Fomk som lever med dukker, som om de skulle være barna deres.

[Anonym bruker]

Leste nettopp en artikkel om dette. (vil ikke minke til artikkelen for jeg vil ikke henge ut/ tråkke noen på tærne). Men jeg strever slik med å forstå dette.

I artikkelen hadde lege og psykiater sagt at viss det å leve med dukkene (to dukker som lignet småbarn, 1 og 3 år el likn) som barn kunne hjelpe mot sorgen over å ikke få felles barn (mor hadde en datter på 20 år) skulle de bare holde på. 

Jeg syns dette virker sykt, å mate og trille dukker. Legge dem hver kveld, lese godnatt historier for dem? 

Men så tenker jeg, det plager jo ingen? At jeg reagerer på dette sier kanskje mer om mine fordommer mot anderledeshet? Jeg er ellers en tolerant person. 

Foreldrene sier de har like mye kjærleighet for dukkene (kaller dem barna sine) som for den levende voksne datteren. Det kan vel ikke vere bra for denne datteren? 

Hva tenker dere om dette? Viss de kan hjelpe dem, slik at de fungeree normalt og takler livet på denne måten, så skader de i gen. Hvorfor reagerer jeg så mye på dette tro? 

Anonymkode: 15d06...107

[Anonym bruker]

Jeg leste også samme sak, og jeg er nok der du er, jeg forstår det ikke. Altså, jeg kan isolert sett forstå behovet for å ta seg av et barn, at det savnet kan bli overveldende osv. Men jeg stusser også veldig på det lege/psykiater har sagt. Nei, de skader selvfølgelig ingen, men de får jo ikke hjelp til å ta innover seg virkeligheten, at de ikke får barn. De skaper jo en boble og unngår å bearbeide følelsene sine? Den ene sa at hvis de begynte å behandle dukkene fullt og helt som virkelige barn, da kunne de legge personen inn på psykiatrisk... Og likevel, de gjør alt andre foreldre gjør med barna, morgenstell, "mating", klær, trilleturer... de skaffer barnevakt når de skal bort og ikke kan ta med dukkene, for de takler ikke at de er alene hjemme, og at dukkene elskes akkurat like høyt som det ene levende barnet, de er nesten fornærmet fordi de ikke får ha med seg barna til enkelte. Da tenker jeg at man for lenge siden har bikket over til å behandle dukkene som virkelige barn.

Som deg bruker jeg normalt være veldig tolerant, men jeg føler det er veldig feil av fagpersoner å støtte dette, da det jo er en form for virkelighetsflukt for å slippe å forholde seg til følelser som er ubehagelige.

Jeg har selv hatt x antall aborter og kommer heller aldri til å få barn. Nå er folk forskjellige, men jeg tror jeg hadde gjort vondt verre for meg selv om jeg hadde gått inn i en slik virkelighetsflukt og latt som om jeg hadde barn, som egentlig bare er dukker, og brukt så mye tid på dukkene som man ellers gjør med barn. Hadde jeg gjort det tror jeg aldri at jeg hadde kommet meg videre. Men kanskje folk bare er forskjellige. Selv om jeg kan ha stor forståelse for savnet som fører til at de gjør som de gjør, forstår jeg ikke at fagpersoner støtter en slik altomfattende virkelighetsflukt. Men, kanskje jeg bare er blitt intolerant...

Om det er psykologer her så hadde det jo vært interessant å høre hva flere fagpersoner mener om dette fenomenet. Det er jo tydeligvis ganske mange av dem også. Kanskje har det en misjon som jeg ikke forstår.

 

Anonymkode: d9776...f47

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ristet kraftig på hodet av "sånne folk", men leste også den artikkelen du skriver om. Jeg kan nok aldri forstå det, men etter hvert som jeg leste så virket det som om disse to klarte å se seg selv utenfra også. De var reflekterte over at dette var kun en periode i livet og at med årene ville nok dette med dukkene "gå over". Så vidt jeg husker var vel deres siste spontantabort i fjor, så sorgen over å aldri få felles barn er jo veldig fersk enda. Kanskje dette faktisk bare hjelper de over denne perioden. Og de gjør jo ikke noe galt mot noen! Som jeg forsto moren hadde hun det kanskje litt vanskelig på alene dagtid..? Da er det jo en bra ting at dukkene kan hjelpe henne. Datteren hadde jo også akseptert dette og sa at det brydde henne ikke for det var deres sak. Foreldrene var jo også klare på at den dagen det eventuelt kom barnebarn så ville dukkene bli pakket bort med en gang da barnebarn ville bli mye viktigere for dem. Så de ser jo ikke på dukkene som "virkelige barn", det forsto de jo selv. 

Nei, jeg syns det er merkelig, men jeg kunne aldri ledd og pekt på noen av den grunn. Jeg syns også han ene eksperten i artikkelen sa det godt når han forklarte at de fleste reagerte sterkere pga dette på grunn av at dukkene så ut som barn og gir oss sterkere assosiasjoner. Det blir likevel bare litt for.. rart for meg. Som om man har vansker med å håndtere følelsene sine? Ville ikke feks en katt vært bedre (ikke at det kan erstatte et barn, men man kan finne mye omsorg, trøst og kjærlighet til en katt). 

Og så tror jeg nok man reagerer ekstra på at dette er noe de er åpen om offentlig og ikke bare noe de gjør innenfor husets fire vegger. 

Anonymkode: 280ce...121

[Anonym bruker]

Jeg leste også den. 

Jeg forstår det ikke, men så forstår jeg heller ikke folk som har bil eller ski (og mye annet) som hobby. 

Hvis dette gjør livet levelig så skader det jo ingen. 

Anonymkode: 14126...8c0

[Anonym bruker]

Jeg leste også artikkelen. Og jeg forstår det ikke. Én ting er å ha en dukke i huset, men å ta den med ut på trilletur, ut på kjøpesentre, snakke til dem og behandle dem som barn? Dessuten har de kjøpt vogn, seng, bleier, utstyr, leker osv. De har til og med dukkene i autostol i bilen. Hun sier til og med i artikkelen at hun elsker dukkene like høyt som sitt fysiske barn. 

For meg, er ikke dette å bearbeide sorg. Det er å gjemme sorgen i et psykisk problem, og fôre problemet. 

Men, og ja det er sikkert stygt å si, men når man ser bilder av dem, så tenker man ikke at dette er mennesker som har livet på stell. 

Anonymkode: 410af...77a

[Anonym bruker]

Ville tro det er sunnere å få seg noen små kattunger å øse kjærligheten utover isteden. 

Anonymkode: 277ae...7f1

[Anonym bruker]

Det jeg har problemer med her er at de elsker to plastgjenstander like høyt som sin levende datter. Det er helt ufattelig for meg. Jeg er enig med at dette kan hindre bearbeidelse av sorg. Det demper symptomene, men hindrer kanskje dem i å akseptere at de faktisk er ufrivillig barnløse. De skader jo trolig ingen, det er sant nok. 

Anonymkode: 27424...239

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg har problemer med her er at de elsker to plastgjenstander like høyt som sin levende datter. Det er helt ufattelig for meg. Jeg er enig med at dette kan hindre bearbeidelse av sorg. Det demper symptomene, men hindrer kanskje dem i å akseptere at de faktisk er ufrivillig barnløse. De skader jo trolig ingen, det er sant nok. 

Anonymkode: 27424...239

Jeg er helt sikker på at de ikke faktisk elsker disse dukkene like høyt som et levende menneske. Jeg har også hørt folk si at de elsker dyrene sine like høyt som barna. En av disse personene har jeg sett miste en hund, og jeg har sett ham da han fikk beskjed om at et av barna var i livsfare etter en ulykke. Da han mistet hunden, gråt han en hel kveld og var skikkelig nedfor i flere dager. Da telefonen om barnet kom, ble han helt hvit, skalv og hyperventilerte. Han snakket usammenhengende og var nesten ikke mulig å komme i kontakt med på vei til sykehuset. Han var sikkert veldig glad i hunden, men følelsene var ikke de samme som for barnet. Noen ganger kan det nok være vanskelig å skille mellom følelser når alle er sterke, men det er likevel forskjell.

Anonymkode: ba689...8d7

[Anonym bruker]

Jeg har også lest artikkelen. Og det er da vitterlig ikke noe problem. Som du sa, det skader ingen. Dette er ikke annerledes enn de som synes hunder eller katter er babyene og barna deres, og de ( damene) finnes det mange av. 

Dessuten sier denne dukkedamen noe om at den dagen hun får barnebarn kommer dukkene til å havne mer på hylla.

 

Anonymkode: 03a29...cb6

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg har problemer med her er at de elsker to plastgjenstander like høyt som sin levende datter. Det er helt ufattelig for meg. Jeg er enig med at dette kan hindre bearbeidelse av sorg. Det demper symptomene, men hindrer kanskje dem i å akseptere at de faktisk er ufrivillig barnløse. De skader jo trolig ingen, det er sant nok. 

Anonymkode: 27424...239

Det var det med at de elsker dukken like høyt som den levande datteren jeg reagerer mest på. Selv om hun sier hun aksepterer og godtar "småsøstrene" så kan det umulig være bra for et menneske å høre at foreldrene dine elsker plastdokker like høyt som de elsker deg. 

Anonymkode: 15d06...107

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har også lest artikkelen. Og det er da vitterlig ikke noe problem. Som du sa, det skader ingen. Dette er ikke annerledes enn de som synes hunder eller katter er babyene og barna deres, og de ( damene) finnes det mange av. 

Dessuten sier denne dukkedamen noe om at den dagen hun får barnebarn kommer dukkene til å havne mer på hylla.

 

Anonymkode: 03a29...cb6

Ja, håper hun klarer det! Legge bort dukken altså. Jeg er jo i utgansgspunktet enig med deg, men det er det med at de elsker dokkene like høyt som datteren. Det virker ikke sunt. 

Anonymkode: 15d06...107

[Anonym bruker]

Har lyst til å lese dette. Hint?

Anonymkode: 8425c...1ba

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har lyst til å lese dette. Hint?

Anonymkode: 8425c...1ba

https://www.nrk.no/ostfold/xl/et-dokkehjem-1.14447650

 

Anonymkode: 410af...77a

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor reagerer jeg så mye på dette tro? 

Anonymkode: 15d06...107

Fordi det er sykt, skrudd og avstumpet, antar jeg. Å investere like mye følelser i døde ting som andre investerer i sitt eget kjøtt og blod; det indikerer vel at dybden i deres følelser er ganske mager.

Anonymkode: c78f5...af6

[prekæs]

Fatter ikke nyhetsverdien av dette i det hele tatt. Mener en seriøs presse skal beskytte slike mennesker mot seg selv. 

[Anonym bruker]

Hadde vært interessant å være i barselgruppe med dem 🤔 

 

Jeg forstår det ikke selv, men så lenge det ikke skader noen - så er det jo fint de har funnet noe som fungerer. Men om det bidrar til å lette sorgen eller å holde det gående, vet jeg ikke.. 

Må være letttjente penger å være barnevakten deres da! 

Anonymkode: ecd59...0d5

[Admin]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Ann Christin, admin

[Anonym bruker]

Min mor elsker katten sin høyere enn meg, så litt det samme egentlig. 

Anonymkode: 20524...724