Dere som er skilt. Hva var grunnen til at dere ble det?

[Anonym bruker]

Jeg har vært gift i mange år, og ble sammen med mannen min i tenårene faktisk. Er nå 40 år. Jeg kjenner mer og mer på at jeg mistrives i forholdet vårt. Vi har to store tenåringsbarn sammen. Har hatt våre opp-og nedturer, men det siste året har vært direkte tungt. Vi klarer ikke helt å samarbeide med barna våre, det vil si  - vi er ikke helt enige om grenser. Han er mye sur og misfornøyd. Klager og er nedstemt mestedelen av tida. Det er nok fordi han mistrives med hverdagen sin, har byttet jobb som han ikke er helt fornøyd med. Men jeg føler det alltid er noe som er galt, uansett liksom. Jeg har også tunge dager, men klager ikke sånn. Han har vondt her og der og det er ALLTID noe. 

Jeg er drittlei av å være rundt han, og skulle ønske han heller kunne fått seg en reisejobb eller noe, slik at jeg og ungene kunne hatt det litt triveligere hjemme. Han drar rett og slett ned stemninga 😞

Jeg har tatt det med ham mange ganger, men det hjelper ikke. Han mener jeg er for slapp i forhold til grenser, og at jeg er sånn og sånn. Jeg er på ingen måte feilfri, men han er mye mer egoistisk enn det jeg er. Han tar seg sine friheter som å dra av sted når han vil, uten å si ifra når han kommer hjem for eksempel. Han kan gjerne si at han tar en tur til naboen en fredags ettermiddag, og så kommer han hjem 12 timer etter....full...Sånne ting gjør aldri jeg. Opp igjennom har det hovedsakelig vært meg som har hatt ungene og ansvaret og oppfølgingen av dem. Han har gjort mer som han har villet. Vært mer med venner og ute enn meg. Så nå skal han plutselig inn på banen, og sette grenser og lage regler, nå som barna er nesten voksne! Det er så slitsomt og så tungt. 

Ønsker gjerne erfaringer fra andre. 

 

Anonymkode: 610c8...ac3

[Anonym bruker]

Du er gift med en egoist, HI. Det har også jeg vært, men forlot. Livet er for kort... 

Seriøst: hvis en person som gjorde så mye dritt mot meg, i tillegg hadde den frekkhetens nådegave å kritisere meg - da hadde jeg eksplodert. Man bør være rimelig perfekt selv før man gir seg til å klage på partnerens oppdragelsesteorier.

Anonymkode: 99588...a88

[Anonym bruker]

Her trengs det MINST hjelp fra familievernkontoret, han er egoist og du er i stor fare for å bli «bitter» (med rette, men det hjelper ingen allikevel).

Du sitter med en følelse av at det er urettferdig at han NÅ skal begynne å bry seg, han tenker kanskje at det er kjedelig at nå som han endelig er mer på banen blir du sur. Og sånn kan dere fortsette å bytte i evigheten om dere ikke får pratet ordentlig om dette. Om det hjelper, og om dere får det bedre etterpå kan jeg ikke svare på, men det er kanskje verdt et forsøk?

I mitt tilfelle er historien at han spilte bort pengene våre flere ganger, nesten så vi mistet huset, og vi fikk mer og mer gjeld. Tredje gangen det skjedde krevde jeg at han fikk hjelp, og at vi dro til fvk både sammen og hver for oss. Han hadde en enkelt time på fvk alenemor, og online spillegjeld i to uker før han hevdet ham var kurert og at jeg nå måtte komme meg over det. Jeg gikk.. Hans historie, og det flere av de vennene vi hadde da (som han fortsatt har), er at jeg var utro. Han og de får bare innbille seg det, jeg er lykkelig nå, det var jeg ikke da, og jeg orker ikke bruke energi på det er lenger.

Tenk litt gjennom om du faktisk kan bli lykkelig med ham igjen, har det noen gang vært en tid du faktisk var det i forholdet? Er det verdt å kjempe for, så prøv alt du kan, hvis ikke tror jeg ikke jeg hadde orket den runden så lenge men likevel av «plikt», og for å gjøre det enklere, tatt noen timer på fvk både sammen og for deg selv.

masse lykke til uansett

Anonymkode: 7ceb2...e1a

[Anonym bruker]

Jeg var MAMMA, for han og ungen....det går jo ikke i lengden!

Anonymkode: bbed4...33f

[Anonym bruker]

Han drakk seg full hver kveld og prøvde å styre meg, noe han forøvrig klarte i flere år. 

Psyket meg ned hver gang jeg opplevde noe positivt, 

Jeg måtte gå, for å kunne gi ungene mine en trygg og stabil oppvekst. 

Anonymkode: 23c9f...6e5

[Anonym bruker]

psykisk vold og skremmende sinne. 

Anonymkode: cb0f3...382

[Anonym bruker]

Jeg er ikke skilt, men trodde en stund jeg kom til å bli det. Dette er vår historie: Vi hadde en toåring og en nyfødt, og han hadde akkurat startet i en ny veldig krevende jobb. På toppen av dette bodde vi hjemme hos min mor mens vi bygde hus, en prosess som dro ut i tre år pga komplikasjoner. Når han kom hjem fra jobb var han så sliten at han bare ville se på fotball - konstant. Jeg følte han verken så meg eller ungene, bare fotball. Jeg forsto at han var sliten, men jeg var det også. Jeg følte meg usynlig og uelsket. Jeg gråt meg i seng så mange netter! Hadde noen bedt meg om å si én ting jeg likte med mannen min, så kunne jeg ikke gjort det. Jeg kunne ikke huske hva jeg hadde falt for med ham, eller hvorfor jeg hadde giftet meg med ham. 

Endelig snakket jeg med noen om det, en bekjent som har jobbet med familieveiledning. Og hun hjalp meg til å se at egentlig var det kanskje ikke han som var så forferdelig, men at vi begge hadde det så enormt tøft nå at vi begge «gikk med mørke solbriller», som gjorde at vi både så hverandre mørkere og også var dårligere utgaver av oss selv. Vi fikk hjelp til å komme gjennom det. Det var ikke løst på en to tre. Vi har gått på kurs og gått mange runder med oss selv og hverandre. Men nå, 5-6 år etter kan jeg si at jeg er så uendelig takknemlig for at vi ikke ga opp! Jeg trodde aldri jeg skulle kunne si det, men jeg er lykkelig gift! Jeg vet at våre situasjoner ikke er like. Men jeg ville likevel dele for å si ikke gi opp før dere virkelig har prøvd. Ikke bare alene, men få hjelp utenfra. Det er helt essensielt for å redde et så godt som tapt ekteskap ❤️

Lykke til!

Anonymkode: e40d6...926

[Anonym bruker]

Psykisk vold gjennom flere år, men det var først da jeg oppdaget at han i tillegg hadde et langtidsforhold bak ryggen min og hadde bedratt meg økonomisk at det ble skilsmisse. 

Jeg skulle ha sagt stopp tidligere. Men det er enkelt å være etterpåklok.

Anonymkode: 2d7aa...654