder ligger man... ✌️ Hi Anonymkode: a321b...59c
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #21 Skrevet 10. mars 2019 24 minutter siden, Anonym bruker skrev: Oi du hørtes bitter ut. Litt omtanke for andre og kommunikasjon er rimelig gratis. Det sier veldig mye om folk når de ikke på noen måte kan bidra med noe som helst. En dag sitter de der gamle og svake, skulle hatt noe på butikken, pussa vinduer..., men de kan vel nesten ikke forvente den hjelpen heller. For som man reder ligger man... ✌️ Hi Anonymkode: a321b...59c Klart jeg er bitter! Min svigerinne har stjålet mine barns relasjon med sine besteforeldre under påskuddet "familie må jo stille opp fordi jeg er syk". Og ja....mine svigerforeldre vil sitte der med både skitne vinduer og tomt kjøleskap når den tid kommer. De har valgt bort relasjonen til sine ressurssterke barn. Tviler sterk på at svigerinne kommer til å klare å bidra med noe som helst når den tid kommer.... poenget mitt var å nyansere hvordan sykdom, og særlig psykiske lidelser, hvor det forventes at familie skal stille opp over lengre tidsperioder påvirker en storfamilie. Jeg opplever det som blodig urettferdig på mine barns vegne at min syke svigerinne og hennes barn ALLTID skal prioriteres.....under påskuddet "familie stiller opp". Anonymkode: 83c40...a68
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #22 Skrevet 10. mars 2019 1 time siden, Anonym bruker skrev: Kroneksempel. Det er rett og slett sykt å se hva folk forventer av hjelp fra foreldre når de er voksne! Det er vel ikke mannens foreldre som har valgt at dere skal få to tette barn! Og skal foreldre og øvrig familie sette egne liv i andre rekke over lengre tidsperioder? Er det virkelig hva du definerer som åpne og løsningsorienterte mennesker? Jeg mener det er folk med et patologisk hjelpebehov. Hadde mitt barn satt seg selv i en slik livssituasjon som du beskriver hadde jeg hjulpet til selvhjelp. Dvs hjelp til hvordan mestre egen livssituasjon. Ikke gå inn å være ekstramor for barnebarn samt økonomisk bidragsyter. min svigermor betaler konsekvensen for sine valg. Hun har minimal kontakt med våre barn...fordi hun i årevis har slitt seg ut med å være 30-50% mamma for sin psykisk syke datters barn. Jeg ser hvor sint min mann er på sin mor samt hvordan vi ikke inkluderer henne i våre liv fordi hun rett og slett "måtte" velge oss vekk pga sin datters problemer.....så nå sitter hun der, på familieskuta MS dysfunksjon, og kommer seg ikke av. Anonymkode: 83c40...a68 Kroneksempel på mannens søster! Bitter, sint på alle rundt seg, elsker å bli bedt om hjelp (for så å si nei), elsker å haaura rundt seg, hard, følelsesløs, grenser er viktig, ingen barn eller voksne kan krysse det. Klem ok men lar seg ikke rive med. Altså, livet begynner ikke momentet barna er ute av redet. Livet er barn og det er ikke et hardt liv. Barna elsker bestemora si, de er åpne med henne, hun er en del av barnas liv. Bestefaren elsker å ta dem med på fotballbanen. Tenk det! De liker hverandres selskap. Mora mi har tenkt å reise senere i mars og ville faktisk ta med eldstemann. Tenk det! De setter ikke livet på vent pga et eller to barn i huset en eller annen helg! Så bitter du er! Virkelig, svigermora hjalp sin syke datter! Du er sjalu og bitter! Anonymkode: 557ff...3c4
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #23 Skrevet 10. mars 2019 7 minutter siden, Anonym bruker skrev: Kroneksempel på mannens søster! Bitter, sint på alle rundt seg, elsker å bli bedt om hjelp (for så å si nei), elsker å haaura rundt seg, hard, følelsesløs, grenser er viktig, ingen barn eller voksne kan krysse det. Klem ok men lar seg ikke rive med. Altså, livet begynner ikke momentet barna er ute av redet. Livet er barn og det er ikke et hardt liv. Barna elsker bestemora si, de er åpne med henne, hun er en del av barnas liv. Bestefaren elsker å ta dem med på fotballbanen. Tenk det! De liker hverandres selskap. Mora mi har tenkt å reise senere i mars og ville faktisk ta med eldstemann. Tenk det! De setter ikke livet på vent pga et eller to barn i huset en eller annen helg! Så bitter du er! Virkelig, svigermora hjalp sin syke datter! Du er sjalu og bitter! Anonymkode: 557ff...3c4 Svigerforeldre er etter 10 år fremdeles dypt inne i sin datters forelderskap, ekteskap og økonomi. De har, de siste 10 år ikke feiret en eneste jul med oss, fordi svigerinne og hennes barn må prioriteres. De er deltidsforeldre for sine barnebarn. De få gangene vi har planlagt noe med dem, kan du banne på at svigerinne får et akutt problem som gjør at de må igjen avlyse med oss. Barna våre har vært på overnatting hos sine besteforeldre en håndfull ganger...på 10 år. De spør hvorfor besteforeldrene alltid er sammen med sine andre barnebarn, for det kommer frem under felles familiesamlinger. Jeg synes det er flott at vi kan stille opp for hverandre i en familie, men ikke for en hver pris. Noen ganger ligger hjelpen i å sette grenser og bidra til at folk mestrer hverdagen sin selv, Særlig ved psykiske lidelser som typisk ikke går over på kortere tid. Jeg er sint på situasjonen min manns familie står i og jeg er bitter for at mine barna barndom har vært preget av så lite kontakt med dine besteforeldre. Jeg er også sint for at det er satt så lite grenser for rovdriften min svigerinne har bedrevet på dine foreldre og jeg er lei meg på min manns vegne. Jeg lurer også på om du virkelig Mener at det er greit at en person får dominere storfamilien på den måten jeg beskriver over lang tid? Mener du virkelig at mine barn skal ta måtte ta til takke med situasjonen slik den er og at det er greit? I min svigerfamilie er min svigerinnen psykiske sykdom svært tilsvarende det å ha en narkoman i familien. Hvordan mener du man skal forholde seg til press av typen "hvis dere ikke henter ungene i barnehagen blir de ikke hentet og jeg vet ikke hva jeg gjør for jeg klarer ikke mer", eller "om dere ikke gir oss 500 kr har vi ikke mat til barna våre". Det er nivået av utpressing min svigerinne har bedrevet på sine foreldre i mer enn et tiår. Mener du virkelig at hjelpen ligger i å stille opp? Anonymkode: 83c40...a68
Anonym bruker Skrevet 10. mars 2019 #24 Skrevet 10. mars 2019 Jeg forventer ingenting av verken min eller mannens familie. Men er sjeleglad og takknemlig når dem sier ja di gangene jeg spør om hjelp. At dem sier ja når jeg spør om en pause At dem sier ja til å la meg puste innimellom. Svigers hjelper sjeldent. Dem kommer på besøk kanskje 1 x i mnd, der dem later som om dem er verdens beste, men spør jeg om hjelp sier dem alltid at det ikke passer. Jeg er ikke sur på dem for det, men tenker at det er flott dem hvertfall kommer på besøk innimellom. For da kan jeg slappe av mens dem leker med ungene. Min manns søsken har nok med studier og egne barn, så dem spør jeg aldri. Min familie er mye mer på, for dem skjønner at jeg er i en krise. Jeg takker dem veldig. Uten min søster ville jeg ikke klart meg. Men det er ingen selvfølge. Det er ingen selvfølge heller at barna skal ville være hos andre i familien, og ser godt på barna hvem dem føler seg hjemme hos. Min mann har kreft, og er veldig syk. Barna er begge under 5. Anonymkode: 60597...1e1
Anonym bruker Skrevet 11. mars 2019 #25 Skrevet 11. mars 2019 8 timer siden, Anonym bruker skrev: Svigerforeldre er etter 10 år fremdeles dypt inne i sin datters forelderskap, ekteskap og økonomi. De har, de siste 10 år ikke feiret en eneste jul med oss, fordi svigerinne og hennes barn må prioriteres. De er deltidsforeldre for sine barnebarn. De få gangene vi har planlagt noe med dem, kan du banne på at svigerinne får et akutt problem som gjør at de må igjen avlyse med oss. Barna våre har vært på overnatting hos sine besteforeldre en håndfull ganger...på 10 år. De spør hvorfor besteforeldrene alltid er sammen med sine andre barnebarn, for det kommer frem under felles familiesamlinger. Jeg synes det er flott at vi kan stille opp for hverandre i en familie, men ikke for en hver pris. Noen ganger ligger hjelpen i å sette grenser og bidra til at folk mestrer hverdagen sin selv, Særlig ved psykiske lidelser som typisk ikke går over på kortere tid. Jeg er sint på situasjonen min manns familie står i og jeg er bitter for at mine barna barndom har vært preget av så lite kontakt med dine besteforeldre. Jeg er også sint for at det er satt så lite grenser for rovdriften min svigerinne har bedrevet på dine foreldre og jeg er lei meg på min manns vegne. Jeg lurer også på om du virkelig Mener at det er greit at en person får dominere storfamilien på den måten jeg beskriver over lang tid? Mener du virkelig at mine barn skal ta måtte ta til takke med situasjonen slik den er og at det er greit? I min svigerfamilie er min svigerinnen psykiske sykdom svært tilsvarende det å ha en narkoman i familien. Hvordan mener du man skal forholde seg til press av typen "hvis dere ikke henter ungene i barnehagen blir de ikke hentet og jeg vet ikke hva jeg gjør for jeg klarer ikke mer", eller "om dere ikke gir oss 500 kr har vi ikke mat til barna våre". Det er nivået av utpressing min svigerinne har bedrevet på sine foreldre i mer enn et tiår. Mener du virkelig at hjelpen ligger i å stille opp? Anonymkode: 83c40...a68 Det du beskriver, kan sies om mine svigerforeldre og de har ikke en psykisk syk datter. Likevel er hun bitter på alt og alle og alltid hamstrer alt av goder fra sine foreldre. Sånn gjør manipulatorer og de fleste familier har en slik en. Enhver sykdom krever mye av familien. Mine barn har aldri overnattet hos foreldre til deres faren. De har aldri vært alene sammen med dem og eldstemann er 9år. Likevel er jeg ikke bitter. De er sånne folk som vil ikke gjøre noen ting for andre, selv ikke for sine barn. Det er trist at mine barn har besteforeldre men ikke har relasjon til dem. Mine foreldre har like mye åpent dør til mine barn som til min brors barn. Det er ikke sånn at jeg utnytter dem. De ønsker å hjelpe til, tilbringe tid med barnebarna. De reiser også, finner på andre ting. De er rett og slett folk som elsker å ha liv og røre rundt seg, noe å gjøre. Det er jeg takknemlig for og ser frem til å videreføre dette videre til mine barnebarn. Anonymkode: 557ff...3c4
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå