Erfaring hjerneblødning?

[Anonym bruker]

Søsteren min på 32 fikk en hjerneblødning på onsdag. Hun kom raskt til sykehus. Hun ble operert etter to dager og ligger nå i kunstig koma. Før hun ble lagt i koma hadde hun ikke tale og var lam i halve kroppen. Er det noen som har noen idé om hva vi kan forvente oss fremover? Legene er veldig vage. 

Anonymkode: a436e...4e4

[Anonym bruker]

Det er veldig vanskelig å svare på, mye avhenger av hvor i hjernen hun hadde blødningen og hvor stor hjerneskaden er....

Jeg hadde selv et slag, og endte på et opptreningssted med flere som hadde hatt slag eller hjerneblødning. Det var alle typer skader, noen var helt lamme i ene siden, andre hadde lammelser i armen og ikke benet, andre omvendt. Noen hadde fått epileptiske anfall pga skaden i hjernen, noen slet med å prate, andre med å svelge. Noen ble trillet i digre rullestoler, noen trillet selv i mindre rullestoler, noen gikk med prekestol og andre var bare litt ustø.

Så jeg skjønner godt at legene er vage, man vet rett og slett ikke hvor skadet hun er før hun våkner og prøver ut kroppen sin selv. Mye skjer den første uken, så går det saktere. Men de aller aller fleste blir veldig mye bedre enn helt i starten.

Skadene i hjernen leges ikke, men andre deler av hjernen tar over jobben for de delene som er skadet. Noen klarer å trene seg opp igjen så du ikke kan se de har hatt slag eller hjerneblødning, mens andre får noen varige men. Men de fleste kan trene seg opp mye altså.

Etterpå er nok de kognitive skadene verst, de synes ikke, så folk ser du ser bedre ut, men ser ikke tingene du sliter med kognitivt. Det kan fort ta 1,5 til 2 år å trene seg opp igjen etterpå.

Dere kan ikke annet enn å håpe at skaden er minst mulig på hjernen hennes, og at hun klarer å trene seg greit opp igjen. Men det er ikke alle som klarer det, noen får varige skader som de ikke klarer trene opp igjen. Forhåpentligvis klarer hun trene opp igjen talen, det er nesten det viktigste synes jeg.

Anonymkode: 92499...2fa

[Anonym bruker]

Signerer den over👆

Pappa fikk hjerneblødning da jeg var ca 9 år gammel. Det var en utposing på ei blodåre som sprakk. Jeg fikk i ettertid vite at vi var veldig heldige. Han brukte ca 2 år på å komme seg, men han ble heldigvis helt frisk. Har bare ett lite søkk i hode der de opererte.

Jeg husker ennå frykten for om han i det heletatt kom hjem. Han bodde lenge hos tante, for der var det ingen små barn som bråkte. Alt jeg fikk beskjed om, var; "vent å se. Vi vet ingenting ennå". 

Dere for ta den tid det trenger, støtt om hverandre, og god bedring! 💖

Anonymkode: 72eef...913