Har ingen barndomsvenner....

[Anonym bruker]

Det er trist. Jeg er ikke typen som folk vil være med tror jeg. 

Jeg har en venninne fra videregående, en fra mitt studie (gikk 3 år), en kollega som venn. Det er det. På jobb er jeg alltid en som ikke blir prioritert, jeg er den eneste på jobb som ikke møter noen andre på jobben.. 

Der andre har minner fra barndom, reiser med venner, russetid etc.. Har ikke jeg noe.. Flere? 😢😢

Anonymkode: baa0b...20e

[Anonym bruker]

Samme her. Har ei fra barndommen da, men det er ikke et godt forhold. Ellers har jeg ei venninne fra videregående og en venn jeg har fått gjennom mannen. Ingen veldig nært egentlig. Litt trist, men samtidig så føler jeg at med mann, barn og jobb så har jeg ikke så mye tid til å prioritere til å bli godt kjent med noen ny

Anonymkode: c022b...455

[Anonym bruker]

Jeg har nok med barn og mann og jobb her og. Skulle bare ønske jeg hadde noen å mimre tilbake med.. Noen å ha venne julebord med, noen å reise med. En liten gjeng som møtes litt.. 

Anonymkode: baa0b...20e

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner, hverken barndomsvenner eller andre

Anonymkode: 95f4a...4bf

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen barndomsvenner, vennen som jeg har kjent lengst ble jeg kjent med i 2009, hun og 2 andre er mine bestevenner, ellers har jeg kolleger som jeg går ut med av og til 🙂. Så egentlig har jeg bare 3 venner som jeg finner på ting med , Men jeg er veldig fornøyd med det, klager ikke. 🙂🙂

Anonymkode: 3b464...acd

[Anonym bruker]

Jeg har både mange og ingen venner. Jeg har en sosial hobby og et sosialt arbeid, der jeg er godt likt. Men jeg har ingen jeg kan ringe opp å ta en kopp kaffe med. Det er litt ensomt nå som jeg er hjemme i permisjon. Slik har jeg alltid hatt det. Men har slått meg til ro med at slik er det. Jeg er alene, men ikke ensom! Jeg har startet å like meg selv mer. Jeg er min egen bestevenn (i tillegg til mannen min) 😊

Anonymkode: 32a2d...d28

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er trist. Jeg er ikke typen som folk vil være med tror jeg. 

Jeg har en venninne fra videregående, en fra mitt studie (gikk 3 år), en kollega som venn. Det er det. På jobb er jeg alltid en som ikke blir prioritert, jeg er den eneste på jobb som ikke møter noen andre på jobben.. 

Der andre har minner fra barndom, reiser med venner, russetid etc.. Har ikke jeg noe.. Flere? 😢😢

Anonymkode: baa0b...20e

Herregud. Snakker om negativ tilnærming.

Jeg har ikke heller en eneste barndomsvenn altså, det eneste vi hadde til felles var at vi bodde samme sted i et antall år. Vi lekte sammen, men det er jo ikke grunnlag for felleskap eller forståelse som voksne. Jeg har masse venner, men har skaffet meg alle i voksen alder. Begynn med noe sosialt, finn deg et kor eller håndballag eller hva som helst.

Anonymkode: c13a5...324

[Anonym bruker]

Jeg hadde mange venner på skolen, i alle årene. Men det er kun en jeg fortsatt er venn med i dag.

Og grunnet at jeg har vært svært syk de siste årene, så har jeg bare en til venninne. Og ikke har jeg mann eller familie.

Men jeg har jo noen, og prøver å gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: f6cab...a9a

[Anonym bruker]

Du har venner nå. Det er vel det viktigste?

Anonymkode: 4d7ad...3d4

[Anonym bruker]

Jeg har to barndomsvenninner og ei fra nyere tid. Kun én av dem bor nær meg idag og jeg kjenner jeg er ikke det minste sjalu på dem som har en stor vennegjeng. Jeg har nok med meg og mitt og har ikke tid eller overskudd til å pleie så mange vennskap. Men jeg trives godt i eget selskap og har jo alltid noen å prate med hvis jeg trenger det. 

Anonymkode: a5bfa...43f

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen barndomsvenner, eldste vennskapet er hun jeg ble kjent med når jeg var 21, nå er jeg 33. Ellers har jeg en bestevenninne, og 2 andre jeg kan ta en kaffe med. Disse har jeg kant i ca 5 år. 

Anonymkode: b2a52...378

[Superdolly]

Hvorfor idylliserer du "barndomsvenner" så veldig? Det er ikke veldig vanlig å ha barndomsvennene i voksen alder, altså. Venner i barndommen får man stort sett i barnehagen eller skoleklassen. Der ristes man sammen med et tilfeldig utvalg mennesker, og det eneste man har til felles med de andre er årstallet man er født og stedet man bor. Og "stedet man bor" kan dekke et nokså stort geografisk område.

Etter hvert som man blir eldre og flytter for å studere finner man mennesker man passer sammen med, basert på interesser. Og så flytter man igjen, for å få jobb, og da må man forsøke å bygge seg opp en vennekrets der man bor. Og det kan man basere på nærhet i bosted, interesser, jobb, alder, at de potensielle vennene har unger som er venn med dine... 

Jeg var aldri et ensomt barn, og jeg husker godt mine barndomsvenner, men det er minimalt med kontakt mellom dem og meg nå. Vi er Facebookvenner og liker av og til hverandres bilder eller kommenterer hverandres statuser eller skriver "gratulerer med dagen" hvis vi kommer på at det er en bursdag. Vi har gått i ulik retning i valg av studier og jobb. Vi har flyttet, mange av oss, og har ikke lenger den geografiske nærheten vi hadde da vi var barn.

Da jeg var barn kunne vi gå eller sykle til hverandre og være framme på maks en halvtime. Det blir ikke det samme å sende en melding på Facebook: "Har du lyst til å ta en kaffe?" For deretter å føye til: "Hvis jeg setter meg i bilen nå, er jeg framme hos deg om fire timer."

Jeg tenker at du har jo venner. Du skriver at du har venner, og da kan du heller prøve å jobbe litt med de vennskapene og være fornøyd med dem, i stedet for å lengte etter en eller annen romantisk ide om at "barndomsvenner" hadde gjort livet ditt fullkomment. Det er ikke sikkert at du og eventuelle barndomsvenner hadde hatt noe til felles i det hele tatt i dag, bortsett fra årstallet dere ble født.