Jeg velger å prioritere mine tenåringer fullt ut i 2019.

[Anonym bruker]

Jeg er alene med to barn, som nå begynner å bli ganske store, 13 og 15. De kler på seg selv, de spiser selv, de går til skolen selv - men jeg synes det fremdeles er endel jobb med det å ha tenåringsbarn. 

De to siste årene har vært et rent lite helvete økonomisk men ting begynner å ordne seg nå, forhåpentligvis. Jeg jobber mer og inntekten min vil øke fra og med neste måned. Barna har fått det de trenger, så absolutt, disse siste årene, men jeg er den første til å innrømme at det har vært trangt og de har nok merket det. De begynnner å bli store, og legger merke til at mange av klassekameratene får så mye, mye mer enn dem. Jeg begynner å bli sliten av denne situasjonen, og det gjør nok de også.

Så nå, når ting begynner å "ordne" seg økonomisk, så har jeg lyst til å bruke pengene på oss som familie, og ikke på meg selv. Jeg har lyst til å bruke tiden min på dem, og har derfor har jeg valgt bort både forhold og egne aktiviteter. Jeg ønsker at de skal få i år. Og det gjør meg godt å vite at jeg gir til dem, ser gleden de har ved disse opplevelsene (det være seg kino, bowling, skitur osv) og det gir meg mye mer enn å bruke penger på meg selv.

Jeg har nevnt dette for folk rundt meg, folk som vet om min situasjon men også folk som faktisk ikke har peiling på hvordan ting har vært de siste årene. Jeg får den samme reaksjonen fra de fleste, i hvert fall fra de uten barn: at jeg må tenke på meg selv, at barna mine nok blir glade på mine vegne dersom de vet at jeg gjør ting for meg selv, at barna klarer seg uansett, at jeg begynner å bli eldre og ikke har hele livet foran meg men det har de....osv. 

Hvorfor er det så galt å gjøre det slik jeg gjør? Jeg har tenkt godt gjennom hva jeg vil, og selv om jeg noen ganger føler at jeg ikke har et liv som kvinne, kun som mamma, så er det faktisk viktig for meg å ha det hyggelig og nyte disse årene med barna før det blir så store at det ikke lenger er like aktuelt. Jeg klarer ikke å fatte at folk mener at jeg får det bedre ved å tenke på meg selv, enn å tenke på dem, og at det valget ikke blir "godkjent" som et bra valg.

Anonymkode: 99994...280

[Anonym bruker]

Enig med deg😊

Anonymkode: 7db8f...01a

[Anonym bruker]

Enig med deg dra på ferie med barna

Anonymkode: 855b5...733

[Anonym bruker]

Men hvorfor har du så behov for å fronte det du gjør og få "godkjennelse" av andre for det? Er det ikke bare å gjøre som du vil, og akseptere at andre mener andre ting, Må de være enig med deg?

Anonymkode: d96a5...b28

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor har du så behov for å fronte det du gjør og få "godkjennelse" av andre for det? Er det ikke bare å gjøre som du vil, og akseptere at andre mener andre ting, Må de være enig med deg?

Anonymkode: d96a5...b28

HI

Det har ikke vært snakk om å fronte, det har vært i forbindelse med tilbud om å dra på tur eller gjøre noe, en venninne ville spleise meg med en fyr og dermed forklarte jeg henne at jeg faktisk nå valgte bort dette med forhold fordi jeg ønsket ikke å ha ennå en person i livet å ta hensyn til - og så videre. Jeg snakker ikke om dette valget, annet enn når jeg føler at det passer seg å si det.

Anonymkode: 99994...280

[Anonym bruker]

 

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor har du så behov for å fronte det du gjør og få "godkjennelse" av andre for det? Er det ikke bare å gjøre som du vil, og akseptere at andre mener andre ting, Må de være enig med deg?

Anonymkode: d96a5...b28

Hi 

Og en ting til....jeg mener ikke at andre må være enige med meg, men jeg føler på det at andre mener jeg velger feil fordi jeg ikke tenker nok på meg selv.

Anonymkode: 99994...280

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er alene med to barn, som nå begynner å bli ganske store, 13 og 15. De kler på seg selv, de spiser selv, de går til skolen selv - men jeg synes det fremdeles er endel jobb med det å ha tenåringsbarn. 

De to siste årene har vært et rent lite helvete økonomisk men ting begynner å ordne seg nå, forhåpentligvis. Jeg jobber mer og inntekten min vil øke fra og med neste måned. Barna har fått det de trenger, så absolutt, disse siste årene, men jeg er den første til å innrømme at det har vært trangt og de har nok merket det. De begynnner å bli store, og legger merke til at mange av klassekameratene får så mye, mye mer enn dem. Jeg begynner å bli sliten av denne situasjonen, og det gjør nok de også.

Så nå, når ting begynner å "ordne" seg økonomisk, så har jeg lyst til å bruke pengene på oss som familie, og ikke på meg selv. Jeg har lyst til å bruke tiden min på dem, og har derfor har jeg valgt bort både forhold og egne aktiviteter. Jeg ønsker at de skal få i år. Og det gjør meg godt å vite at jeg gir til dem, ser gleden de har ved disse opplevelsene (det være seg kino, bowling, skitur osv) og det gir meg mye mer enn å bruke penger på meg selv.

Jeg har nevnt dette for folk rundt meg, folk som vet om min situasjon men også folk som faktisk ikke har peiling på hvordan ting har vært de siste årene. Jeg får den samme reaksjonen fra de fleste, i hvert fall fra de uten barn: at jeg må tenke på meg selv, at barna mine nok blir glade på mine vegne dersom de vet at jeg gjør ting for meg selv, at barna klarer seg uansett, at jeg begynner å bli eldre og ikke har hele livet foran meg men det har de....osv. 

Hvorfor er det så galt å gjøre det slik jeg gjør? Jeg har tenkt godt gjennom hva jeg vil, og selv om jeg noen ganger føler at jeg ikke har et liv som kvinne, kun som mamma, så er det faktisk viktig for meg å ha det hyggelig og nyte disse årene med barna før det blir så store at det ikke lenger er like aktuelt. Jeg klarer ikke å fatte at folk mener at jeg får det bedre ved å tenke på meg selv, enn å tenke på dem, og at det valget ikke blir "godkjent" som et bra valg.

Anonymkode: 99994...280

Du tenker jo på deg selv når du gjør som du skriver. Det er jo det du vil 😅

Jeg blir glad når jeg er sammen med ungdommene mine, og når jeg ser gleden hvis jeg kjøper noe til de. Jeg er alenemor og har så det går rundt, men ikke rom for veldig mye utskeielser.. Jeg har også lyst til å bruke mer penger på de. Vil gå på kino, bowling, handletur osv. 

Hadde ikke følt meg særlig bra om jeg brukte penger bare på meg selv altså...

Kos deg med ungdommene dine og drit i hva andre mener om den saken!😅

Anonymkode: ed6a9...892

[MrsRose]

Det er vel mer om balansen det er snakk om da. Ut i fra situasjonen din, forstår jeg deg veldig godt. Du har «aldri» kunne gitt dem noe ekstra, og siden du nå har anledning er det fullt forståelig at du vil ta igjen. Men ytterkanter og «alt eller ingenting» er aldri bra i lengden. Hvis du nå bruker all tid og ressurser på ungdommene dine de neste 3-4 årene, vil du brått kunne bli sittende der alene når en dag de forlater redet og ikke har anledning til å være med mamma lengre. Hvis du nå i fremover sier nei til alle turer, arrangementer og happenings med venninner, vil de slutte å spørre på et tidspunkt. Og det er vel dette de prøver å få frem.

Mitt tips er at du sier at i år vil du prioritere å bruke all tid og ressurser på barna, med tanke på hvordan situasjonen har vært. Men at du kommer tilbake sterkere på relasjonsfronten fra neste år av.

[Nyttårs barn]

Forstår godt at du unner barna dine ekstra om det har vært litt trangt. Jeg tror også at mange aleneforeldre bærer på en form for kompensasjonsbehov og skal gjøre opp for det at barna ikke bor med mor og far.

Du har jo de siste gylne årene nå, før barna er så store at de har egen planer og kansje ikke vil være sammen med familien på samme måten. Samtidig forstår jeg jo at venner ønsker å tilbringe tid med deg, kanskje dette også er et utrykk for at de ønsker kontakt og beholde deg i livet sitt.

Endret 19. januar 2019 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Ehm..? Er det ikke sånn de aller, aller fleste foreldre tenker? Man prioriterer jo barna først. Jeg tenker i hvert fall på meg selv i siste rekke, aktiviteter, ferier, ting og tang barna trenger kommer jo alltid først. Skjønner ikke hvorfor du må forsvare det valget, er bare ansvarsfull og helt normal tankegang.

Anonymkode: af616...317

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er det så galt å gjøre det slik jeg gjør? Jeg har tenkt godt gjennom hva jeg vil, og selv om jeg noen ganger føler at jeg ikke har et liv som kvinne, kun som mamma, så er det faktisk viktig for meg å ha det hyggelig og nyte disse årene med barna før det blir så store at det ikke lenger er like aktuelt. Jeg klarer ikke å fatte at folk mener at jeg får det bedre ved å tenke på meg selv, enn å tenke på dem, og at det valget ikke blir "godkjent" som et bra valg.

Fint valg så lenge du trives med det. Men hva er grunnen til at du føler at du må "nevne det for folk rundt deg"? Er det viktig å få bekreftelse av dem på at du er en god mor? Jeg har levd sånn i lange perioder, av grunner jeg ikke skal komme inn på, men aldri følt trang til å snakke med andre om at "de neste årene skal jeg ofre meg for barna", eller "nå lever jeg et liv kun som mamma, ikke som kvinne."

For det låter som om det er viktig for deg at andre vet dette. Husk at barna dine har det så bra som du har det, så dersom du gjør dette kun av offervilje, da vil ikke ungene nyte det heller. 

Anonymkode: fd7a1...6c3

[Anonym bruker]

Alle foreldre er da slik, de unner barna det beste og seg selv smuler om det er trangt. 

Det jeg sitter igjen med av innlegget ditt er at du ønsker skryt og ros for noe som er en selvfølge. 

Anonymkode: 74d41...a7e

[Anonym bruker]

Men hvorfor kan du ikke gå på date med en mann?

Nå er jeg alene med 2 barn og, de kommer helt klart først. Men annenhver helg da jeg har barnefri, så gjør da jeg hva jeg vil.

Jeg var og i et forhold, som varte i nesten 3 år, vi var da sammen de helgene jeg hadde barnefri, og etter hvert en dag innimellom. Jeg var veldig bestemt på at flytte sammen, ville ta veldig mange år. Og barna kom først, så de skulle få det meste av min tid. 

Anonymkode: 23b86...b1c

[Anonym bruker]

Jeg har ikke tenåringsbarn, men barn på barneskolen. Jeg er alene og har ikke all verden av penger jeg heller. Jeg har aldri prioritert meg selv. Barna får klær først, de spiser først og de får være med på turer først. Det er da helt vanlig når man har barn og lite med penger. Har vært alene i 6 år og tanken på en ny mann har ikke falt meg inn i det hele tatt. 

Hvem sier at det er galt det du gjør? Jeg har aldri vært borte i noen som synes det er galt i det hele tatt.

Anonymkode: dd1ba...b0c

[Anonym bruker]

Nyt livet, og ikke la samfunnet styre ditt liv 🥰

Anonymkode: 44dcb...6af

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Alle foreldre er da slik, de unner barna det beste og seg selv smuler om det er trangt. 

Det jeg sitter igjen med av innlegget ditt er at du ønsker skryt og ros for noe som er en selvfølge. 

Anonymkode: 74d41...a7e

Jeg er helt enig i denne, får samme inntrykk. Dette er da en helt selvsagt ting å gjøre, og har aldri hørt om noen som velger annerledes. Barna får det de trenger og kvalitet, de voksne får det som eventuelt blir til overs, og kjøper billig.

Anonymkode: dd0fd...cb9

[Anonym bruker]

Gjer som du vil! Hugs; om 5 år er yngste 18. Då kan du begynne å tenkje på deg sjølv. 5 år frå eller til gjer ikkje noko! De er barna dine, då er det verdt å "sette livet ditt på pause" 😊

Innimellom kan det vera lurt å tenkje på seg sjølv, men for min del er alt eg trenger ein liten tur på cafe. Trenger ikkje vera saman med nokon eingong (sjølv om det er kjekkere saman med venner). Det er ganske deilig med ein god kaffi og ei god bolle, og uforstyrra tid på mobilen 😅

Anonymkode: 315f4...1dc