Det er forventet at jeg skal si noen ord

[Anonym bruker]

En av mine beste venninner gikk bort nylig. Jeg var den nærmeste vennen hun hadde. Jeg kjenner hele familien og har vært i mange familieselskap med de. Moren hennes og jeg snakket i går. Dette er en person som har inspirert og betydd mye for mange. Det er estimert at det blir ca 400 oppmøtte i begravelsen. Og moren sa til meg «det blir mulighet for å si noen ord. Du var jo den nærmeste.» jeg tolket dette som at det er forventet at jeg skal si noe. Det er ikke noe problem å si noe. Det er MYE godt å si om henne. Men foran så mange mennesker? Jeg tør så vidt å si noe i et møte på jobb. 

Jeg kan altså gjøre en av tre: 

- kvinner meg opp og sier noe. Sånn for hennes skyld. Hun hadde nok ønsket at jeg skulle det. bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort.

- forklarer at det er vanskelig for meg å si noe i kirken med så mange mennesker, men på minnesamværet etterpå kan jeg si noen ord (blir bare de nærmeste der)

- forklarer at dette er vanskelig for meg og at jeg ikke klarer å si noe i det hele tatt og kanskje angre etterpå

hva ville du gjort?

Anonymkode: 5670d...842

[Optatium]

De gangene jeg har vært i en slik situasjon (dessverre har det skjedd meg mer enn en gang) har jeg sagt noe i minnesamværet. Selve seremonien er for voldsom for meg, men jeg vil gjerne si noe når stemningen er litt lettere og man kan gi rom for humor og glede også. 

Føler med deg❤️

[Gjest Antarctica]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

En av mine beste venninner gikk bort nylig. Jeg var den nærmeste vennen hun hadde. Jeg kjenner hele familien og har vært i mange familieselskap med de. Moren hennes og jeg snakket i går. Dette er en person som har inspirert og betydd mye for mange. Det er estimert at det blir ca 400 oppmøtte i begravelsen. Og moren sa til meg «det blir mulighet for å si noen ord. Du var jo den nærmeste.» jeg tolket dette som at det er forventet at jeg skal si noe. Det er ikke noe problem å si noe. Det er MYE godt å si om henne. Men foran så mange mennesker? Jeg tør så vidt å si noe i et møte på jobb. 

Jeg kan altså gjøre en av tre: 

- kvinner meg opp og sier noe. Sånn for hennes skyld. Hun hadde nok ønsket at jeg skulle det. bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort.

- forklarer at det er vanskelig for meg å si noe i kirken med så mange mennesker, men på minnesamværet etterpå kan jeg si noen ord (blir bare de nærmeste der)

- forklarer at dette er vanskelig for meg og at jeg ikke klarer å si noe i det hele tatt og kanskje angre etterpå

hva ville du gjort?

Anonymkode: 5670d...842

1) Skriv noe og få presten/gravferdstaleren til å lese det

2) Si noe på minnesamværet der kun de nærmeste er

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Pashla skrev:

1) Skriv noe og få presten/gravferdstaleren til å lese det

2) Si noe på minnesamværet der kun de nærmeste er

Helt enig i det Pashla skrev. Stemningen i kirken blir ofte utrolig tung synes jeg. Man blir veldig påvirket av alt rundt seg. Jeg er iallfall typen som tar inn andres følelser lett, og da klarer jeg ikke holde stemmen stødig om jeg skal snakke foran andre i en stor forsamling. Stor klem til deg!

Anonymkode: 65566...ad0

[Anonym bruker]

40 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Helt enig i det Pashla skrev. Stemningen i kirken blir ofte utrolig tung synes jeg. Man blir veldig påvirket av alt rundt seg. Jeg er iallfall typen som tar inn andres følelser lett, og da klarer jeg ikke holde stemmen stødig om jeg skal snakke foran andre i en stor forsamling. Stor klem til deg!

Anonymkode: 65566...ad0

Det er jo ingen som forventer at du skal holde stemmen stødig...

Forrige begravelse jeg var i gråt hun som holdt tale såpass at datteren hennes kom opp og sto ved siden av henne og leste noen av setningene hun hadde skrevet før hun tok over selv igjen. Men datteren hennes sto der resten av tiden og leste en og annen setning. Var rørende og flott.

Så jeg vil si du godt kan ha en liten "tale" i kirken, du trenger ikke si så mye, bare helt kort vise alle at du som hennes nærmeste venn er der denne dagen. Så kan du heller si litt mer på minnesamværet etterpå om du ønsker.

Anonymkode: aadb8...ef7

[Anonym bruker]

Jeg var en gang i en begravelse der noen ikke klarte å snakke. De hadde da laget et lite skriv, minneord som presten leste opp, med hilsen fra NN. 

Er det et alternativ?

Anonymkode: a2357...417

[Nyttårs barn]

Synes du skal si noen ord for venninnen din. Trenger ikke å være mye og du kan også gjøre det på minnesamværet. 

Det er ingen som kommer til å reagere om du skulle bli emosjonelle.

Dette er noe annet men i min beste venninnes barns konfirmasjon holdt verken mor eller far tale for konfirmanten, veldig synd synes jeg. 

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Synes du skal si noen ord for venninnen din. Trenger ikke å være mye og du kan også gjøre det på minnesamværet. 

Det er ingen som kommer til å reagere om du skulle bli emosjonelle.

Dette er noe annet men i min beste venninnes barns konfirmasjon holdt verken mor eller far tale for konfirmanten, veldig synd synes jeg. 

Jeg hadde konfirmant i fjor og han ville overhodet ikke ha noen tale, så vi lot være av respekt for hans ønske. Man er ikke nødt til å holde tale for å ha en fin konfirmasjon altså.

Anonymkode: aadb8...ef7

[Anonym bruker]

Jeg finnes ikke redd for å tae i forsamlinger, så jeg synes det er litt vanskelig å sette meg inn i. Men siden det ser ut som du selv tror du vil angre hvis du ikke sier noe, så synes jeg du burde prøve å si noe på en eller annen måte. Og som de andre sier, i en begravelse er det normalt å være emosjonell, og ingen reagerer på om talen blir oppstykket. Jeg synes du burde prøve å komme fram til hvor, og på hvilken måte, det er best for deg å si noe.

Sist jeg var i en begravelse var det en som leste et dikt. Hun hadde fått presten til å forklare først hvorfor akuratt dette diktet ble lest, og gikk selv opp og leste diktet uten å si noe annet. Det var en fin måte å gjøre det på, og kanskje mindre skremmende enn å skulle tale med egne ord?

Jeg har også vært i en begravelse der en av talerne holdt talen rett til en av de nærmeste pårørende. Han gikk fram, og snakket høyt og tydelig så alle kunne høre men snakket direkte til mannen til den avdøde. Det var en veldig rørende tale, samtidig som jeg ser for meg at hvis du gjør noe sånt, og f.eks. snakker rett til moren hennes, så kan du kanskje lettere "viske ut" resten av de oppmøtte fra bevisstheten din akuratt mens du snakker? Tenke at det er bare deg o avdødes omr, på en måte?

Du må selv kjenne på om du vil si noe i kirken eller på minnestunden, eller om du snes det blir alt for vanskelig. Hvis du synes det blir for vanskelig å si noe selv synes jeg ideen med å be presten lese noe fra deg er veldig god!

Anonymkode: 5cd39...945

[Anonym bruker]

Forbered deg godt, si det gjerne i kirken og tenk for resten av ditt liv på at du gjorde dette vanskelige for henne, deg aller siste du kunne gjøre for henne. Du vil være glad for det i ettertid. 

Jeg hadde vært deg evig takknemlig om jeg var moren hennes. 

Anonymkode: 9c152...299

[Anonym bruker]

Jeg tenker at familien kan du noe i selve begravelsen og så kan du si noe i minnesamværet. 

Anonymkode: d57ee...9b3

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at familien kan du noe i selve begravelsen og så kan du si noe i minnesamværet. 

Anonymkode: d57ee...9b3

Familien skal ikke si noe

Anonymkode: 5670d...842

[Anonym bruker]

Skal nevne at stage fright er årsaken til at jeg ikke vet om jeg kan gjennomføre. Jeg klarte ikke gå opp kirkegulvet i mitt eget bryllup (med bare kjentfolk) uten å skjelve tydelig. Så skal jeg liksom snakke til 400 hvor 370 av de er ukjente mennesker😱 

Anonymkode: 5670d...842

[Yellow Brick Road]

Jeg synes at du skal prøve å si noen ord, jeg. Spesielt når de pårørende ønsker det, og aller helst i kirka. Jeg tror at du kommer til å klare det, og det gjør ikke noe om du skjelver i stemmen eller får problemer underveis. Moren vil sikkert bli både glad og rørt for at du prøver. Du kan jo alliere deg med presten også, ev. skrive noen ord på en lapp som han skal lese for dersom det stopper helt opp. Det trenger ikke å være hele din planlagte tale, men noen få ord. 

[Anonym bruker]

Da fare min døde ble det viktig for oss å ha en begravelse som ble personlig, ikke standard oppsett med at presten (som ikke kjente pappa) skulle ramse opp livet hans. Så vi holdt tale, jeg og søsteren min. Jeg gråt ikke en dråpe på forhånd, fordi jeg var så innstilt på å få det til. Etterpå gråt jeg som en foss. 

Jeg er som deg; hater å ta ordet, begynner å skjelve hvis jeg må «vente på tur» for å snakke høyt, liker ikke oppmerksomhet, og jeg har en skingrende, jævlig stemme. Men det ble så viktig å si noen ord, at jeg la alt dette bort. Og det ble en nydelig begravelse. 

Anonymkode: cbb8a...816