Gå til innhold

Mamma døde for 5 måneder siden..


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

...etter å hatt kreft i noen uker.

Vi har det bra, men jeg savner henne så intenst og klarer fortsatt ikke å forsone meg med at jeg aldri mer skal se henne, klemme på henne, ringe henne for råd, tips eller bare prate om intet.

Min mamma. Synes det er vanskelig å prate med folk om det. Etter bisettelsen er folk ferdig med dette...men jeg som nærmeste pårørende på leve videre med savnet. Jeg synes det er tungt selv om jeg utad sikkert virker fornøyd, hverdagen går som normalt osv.

Men savnet er intenst, innimellom fysisk vondt. Gråter ofte for meg selv. Bare lyst å ringe henne...min mamma😢❤️

Anonymkode: ab2bc...5ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Huff, skjønnar deg godt. Mi mamma lever i beste velgåande, men om eg hadde mista henne hadde det gått mykje meir enn 5 mnd før eg slutta å sakne henne intenst!! Det er naturleg, trur ikkje du skal vere redd for å snakke om desse kjenslene med folk, det kan kanskje gjere dei litt lettare å bære.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakker med et par venninner. Hun ene mistet moren sin for mange år siden og hun andre mistet faren sin for 3 år siden. De forstår. Jeg blir fortalt at sorgen blekner med tiden, men savnet vil være der i varierende grad resten av livet. 

På de 5 månedene som har gått har begge barna hatt bursdag, det har vært advent og jul uten mamma og da barnas mormor. Smertefullt. Kunne ønske det fantes et telefonnummer til henne så jeg hvertfall kunne pratet med henne😢

Anonymkode: ab2bc...5ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Min pappa døde av kreft for 4 mnd, og jeg har det helt på samme måte som deg. Fortsatt kan jeg tenke at "oi, det må jeg ringe og fortelle pappa om", eller at det er noe jeg trenger hjelp til som hadde vært naturlig å spørre han om. Sånne ting, og det tror jeg er helt vanlig. Men jeg tenker at selv om det er trist, så er det også litt fint når de tankene kommer, fordi da tenker jeg at det er et tegn på hvor mye han betydde for meg og hvor mye jeg satt pris på han.  

Jeg har litt for mye erfaring i sorgens verden, jeg mistet et barn for 5 år siden. Det blir lettere å håndtere etter hvert, tiden leger ikke alle sår men den gjør det lettere å bære, selv om det kan være tøft til tider. 

Sender deg en stor klem💗

 

Anonymkode: 4ad4d...e3c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå begynte jeg å gråte! Mistet min bestemor for 4 mnd siden til kreft. Vi hadde "mistet henne" før den tid fordi vi alle så hvor hen det bar... bare ikke hun selv. Hun skulle overleve, hun. Men vi rundt visste at det bare var et spørsmål om tid. Min bestemor var alt for meg. Hun var mer enn mamma noensinne har vært. Hun omtalte meg som datteren sin, fordi jeg praktisk talt er vokst opp hos henne. Det er så ufattelig vondt! Jeg savner henne hver eneste dag. Det går ikke en time uten at hun streifer tankene mine. Alle andre er jo ferdig å sørge, hennes egne barn inkludert. Men ikke jeg. Jeg kommer aldri til å bli ferdig... Hun er for alltid i mitt hjerte, og der tenker jeg hun skal få lov til å være til den dagen jeg selv ikke er mer...

Anonymkode: a3195...2cb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er drygt fire måneder siden far døde. Han var gammel og mett av dage. Likevel kjenner jeg jo på savnet, og at det er mye jeg skulle ha spurt han om. Sorg kan jeg ikke si jeg føler, men et savn. I femti år fikk jeg ha ham i livet mitt, og det må være bra for en som selv er attpåklatt. 

Anonymkode: 4ab73...139

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Savnet vil alltid være der. Mamma døde for snart et år siden, og det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på henne. Savnet etter henne vil nok være der resten av livet mitt.

Men jeg prøver å fokusere på det hun ga, alt hun var og alt det fine jeg sitter igjen med takket være henne. På det jeg kan gjøre noe med, og dr jeg kan gjøre noe for- de som lever. Og huske på hva hun ville ønsket for meg- et godt liv.

Klem til deg ❤️

Endret av LillaGorilla♥♥
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mistet mamma når jeg var gravid for 8 år siden. Kan fortsatt begynne å gråte.. det kommer nok aldri til å gå helt over. Jeg savner alt ved henne, og ingen kan noensinne erstatte mammaen min. Er veldig glad for at jeg var gravid, selvom det gjorde det mye tøffere. For da fikk jeg det mor + datter forholdet tilbake i en annen form. 

Men det har vært ganske hardt. Hardt å slette nummeret hennes fra mobilen min.. hardt at hun ikke får se barnebarna sine. Hardt å ikke ha henne å ringe til, for det vare bare hun jeg følte jeg kunne ringe til om hva som helst. 

Kondolerer så utrolig mye ❤️❤️❤️ Sender deg en stor klem. Å miste mammaen sin er så tøft. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mormoren min døde i 1998. Savner henne av og til. Mamma savner henne ofte. Selv om det er mange år siden, så er savner der likevel. Sorgen er nok over, men savnet stopper aldri. 

Anonymkode: 3d30e...c55

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Moren min har vært død i 18 år. Hun møtte aldri min mann eller noen av mine barn. Det er leit, men jeg har akseptert det fullt ut. 

Fem måneder er ingenting i denne sammenhengen, sorgen står på for fullt. Du må bare gi deg selv tid, omsorg og god egenpleie. 

Det blir fjernere, lettere og mindre vondt med tiden. Jeg er ikke religiøs, men liker å se for meg vi kanskje skal møtes igjen et sted, en dag. 

Anonymkode: 2c341...89c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mammaen min døde også for 5måneder siden. Jeg ringte telefonen hennes seinest for 2 dager siden. Denne helga er jeg alene hjemme med barna for første gang på 2år og alt jeg vil er å ringe henne for prate og for at hun skal hjelpe meg med frykten min. Jeg savner henne så intenst at det gjør ulidelig vondt. Hun døde helt plutselig, bare litt over 60år gammel. Min nærmeste støttespiller og den eneste jeg kunne snakke om alt med..  💔

Anonymkode: 88716...200

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer. :(

Jeg mistet min bestemor for 4 år siden. Sorgen var sort og bunnløs. Min bestemor var den som alltid var der for meg i oppveksten, min mor og far gikk hver til sitt og fikk egne liv,men bestemor og bestefar var alltid hjemme og hadde middagen og et trøstende fang klar. Jeg elsket min bestemor. VERDENS beste og snilleste dame. :)

Jeg gråt hver dag i et års tid. Sorgen over å miste "den eneste i verden som virkelig kjente deg fra barnsben av" var tøff. Etter hvert gav gråten seg , men det var fortsatt vondt å tenke på henne. Noe jeg gjorde daglig i laaaaaaang tid. Jeg trodde ikke på alle som sa at det går over, det blir bedre med tiden osv... DE visste jo ikke hvor trist jeg var, ikke sant? ;)

Plutselig en dag smilte jeg over et minne av bestemor. Ikke sorg, men glede over et mentalt bilde jeg fikk av henne når hun stod på verandaen sin og vinket meg avgårde. Det gjorde hun ALLTID! ( nå gråter jeg visst litt igjen da... ;);) ) Jeg begynte å huske henne sånn hun var før hun ble syk og døende. Og det er jo DET som var bestemor. Ikke den triste tiden før hun døde.

I en periode ble det en slags sorg i seg selv. Det var trist å innse at jeg ikke lengre tenkte på bestemor hver dag og jeg felte noen tårer pga det. 

Nå gråter jeg en sjelden gang når jeg tenker på et spesielt minne. (som det over her med den verandaen) Men det er ikke en bunnløs og hulkende gråt, men en tåre eller ti som liksom bare kommer og går igjen like fort. De er egentlig gode, de minner meg på den gode tilden og hvor heldig jeg har vært som har hatt en sånn person som elsket meg. :)

Tårene og klumpen i magen din VIL avta etter hvert. Kanksje kan du som jeg klare å smile over minnet etter en kjær person med tiden. Jeg tror det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...