mistet alt når jeg endelig fant ro i livet?

[Anonym bruker]

Hvorfor skjer dette nå. jeg vet at jeg har slitt i mange år med angst og deprisjoner, men aldri som dette. Jeg har ingenting. er 30 år og ikke jobb, ingen suksesser, bare kavet meg igjennom livet og overled voldelige forhold, vant kampen mot rus og klarte meg, mitt barn har vokst seg sterk og har det vell så godt.

men på alle disse årene så har jeg blitt helt tom. jeg får avslag på alt av jobber, eneste tilbudene jeg får er nattejobber jeg ikkd kan ta pga barnet jeg bor alene med. leiligheten vår er trist, et hull og bedriten men nok i massevis for oss. men jeg trives ikke. vi flyttet fra barnets beste venner, han tilpasser seg der vi bor nå.

men er likevel ikke som det var. jeg råtner bort. motløs og føler at uansett hvor mye frivillig arbeid jeg gjør så betyr det ingenting lengre. jeg tror flyttingen ødla alt. det siste jeg hadde igjen. jeg trodde d var riktig men nå tror jeg det var en tabbe. men det er her familien vår er. men..

vi har ikke noe liv. energi eller noe igjen. bare natt og dag så går tiden. jeg vurderer å gi omsorgen for barnet på 11 år til barnefar som nå er i bildet for første gang. så jeg ksn få meg en jobb hvor som helst sånn at i det minste klarer det økonomiske presset, konfirmasjon og alt som venter. jeg har ikke noe mer å gi.. jeg er forandret og livet betyr ikke noe for meg lengre. barnet fortjener ikke dette. og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

hvordan snu dette for det er håpløst. hva skal jeg gjøre?  

Anonymkode: 9f40a...11f

[Anonym bruker]

Om dere trivdes der dere bodde før så flytt tilbake. Jeg gjorde det. Selv uten familie

 Det hjalp.

Lykke til!

Anonymkode: 56724...ff3

[Anonym bruker]

Du høres alvorlig deprimert ut, og bør antagelig søke helsehjelp. Det er en veldig naturlig reaksjon etter de hendelsene du beskriver.

Å overlate omsorgen for en 11-åring til en far som ikke har vært en del av livet til barnet tidligere, vil sannsynligvis være til skade for barnet. Selv om du kanskje tror det er til det beste akkurat nå.

Anonymkode: f0c12...c5a

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du høres alvorlig deprimert ut, og bør antagelig søke helsehjelp. Det er en veldig naturlig reaksjon etter de hendelsene du beskriver.

Å overlate omsorgen for en 11-åring til en far som ikke har vært en del av livet til barnet tidligere, vil sannsynligvis være til skade for barnet. Selv om du kanskje tror det er til det beste akkurat nå.

Anonymkode: f0c12...c5a

har vært i terapi fram til oktober i fjord, da mente psykolgen at jeg ikke trang mere hjelp. så jeg fikk ikke komme der noe mer. (DPS) så jeg har forsovidt klart meg ok til nå. men er først nå jeg ser at jeg fortsatt ligger på sofaen dag ut og dag inn og så vidt orker å gjøre husarbeid før det MÅ tas. er helt stopp for meg. jeg må komme meg ut av situasjonen men.. sitter nå egentlig bare å gråter også fortsetter samme greia. også går det opp for meg igjdn at det ikke har blitt bedre. nå er det der igjen. jeg føler virkelig at jeg ikke har noe igjen og leve for. og det med barnet. er forferdelig og si, for vi er som to dråper vann. egentlig svært knyttet og det har vært drivkraften i alle år. men jeg klarer ikke se livet nå på en god måte. en mor som bare så vidt beveger seg når hun må lage litt mat eller må på toalettet. en mor som var så energisk og aktiv med barnet sitt. jeg har visnet helt bort. jeg er ikke meg lengre. 

 

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Om dere trivdes der dere bodde før så flytt tilbake. Jeg gjorde det. Selv uten familie

 Det hjalp.

Lykke til!

Anonymkode: 56724...ff3

jeg har veldig lyst. men jeg er redd.. redd for hvordan familien vil reagere. jeg vet ikke om jeg tørr. det var så dyrt og vanskelig og flytte hjem igjen. og nå som vi begge savner stedet så innser jeg at vi burde blitt der. men. det styret med og flytte da. det vet jeg ikke om jeg får til. kanskje hvis jeg fikk den gamle jobben min tilbake som jeg hadde der. 

Anonymkode: 9f40a...11f

[Anonym bruker]

Sitter her og gråter..kjenne meg såå igjen på mange ting. Har også en sønn på 11 år som jeg er veldig knyttet til.

Spises opp av dårlig samvittighet..Kjenne det som deg..alt er blitt så tungt..har bare lyst å rømme fra alt.

Men her stiller ikke bf opp i det hele tatt.. Får alltid høre at jeg er så flink og sterk..takler alt...

Anonymkode: 0ffeb...402

[Anonym bruker]

Psykologer kan ta feil. Bestill deg en legetime. Lykke til.

Anonymkode: f0c12...c5a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

har vært i terapi fram til oktober i fjord, da mente psykolgen at jeg ikke trang mere hjelp. så jeg fikk ikke komme der noe mer. (DPS) så jeg har forsovidt klart meg ok til nå. men er først nå jeg ser at jeg fortsatt ligger på sofaen dag ut og dag inn og så vidt orker å gjøre husarbeid før det MÅ tas. er helt stopp for meg. 

Men da trenger du jo mer hjelp. Du må ringe og si at du har hatt tilbakefall.

Anonymkode: e82ad...018

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du høres alvorlig deprimert ut, og bør antagelig søke helsehjelp. Det er en veldig naturlig reaksjon etter de hendelsene du beskriver.

Å overlate omsorgen for en 11-åring til en far som ikke har vært en del av livet til barnet tidligere, vil sannsynligvis være til skade for barnet. Selv om du kanskje tror det er til det beste akkurat nå.

Anonymkode: f0c12...c5a

Enig.

Det finnes ellers sikkert et karrieresenter i nærheten av der du bor HI, hva med å kontakt dem for å få hjelp med å kartlegge muligheter videre og hjelp med søkingen?

Anonymkode: dc366...469

[Anonym bruker]

19 timer siden, Anonym bruker skrev:

har vært i terapi fram til oktober i fjord, da mente psykolgen at jeg ikke trang mere hjelp. så jeg fikk ikke komme der noe mer. (DPS) så jeg har forsovidt klart meg ok til nå. men er først nå jeg ser at jeg fortsatt ligger på sofaen dag ut og dag inn og så vidt orker å gjøre husarbeid før det MÅ tas. er helt stopp for meg. jeg må komme meg ut av situasjonen men.. sitter nå egentlig bare å gråter også fortsetter samme greia. også går det opp for meg igjdn at det ikke har blitt bedre. nå er det der igjen. jeg føler virkelig at jeg ikke har noe igjen og leve for. og det med barnet. er forferdelig og si, for vi er som to dråper vann. egentlig svært knyttet og det har vært drivkraften i alle år. men jeg klarer ikke se livet nå på en god måte. en mor som bare så vidt beveger seg når hun må lage litt mat eller må på toalettet. en mor som var så energisk og aktiv med barnet sitt. jeg har visnet helt bort. jeg er ikke meg lengre. 

 

jeg har veldig lyst. men jeg er redd.. redd for hvordan familien vil reagere. jeg vet ikke om jeg tørr. det var så dyrt og vanskelig og flytte hjem igjen. og nå som vi begge savner stedet så innser jeg at vi burde blitt der. men. det styret med og flytte da. det vet jeg ikke om jeg får til. kanskje hvis jeg fikk den gamle jobben min tilbake som jeg hadde der. 

Anonymkode: 9f40a...11f

Ja, kan du ikke undersøke om det er en mulighet? Dette skal ordne seg!

Anonymkode: dc366...469

[Anonym bruker]

Jeg vil først og fremst gi deg en god klem❤️ men også fortelle deg at det er ikke slik at fordi man har en fast jobb, god inntekt og et pent sted å bo så har man alt. Jeg har disse tingene, men sitter likevel her hjemme og gråter fordi det lille «ekstra» mangler. Har hatt en utrolig tung barndom hvor jeg ble misbrukt både fysisk og psykisk. Vold var helt vanlig hos oss og jeg gikk igjennom det hver bidige dag. Både som barn, ungdom og til jeg flyttet for å studere som 19 åring. Jeg så meg nødt til å ta en utdanning slik at jeg en dag kunne klare meg selv og gi familien min fingeren. Jeg ville vise at jeg klarer meg selv om de prøvde å ødelegge meg.

Jeg har en flott samboer, gode venner, gode kolleger, bil, penger og hus. Det eneste som mangler nå er et barn, noe jeg ikke får. Jeg føler meg tom og blir trist av å se andre med barn.

Det jeg prøver å si er at så lenge dere har hverandre, tak over hodet og mat på bordet så har du «alt». Det er ingen penger eller jobb i verden som kan måle seg med kjærlighet. Du har kommet deg gjennom utrolig mye i livet og vist at du er sterk og får til det du vil. Ikke la noe komme i veien for kjærligheten du og sønnen din har for hverandre❤️

Anonymkode: a5724...5a9