Dere som har vært sammen med partneren deres i mange år...

[Anonym bruker]

Og da tenker jeg på fra dere var 18-20 år, og nå er ca 40, blir dere ikke lei? Savner du ikke det å forelske seg og prøve noe nytt?

Anonymkode: 93047...a4f

[Anonym bruker]

Jo. Vi skulle sannsynligvis gått fra hverandre for mange år siden.. men håpet om bedre tider slipper aldri taket. Etter et helt liv ilag er det bedre å holde ut enn å bryte opp. Man har rett og slett for mye felles til at det er verdt å skille seg for en tilfeldig forelskelse. 

Anonymkode: 8011c...a7e

[Anonym bruker]

Jeg blir ikke lei, men kan i blant tenke på hvordan det ville vært å være fri og frank. Likevel kjenner jeg at det er godt å være gift med en mann som kjenner meg ut og inn, og vi elsker hverandre veldig høyt. Vi har noe sammen som man ikke kan få på kort tid. 

Anonymkode: 7fafa...287

[Anonym bruker]

Jeg var 22, så litt eldre enn 18-20. Har vært sammen i 20 år. Nei, blir ikke lei. Kan selvfølgelig ha dager der jeg synes han er irriterende som fy, men i det store og hele elsker jeg ham og lengter ikke etter noe annet. 

Anonymkode: 263a8...1d0

[Anonym bruker]

Joda, det kan jeg savne, men det hjelper ikke. Det er ikke verdt det. Jeg bryter ikke ut av et langt ekteskap for å dyrke en flyktig forelskelse.

Anonymkode: d2e41...80c

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var 22, så litt eldre enn 18-20. Har vært sammen i 20 år. Nei, blir ikke lei. Kan selvfølgelig ha dager der jeg synes han er irriterende som fy, men i det store og hele elsker jeg ham og lengter ikke etter noe annet. 

Anonymkode: 263a8...1d0

Har det på samme måte. Vi har vært sammen siden jeg var 19 år, så har i år vært sammen i 15 år. 

Anonymkode: 8feb6...9f9

[Anonym bruker]

Vi ble sammen da jeg var 19 og han 20. Jeg gikk etter 20 år og tre barn. Det var etter lang tids (flere års) grubling og overveielser. Som sagt over her, så deler man så mye, også to familier på en måte. Jeg har hatt et veldig godt forhold til hans familie, og husket nesten ikke hvordan det var å ikke ha de i livet mitt. Likevel måtte jeg bare gå til slutt. Det var det vanskeligste valget jeg har tatt i hele mitt liv! Vi fungerte godt sammen uten barn - var sammen i 7 år før eldste kom -men ting forandret seg gradvis etter at barna kom. Han var slett ikke mannen for familieliv, og taklet det dårlig. Vi endte opp i den typiske fella at jeg tok meg av alt som hadde med barn og hus å gjøre, mens han dyrket hobbyen og levde som før barna egentlig. Etter hvert var jeg så frustrert at alt av følelser var borte. Han fikk sjokk da jeg gikk, tror han hadde forestilt seg at vi var bunnsolide for alltid, uansett... Man tar hverandre kanskje fort for gitt, og blir av gammel vane. Redde for å være alene og uten den man "alltid" har vært sammen med. I mitt tilfelle fikk jeg det mye bedre da jeg gikk. Det er ingen andre inne i bildet, men jeg er jo bare littover 40. Jeg elsket han fortsatt etter alle de åra, og hadde nok vært sammen med han resten av livet hvis det hadde fungert! Men man skal jo ha det bra også, og man har bare ett liv! Tror ikke alder og tid sammen er viktig uansett alder. Tar man vare på det man har, så kan følelsene vare for alltid! 

Anonymkode: 5e101...190

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi ble sammen da jeg var 19 og han 20. Jeg gikk etter 20 år og tre barn. Det var etter lang tids (flere års) grubling og overveielser. Som sagt over her, så deler man så mye, også to familier på en måte. Jeg har hatt et veldig godt forhold til hans familie, og husket nesten ikke hvordan det var å ikke ha de i livet mitt. Likevel måtte jeg bare gå til slutt. Det var det vanskeligste valget jeg har tatt i hele mitt liv! Vi fungerte godt sammen uten barn - var sammen i 7 år før eldste kom -men ting forandret seg gradvis etter at barna kom. Han var slett ikke mannen for familieliv, og taklet det dårlig. Vi endte opp i den typiske fella at jeg tok meg av alt som hadde med barn og hus å gjøre, mens han dyrket hobbyen og levde som før barna egentlig. Etter hvert var jeg så frustrert at alt av følelser var borte. Han fikk sjokk da jeg gikk, tror han hadde forestilt seg at vi var bunnsolide for alltid, uansett... Man tar hverandre kanskje fort for gitt, og blir av gammel vane. Redde for å være alene og uten den man "alltid" har vært sammen med. I mitt tilfelle fikk jeg det mye bedre da jeg gikk. Det er ingen andre inne i bildet, men jeg er jo bare littover 40. Jeg elsket han fortsatt etter alle de åra, og hadde nok vært sammen med han resten av livet hvis det hadde fungert! Men man skal jo ha det bra også, og man har bare ett liv! Tror ikke alder og tid sammen er viktig uansett alder. Tar man vare på det man har, så kan følelsene vare for alltid! 

Anonymkode: 5e101...190

Jeg lurer bare på om barna er like fornøyd med tilværelsen? Jeg skjønner ikke dem som ofrer et trygt, men kjedelig familieliv fordi 'jeg fortjener bedre'. 

Anonymkode: 7d1b7...979

[Anonym bruker]

Jeg var litt eldre da vi ble sammen, var vel 23/24 og er nå 45 år 

Nei, jeg savner ikke andre. Er bare glad jeg slipper å ut på det markedet....

Anonymkode: 5be13...ce2

[Anonym bruker]

Jeg var 23 og han 26. Nå har vi vært sammen i 20 år. 

Er absolutt ikke lei av han! Han er en fantastisk fyr som jeg stadig forelsker meg i. Og i løpet av disse 20 årene har jeg ikke møtt noen som kan måle seg med han, tvert imot ser jeg stadig hvor heldig jeg har vært. 

Vi lever begge forholdsvis selvstendige og spennende liv, går ikke hjemme og trår oppå hverandre. Finner også på ting sammen som er artig og som vi begge liker. 

Har hatt tøffe perioder i forholdet vårt og vi har temperament begge to. Men vi klarer å snakke sammen og begge prøver å endre seg og lytte til den andre. 

Jeg er også en person som ikke liker å stivne. Så vi finner stadig på noe nytt, gjerne også i senga 😉

Anonymkode: 2826c...155

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg lurer bare på om barna er like fornøyd med tilværelsen? Jeg skjønner ikke dem som ofrer et trygt, men kjedelig familieliv fordi 'jeg fortjener bedre'. 

Anonymkode: 7d1b7...979

Les da kvinne! Hun gikk ikke fordi det var kjedelig men fordi hun ble utnyttet og var en gift alenemor. Det finnes knapt noe verre enn å være ensom og samtidig bo sammen med noen. En singel kan alltid møte en annen, da er det bedre å bli faktisk singel.

Anonymkode: 31f7b...987

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jo. Vi skulle sannsynligvis gått fra hverandre for mange år siden.. men håpet om bedre tider slipper aldri taket. Etter et helt liv ilag er det bedre å holde ut enn å bryte opp. Man har rett og slett for mye felles til at det er verdt å skille seg for en tilfeldig forelskelse. 

Anonymkode: 8011c...a7e

Vi har vært sammen i 24 år

Anonymkode: 8011c...a7e

[Mia_73]

Kan bare svare for min søster som er sammen med mannen sin siden hun var 15. Sammen i over 30 år nå. De har fått unger sent (ville egentlig ikke ha, men endret mening godt opp i 30åra) så det var i mange år ikke barn som holdt dem sammen men rett og slett kjærlighet. Det er ved de små tingene man ser at de har det bra sammen.

Selv har jeg vært sammen med mannen min i snart 20 år men var jo voksen.

[Anonym bruker]

Er selv skilsmissebarn og vitne til utallige ekteskap/parforhold som har gått ad dundas. Felles for ALLE er at tiden etter ikke akkurat er en dans på roser! Det orker ikke jeg! Skal jeg forlate mannen blir det ikke til fordel for en annen, da lever jeg heller alene! 

Anonymkode: e2a00...d22

[Anonym bruker]

Jeg var 17 år når vi ble sammen og er nå 45 år.

Jo, jeg blir lei. Skikkelig lei. Men så går det over og jeg har det bra igjen.

Når det gjelder å savne det å være nyforelsket, så er det klart at jeg noen ganger tenker tilbake på hvordan det var og savner det. Men samtidig så er det jeg har nå mye bedre, mye tryggere. Jeg er glad i ham på en annen måte.

Å være nyforelsket var litt som en berg og dalbane, jeg var superlykkelig og høy på livet, så var det en eller annen bagatell som skjedde og da var jeg lei meg og sårbar. Nå er ting mer på det jevne.

Det hender også at jeg ser på mannen (eller tenker på ham) og får skikkelig hjertebank og er litt tilbake i den «rusen» som jeg var i for alle de årene siden, så det er fremdeles liv i gamla.....

Ville ikke byttet det jeg har nå for forelskelse og spenning, for når det går over hva har jeg igjen?

Anonymkode: 50b24...b52

[Anonym bruker]

Nei, jeg savner ikke å være forelsket og usikker. Langt mindre med tre barn. Det slår meg aldri at jeg skulle ønske jeg var singel. 

Følelsene for mannen svinger jo. I perioder er jeg sliten og lei, og inperioder «nyforelsket». Jeg har verdens beste mann, og er aldri i tvil om følelsene mine for ham, heldigvis, selv om vi kan gå hverandre på nervene når vi er på etterskudd med husarbeid og alt tårner seg opp uten at energien er der. Det går heldigvis fort over igjen. 

Anonymkode: 0845f...20f

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Les da kvinne! Hun gikk ikke fordi det var kjedelig men fordi hun ble utnyttet og var en gift alenemor. Det finnes knapt noe verre enn å være ensom og samtidig bo sammen med noen. En singel kan alltid møte en annen, da er det bedre å bli faktisk singel.

Anonymkode: 31f7b...987

Mitt spørsmål var om barnas liv hadde bedret seg etter at mor realiserte seg selv?

Hun skriver at mannen fikk sjokk når hun gikk, altså har hun trolig ikke gitt uttrykk for hvor misfornøyd hun var i ekteskapet

 

Anonymkode: 7d1b7...979

[Anonym bruker]

Det hender jeg blir drittlei av en og annen irriterende uvane, men jeg blir ikke lei av ham. Han er en del av meg. Men vi kunne godt tenke oss å prøve noe nytt sammen. (Altså med andre.)

Anonymkode: 87182...757

[Anonym bruker]

Nei, det er veldig sjeldent. Jeg er lykkelig med mannen min og vi har det veldig bra. Ler masse sammen, har et godt sexliv og finner på mye gøy. Reiser mye og har mange prosjekter sammen. To fine barn har vi og. Han er min sjelevenn, den enste jeg stoler 100% på og hver gang jeg er noe sted uten han blir jeg fylt med en enorm taknemmelighet over at han er min. Kjenner fortsatt på følelsen over å være nyforelsket. Kunne aldri tenkt meg noen andre. Møttes da jeg var 19, er 36 nå. 

Anonymkode: 9d979...9b2

[Anonym bruker]

Jeg var 16 år og er 38 år nå. Det er klart forholdet har sine bølgedaler og at vi i perioder har vært mye sur og irritert på hverandre, men ikke skikkelig lei. Jo, jeg skulle ønske jeg kunne oppleve forelskelse og sånt igjen, men ikke så mye eller ofte. Jeg elsker mannen min, og etter 22 år er kjærligheten bare blitt dypere. Bare tanken på et liv uten ham gjør meg uvel. Så selv om jeg kunne tenke meg å få lov å oppleve følelsen av å være nyforelsket igjen, så er det ikke så viktig egentlig. 

Anonymkode: 7cd70...4a6

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mitt spørsmål var om barnas liv hadde bedret seg etter at mor realiserte seg selv?

Hun skriver at mannen fikk sjokk når hun gikk, altså har hun trolig ikke gitt uttrykk for hvor misfornøyd hun var i ekteskapet

 

Anonymkode: 7d1b7...979

Det var jeg som skrev svaret dere kommenterer her. Jeg gikk slett ikke pga kjedsommelighet eller behov for selvrealisering. Som jeg skrev så elsket jeg mannen min, og hadde vært mer enn fornøyd med å fortsette om han hadde taklet familielivet. Når det ikke var tilfellet, gjorde det hverken barna eller meg godt. Så det var ikke bare av hensyn til meg selv at jeg gikk. Og jo, jeg hadde kommunisert det, på flere måter over lang tid. Likevel fikk han "sjokk", trolig fordi han aldri hadde sett for seg at jeg kom til å gå uansett. Man ser det man vil noen ganger. Det var tøft å innse. Barna er harmoniske og trygge, og jeg kunne hverken da eller nå ta hele ansvaret for deres forhold til faren. Jeg klarer meg fint, har ingen ny mann. Jeg gjorde uansett alt fra før, nå bare minus frustrasjonen med å være alene i et forhold. Han er blitt skikkelig "ungkar", og følger ikke opp barna nå heller. Vi er ikke uvenner. Man lærer barna mye, enten man blir eller går, om hvordan et forhold bør være. Prøvde bare å formidle noe om at man må pleie et likeverdig forhold i alle faser, og være der for hverandre hvis det skal være liv laga. Det kan nok være vanskeligere når man møtes veldig unge, før man egentlig kjenner seg selv skikkelig! Du kan vel ikke seriøst mene at man skal bli bare fordi man "alltid" har vært sammen? 

Anonymkode: 5e101...190

[Anonym bruker]

Nei. 

Anonymkode: 36e7d...017