Halvbror

[Anonym bruker]

Min sønn på 4 år har en halvbror på 12 år.

De har ikke møtt hverandre. Halvbroren på 12 år vet om min sønn men er splittet i følelsene rundt min sønn. Han er skuffet over at felles far ikke har stilt opp for han. 

Hvor gammel bør min sønn være før han får vite om sin halvbror?

Vi mødrene holder litt kontakt og oppdaterer hverandre. Far er ikke i bildet for noen av barna nå.

Anonymkode: 1a8b8...c06

[Anonym bruker]

Jeg synes det er rart at han ikke har fått vite om brororen sin for lengst, spesielt når du har litt kontakt med moren til 12 åringen

Anonymkode: 8cf20...5cd

[Anonym bruker]

Jeg synes også det er veldig rart å fortelle det nå, hvorfor har han ikke alltid visst det?

Jeg ville jo helt fra barnet var liten fortalt at han har en halvbror...

Anonymkode: 14275...e4d

[Anonym bruker]

Din sønn bør få vite om broren så fort som mulig. 12 åringen er for liten til å ta noe ansvar med tanke på å ta vare på denne søskenrelasjonen, det er det dere mødre som må gjøre, og la guttene få omgåes.

Har selv en sønn som har søsken som er eldre, de har visst om hverandre hele tiden, men der er også far lite inne i bildet, min sønn ønsker ikke kontakt med far, de andre har noe kontakt. Min sønn er 18 år, søsknene eldre, vi bor ikke på samme plass, sønnen min har søsknene på snapshat og slike ting, og har litt sporadisk kontakt innimellom. Likevel ser jeg at det er vanskelig å opprettholde god kontakt, enda de er "voksne" alle sammen, de har kun hatt sporadisk kontakt i oppveksten også. Jeg har hele tiden jobbet for at de skal ha god kontakt, men det er vanskelig når det kun er jeg som har jobbet for dette.

Men i deres tilfelle der dere er 2 mødre som er enige om at guttene bør ha kontakt, så er det kanskje enklere å opprettholde.12 åringen må i alle fall få støtte på at dette er riktig, selv om far ikke er inne i bildet, og at dette er ikke noen av guttenes feil, men at de likevel er søsken, og kan ha kontakt som søsken.

Dere må også bestemme dere om dere vil bruke uttrykk som halvsøsken eller søsken. For min del (som også har halvsøsken) synes jeg at halvsøsken høres så halvveis ut, som om de ikke er like viktig, jeg har kun søsken, og det har sønnen min også.

Anonymkode: 1936f...9f4

[Anonym bruker]

Mitt problem er at jeg vet at min sønn på 4 år vil spørre mye, vil se, vil snakke med, og vil møte. Jeg kjenner mitt uber nysgjerrige barn!

Men halvbroren ønsker ikke kontakt ennå. Jeg har forsøkt de 4 årene...melder mora, spør om hun kan ta opp samtalen igjen. Spør om vi skal bytte bilder. Spør om vi skal ha en Skype samtale. Han på 12 år er ikke følelsesmessig klar sier han.

Hi

Anonymkode: 1a8b8...c06

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Mitt problem er at jeg vet at min sønn på 4 år vil spørre mye, vil se, vil snakke med, og vil møte. Jeg kjenner mitt uber nysgjerrige barn!

Men halvbroren ønsker ikke kontakt ennå. Jeg har forsøkt de 4 årene...melder mora, spør om hun kan ta opp samtalen igjen. Spør om vi skal bytte bilder. Spør om vi skal ha en Skype samtale. Han på 12 år er ikke følelsesmessig klar sier han.

Hi

Anonymkode: 1a8b8...c06

Jeg tenker at dette handler om at eldstes mor ikke ønsker kontakt, for en 12-åring skal ikke ta et slikt ansvar. Jeg ville forsøkt å adressere det med moren, om det er mulig.

Så tenker jeg at det ikke er nødvendig å fortelle en 4-åring at han har et søsken. Ihvertfall ikke riktig enda. Vent til rundt skolestart for eksempel. 

Jeg ville så forsøkt å forklare at faren hadde et barn da du og faren møtte hverandre, og at du oppgjennom har kontaktet moren for å få til kontakt mellom barna men uten hell. Du må for all del ikke gi barnet ditt følelsen av at det er hans skyld, ei heller hans søsken. Du kan si noe om at voksne av og til gjør og bestemmer ting som kan virke dumme men at du ikke kan bestemme over de andre slik at barna kan treffes. Men du kan fortelle at du har invitert, at de alltid er velkomne etc. etc. og at du håper at barna får god kontakt etterhvert. 

Anonymkode: a0718...1ee

[Anonym bruker]

Visste du at faren ikke stilte opp for sin eldste sønn da du var sammen med han og ble gravid? 

Anonymkode: cef7b...a5d

[Anonym bruker]

Tenker også at dette ikke handler om 12 åringen, men om mora. En 12 åring kan ikke ta et ansvar, og vet ikke hva følelsesmessig klar er for noe, og har ikke visst det siden han var 8 år.
Bor dere i nærheten av hverandre? Tror det lureste hadde vært om dere begynte å omgås litt, gå på kafe sammen, lekeland, akebakken og lignende.
Det blir ikke lettere om dere venter, det blir vanskeligere. Nå er enda guttene på "samme" nivå, de synes begge det er gøy med lekeland og akebakken, om 3 år, så er ikke slike aktiviteter noe for eldste lenger. Da er de ikke på samme arena, og enda vanskeligere å skape et fellesskap for.

Fortell den andre moren disse tingene, at det er dere som må skape dette fellesskapet for guttene nå, og hun må ikke la barnet bestemme, for en 12 åring er et lite barn, men jeg kan forstå at han ikke vil, han vet ikke hva det innebærer å ha en bror på 4 år, vet ikke hva slags relasjon de skal ha, og det er nok litt skummelt for han.

Håper det ordner seg for guttene ❤️

Anonymkode: 1936f...9f4

[Anonym bruker]

tenker at her må du vente. er ikke 12åring klar, så ikke press

Anonymkode: cd8aa...94b

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

tenker at her må du vente. er ikke 12åring klar, så ikke press

Anonymkode: cd8aa...94b

Tro meg, du kan ikke vente. Plutselig er 12 åringen 16-17-18, og da er i hvert fall ikke en lillebror på 8-9-10 år viktig. Da er en på den alderen skikkelig barnslig og teit. Så er han 24-25, og begynner kanskje å tenke at det er jo kanskje viktig å ta kontakt, men da er lillebror 16-17, og overhodet ikke interessert i å knytte nye familierelasjoner, og storebror er i tillegg skikkelig teit, og får skylda for at de ikke har hatt kontakt (selv om det overhodet ikke er noen av deres skyld). (Been there done that).
Så er begge plutselig voksen, og alt blir mye vanskeligere, de har etablert sitt liv, og de er både for lik og for ulik til at de klarer å forene hverandre i livene sine.

Jeg har selv halvsøsken som jeg ikke fikk kontakt med før min yngste søster var 17 år, og jeg er 10 år eldre enn henne. Her er det vår far som ikke har hatt kontakt med meg, og vi har ikke hatt mødre eller andre familiemedlemmer som har kunne føre oss sammen. Min fars kone tok kontakt med meg da jeg var 27. Det var veldig vanskelig å finne min plass inne i den familien, og min søster ga meg skylda for at vi ikke hadde hatt kontakt.
Jeg skulle virkelig ønske at noen hadde ført oss sammen da jeg var 12 år, søsteren min 2 år, og de andre søsknene mellom oss. Det hadde vært så mye enklere, og da tror jeg faktisk vi hadde hatt god kontakt i dag, og jeg hadde fått være ordentlig tante for mine tantebarn og de for mine barn.

Det ble så vanskelig for oss å holde kontakt når det ikke var noen der for oss å holde oss sammen på et vis, min far og hans kone er der, men forholdet til dem har blitt kjempedårlig, det er ikke enkelt å finne sin plass i en familie når du er voksen, de hadde sikkert andre forventninger til meg enn jeg hadde, og jeg hadde sikkert andre forventninger til dem også. Dette gjelder for øvrig også til søsken, man får for mange forventninger når man blir voksen, og det er så nære relasjoner.

Det er selvfølgelig ikke sikkert at mine erfaringer gjelder for alle, men jeg mener at man ikke skal ta noen risiko, men heller prøve å forene barna mens de er barn, og du kan hjelpe dem til å bygge en relasjon. For relasjonen må bygges, den kommer ikke av seg selv.

Anonymkode: 1936f...9f4

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan en 8-åring gi uttrykk for å ikke ville møte en ukjent og nyfødt lillebror, og like selvfølgelig kan en 12-åring ikke ønske kontakt med en 4-åring. Er det virkelig så vanskelig å forstå eller se for seg at flere av dere mener at det er umulig at dette faktisk er barnets, og ikke morens, egne følelser? Jeg har vært det barnet selv, og hadde virkelig ingen ønske om å møte småsøsken. At vi tilfeldigvis deler gener og har samme drittsekk som far betyr ikke at en må møtes og skape en relasjon. Jeg har ingen kontakt med verken min far eller yngre søsken på den siden, og har ikke noen gang savnet det heller.

Anonymkode: 40957...11f

[Anonym bruker]

Hadde nok fortalt det med en gang. Eksen min fikk nytt barn med sin nye kjæreste, barnet mitt fikk vite det noen mnd etter at ungen var født, men det var fordi faren hadde holdt det skjult for både meg og sine egne foreldre helt til det ikke lenger gikk ann  å skjule. Mitt barn er 13 , men er ikke så interressert i å møte den nye søsteren sin, ihvertfall ikke enda. Årsaken til dette er nok fordi faren ikke har ofret så mye tid med vår felles unge etter at det ble slutt. Mens han nå har fått en ny ungen som han vier all sin opp oppmerksomhet til, selv om han ikke bor sammmen med den barnemoren heller. Barnet mitt har noen av de samme tankene som denne 12 åringen du beskriver og jeg tror ikke man skal prøve å presse frem noe møte mellom de to ungene hvis den ene ikke er klar for det. 

Anonymkode: 16a38...348

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig kan en 8-åring gi uttrykk for å ikke ville møte en ukjent og nyfødt lillebror, og like selvfølgelig kan en 12-åring ikke ønske kontakt med en 4-åring. Er det virkelig så vanskelig å forstå eller se for seg at flere av dere mener at det er umulig at dette faktisk er barnets, og ikke morens, egne følelser? Jeg har vært det barnet selv, og hadde virkelig ingen ønske om å møte småsøsken. At vi tilfeldigvis deler gener og har samme drittsekk som far betyr ikke at en må møtes og skape en relasjon. Jeg har ingen kontakt med verken min far eller yngre søsken på den siden, og har ikke noen gang savnet det heller.

Anonymkode: 40957...11f

Ja, en 8 åring og 12 åring kan gi uttrykk for å ikke ville møte en lillebror han ikke kjenner, er ikke det jeg mener, mener at når 8-12 åringen sier at han ikke er følelsesmessig klar for dette, så er ikke det noe han finner på selv. Når blir han i tilfelle følelsesmessig klar? sannsynligvis aldri fordi far har sviktet, som er linken til denne lillebroren. Sannsynligvis har denne gutten blitt sviktet av far, kanskje flere ganger, og det er der følelsene er nå, dette sviket, han må forstå at far har ingenting med relasjonen de imellom å gjøre, og at han må legge de følelsene til side som han har overfor far. Vet at det er lett for meg å si det, og sannsynligvis verre for deg HI å legge dette frem for barnets mor, og få henne til å forstå dette.

Anonymkode: 1936f...9f4

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, en 8 åring og 12 åring kan gi uttrykk for å ikke ville møte en lillebror han ikke kjenner, er ikke det jeg mener, mener at når 8-12 åringen sier at han ikke er følelsesmessig klar for dette, så er ikke det noe han finner på selv. Når blir han i tilfelle følelsesmessig klar? sannsynligvis aldri fordi far har sviktet, som er linken til denne lillebroren. Sannsynligvis har denne gutten blitt sviktet av far, kanskje flere ganger, og det er der følelsene er nå, dette sviket, han må forstå at far har ingenting med relasjonen de imellom å gjøre, og at han må legge de følelsene til side som han har overfor far. Vet at det er lett for meg å si det, og sannsynligvis verre for deg HI å legge dette frem for barnets mor, og få henne til å forstå dette.

Anonymkode: 1936f...9f4

Men hvorfor må guttene absolutt ha kontakt bare fordi de har samme far? Er det virkelig nødvendig å  tvinge igjennom en relasjon her? Og at 12-åringen ikke er emosjonelt klar kan jo være mor sin "oversettelse" fra sønnens enklere uttrykksform. Gutten har nok ganske tydelig uttrykt at han ikke vil ha kontakt. 

Anonymkode: 40957...11f

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor må guttene absolutt ha kontakt bare fordi de har samme far? Er det virkelig nødvendig å  tvinge igjennom en relasjon her? Og at 12-åringen ikke er emosjonelt klar kan jo være mor sin "oversettelse" fra sønnens enklere uttrykksform. Gutten har nok ganske tydelig uttrykt at han ikke vil ha kontakt. 

Anonymkode: 40957...11f

Guttene må vel ikke absolut ha kontakt, men det er det HI signaliserer at hun ønsker for 4 åringen.
Mener bare at en 12 åring ikke er moden nok til å ta en så stor avgjørelse som dette er, da han ikke forstår det.
Kanskje begynne å besøke hverandre, gjøre ting sammen, uten å nødvendigvis fortelle guttene at de er søsken med en gang. Se hvordan relasjonen utvikler seg. Kanskje de oppdager likheter og trives i hverandres selskap. Men viktig å tenke igjennom hvordan dere skal gjøre dette, legge litt til rette for felles opplevelser.

Anonymkode: 1936f...9f4

[Anonym bruker]

Jeg hadde fortalt det med en gang, og sagt at de ikke kunne ha kontakt nå.

Han må bare akseptere det, men du kan svare på nysgjerringe spørsmål. Han har en bror fordi pappaen hans fikk et barn lenge før han ble født. Denne broren bor hos mammaen sin og det er ikke noen vi har kontakt med, men det er greit for deg å vite at han er der. Kanskje dere kan få kontakt en gang i fremtiden når dere begge blir eldre eller voksne og kan styre dette selv, det vet ikke jeg, men foreløbig må du bare vite at du har en bror.

 

Anonymkode: 14275...e4d

[Iiiiik]

Denne mannen har tydeligvis fått barn med to damer som helst unngår ubehag. Ingen av dere ønsker at barnet deres skal få del i en kompleks familiesituasjon, og begge skylder på noen andre. Jeg synes rådet over er godt. «Før du ble født hadde pappa´n din en annen kjæreste. Da fikk han et barn, så du har en storebror. Han er 12 år. Han og mamma´n hans har bestemt seg for at de ikke vil være sammen med oss nå. Kanskje de ombestemmer seg senere, men det kan vi ikke vite». 

Som mor må du velge for ditt barn, jeg tror det er verre for dere begge hvis det kommer frem en gang om lenge at han har en bror og at du har vist det hele tiden uten å si det til ham. 

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mitt problem er at jeg vet at min sønn på 4 år vil spørre mye, vil se, vil snakke med, og vil møte.

Det problemet hadde du sluppet hvis du hadde vært åpen fra starten. Du reder, og så ligger du... FY faen folk er så dumme noen ganger!

Anonymkode: c373b...fa3

[Anonym bruker]

4 hours ago, Anonym bruker said:

Tro meg, du kan ikke vente. Plutselig er 12 åringen 16-17-18, og da er i hvert fall ikke en lillebror på 8-9-10 år viktig. Da er en på den alderen skikkelig barnslig og teit. Så er han 24-25, og begynner kanskje å tenke at det er jo kanskje viktig å ta kontakt, men da er lillebror 16-17, og overhodet ikke interessert i å knytte nye familierelasjoner, og storebror er i tillegg skikkelig teit, og får skylda for at de ikke har hatt kontakt (selv om det overhodet ikke er noen av deres skyld). (Been there done that).
Så er begge plutselig voksen, og alt blir mye vanskeligere, de har etablert sitt liv, og de er både for lik og for ulik til at de klarer å forene hverandre i livene sine.

Jeg har selv halvsøsken som jeg ikke fikk kontakt med før min yngste søster var 17 år, og jeg er 10 år eldre enn henne. Her er det vår far som ikke har hatt kontakt med meg, og vi har ikke hatt mødre eller andre familiemedlemmer som har kunne føre oss sammen. Min fars kone tok kontakt med meg da jeg var 27. Det var veldig vanskelig å finne min plass inne i den familien, og min søster ga meg skylda for at vi ikke hadde hatt kontakt.
Jeg skulle virkelig ønske at noen hadde ført oss sammen da jeg var 12 år, søsteren min 2 år, og de andre søsknene mellom oss. Det hadde vært så mye enklere, og da tror jeg faktisk vi hadde hatt god kontakt i dag, og jeg hadde fått være ordentlig tante for mine tantebarn og de for mine barn.

Det ble så vanskelig for oss å holde kontakt når det ikke var noen der for oss å holde oss sammen på et vis, min far og hans kone er der, men forholdet til dem har blitt kjempedårlig, det er ikke enkelt å finne sin plass i en familie når du er voksen, de hadde sikkert andre forventninger til meg enn jeg hadde, og jeg hadde sikkert andre forventninger til dem også. Dette gjelder for øvrig også til søsken, man får for mange forventninger når man blir voksen, og det er så nære relasjoner.

Det er selvfølgelig ikke sikkert at mine erfaringer gjelder for alle, men jeg mener at man ikke skal ta noen risiko, men heller prøve å forene barna mens de er barn, og du kan hjelpe dem til å bygge en relasjon. For relasjonen må bygges, den kommer ikke av seg selv.

Anonymkode: 1936f...9f4

uenig i dette. da dette har min sønn vert gjennom

Anonymkode: cd8aa...94b