Jeg kunne blitt så mye mer. Av og til blir jeg bitter...

[Anonym bruker]

Jeg opplevde en del traumer i barndommen. Disse gjorde at jeg ikke tedde meg helt som alle andre barn. Jeg var ikke like moden for alderen fordi heg tviholdt på å være barn av samme årsak og jeg ble derfor fryst ut av de på min alder. 

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg voksen med et smell. Jeg gikk rett fra lite barn til voksen og hadde ikke de samme interessene som de andre. Jeg ble fryst ut. 

Da jeg begynte på videregående begynte traumene å innhente meg og jeg ble barnslig igjen og slet meg gjennom 2 år uten at jeg så resultater. Jeg leste og pugget og jeg klarte ikke å oppnå samme resultat som jeg visste jeg kunne. Jeg klarte ikke fokusere og konsentrere meg om en ting av gangen. Jeg orket ikke mer og forsøkte å ta mitt eget liv. Det var vel egentlig mer et rop om hjelp enn et ekte forsøk, og jeg ble tvangsinnlagt. Innleggelsen varte ikke lenge og jeg «slapp ut» til verden igjen. Ingen oppfølging, ikke noe støtteapparat. Jeg var ute på egenhånd.

Jeg utagerte mye og tok mange dårlige valg. Så var det mamma sin tur til å fryse meg ut ved å levere meg til barnevernet og plassere meg i et fosterhjem. Her bodde jeg til jeg ble 18. Det var et dårlig hjem. Ingen middager. Det eneste som var av mat var pølser og pølsebrød og det var det vi spiste. Jeg klaget og fikk flytte så snart jeg ble 18. De skulle følge meg opp til jeg ble 20, men oppfølgingen uteble. Jeg klarte meg jo så fint. 

Jeg tok på en maske. Jeg sluttet å føle og følte ingenting. Ikke glede, ikke sorg, ikke forelskelse. Hver gang jeg tillot meg å føle kom alle flashback, så jeg stengte heller alt og alle ute. 

Jeg jobbet og jobbet og tjente penger. Jeg var sliten, men trodde det var sånn livet skulle være. Jobbe så man kunne få råd til å kjøpe det man ville ha. 

Jeg utdannet meg ikke mer. Jeg var ute i livet på egenhånd og måtte tjene til livets opphold. Forholdet til familien hadde jeg ødelagt. Jeg tok aldri kontakt med de. De kontaktet aldri meg. 

Etterhvert fikk jeg tatt noe mer utdannelse ved siden av jobb, og jeg har en helt ok jobb i dag, men jeg VET at om det ikke var for dette traumet, så hadde jeg hatt en master. Jeg siktet mot master fra jeg var 5 år. Nå er det feil tid for utdannelse og karakterene jeg fikk vil ikke kunne gi meg plass der jeg vil. Jeg må starte på nytt med alt om jeg skal få det til og jeg vil være over 50 når det endelig er på plass. 

Jeg har slått meg til ro med at det var sånn det ble, men av og til er jeg bitter. Jeg kunne vært så mye mer og hatt så mye mer om jeg bare slapp de opplevelsene jeg hadde. 

Fler som har følt det sånn til tider?

Anonymkode: 1d465...4c4

[Anonym bruker]

Jo, men jeg ser at det ikke hjelper å være det så jeg tok heller meg selv i nakken og gjorde noe med det. 

... Flyttet ut og klarte meg selv med to jobber og ungdomsskole/VGs fra jeg var 14,5år. Hadde traumer. Hadde angst, som jeg fortsatt har. Familien (mine foreldre) er ikke til å lene seg på. 

Tok ferdig VGS og læretid. Fikk egen familie. Ryddet opp i hodet med psykolog. Sparte opp og tok videre utdanning privat (BI), hoppet i det og søkte meg til toppen. Sitter nå i lederstilling som dronningen på haugen, og beviste for meg selv og barna mine at man kan hvis man vil det nok. (fuck fortiden) 

Anonymkode: ef1f2...faa

[Anonym bruker]

Har du skrevet om dette tidligere? Veldig likt et tidligere innlegg. Uansett, se om du kan få hjelp til å bearbeide det du har opplevd, for den bitterheten din ødelegger bare for deg selv.

En master trenger ikke nødvendigvis gjøre det lykkeligere. Men om du virkelig ønsker deg en bestemt utdannelse, ta den, eller se på noe innen samme som tar kortere tid. Du har jo fremdeles mange år igjen i yrkeslivet, bruk dem på noe du liker å gjøre.

Jeg har ikke opplevd akkurat det du har, men likevel såpass at det ga meg en god del problemer etter oppveksten. Så har det ene etter det andre skjedd meg, bl.a. med uforskyldte ulykker og sykdom. Jeg begynte å kjenne på bitterhet, men bestemte meg da for at det ikke skader andre enn meg selv. Jeg kan innimellom føle på en sorg over at ingenting er blitt som jeg ønsket, men jeg aksepterer det, og forsøker å gjøre det beste ut av det. Men bitterhet velger jeg bort, for den spiser meg opp innenfra. Skulle jeg ønske ting var anderledes, absolutt, men dette ble nå en gang livet mitt. Ikke kan jeg endre at andre hadde så store problemer at det skadet meg, ikke kan jeg endre på det som var ulykker, og ikke kunne jeg gjort noe for å unngå de sykdommene jeg har fått. Jeg har riktignok tatt utdannelse som jeg ønsket innimellom, men bortsett fra det har jeg ingenting.

Se om det er noe du kan gjøre for å ta utdanning. Jeg kjenner til og med pensjonister som tar fag på universitetet Kanskje det kan åpne seg nye muligheter selv bare med noen fag, selv om du ev. ikke tar hele utdanningen.

Anonymkode: d9c63...1a5

[Anonym bruker]

Jeg er bare bitter av og til altså. Jeg er det ikke hele tiden. Har ikke skrevet om dette før. 

Jeg har tatt noe utdanning, men privat er det for dyrt og offentlig har jeg for dårlige karakterer. 

Jeg har jobbet meg gjennom traumene og bearbeidet en masse. Men av og til dukker bitterheten opp. Spesielt når det nærmer seg ferie og jeg ser at jeg ikke har klart å spare nok i år heller...

Anonymkode: 1d465...4c4

[Anonym bruker]

Veien blir til mens man går, og det er vel få som ender opp akkurat der de trodde når de var ungdommer?

Du endte med en litt annen utdannelse og en litt annen jobb, men du har klart deg greit tross en dårlig start. Synes heller du skal være stolt enn bitter.

Anonymkode: a7ab7...f3a

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp i utlandet og skolegang (dvs vgs og universitet) kostet en god del penger. Jeg drømte om å bli lege. Vi hadde nok råd men foreldrene mine prioriterte andre ting.

Nå er jeg bosatt i Norge og jeg har ok jobb med yrkesfaglige utdanningen jeg tok, men jeg bærer nag på mine foreldre og systemet som sørget for at jeg ikke kunne følge drømmen min.

Må si at denne bitterheten er bare ødeleggende og bortkastet tid og den eneste som lider er meg selv. Skift fokus!

Anonymkode: c8cfb...914

[Anonym bruker]

Av forskjellige årsaker er det mange ting i mitt liv som aldri ble det som kunne blitt, blant annet utdanning. Jeg er bitter til tider. Dette fordi jeg vet at ting kunne vært så mye annerledes hvis jeg hadde hatt et annet utgangspunkt i livet. Men jeg prøver å tenke på det som jeg preker til mine egne barn: Dette er loddet man fikk i livet. Det ble sånn, man får ikke gjort noe med det og man må bare gjøre det beste ut av det man har. Det er bare å bite tenna sammen og prøve å gjøre det beste ut av dagen man har i dag.

De gangene jeg tenker over det og kjenner følelsen av bitterhet, så prøver jeg å se på alt jeg tross alt har fått til. Jeg har en utdannelse, jeg har en jobb (selv om jeg ikke liker den, så tjener jeg mine egne penger!), jeg har tak over hodet og nok penger til at vi klarer oss helt fint, og ikke minst har jeg en mann og fantastiske barn som JEG kan gi de mulighetene jeg selv aldri fikk. Når jeg ser på mine barn og hvilke fine personer de er, så VET jeg har jeg tross alt har gjort noe riktig her i livet. 

Anonymkode: c2e08...285

[Anonym bruker]

Skjønnar at du er bitter. Men det går desverre mest utover deg sjølv, så viss du held på bitterheta har jo traume frå barndomen tatt frå deg endå meir. Det kan ein jo sjølvsagt òg bli bitter for. Men det beste er vel å prøve å la vere. Og ja, det er urettferdig, og det er synd i deg som føler at du ikkje har fått oppnå potensialet ditt.

Det føler igrunn eg og, men det er kun min eigen feil, og eg tenkjer som så at det får eg berre leve med. Og det kan ikkje samanliknast med din situasjon sjølvsagt. 

Anonymkode: f26af...3a2