Sykemelding etter svangerskapspermisjon.

[Anonym bruker]

Hei. 

Innleder med følgende: Jeg er ikke ute etter å høre om hvilken elendig mamma jeg er. For det er jeg ikke. Jeg stiller spørsmål rundt konkrete rettigheter og regelverk i en problemstilling jeg ikke så komme:-) Skal selvsagt ta «runden» med fastlege, psykiater og nav.

Jeg har et turbulent liv bak meg, opprivense skilsmisse som barn, splitting av oss søsken, spiseforrelser og inn/ut av psykiatrisk mellom 12-19 års alder. Seksuelt misbruk av stefar. Ble frisk! Gått på antidepressiva i 12 år, giftet meg, fikk to barn som student, han stakk da minste var 10 mnd til kollegaen sin, jeg ble økonomisk rævkjørt, fullførte utdannelse som alenemor uten støttenettverk (hans familie støtter og hjelper ham annenhver helg i hans samvær), har halvannet år deltid igjen av min 6 år lange universitetsutdannelse med gode karakterer og har jobbet fullt ved siden av. Angrer i «smug» som en hund på at jeg ikke hadde styrke til å flytte hjem til mine (maaaaaange mil og timer unna) da han stakk. Ble for barnas ve og vel, at de skulle slippe og pendle, tror faktisk det var feil avgjørelse, ingen barn er tjent med totalt moset hovedomsorgsperson. Fikk ny samboer, nytt barn. I svangerskapet fikk jeg fullstendig panikk for at det samme skulle skje på nytt, hadde tidenes depresjon i et helt år (!), tok mye ut over samboer som vi reparerer enda og han tar sitt ut over meg. Alt fra «hele livet» mitt kom opp, måtte finne meg selv, finne grenser, meninger, integritet. 

Permisjon fra mitt vikariat er slutt i april. Jeg syns det er forferdelig. Men jeg er ganske sikker på at det ikke går. Det siste halvannet året har vært for heftig, på den måten at jeg slapp inn alt forestående og har mpttet bearbeide. Vært sengeliggende, totalt utmattet, kjenner ikke meg selv igjen, vært sur, asosial, mistet mestringsevne på det meste, vrak! MEN en god mor. Det er alle mine ressurser. Og mitt for tiden eneste talent. 

 

Psykiater har konkludert med bipolar lidelse. Grunnet depresjon i fjor og mindre depresjoner i årene før. Jeg aner ikke om det er rett. Tror kanskje ikke. Fastlege sier at det ikke er viktig med tittel, men at det har vært traume på traume osv. Knasker nå medisiner for å aldri bli tilsvarende deprimert igjen. Det kan ikke omgivelsene mine utsettes for. Har mista humoren og føler meg flat og levende død. Håper det går over. Er vel verdt ririkoen for å aldri bli sinnsykt deppa igjen. Kommer fra svært ressurssterk hjem, alltid vært en ener på skolen, er oppegående og vemmes i denne situasjonen jeg er i. Jeg har blitt ressurssvak! Iallfall midlertidig. Og jeg er ikke ferdig å være det. 

 

Bruke bipolardiagnose til å sykemeldes i det permisjon utløper? Går det an? Har et vikariat jeg er i permisjon fra. De sparker meg nok til sommeren ved vikariatet slutt, da jeg gjorde en dårlig jobb i året som var. Sykemeldes i april gir meg dermed forlenget inntekt ihht å tuppes ut i juni... Bor langt fra familie, ønsket om å komme meg hjem er enormt, det brenner, men jeg må være voksen, barna først. De bor her. Eldste er 9 år... 

 

Hva er veien videre? Legge seg ned å dø, eller stable ut en retning selv om den er kvalmende. Jeg vil tilbake i full jobb, med mitt gamle humør og energinivå. Men jeg er vrak enda. Orker ikke aap, 12 000 kr i mnd og sengeleie resten av livet! Men kanskje jeg må tåle 30% ufør. Aner ikke prosedyrene i dette. Vil være en stolt kvinne med et vakkert hjem og et yrke jeg mestrer om ti år. Nå er alt på bunn. Energien er miiinus, det er rortete og lite hyggelig rundt meg. Bor i et lite hus, finner meg ikke til rette, føler meg isolert og ensom, samboer er mye på reise og kveldsjobb. Har blitt apatisk og død, vitaliteten forsvant. Skal tilbake. Har det i meg. Samboer nekter å flytte, han vil heller pusse opp her på sikt. Han elsker stedet. Jeg hater mororveien som brøler i hagen, prøver å bite meg i kinnet, det er et i-landsproblem, vi har friske barn, tre! Hadde jeg hatt et alvorlig sykt barn ville hus vært irrelevant. Jeg vet det. Jeg vil vekk, sier sjelen, bort. Må endre innstilling. Må tåle at jeg kanskje skal være her i 10 år. Det er min samboers hus han kjøpte med eksen. I en liten, konservativ bygd. Mine venner bor 45 min med bil unna. Jeg drømmer meg vekk til et liv med hatt og prikkete kjole i Paris. Passer bare ikke inn i bygdedyrets klamme hånd. Da vil jeg heller bo helt isolert i skogen og ikke ha noens blikk på meg. Alt i livet mitt er et resultat av egne valg. Jeg vil ikke være et sutrete offer i eget liv. Men nå er alt kaos. Enda. Halvannet år med kaos er dessverre ikke over.

 

Kan noen komme med noen råd? Jeg vil opp og stå. Ha det godt. Være stolt. Ha det pent rundt meg. Eie livet, valgene mine, meg selv. Ha god helse, glad kropp. God relasjon til min partner, legge stygge ord og tanker bak oss. Gi barna en materielt verdig oppvekst. Varme i relasjonene sine har de, heldigvis. Skammer meg bare over trangt hus. Skammer meg når andre foreldre henter og borrer seg inn, det er ikke noe flott hjem, det er goldt, jeg får ikke til å rette meg opp og se hva jeg kan gjøre bedre. Føler meg sinnsykt mislykka som kvinne. Før bodde jeg i en storby hvor intellektuell kapital trumfer plettfritt hjem. Hvor trangt var normen, og gode samtaler verdien. Her er det nybaskede jacuzzier og søylebårne inngangsparti. Føler meg som mannen på månen. Må bli her. Barnas hjem. Økonomien sier at vi ikke kan bo i storby med tre unger. Må se hva jeg har! Hvor jeg kan vokse. Man sparer definitivt tid på å ikke slenge rundt på kafe i eningen. Vil lære meg dette, ikke sitte med dårlig holdning, fraværende matlyst og høre trafikken som plager meg. Vil være takknemlig. Føle meg heldig. 

 

Hilsen 35 år gammel forvirra sjel. Hva skjedde og hvordan ro det hele i land?

Anonymkode: ab4ba...628

[Anonym bruker]

Du har en psykiater, som har gitt deg en diagnose, er det bare medisiner som er behandlingen, hva med terapi?

Du har innstillingen til et offer og da forblir du ett offer. Du kan være fornøyd med det du har fått til, eller sammenligne deg med andre og være skuffet over det du savner.

Det er ikke gjort på et blunk, krever trening hver dag og indre styrke.

 

Anonymkode: 3f5cb...f87