3 åring som protesterer på ALT, hva gjør dere?

[Anonym bruker]

Hver eneste dag er en diskusjon om hva vi skal og hva han ikke vil. Han skal ikke være med om vi skal ut av huset, skal ikke sitte ved bordet, skal ikke spise middag, skal ikke dusje/bade/vaske seg, ikke pusse tenner osv osv. Nå har han begynt med at han heller ikke skal stå opp om morningen for å dra i barnehagen. Jeg holder på å bli sprø av den evige «jeg vil ikke/jeg skal ikke!» på absolutt alt. Føler jeg har forsøkt alt av metoder men han hyler til han brekker seg og gir seg ikke uansett hva.

Nå har han vært syk en periode og blitt enda værre enn noen gang. Jeg kommer ikke på en eneste ting han ikke protesterer mot i løpet av en dag 😳

Jeg synes bare det er trist at alt blir en kamp og at han er lei seg og vi er frustrerte. Hva gjør dere for å komme dere ut av disse eviglange «jeg vil ikke» periodene? 

Anonymkode: 90df7...1d3

[Anonym bruker]

Det er en periode. Min er ferdig med den nå. Takk og lov. 

Anonymkode: 1a997...bf9

[Superdolly]

Mine har heldigvis aldri vært så ekstreme som din. Jeg kjørte konsekvent på to valg, der de kunne få velge:

"Vil du ha den blå buksa, eller den røde?"

"Vil du ha ost på brødskiva di, eller leverpostei?"

I situasjoner der de ikke kunne få velge, passet jeg nøye på å ikke gi dem noe valg. Hvis man formulerer en beskjed som et spørsmål (slik vi er ofte er opplært til fordi det høres mer høflig ut) oppfatter ungene at de har et valg og da velger de. De velger gjerne "feil" også, sett med voksne øyne.

"Kan du gå på badet nå?" (Beskjeden betyr gå på badet nå, men ungen hører spørsmålet og svarer nei!) Gi en beskjed, ikke spør. Si for eksempel:

"Nå går vi på badet."

Noen unger trenger forutsigbarhet og mulighet til å planlegge litt. Et av mine barn var slik. Det løste jeg greit ved å si fra noen minutter før:

"Om fem minutter skal vi gå på badet." (Greit, treåringer kan ikke klokka, men de forstår dette likevel er min erfaring.)

Pass også på at du har øyekontakt med barnet, og sikre deg at du har barnets oppmerksomhet. Fremstå som rolig og vennlig, og vis med hele deg at du forventer at barnet gjør som det får beskjed om. Tell sakte til ti inni deg etter at du har gitt beskjeden. Noen barn trenger lenger tid enn andre på å reagere og sette i gang. Gi dem den tida.

Dette er ikke noen mirakelkur, og det er hardt arbeid fordi du må tenke veldig mye på hvordan du selv framstår, men hvis du får til å gi gode beskjeder så kan du minimere trass og krangling ganske mye. Barnet føler at det får litt innflytelse på egen hverdag, at det blir hørt og sett og forstått.

[Oktavia]

3 minutter siden, Superdolly skrev:

Mine har heldigvis aldri vært så ekstreme som din. Jeg kjørte konsekvent på to valg, der de kunne få velge:

"Vil du ha den blå buksa, eller den røde?"

"Vil du ha ost på brødskiva di, eller leverpostei?"

I situasjoner der de ikke kunne få velge, passet jeg nøye på å ikke gi dem noe valg. Hvis man formulerer en beskjed som et spørsmål (slik vi er ofte er opplært til fordi det høres mer høflig ut) oppfatter ungene at de har et valg og da velger de. De velger gjerne "feil" også, sett med voksne øyne.

"Kan du gå på badet nå?" (Beskjeden betyr gå på badet nå, men ungen hører spørsmålet og svarer nei!) Gi en beskjed, ikke spør. Si for eksempel:

"Nå går vi på badet."

Noen unger trenger forutsigbarhet og mulighet til å planlegge litt. Et av mine barn var slik. Det løste jeg greit ved å si fra noen minutter før:

"Om fem minutter skal vi gå på badet." (Greit, treåringer kan ikke klokka, men de forstår dette likevel er min erfaring.)

Pass også på at du har øyekontakt med barnet, og sikre deg at du har barnets oppmerksomhet. Fremstå som rolig og vennlig, og vis med hele deg at du forventer at barnet gjør som det får beskjed om. Tell sakte til ti inni deg etter at du har gitt beskjeden. Noen barn trenger lenger tid enn andre på å reagere og sette i gang. Gi dem den tida.

Dette er ikke noen mirakelkur, og det er hardt arbeid fordi du må tenke veldig mye på hvordan du selv framstår, men hvis du får til å gi gode beskjeder så kan du minimere trass og krangling ganske mye. Barnet føler at det får litt innflytelse på egen hverdag, at det blir hørt og sett og forstått.

🙌👏🙌🙌👏Dette, og pust med magen! Det funker!

[Anonym bruker]

Vi hadde en sånn periode nylig. Å gi to valg er lurt.

I tillegg fikk han ofte velge småting. I dag får du velge om vi skal leke ute eller lage boller. Du må velge hvilken bok vi leser! 

Tror mye av frustrasjonen her kom av at han også ville bestemme litt. 

Hvis det ble for ille så tok vi time-out sammen med han på trappa. En slags omstart for situasjonen 

Anonymkode: 1b674...834

[Glitrerose]

Jeg har god erfaring med to ting: å forberede ungen på alt, og å gi valg. Jeg sier f. eks.: "når du har sett ferdig den episoden, så skal vi gå på badet og stelle deg. Du kan velge om du vil bade eller dusje i dag, og hvis du vil kan du få ta på tannkremen selv."

 

[Anonym bruker]

1 time siden, Superdolly skrev:

Mine har heldigvis aldri vært så ekstreme som din. Jeg kjørte konsekvent på to valg, der de kunne få velge:

"Vil du ha den blå buksa, eller den røde?"

"Vil du ha ost på brødskiva di, eller leverpostei?"

I situasjoner der de ikke kunne få velge, passet jeg nøye på å ikke gi dem noe valg. Hvis man formulerer en beskjed som et spørsmål (slik vi er ofte er opplært til fordi det høres mer høflig ut) oppfatter ungene at de har et valg og da velger de. De velger gjerne "feil" også, sett med voksne øyne.

"Kan du gå på badet nå?" (Beskjeden betyr gå på badet nå, men ungen hører spørsmålet og svarer nei!) Gi en beskjed, ikke spør. Si for eksempel:

"Nå går vi på badet."

Noen unger trenger forutsigbarhet og mulighet til å planlegge litt. Et av mine barn var slik. Det løste jeg greit ved å si fra noen minutter før:

"Om fem minutter skal vi gå på badet." (Greit, treåringer kan ikke klokka, men de forstår dette likevel er min erfaring.)

Pass også på at du har øyekontakt med barnet, og sikre deg at du har barnets oppmerksomhet. Fremstå som rolig og vennlig, og vis med hele deg at du forventer at barnet gjør som det får beskjed om. Tell sakte til ti inni deg etter at du har gitt beskjeden. Noen barn trenger lenger tid enn andre på å reagere og sette i gang. Gi dem den tida.

Dette er ikke noen mirakelkur, og det er hardt arbeid fordi du må tenke veldig mye på hvordan du selv framstår, men hvis du får til å gi gode beskjeder så kan du minimere trass og krangling ganske mye. Barnet føler at det får litt innflytelse på egen hverdag, at det blir hørt og sett og forstått.

Han er en sånn som trenger beskjed i forkant og forberedelser så det har vi alltid gjort. Og det har funket helt fint frem til de siste ukene. Men etter sykdom og sykehus er det gått helt over alle hauger på hva han ikke vil 😩

Vi gir stort sett 2 valg på alt, men han skal ikke ha noen av alternativene uansett søren. «Nå skal vi på badet. Vil du dusje selv eller bade?» Det er et kontant «Jeg vil ikke/jeg må ikke/nei!» på alle slike valg også. 

 

Må defintivt jobbe inni mitt eget hode hvordan jeg fremstår ja, for etter ukesvis med «jeg vil ikke» begynner tålmodigheten å bli tynnslitt 🤯

 

Takk for godt svar!! 🙏🏻

Anonymkode: 90df7...1d3

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hver eneste dag er en diskusjon om hva vi skal og hva han ikke vil. Han skal ikke være med om vi skal ut av huset, skal ikke sitte ved bordet, skal ikke spise middag, skal ikke dusje/bade/vaske seg, ikke pusse tenner osv osv. Nå har han begynt med at han heller ikke skal stå opp om morningen for å dra i barnehagen. Jeg holder på å bli sprø av den evige «jeg vil ikke/jeg skal ikke!» på absolutt alt. Føler jeg har forsøkt alt av metoder men han hyler til han brekker seg og gir seg ikke uansett hva.

Nå har han vært syk en periode og blitt enda værre enn noen gang. Jeg kommer ikke på en eneste ting han ikke protesterer mot i løpet av en dag 😳

Jeg synes bare det er trist at alt blir en kamp og at han er lei seg og vi er frustrerte. Hva gjør dere for å komme dere ut av disse eviglange «jeg vil ikke» periodene? 

Anonymkode: 90df7...1d3

Dette er helt normalt. Det verste du kan gjøre er å bli "trassig" selv. Hadde barnet funnet seg i alt ville det derimot vært abnormalt. 

Gi barnet valg der det er mulig, eks "Vil du ta på deg sokkene eller buksa først?" (Bare et eksempel)

Er det ett valg som må tas, eks at det regner og barnet må ha støvler på går det an å si noe sånn som "noen ganger må de voksne bestemme. Hvordan tror det vil være å bli våt på beina?"

Jeg merker det hjelper å forklare enkelt og snakke i en rolig tone . 

Barnet er nå 4,5 år og har naturlig nok testet mye grenser 

Anonymkode: a5f2b...43f

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Glitrerose skrev:

Jeg har god erfaring med to ting: å forberede ungen på alt, og å gi valg. Jeg sier f. eks.: "når du har sett ferdig den episoden, så skal vi gå på badet og stelle deg. Du kan velge om du vil bade eller dusje i dag, og hvis du vil kan du få ta på tannkremen selv."

 

Forberedelse er viktig ja. Vi bruker eks å si "om 5 minutter skal du gå å pusse tennene"

Anonymkode: a5f2b...43f

[Glitrerose]

Det skal neimen ikke være enkelt!

Har dere prøvd å ha en "alvorsprat"? Er han mottakelig for det i en rolig situasjon? Sånn "du vet, noen ganger når vi skal gjøre noe så blir du litt sint. Kan du prøve å fortelle hva som gjør deg sint? Er det fordi du må gjøre ting du ikke har lyst til? Og da blir du sint og skuffet? Ja, det skjønner jeg godt, for en gang så skulle jeg dra på besøk til *navn på venninne*, men så virket ikke bilen, så jeg kunne ikke dra likevel, og da ble jeg SÅ LEI MEG! Jeg hadde lyst til å gråte! Men så sa pappa at jeg kunne dra neste dag og at han skulle reparere bilen, og da ble jeg glad igjen".

Da viser du at du forstår sinnet hans, for du har opplevd noe dumt selv (hvit løgn den historien). Også kommer du også med en løsning på problemet som fungerte for deg.

Har du lest "eventyret som kan stoppe trassanfall"? Google det og se om det kanskje kan funke? Jeg prøvde da min var 2 år, men da var han nok litt for liten. Nå tenker jeg å gjøre er nytt forsøk når han er større.

[Mostly Harmless]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi gir stort sett 2 valg på alt, men han skal ikke ha noen av alternativene uansett søren.

«Hvis du ikke vil velge (for eksempel) bukse, velger jeg for deg» pleier jeg å si da. Ofte vil han da velge likevel, eller han protesterer på det jeg velger, som jeg da velger å tolke til at han vil ha den andre, haha! Da får han litt følelsen av å bestemme likevel, og kommer ofte ut av sinnet. 

Noen ganger nytter det ikke uansett, så da blir det tvangspåkledning og trøst etterpå. Min erfaring er at om han har låst seg, nytter det ikke å roe ned før vi gjennomfører. Da blir det bare ny runde når vi skal prøve igjen. 

[Mamma`n til Will& Ailo]

Avlede oppmerksomheten ved å feks tulle og tøyse.

Lage det om til en konkurasse.

Bruke omvendt psykologi , si at han ikke får lov eller ikke kan, sies i en tullete tone.

Rose de mye når de gjør noe bra.

Endret 18. februar 2019 av Mamma`n til Will& Ailo

[Anonym bruker]

2 timer siden, Superdolly skrev:

Mine har heldigvis aldri vært så ekstreme som din. Jeg kjørte konsekvent på to valg, der de kunne få velge:

"Vil du ha den blå buksa, eller den røde?"

"Vil du ha ost på brødskiva di, eller leverpostei?"

I situasjoner der de ikke kunne få velge, passet jeg nøye på å ikke gi dem noe valg. Hvis man formulerer en beskjed som et spørsmål (slik vi er ofte er opplært til fordi det høres mer høflig ut) oppfatter ungene at de har et valg og da velger de. De velger gjerne "feil" også, sett med voksne øyne.

"Kan du gå på badet nå?" (Beskjeden betyr gå på badet nå, men ungen hører spørsmålet og svarer nei!) Gi en beskjed, ikke spør. Si for eksempel:

"Nå går vi på badet."

Noen unger trenger forutsigbarhet og mulighet til å planlegge litt. Et av mine barn var slik. Det løste jeg greit ved å si fra noen minutter før:

"Om fem minutter skal vi gå på badet." (Greit, treåringer kan ikke klokka, men de forstår dette likevel er min erfaring.)

Pass også på at du har øyekontakt med barnet, og sikre deg at du har barnets oppmerksomhet. Fremstå som rolig og vennlig, og vis med hele deg at du forventer at barnet gjør som det får beskjed om. Tell sakte til ti inni deg etter at du har gitt beskjeden. Noen barn trenger lenger tid enn andre på å reagere og sette i gang. Gi dem den tida.

Dette er ikke noen mirakelkur, og det er hardt arbeid fordi du må tenke veldig mye på hvordan du selv framstår, men hvis du får til å gi gode beskjeder så kan du minimere trass og krangling ganske mye. Barnet føler at det får litt innflytelse på egen hverdag, at det blir hørt og sett og forstått.

Dette dette dette 😁

Anonymkode: b4d2e...6ff

[Anonym bruker]

Akkurat sånn er min også. Har prøvd alle magiske løsninger, pedagogiske fremgangsmåter og mindre pedagogiske metoder. Ingenting fungerer. Har innfunnet meg med at det er sånn det er nå og venter på at denne perioden skal ta slutt. 

Anonymkode: 7e2c0...69e

[Anonym bruker]

Jeg er barnevernspedagog og har jobbe mye med små barn. Likevel; såå mye lettere på jobb!

Eldste hadde også en slik periode men yngste jenta som akkurat har fylt 3 år er HELT VILL!! Hun skriker og er uenig i absolutt alt vi sier. Hun er veldig verbalt sterk og favorittsetningen for tiden er «Du bestemmer ikke over meg. Jeg er ikke et barn, jeg er også voksen».

Det eneste som funker til en viss grad er å gi henne valg (men kun med to alternativer). Typ: nå skal vi gå. Vil du ha på deg den rosa buksa eller den blå? Forberedelse samt å sørge for at hun har fått med seg beskjeden er også avgjørende.  Men kanskje det viktigste (og vanskeligste) er at vi som foreldre ikke mister fatningen, ikke blir sure,tverre og like sta som 3 åringen. Pust med magen og si til deg selv: «det er en periode. Det går over». 

Anonymkode: 92fee...140

[Anonym bruker]

Min jente er 3.5 og det har gått fra værre til værst! Jeg forbereder alltid god tid i forveien og passer på å ikke stresse. Jeg gir to valg, men det funker sjelden, hun vil ikke ha noen av tingene, bare protesterer og kaster de vekk. Om jeg så velger så er det rasende hyling i mange minutter. Hvis hun finner en liten ting som irriterer henne med en genser f. eks. blir hun illsint og tar av seg absolutt alle klærne hun nettopp hadde kledd på seg, inkludert truse og sokker, og legger seg ned på gulvet og hyler...osv. Sukk...Jeg håper inderlig hun vokser det av seg ved 4-års alderen.

Anonymkode: 363b9...f24

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Min jente er 3.5 og det har gått fra værre til værst! Jeg forbereder alltid god tid i forveien og passer på å ikke stresse. Jeg gir to valg, men det funker sjelden, hun vil ikke ha noen av tingene, bare protesterer og kaster de vekk. Om jeg så velger så er det rasende hyling i mange minutter. Hvis hun finner en liten ting som irriterer henne med en genser f. eks. blir hun illsint og tar av seg absolutt alle klærne hun nettopp hadde kledd på seg, inkludert truse og sokker, og legger seg ned på gulvet og hyler...osv. Sukk...Jeg håper inderlig hun vokser det av seg ved 4-års alderen.

Anonymkode: 363b9...f24

Æsj? Du kan jo ikke la henne gjøre det. Hold henne fast til hun roer seg og stryk på henne. 

Anonymkode: 28a76...57a

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Æsj? Du kan jo ikke la henne gjøre det. Hold henne fast til hun roer seg og stryk på henne. 

Anonymkode: 28a76...57a

Hva mener du med æsj?

Klart jeg holder henne og roer henne, men det tar likevel tid. Hun er veldig perfeksjonist og skal gjøre absolutt alt selv uten hjelp. Om du har andre konkrete forslag tar jeg villig imot. Ellers prøver jeg så godt jeg kan og venter på at det skal bli lettere snart.

Anonymkode: 363b9...f24

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva mener du med æsj?

Klart jeg holder henne og roer henne, men det tar likevel tid. Hun er veldig perfeksjonist og skal gjøre absolutt alt selv uten hjelp. Om du har andre konkrete forslag tar jeg villig imot. Ellers prøver jeg så godt jeg kan og venter på at det skal bli lettere snart.

Anonymkode: 363b9...f24

At du lar henne kle seg naken og ligge og skitne til gulvet eller hvor hun nå enn er. Fysj! Det har gått for langt

Anonymkode: 28a76...57a

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som det er for mye dillig jeg altså. Det er ikke sånn at en 3-åring kan bestemme alt her i verden, det er faktisk vi voksne som bestemmer og det må bare bare finne seg i.

Klart de skal få medbestemmelsesrett, få velge bukse selv osv, men når de trasser og skriker fordi de ikke vil kle seg i det hele tatt, så kler du dem. Ferdig snakka.

Man kan ikke forhandle og dille hele tiden.

Anonymkode: d7c09...b7c

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

At du lar henne kle seg naken og ligge og skitne til gulvet eller hvor hun nå enn er. Fysj! Det har gått for langt

Anonymkode: 28a76...57a

Jeg vet om en million ting som er mer skittent enn en naken 3åring, altså. 

Anonymkode: 7e2c0...69e

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

At du lar henne kle seg naken og ligge og skitne til gulvet eller hvor hun nå enn er. Fysj! Det har gått for langt

Anonymkode: 28a76...57a

Hahaha, skitne til gulvet, er du seriøs?

Anonymkode: 07d5f...504

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar! 🙏🏻😊

Siden jeg spurte her inne hadde jeg forventa en hel haug med svada og kritikk egentlig, så nå ble jeg positivt overrasket 😅

Anonymkode: 90df7...1d3

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet om en million ting som er mer skittent enn en naken 3åring, altså. 

Anonymkode: 7e2c0...69e

De er fulle av bæsj.

Anonymkode: 28a76...57a

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hahaha, skitne til gulvet, er du seriøs?

Anonymkode: 07d5f...504

Haha! Hva hadde du gjort om bestefaren din lå og ålte seg naken på gulvet ditt? Hadde du spist fra gulvet etterpå? 

Anonymkode: 28a76...57a