Føler meg verdiløs....

[Anonym bruker]

Føler både samboer og folk generelt tar meg for gitt.Føler jeg bare blir brukt og ikke satt pris på.

Har alltid siden barndommen også strevet etter å gjøre det best mulig både skole (5 og 6’er elev)og sosialt.Men fremdeles føler jeg meg ubrukelig, føler jeg aldri når toppen, føler meg dum. Sliter veldig i forholdet også nå og føler bare alt går nedover.Noen med gode tips til ei som aldri strekker til?😥

Anonymkode: 7ddf7...11d

[Anonym bruker]

Mitt tips er å la vær med å prøve hele tiden. Du kan ikke gjøre absolutt alle fornøyd hele tiden, så start heller å gjør deg selv fornøyd. Fremfor å streve eller alt mulig. 

Anonymkode: 15448...5e7

[Polly-Esther]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Føler både samboer og folk generelt tar meg for gitt.Føler jeg bare blir brukt og ikke satt pris på.

Har alltid siden barndommen også strevet etter å gjøre det best mulig både skole (5 og 6’er elev)og sosialt.Men fremdeles føler jeg meg ubrukelig, føler jeg aldri når toppen, føler meg dum. Sliter veldig i forholdet også nå og føler bare alt går nedover.Noen med gode tips til ei som aldri strekker til?😥

Anonymkode: 7ddf7...11d

Har du hatt gode og trygge omsorgspersoner i oppveksten? Har det å prestere blitt inngangen til å få anerkjennelse og kjærlighet? 

Nå vet ikke jeg hvor dypt dette stikker, men kanskje du skulle snakket med noen profesjonelle? 

Ingen vil noensinne kunne overbevise deg om at du er verdifull, hvis du innerst inne ikke tror det selv. Du må bygge din selvtillit på egenkjærlighet, på visshet innenfra. Ellers vil du bli avhengig av andre for bekreftelse, og det er krevende både for deg selv og omgivelsene.

Sender deg en romjulsklem ❤️ Hang in there.

[Anonym bruker]

Jeg vil også råde deg til å oppsøke en terapeut. Gjerne en psykoterapeut som kan trenge ned i erfaringsgrunnlaget ditt og de automatiske handlingsmønstrene dine. Gå privat hvis du har råd, så slipper du å vente så lenge.

Du er verdt mye! Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: 53de2...09d

[Anonym bruker]

Det er vel ganske typisk for kvinner med "flink pike syndrom" fordi man hele tiden er på hugget og dekker andres behov omtrent før de vet de har dem, men aldri krever noe selv. Da blir mennesker rundt vant til å alltid få og få, men lite vant til å gi fordi du rett og slett ikke er noe god på å ta imot, og da vil du etterhvert føle deg verdiløs fordi du gir og gir, men aldri får. Blir en ond sirkel det er vanskelig å bryte ut av igjen.

Du må rett og slett innse at ingen er perfekt, så hvorfor skal du strebe etter det i alt du foretar deg. Du må tillate deg selv å av og til lene deg tilbake og bare ta imot, uten å skulle gjøre gjengjeld, for du fortjener også å få.

Men mye mulig både du og de rundt deg trenger proff hjelp for å bryte ut av mønsteret dere har blitt en del av alle sammen.

Anonymkode: b528e...2b2

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som har gitt meg fine svar, setter virkelig stor pris på det.

Jeg har hatt trygge voksne rundt meg i oppveksten, men alltid følt presset om å gjøre det bra på skolen(spesielt av pappa)og at jeg måtte være «perfekt» ellers både med tanke på hvordan jeg oppførte meg og alt.Jeg har ikke fått fulgt mine drømmer med tanke på skole(og andre ting) fordi han mente det ikke var bra nok.Jeg fikk ikke flytte å gå på skole slik som vennene mine gjorde etter ungdomsskolen fordi han mente jeg burde velge noe annet.Dette resulterte i at jeg ikke har fullført videregående(holder på med det nå da...😊).

Ja jeg bruker enormt med energi på hva andte tenker og mener om meg og hva jeg gjør/sier.Kan gruble og irritere meg blå i dagevis på ei setning som jeg kunne formulert annerledes foreksempel.Livredd for å såre noen, tråkke noen på tærne.Svelger heller kameler, hester og kyr enn å gå i konflikt med noen. Har ei god venninne som sier til meg at jeg må begynne å stole på meg selv for hun ser ikke det jeg ser, hun ser noen som kan og er flink.Kan jeg ikke bare tro på henne😔Nei det er ikke lett når jeg ikke ser det hun ser.

Anonymkode: 7ddf7...11d

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk til dere som har gitt meg fine svar, setter virkelig stor pris på det.

Jeg har hatt trygge voksne rundt meg i oppveksten, men alltid følt presset om å gjøre det bra på skolen(spesielt av pappa)og at jeg måtte være «perfekt» ellers både med tanke på hvordan jeg oppførte meg og alt.Jeg har ikke fått fulgt mine drømmer med tanke på skole(og andre ting) fordi han mente det ikke var bra nok.Jeg fikk ikke flytte å gå på skole slik som vennene mine gjorde etter ungdomsskolen fordi han mente jeg burde velge noe annet.Dette resulterte i at jeg ikke har fullført videregående(holder på med det nå da...😊).

Ja jeg bruker enormt med energi på hva andte tenker og mener om meg og hva jeg gjør/sier.Kan gruble og irritere meg blå i dagevis på ei setning som jeg kunne formulert annerledes foreksempel.Livredd for å såre noen, tråkke noen på tærne.Svelger heller kameler, hester og kyr enn å gå i konflikt med noen. Har ei god venninne som sier til meg at jeg må begynne å stole på meg selv for hun ser ikke det jeg ser, hun ser noen som kan og er flink.Kan jeg ikke bare tro på henne😔Nei det er ikke lett når jeg ikke ser det hun ser.

Anonymkode: 7ddf7...11d

Dette er helt opplagt psykisk, og mulig å få hjelp med. Begynn hos legen din, han kan henvise deg videre.

Anonymkode: b528e...2b2

[Anonym bruker]

Du har bare ett liv, og det er kun du som kan leve det. Ikke din far eller andre. Kjenn godt etter på magefølelsen og gjør det som føles rett for deg selv. Klem!

Anonymkode: 36b69...157

[Banderas]

Til HI, jeg vil si det samme som flere allerede har skrevet til deg; du bør nok oppsøke profesjonell hjelp, og sette av godt med tid til dette. Det er klart du er verdifull, og forhåpentligvis vil du også se det selv når du har plukket fra hverandre årsakene, og satt ting på plass igjen på riktig måte. Lykke til!

[Admin]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til dette.

Ann Christin, admin

[Anonym bruker]

På 29.12.2018 den 19.20, Anonym bruker skrev:

Føler både samboer og folk generelt tar meg for gitt.Føler jeg bare blir brukt og ikke satt pris på.

Har alltid siden barndommen også strevet etter å gjøre det best mulig både skole (5 og 6’er elev)og sosialt.Men fremdeles føler jeg meg ubrukelig, føler jeg aldri når toppen, føler meg dum. Sliter veldig i forholdet også nå og føler bare alt går nedover.Noen med gode tips til ei som aldri strekker til?😥

Anonymkode: 7ddf7...11d

Jeg kjenner meg godt igjen 😊❤

Nå før jul, var jeg skikkelig langt nede. Jeg er kronisk syk, så jeg får ikke gjort noen ting skikkelig. Feks er huset helt kaos. 0 kakeslag til jul. Alle bare ler av meg, men for meg er det veldig vanskelig å aldri strekke til. 

Jeg var hos nevrologen min, og han smalt på meg øreklokker med en terapeutstemme inni og ba meg legge meg på sofaen der. Jeg ble " tvunget" til å høre på dette i ca 20 min.

En stemme som sa at jeg var god nok. Rett og slett. En stemme som fikk meg rolig. Som fikk meg til å leve i nuet. Ikke tenke så mye. En pause fra alt. 

Det føltes ut som jeg ble født på ny! Det var så deilig å nullstille seg. 

Også fikk jeg en god klem og han sa :" Du er bra nok."

Jeg har vært litt irritert på de rundt meg, som ikke ser meg. Men nå gjør jeg dette for meg selv. Må nok ta en ny runde med godprat, hehe, men varte i 4 uker. 

Verdt et forsøk 😊❤

Anonymkode: 74279...bab

[Anonym bruker]

Jeg fikk meg en oppvekker da jeg fikk mitt første barn og leste «mitt kompetente barn» av jesper juul. Han snakker mye om å bygge opp selvfølelsen til barnet og at dette ikke handler om selvtillit. Da skjønte jeg at jeg har blitt opplært til å prestere og være flink pike, men ingen hadde vist meg hva god selvfølelse var eller hvordan få det. Det startet en prosess og jeg er på en annen plass i dag enn da. Så selv om boken var ment som opplæring i oppdragelse, funket den helt annerledes på meg. 

Anonymkode: e89c0...efa