Dårlig ekteskap

[Anonym bruker]

Jeg og min mann har vært gift i 12 år, har ett barn på 11 år. Vi har et svært dårlig ekteskap, og har hatt det veldig lenge, 10 år. Vi er helt forskjellige, og det er mange år siden jeg innså at jeg ikke engang liker ham som person, humoren, holdningene, verdiene, interessene. Vi har ingenting å snakke om, han er veldig "mann", bryr seg KUN om fisking, biler og snøscooter, det eneste han ser av TV programmer er Bonanza og luksusfellen. Han leser ingenting, har ikke snøring verken når det gjelder politikk, samfunnsspørsmål, eller andre små og store ting som skjer i verden.

Jeg har aldri sagt dette til noen, men han er stokk dum! Jeg skammer meg når han møter folk jeg omgås, det avsløres fort at han ikke er den skarpeste kniven... Jeg ser at folk blir litt...Ja, nesten pinlig berørte, og de forsøker å dekke over, men det er svært pinlig.

Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å unngå skilsmisse, og har hele tiden tenkt at jeg skal holde ut til barnet blir eldre. Men nå holder det hardt altså.... Tanken på å skulle ha sex med han gjør meg uvel, og jeg krymper innvendig når han tar i meg. 

Han er et ødeland når det gjelder økonomi, syns f eks mat er dyrt og surker over å bruke 800 kr på matbutikk, samtidig som han kjøper øl, fiskeutstyr og slikt for det dobbelte. Jeg er så drit lei av hele tiden være den som har ansvar for innkjøp, mat, klær, bursdager, betale regninger, ta telefoner osv osv. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, er det kanskje noen som kjenner seg igjen og har noen innspill til hvordan overleve noen år til?

Anonymkode: e7281...078

[Anonym bruker]

Skill deg. Er like vondt for barnet om det skjer nå eller senere. Men skal ikke ha det sånn i ett ekteskap. Lykke til 💕

Anonymkode: fe331...10e

[Anonym bruker]

Dere har vært sammen lenge nok. Barnet har bedre av at dere er fra hverandre og lykkelige, enn sammen og ulykkelige!

Anonymkode: 5ddb1...44c

[Anonym bruker]

Gå. Du ødelegger deg selv med å holde ut dette! Vi har bare et liv. Du har holdt ut lenge nok. 

Anonymkode: eb5ce...1cc

[Anonym bruker]

Hvorfor mener du at du skal være martyr hele barnets liv?

Det du beskriver er ikke et ekteskap. Dere samarbeider ikke, dere snakker knapt sammen, du respekterer ham ikke, dere har ikke felles interesser, du er flau av ham, du takler ikke å ha sex med ham eller være fysisk nær mannen.

Så enorm som din antipati mot mannen er er jeg overbevist om at barnet merker det dårlige forholdet mellom deg og mannen. Skill dere, det er ikke mulig å reparere det forholdet dere har. Du har holdt ut altfor lenge. Du trenger ikke holde ut lenger.

Anonymkode: 4abe5...caa

[Anonym bruker]

Hvorfor vil du at det der skal være ditt barns modell for hva familieliv er?

Anonymkode: b85b4...9da

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen Hi. Det er akkurat slik det er hjemme hos oss også. Det er vanskelig å gå pga barna. Jeg er redd for hva som skjer når han har samvær siden barna er små. Teller uker, måneder og dager til jeg kan gå. 

Anonymkode: e204c...8d6

[Anonym bruker]

Hva i alle dager lærer du barnet ved å bli? 

Anonymkode: 5aaea...f6f

[Optatium]

Jeg har vært der du er. Bortsett fra at min var fire år og jeg var gravid med nummer to.  Vi hadde også utfordringer ifht sikkerhet og barn og han var direkte slem mot meg når vi var uenige. 

Jeg skilte meg og angrer ikke et sekund! Er så glad for å kunne være meg igjen, slippe å skamme emg over hva jeg har vært gift med, og slippenånkrangle hele tiden. Fireåringen sa i høst : når pappa bodde her gråt du, mamma. 

Da visste jeg at jeg hadde valgt rett. 

Gå. Nå. 

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Jeg har nettopp lest nyere forskning som viser at skilsmissebarn ikke har det så bra som vi voksne ønsker å tro. At uttrykket "barn har det bra når foreldrene er lykkelige" bare er tull og noe vi voksne trøster oss selv med. Undersøkelsen sa noe om alder på barn ved skilsmisse også: de som var under 4 år da det skjedde hadde det verst, og de som var over 15 tok det best.

Jeg er så redd for å ødelegge det vante familielivet til barnet, alt fungerer veldig bra ifht dette i det daglige. Jeg kjenner at jeg ikke vil ofre dette livet som barnet mitt kjenner og trives med, for at jeg skal få det bedre. Hvor lykkelig ville jeg da være? Om jeg bare holder ut noen få år til.....

Som sagt, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget,  men fint å lese svarene deres iallefall ❤️

HI

Anonymkode: e7281...078

[Anonym bruker]

Men om du allerede har ansvar for alt så vil jo det å skille seg bare bety at du blir kvitt dette "daukjøttet" i livet ditt? Tenk så koselig du og barnet ditt hadde hatt det alene sammen.. 

Anonymkode: 3b3d5...330

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men om du allerede har ansvar for alt så vil jo det å skille seg bare bety at du blir kvitt dette "daukjøttet" i livet ditt? Tenk så koselig du og barnet ditt hadde hatt det alene sammen.. 

Anonymkode: 3b3d5...330

Ja, det vet jeg, at alt det daglige praktiske ville blitt enklere. Men barnet mitt hadde ikke fått det koseligere. Barnet har det fint nå med familien samlet, og snakker innimellom om klassekamerater som har skilte  foreldre og strever med det.

HI

Anonymkode: e7281...078

[Anonym bruker]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 17. Det var helt forferdelig. Jeg måtte indirekte velge side, Jeg hørte mer enn jeg burde og jeg forstod hva som skjedde. For meg hadde det vært lettere å være 6 år, der mamma å pappa bestemte hva som skulle hende. Der jeg ikke skjønte umiddelbart at livet ble endret for alltid. Reise nå 💖

Anonymkode: fe331...10e