Jeg lever ikke i dette forholdet - bare eksisterer..

[Anonym bruker]

Det er helt tragisk hvordan man kan gå fra et par som elsker hverandre og elsker å være sammen, til et par som i beste fall er likegyldig.

Jeg føler ingen verdens ting lenger. Vi har ingenting til felles bortsett fra barna. Jeg føler egentlig bare irritasjon. Bortsett fra de øyeblikkene når jeg føler ingenting, de øyeblikkene er igrunn best.

Jeg er 40 år, og det er forferdelig å tenke på at jeg ikke skal føle noe igjen.. Følte mye for en annen, men brøt kontakten, for jeg ønsker ikke å bryte opp familien. Det var utrolig deilig å føle noe en stund i alle fall.. 

Bare et hjertesukk..

Anonymkode: 616ff...2f5

[Anonym bruker]

Hva ønsker du selv da? 

Anonymkode: 53c7a...1d0

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hva ønsker du selv da? 

Anonymkode: 53c7a...1d0

Jeg ønsker at barna skal vokse opp i barndomshjemmet med begge foreldrene sine.

Jeg vokste selv opp som skilsmissebarn med to hjem og nye partnere på hver kant. Min erfaring var at jeg følte meg rotløs, og som den eneste som hørte halvveis til begge plasser.

Det ønsker jeg ikke å risikere for mine barn.. 

Men jeg må si at det er deprimerende å tenke på at dette er det jeg fikk på kjærlighetsfronten.. ser på alle dem som har møtt en som de koser seg med, ler sammen med og elsker å være sammen med år etter år.. og tenker at jeg rett og slett valgte feil.. selv om det virket så riktig de første årene vi var sammen.. 

HI

Anonymkode: 616ff...2f5

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ønsker at barna skal vokse opp i barndomshjemmet med begge foreldrene sine.

Jeg vokste selv opp som skilsmissebarn med to hjem og nye partnere på hver kant. Min erfaring var at jeg følte meg rotløs, og som den eneste som hørte halvveis til begge plasser.

Det ønsker jeg ikke å risikere for mine barn.. 

Men jeg må si at det er deprimerende å tenke på at dette er det jeg fikk på kjærlighetsfronten.. ser på alle dem som har møtt en som de koser seg med, ler sammen med og elsker å være sammen med år etter år.. og tenker at jeg rett og slett valgte feil.. selv om det virket så riktig de første årene vi var sammen.. 

HI

Anonymkode: 616ff...2f5

Skjønner. Men hva med partneren din da? Vil ikke han/hun gjøre noe for at det kan fungere igjen? 

Synd at dere skal være sammen kun pga barna. Da er dere jo ikke lykkelige, som alle fortjener å være. 

Anonymkode: 53c7a...1d0

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skjønner. Men hva med partneren din da? Vil ikke han/hun gjøre noe for at det kan fungere igjen? 

Synd at dere skal være sammen kun pga barna. Da er dere jo ikke lykkelige, som alle fortjener å være. 

Anonymkode: 53c7a...1d0

Vi vil nok begge to - men jeg tror ikke vi er kompatible lengre.. 

Jeg kan ikke for mitt bare liv se hvordan det skal bli bedre, eller hvordan følelsene skal komme tilbake..

Kan nevne at vi har hatt endel eksterne utfordringer mht jobb og økonomi som har tæret på forhold og respekt.. og vi har taklet det på vidt forskjellige måter.

Hadde vi vært samkjørte på det praktiske, hatt en harmoni i livet og muligheten til å kose oss litt - så kanskje det hadde blitt annerledes. Vi har for eksempel aldri reis bort sammen på kjærestetur.. 

HI

Anonymkode: 616ff...2f5

[Anonym bruker]

Jeg står midt oppi et samlivsbrudd nå. I utgangspunktet tenkte jeg det samme som deg, at jeg ikke ville at barna skulle bli skilsmissebarn. Men jeg klarer rett og slett ikke mer. Vi har reist på turer sammen med andre par, og de andre holder hender og koser. Jeg blir så misunnelig. Men så ser jeg bort på mannen og tenker at nei, jeg vil ikke holde hender eller kose med han. Jeg klarer det bare ikke. Flere år siden vi hadde sex...

Anonymkode: 07242...600

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg står midt oppi et samlivsbrudd nå. I utgangspunktet tenkte jeg det samme som deg, at jeg ikke ville at barna skulle bli skilsmissebarn. Men jeg klarer rett og slett ikke mer. Vi har reist på turer sammen med andre par, og de andre holder hender og koser. Jeg blir så misunnelig. Men så ser jeg bort på mannen og tenker at nei, jeg vil ikke holde hender eller kose med han. Jeg klarer det bare ikke. Flere år siden vi hadde sex...

Anonymkode: 07242...600

På tide å gå fra hverandre ja. 😅

Anonymkode: 53c7a...1d0

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg står midt oppi et samlivsbrudd nå. I utgangspunktet tenkte jeg det samme som deg, at jeg ikke ville at barna skulle bli skilsmissebarn. Men jeg klarer rett og slett ikke mer. Vi har reist på turer sammen med andre par, og de andre holder hender og koser. Jeg blir så misunnelig. Men så ser jeg bort på mannen og tenker at nei, jeg vil ikke holde hender eller kose med han. Jeg klarer det bare ikke. Flere år siden vi hadde sex...

Anonymkode: 07242...600

Lykke til ❤️❤️❤️

Håper du finner den ene når du er klar for det ❤️

HI

Anonymkode: 616ff...2f5

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ønsker at barna skal vokse opp i barndomshjemmet med begge foreldrene sine.

Jeg vokste selv opp som skilsmissebarn med to hjem og nye partnere på hver kant. Min erfaring var at jeg følte meg rotløs, og som den eneste som hørte halvveis til begge plasser.

Det ønsker jeg ikke å risikere for mine barn.. 

Men jeg må si at det er deprimerende å tenke på at dette er det jeg fikk på kjærlighetsfronten.. ser på alle dem som har møtt en som de koser seg med, ler sammen med og elsker å være sammen med år etter år.. og tenker at jeg rett og slett valgte feil.. selv om det virket så riktig de første årene vi var sammen.. 

HI

Anonymkode: 616ff...2f5

Hva gjorde du og dere for å vedlikeholde den følelsen, da? Og hva gjør dere for å gjenopprette den?

Anonymkode: 5b318...344

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er helt tragisk hvordan man kan gå fra et par som elsker hverandre og elsker å være sammen, til et par som i beste fall er likegyldig.

Jeg føler ingen verdens ting lenger. Vi har ingenting til felles bortsett fra barna. Jeg føler egentlig bare irritasjon. Bortsett fra de øyeblikkene når jeg føler ingenting, de øyeblikkene er igrunn best.

Jeg er 40 år, og det er forferdelig å tenke på at jeg ikke skal føle noe igjen.. Følte mye for en annen, men brøt kontakten, for jeg ønsker ikke å bryte opp familien. Det var utrolig deilig å føle noe en stund i alle fall.. 

Bare et hjertesukk..

Anonymkode: 616ff...2f5

Hei! Forstår deg godt. Vi var lykkelige helt frem til høst men det skjedde noe som forandret alt. Han ble nervøs, skrek på alt og alle, helt i sin egen verden. Jeg elsket ham hver gang mindre og mindre. Nå er jeg helt tom for følelser. Helt likegyldig. Vi kommuniserer bare det vi må og om barna. Jeg er 38 år og føler meg skuffet og gammel. 

Jeg vet ikke om det finnes veien tilbake til det vi var før, avslappet,elsket, på sparket. Vi har to tette barn og vi var aldri så distansert selv da de var babyer og vi var utmattet.

Anonymkode: d3573...c3e