Gå til innhold
Anonym bruker

Sørger over å ha fått et sykt barn

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Jeg sitter her med min nyfødte baby i armene. Hun er fire uker i dag. Hun sover så fredfylt på fanget mitt. Jeg titter ned på den nydelige lille kroppen hennes og de bittesmå hendene og øynene som drømmer, men jeg føler ingen lykke, bare mørke. Da hun var én uke gammel fikk vi den nedslående beskjeden at alt ikke var som det skulle med den lille jenta vår. Hun har en skjelden diagnose, ikke alt for alvorlig, men hun vil likevel aldri bli helt som andre barn. De siste ukene har vært de tøffeste i livet mitt. Min samboer er også i sjokk, men det virker som han tross alt takler det bedre enn meg. Jeg vet slike ting tar tid å bearbeide, men til nå føler jeg at jeg ikke har kommet noe videre i sorgen. De samme tankene kverner konstant rundt i hodet mitt, bekymring for fremtiden og hva slags liv hun vil få, hvordan verden vil møte henne. Hver eneste dag er en kamp og jeg har bare lyst til å gi opp. Jeg tar vare på babyen, men det er kun på autopilot. Føler ingen glede over dette nye mennesket som har kommet til oss. Samvittigheten gnager over at jeg ikke klarer å føle noe positivt for mitt eget barn. Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men tror bare jeg trenger noen trøstende ord, kanskje fra noen som har opplevd noe lignende. Håper noen kan fortelle meg at kjærligheten og gleden over barnet kommer etterhvert, for akkurat nå virker alt helt meningsløst og uendelig trist.

 

Anonymkode: c0d63...7ee

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Søtnosa
14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sitter her med min nyfødte baby i armene. Hun er fire uker i dag. Hun sover så fredfylt på fanget mitt. Jeg titter ned på den nydelige lille kroppen hennes og de bittesmå hendene og øynene som drømmer, men jeg føler ingen lykke, bare mørke. Da hun var én uke gammel fikk vi den nedslående beskjeden at alt ikke var som det skulle med den lille jenta vår. Hun har en skjelden diagnose, ikke alt for alvorlig, men hun vil likevel aldri bli helt som andre barn. De siste ukene har vært de tøffeste i livet mitt. Min samboer er også i sjokk, men det virker som han tross alt takler det bedre enn meg. Jeg vet slike ting tar tid å bearbeide, men til nå føler jeg at jeg ikke har kommet noe videre i sorgen. De samme tankene kverner konstant rundt i hodet mitt, bekymring for fremtiden og hva slags liv hun vil få, hvordan verden vil møte henne. Hver eneste dag er en kamp og jeg har bare lyst til å gi opp. Jeg tar vare på babyen, men det er kun på autopilot. Føler ingen glede over dette nye mennesket som har kommet til oss. Samvittigheten gnager over at jeg ikke klarer å føle noe positivt for mitt eget barn. Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men tror bare jeg trenger noen trøstende ord, kanskje fra noen som har opplevd noe lignende. Håper noen kan fortelle meg at kjærligheten og gleden over barnet kommer etterhvert, for akkurat nå virker alt helt meningsløst og uendelig trist.

 

Anonymkode: c0d63...7ee

Vanskelig å si uten å vite om diagnosen, hadde vært enklere å kommet med konkrete råd. Men du skriver at barnet ditt er nydelig, og det er jo en positiv ting. Så noe fint ser du jo i babyen. Jeg tror også at du blander sorg med sjokk. Det ble kanskje ikke så enkelt som du hadde sett for deg, men det betyr jo ikke at det ikke kan bli like bra. Livet er aldri enkelt, og etterhvert som barnet blir større vil du måtte konfronteres med nye utfordringer stadig vekk, og det må jo foreldre bare takle. Men man slutter jo ikke å elske sitt barn for det. Det er en del av å være foreldre. Hva med å heller prøve å glede seg over det man har, og at diagnosen ikke var verre enn den er. Kanskje dette er en fin mulighet for deg å faktisk vise ekstra omsorg og kjærlighet for barnet ditt nettopp på grunn av sykdommen hennes? Kanskje dette er en fin måte for deg å vokse i omsorgsrollen? Tilslutt vil jeg bare si at verden rundt er mere forståelsfull om omtenksom enn man ofte tror. Så jeg er sikker på at så lenge dere elsker barnet deres så vil hun få et fint liv ❤️

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Sorg er en prosess og det kan ta lang tid. Men mitt tips til deg er at du må snakke med noen! Snakk med helsesøster om tankene dine.

Du kommer til å finne glede og kjærlighet i samværet med babyen din! Men du er i sjokk. Ta vare på deg selv og ikke steng følelsene inne!

Anonymkode: e8fe5...71e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×