Føler meg helt tom nå

[Lagertha]

Jeg føler meg litt hjelpesløs og lost nå. Helt tom egentlig. 

Hele livet har jeg stilt opp for andre, men når jeg selv trenger hjelp nå, så har jeg ingen. 😔

Jeg er eldst av søskene. Jeg har vært som en ekstra forelder for dem, siden foreldrene våre ikke helt har klart  foreldrerollen selv. Hele livet har jeg vært snill og grei,for kanskje da ser noen meg og blir glad i meg. Har alltid hatt et anstrengt forhold til foreldrene mine.Ikke noe varmt forhold, fra deres side. Jeg har alltid vært snill og flink pike. 

Som ungdom gikk jeg til guttene for å få aksept. Men ble selvfølgelig utnyttet på alle plan. 

Jeg møtte mannen min, og han lærte meg og sette grenser for meg selv og lærte meg å bli selvstendig. 

Det elsker jeg han for,  men jeg skulle ønske at jeg slapp å bære denne tunge børen selv.. Jeg trenger han. Jeg blir liksom overlatt helt til meg selv. Hvis jeg kommer til han, så blir jeg avvist.

Jeg har vært alvorlig syk i flere år. Hver dag er en kamp. Men jeg prøver å leve i nuet, ikke klage og leve så normalt som mulig. Sjeldent barna ser jeg er syk, da jeg hviler når de er på skolen. 

Problemet mitt nå, er at jeg aldri blir satt pris på av mannen. Jeg trenger å høre noe positivt. Hvis jeg sier at nå må han hjelpe til med noe, så sier han at han er sliten også... og det er greit det. Men jeg gjør 90 % av alt. Skulle jeg tatt hensyn til helsa, så hadde jeg bare gjort 10%. 

Helsa mi er reell, men han tar aldri hensyn. Jeg er ikke så kravstor. Men da jeg sa :" Du. Nå føles det ut som om at det har gått opp for meg hva som har skjedd. (Sykdommen) så Jeg føler meg litt nede. Føles ut som jeg fikk sjokket nå. Jeg trenger en klem." Med tårer som trillet. Også bare går han? 

Jeg gnåler ikke om sykdom. Sjeldent jeg sier hvor dårlig jeg er. Men når jeg forteller om det, så er det aldri aldri noe ala :" uff da jenta mi. Det blir bedre " eller noe. Jeg har til og med sagt det rett ut, jeg trenger deg! Du trenger ikke si så mye, bare gi meg en klem. Da kommer han diltende og står som en påle for at jeg skal gi han en klem. ! 🙄

Betyr jeg virkelig så lite ? Han snakker ikke med meg. Hører ikke etter når jeg snakker. Med engang jeg begynner å snakke om følelser, får han helt panikk og stikker. Taus. Jeg har blitt tøffere og klarer meg fint selv, men når man alltid er syk, hadde det vært fint at ihvertfall mannen min hadde vært litt grei.

Nesten så jeg savner de psycoeksene mine. De hadde brydd seg mere. Er ikke vant til at noen snakker så lite med meg. Han ble mere tafatt etter giftemål og barn. Det jeg syns er mest kjipt, er at jeg endelig tør å si hvordan det står til, men jeg blir avvist og sitter igjen med skam og dårlig samvittighet.  Nå har jeg kommet til han tre ganger den siste måneden. Men blir avvist hver gang. Kan jeg ikke forvente noe som helst av min partner? Skal jeg bare klistre på meg et smil og feie alt under teppet? Holde alt inni meg? 

For når jeg glad og lykkelig utad,  er alt perfekt.For de andre i familien. 

  

[Anonym bruker]

Huff, det må være vondt. Selvfølgelig skal det ikke være sånn. Du fortjener å bli sett, også på de vonde dagene. Og aller helst da. Det koster så lite å gi en klem eller å stryke på skulderen. Uansett skal du ikke ha dårlig samvittighet eller føle skam, det er det vel han som skal. Har du noen andre å snakke med? 

Anonymkode: b0651...828

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Huff, det må være vondt. Selvfølgelig skal det ikke være sånn. Du fortjener å bli sett, også på de vonde dagene. Og aller helst da. Det koster så lite å gi en klem eller å stryke på skulderen. Uansett skal du ikke ha dårlig samvittighet eller føle skam, det er det vel han som skal. Har du noen andre å snakke med? 

Anonymkode: b0651...828

Takk for at du gadd å svare meg. ❤.Det hjalp.

Jeg syns det er så rart at jeg blir så avvist, når jeg endelig åpner meg. Også får jeg ingenting igjen. Familien er ikke så veldig til hjelp.. De er sure på meg fordi jeg ikke har helse til å hjelpe dem like mye som før. Jeg skjønner ikke. Jeg har Heldighvis en slektning som ser det jeg ser. Ellers hadde jeg trodd at jeg var gal. Men vedkommende bor langt unna. 

Jeg trenger ikke mye. Gi meg en liten flik av kjærlighet, så er det nok. Da jeg var barn higer jeg veldig etter det, men nå trenger jeg bare litt normal vanlig kjærlighet og anerkjennelse. Jeg syns jeg fortjener det faktisk. 😔

Anonymkode: 71742...cee

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for at du gadd å svare meg. ❤.Det hjalp.

Jeg syns det er så rart at jeg blir så avvist, når jeg endelig åpner meg. Også får jeg ingenting igjen. Familien er ikke så veldig til hjelp.. De er sure på meg fordi jeg ikke har helse til å hjelpe dem like mye som før. Jeg skjønner ikke. Jeg har Heldighvis en slektning som ser det jeg ser. Ellers hadde jeg trodd at jeg var gal. Men vedkommende bor langt unna. 

Jeg trenger ikke mye. Gi meg en liten flik av kjærlighet, så er det nok. Da jeg var barn higer jeg veldig etter det, men nå trenger jeg bare litt normal vanlig kjærlighet og anerkjennelse. Jeg syns jeg fortjener det faktisk. 😔

Anonymkode: 71742...cee

Du kan få litt kjærlighet av meg! 

💖💖💖💖

Anonymkode: 38611...b63

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du kan få litt kjærlighet av meg! 

💖💖💖💖

Anonymkode: 38611...b63

Hehe takk 😊❤ Her har du litt tilbake ! ❤❤❤🎂 

Får ikke du sove heller ? 

Anonymkode: 71742...cee

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hehe takk 😊❤ Her har du litt tilbake ! ❤❤❤🎂 

Får ikke du sove heller ? 

Anonymkode: 71742...cee

Tusen takk! 😍

Med liten baby blir det lite søvn! 😅

Anonymkode: 38611...b63

[Anonym bruker]

Hvorfor går du ikke til psykolog? Slik at du kan sortere litt fra fortid som du kan ta med deg inn i fremtid? 

Mannen din vet ikke hvordan han skal møte deg, enkelt og greit. 

 

Anonymkode: 22489...698

[Anonym bruker]

Jeg ville tenkt parterapi på fvk.

vi har vært igjennom det, og det hjalp å få et par øyne til på saken. Kan det være at din mann og går rundt med tanker? Problemer han ikke klarer å snakke om? 

 

Klem til deg ❤️❤️ Jeg håper virkelig det ordner seg for deg og ditt forhold til mannen din ❤️

Anonymkode: 772df...c21

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk! 😍

Med liten baby blir det lite søvn! 😅

Anonymkode: 38611...b63

Aha hehe. Nei, det blir lite av det hehe ❤ Så koselig med baby i hus 😍

Anonymkode: 71742...cee

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor går du ikke til psykolog? Slik at du kan sortere litt fra fortid som du kan ta med deg inn i fremtid? 

Mannen din vet ikke hvordan han skal møte deg, enkelt og greit. 

 

Anonymkode: 22489...698

Jeg har vært hos vanlig psykolog og traumepsykolog. De mener jeg er ferdig der.

Anonymkode: 71742...cee

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ville tenkt parterapi på fvk.

vi har vært igjennom det, og det hjalp å få et par øyne til på saken. Kan det være at din mann og går rundt med tanker? Problemer han ikke klarer å snakke om? 

 

Klem til deg ❤️❤️ Jeg håper virkelig det ordner seg for deg og ditt forhold til mannen din ❤️

Anonymkode: 772df...c21

Takk.😊 Vi hadde en  samtale med tredjepart en gang. Han syns det var tullete fordi vi har det bra.. Men vi burde nok få litt hjelp. 

Anonymkode: 71742...cee

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for at du gadd å svare meg. ❤.Det hjalp.

Jeg syns det er så rart at jeg blir så avvist, når jeg endelig åpner meg. Også får jeg ingenting igjen. Familien er ikke så veldig til hjelp.. De er sure på meg fordi jeg ikke har helse til å hjelpe dem like mye som før. Jeg skjønner ikke. Jeg har Heldighvis en slektning som ser det jeg ser. Ellers hadde jeg trodd at jeg var gal. Men vedkommende bor langt unna. 

Jeg trenger ikke mye. Gi meg en liten flik av kjærlighet, så er det nok. Da jeg var barn higer jeg veldig etter det, men nå trenger jeg bare litt normal vanlig kjærlighet og anerkjennelse. Jeg syns jeg fortjener det faktisk. 😔

Anonymkode: 71742...cee

Å herregud, jeg hadde blitt superfrustrert hvis noen hadde blitt sur på meg fordi jeg ikke kunne hjelpe til. Uansett grunn. Det høres nesten ut som at det beste hadde vært å kutte kontakten med disse menneskene. Du får jo null og nada tilbake. Eller, misnøye får du jo, men ikke noe mer. Og det er vondt. Det er jo ikke lett å kutte kontakten, men prøv å ikke forvente noe av de. Og slutt å hjelpe de med de tingene du gjør. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker bare kan se seg selv og sine behov, og ikke tenke lenger enn sin egen nesetipp. Og når den de ikke ser i tillegg er syk, er det toppen av egoisme og ansvarsfraskrivelse. 

♥️

Anonymkode: b0651...828

[Anonym bruker]

Det ville vært helt utenkelig for meg at mannen min møtte meg sånn. Og omvendt. Når én person, nesten uavhengig av hvem det er, kommer og gråter og ber om hjelp, så er det meningen at man som menneske skal berøres av det. Hvis man ikke berøres av det et det noe riv ruskende galt. 

Jeg har vokst opp i en familie der jeg ble tatt for gitt, slik som du beskriver, og bare satt pris på om jeg holdt fasaden. Jeg reduserte kontakten i løpet av 20-årene og jeg er så glad jeg gjorde det. Jeg lever et liv i dag, som er så mye bedre enn det var. 

Håper du får det bedre du også Hi. Stå opp for deg selv. Du virker fornuftig og reflektert og i stand til å sette ord på det du trenger uten å være dømmende og fæl. Om de ikke forstår deg da, og ikke har noe ønske om å forstå deg, så bør du flytte fokuset dit til et sted som gjør deg mer lykkelig. 

Anonymkode: b3984...ef6

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært hos vanlig psykolog og traumepsykolog. De mener jeg er ferdig der.

Anonymkode: 71742...cee

Kanskje gå til noen andre da? Du er jo tydelig deprimert. 

Lykke til!❤️

Anonymkode: 22489...698

[Hengebukksvinet]

Kjære deg❤️Du fortjener å bli møtt på en mye bedre måte når det gjelder dine ønsker og behov.Dette er veldig dårlig gjort av mannen din.Du fortjener kjærlighet i bøtter og spann og det burde han stille opp med.Du sliter med smerter 24/7 og gjør alt du kan for at kjernefamilie og øvrig familie skal ha det greit og da er det et minimum at de skal ha respekt for deg.Du høres ut som et flott menneske som gjør masse for andre og alltid stiller opp.Utrolig trist at det ikke blir satt pris på.Klart det gjør vondt.Og klart det koster😥Jeg føler virkelig med deg og håper mannen din innser hva han har i deg🥰

[Anonym bruker]

DU høres ut som et fantastisk menneske ❤️ og jeg er glad for at du klarer å se det selv. Kjenner meg litt igjen, jeg er ikke syk, heldigvis, men mannen min er ganske lik din mann, gikk i flere år og hintet og ville ha anerkjennelse, men ble avist. Når jeg endelig motet meg opp til å snakke med han, så ble det bedre. Når vi snakker sammen, så reiser han seg gjerne opp og går, når jeg da forteller han at jeg blir lei meg og føler han ikke tar meg seriøst når han bare går, så kommer unnskyldningene med at han skal bare på do, hente seg litt å spise/drikke, se til ungene og lignende. Men han forstår det jo når jeg forklarer hvordan jeg føler det når han gjør det. Ender ofte i at jeg sitter oppløst i snørr og tårer, da er gjerne det også galt når jeg alltid skal grine. Men jeg får han da til å høre på meg, og ting blir ofte bedre etterpå. 

Håper du får til å ta en ordentlig prat med mannen din, skriv det gjerne ned først hvis du synes det er vanskelig, men du må snakke med han, og ikke bare legge igjen det du har skrevet.

Ønsker deg lykke til ❤️

Anonymkode: 39dd1...8f9

[Anonym bruker]

Det høres ut som om dere trenger parterapi hvis dere skal ha noen sjanse til å få det bra sammen igjen!

Det er jo ikke bare det at han ikke ser deg og ikke støtter deg følelsesmessig. Han utnytter deg når han overlater til deg å gjøre 90 % av alt med hus og familie. Det at du ev. er uføretrygdet eller ikke i jobb betyr ikke at du har "fått fri" for å gi mannen din fritak fra alt det ansvaret som er hans i familien ... Om du jobber er det fremdeles ikke greit at du tar 90 % av alt arbeid hjemme. Dere er to i det forholdet, da er dere også to som må dele på ansvaret for forholdet og familien. Slik det er i dag fraskriver mannen din seg praktiske oppgaver med familien og hjemmet, og han tar heller ikke noe ansvar for forholdet når han ikke kan støtte deg, ikke en gang gi deg en klem. Det er utnytting fysisk/praktisk. Og det er nedtrykking psykisk. Om han mener det eller ikke, det vet bare han, men når han ikke en gang kan gi deg en klem når du gråter, da usynliggjør han deg og forteller deg i handling at du ikke betyr noe for ham, at dine følelser er noe han ikke gidder forholde seg til, at du og dine følelser ikke er viktige. Dere har tydeligvis hatt mye godt sammen tidligere, så det er ikke sikkert det er det han faktisk mener - men det er det han formidler til deg slik han nå oppfører seg. Og det er ikke holdbart for noen av dere!

Han har sagt at han ikke vil til parterapi, at det er "tullete" fordi "dere har det bra". Men dere har det jo ikke bra i forholdet. Pr. i dag har dere knapt et forhold. Om han har det bra (noe jeg tviler på) så er det uansett ikke nok, for dere er TO i dette forholdet, og da må begge to ha det godt i forholdet, ikke bare den ene.

Snakk med ham igjen, fortell ham at du savner det forholdet dere en gang hadde, det forholdet hvor dere hadde nærhet og omtanke for hverandre og delte på oppgavene, og at du nå føler dere har distansert dere så mye fra hverandre at du er redd for forholdet om dere ikke tar tak i problemene, og at dere nå må gå i parterapi inntil dere har fått ryddet opp i det som pr. i dag ikke fungerer.

Og hvis han blånekter parterapi, da hadde jeg fortalt ham at han da også velger bort familien. Din fysiske og psykiske helse har ikke godt av å dele livet med en mann som utnytter deg praktisk og som ikke vil/er i stand til å gi deg støtte.

Ikke mist deg selv i dette. Du vet at dette ikke er greit, og da må du også tørre å ta plass i forholdet, ikke godta å bli utnyttet og ikke bli sett og ikke få omtanke. Du fortjener bedre, og det må du også vise ham at du forventer. Still krav. Dere må begynne å dele på alt ansvar med hus, hjem og barn, og dere må gå i parterapi for å få forholdet på rett kjøl igjen.

Anonymkode: 731a5...0e2