Kjenner jeg er fiendtlig innstilt

[Anonym bruker]

Mot enkelte barn i familien. Føles ikke godt, men kan ikke noe for det!

Ene ungen er helt vill. Løper rundt og skriker, plager mine barn, tar mine barn sine leker, blander seg inn i alt andre foretar seg, moren står bare og ser på.

Skal feire nyttårsaften med dem (med noen andre, men disse kommer visst) og det barnet skal være med, og være våken sånn at hna får med seg fyrverkeriet. Jeg kjenner bare at jeg ikke orker sånt kl 00, jeg er trøtt kl 22 så krever mye av meg å være våken så sent. 

Derfor gruer jeg meg til nyttårsaften. 

Hvordan forholder dere dere til vanskelige barn? Kjenner jeg får de samme følelsene som jeg fikk før jeg selv fikk barn, jeg likte ikke barn noe særlig da jeg var ung, men nå har jeg endret meg. Men enkelte barn er bare veldig slitsomme, og jeg tror ikke moren merker dette selv. Barnet er skilsmissebarn og tror det kompenseres mye for det... Føler ikke jeg kan be andres barn holde kjeft heller. 

Anonymkode: de2de...300

[Anonym bruker]

Jeg har et tantebarn som kan være ganske aktiv og tømmer leker på gulvet uten å ha tenkt å rydde opp. Eller bevisst gå inn for å ødelegge. Og det koster meg ingenting å si ifra til barnet. Og det vet min bror som er faren.  Hever aldri stemmen mot han,men tar han til side og forklarer han at slikt gjør vi ikke og at nå hjelper vi hverandre å rydde. Ikke alltid han vil, men han får heller ikke gå i fra før det er ryddet opp. 

Anonymkode: 6637f...e6c

[sug lut]

Du kan snakke til andres barn hver gang det trengs. I beste fall hjelper det, i verste fall blir mor fornærmet og tar sitt barn og går - og det er kanskje ikke noe stort tap. Du kan snakke til det med full tyngde uten å bli bråkete eller ufin, og du kan gjenta ad infinitum. Men da skylder du det barnet å også være åpen for at det er et likandes barn under all utageringa, og du skylder det å anerkjenne også de fine sidene.

Du skal ikke måtte grue deg til selskap som egentlig skal være hyggelig. Det som faktisk er nokså stilig er at de barna jeg har tatt jobben med å oppdra (vanligvis for å orke å ha dem i hus som venner av mine barn) søker til meg for å gjøre hyggelige ting også, de ønsker å være barn som blir likt nok til at noen oppdrar dem.

[Tulisa]

2 minutter siden, sug lut skrev:

Du kan snakke til andres barn hver gang det trengs. I beste fall hjelper det, i verste fall blir mor fornærmet og tar sitt barn og går - og det er kanskje ikke noe stort tap. Du kan snakke til det med full tyngde uten å bli bråkete eller ufin, og du kan gjenta ad infinitum. Men da skylder du det barnet å også være åpen for at det er et likandes barn under all utageringa, og du skylder det å anerkjenne også de fine sidene.

Du skal ikke måtte grue deg til selskap som egentlig skal være hyggelig. Det som faktisk er nokså stilig er at de barna jeg har tatt jobben med å oppdra (vanligvis for å orke å ha dem i hus som venner av mine barn) søker til meg for å gjøre hyggelige ting også, de ønsker å være barn som blir likt nok til at noen oppdrar dem.

Du overrasker som et raust menneske😊 

 

[sug lut]

Akkurat nå, Tulisa skrev:

Du overrasker som et raust menneske😊 

 

I am large. I contain multitudes.

[Anonym bruker]

Har også noen slike i familien. Men det er fordi de får gjøre akkurat som de vil, hele tiden. Nærmest fri oppdragelse. Sist vi møttes var han ene ikke fornøyd med sitt kokte frokostegg. Så mor kokte et nytt. Som heller ikke var bra nok. Så hun kokte enda et.. De spinner i møblene, hopper rundt som ville dyr, brøler og lekeslåss og de snakker ikke med andre voksne; overser alle som tar kontakt eller prøver å snakke med de. Takker ikke, hilser ikke.. og det er visst også greit ifølge foreldrene. 

Anonymkode: 97d1c...695

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått inn i oppdrager rollen selv, barn trenger en rolig voksen som veileder de. Jeg anser meg som tålmodig og flink med barn, og jeg er ikke redd for å gå inn i situasjoner og veilede lekent. Det er jo ikke barnet sin feil, men naturlig å la misnøyen gå utover barnet. 

Det vil muligens ikke bli den rolige hyggekvelden du ser for deg, alternativet er da å bli hjemme. 

Mitt hus er nesten alltid åpent for barnas venner, men noen ganger har jeg ikke nødvendigvis overskudd til de krevende vennene. Om i morgen er en slik dag, så kos deg hjemme med god samvittighet. 

Uansett, det må åpenbart noen andre voksne på banen her, det er jo synd på barnet hvis det utvikler seg slik at andre voksne ikke orker ha det i hus.

 

Anonymkode: 14fec...393

[the amazing spidermamma]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Har også noen slike i familien. Men det er fordi de får gjøre akkurat som de vil, hele tiden. Nærmest fri oppdragelse. Sist vi møttes var han ene ikke fornøyd med sitt kokte frokostegg. Så mor kokte et nytt. Som heller ikke var bra nok. Så hun kokte enda et.. De spinner i møblene, hopper rundt som ville dyr, brøler og lekeslåss og de snakker ikke med andre voksne; overser alle som tar kontakt eller prøver å snakke med de. Takker ikke, hilser ikke.. og det er visst også greit ifølge foreldrene. 

Anonymkode: 97d1c...695

Åå, her hadde jeg hatt problemer med å ikke si noe. De gjør jo ungene en bjørnetjeneste ved å oppdra dem til ufyselige mennesker som ingen orker å være sammen med. 

[Anonym bruker]

Med slike barn tenker jeg at de trenger litt ekstra. Derfor går jeg aktivt inn for å bygge en relasjon. Niesen min er et slikt barn, men det er ikke hennes feil. Når hun kommer møter jeg henne i døra og sier at det er så hyggelig å se henne. Deretter viser jeg interesse for noe hun interesserer seg for og blir gjerne med på en lek. Da oppfører hun seg veldig fint og jeg liker henne faktisk etter at jeg begynte med dette. Hun tåler fint at jeg sier fra til henne også. Ingen barn er ufyselige i utgangspunktet. 

Anonymkode: 22440...6ac