Kloke kvinner i klimakteriet og andre bra damer og menn

[Anonym bruker]

Dere som har levd s lenge at dere ser, forstår og handler mer riktig enn galt. Jeg bøyer meg for å be om råd: 

Jeg har et havarert ekteskap bak meg og skal IKKE dit igjen. Jeg er 35 år og trebarnsmor som har lest gjennom samtlige av Norlis relasjinskompetanse-bøker, vært på fvk alene og rustet meg som faen til å hanskes med mitt høyeste mål: et godt hjem, gode relasjoner og å spille partner god. 

 

Dermed må man velge side kamper. Og her trenger jeg hjelp. Jeg får det ikke til! Jeg er hjemme med baby på 6 mnd. Han reiser mye i jobb og jobber mye sene kvelder. Når han er hjemme sover han gjerne fra 03-12 fordi døgnrytmen hans har blitt sånn. Han tror permisjon er å se Netflix og kritiserer samtidig at det er støvete hjemme. DVs, skal jeg beære ham med serier 3 t hver kveld for å pleie forholdet på hans premisser, så vokser kleshaugen. Han forstår ikke. Ei heller at jeg må legge meg tidlig side jeg er den som står opp 06 hver dag alle dager i uka, kjører til skolen osv. Vi krangler mye. Jeg klarer ikke være en kvinne som smiler meg gjennom å føle meg tråkket på men kanskje jeg burde. Jeg har sagt at han alltid kan gjøre som han vil, fest, venner, hva som helst, bare gi beskjed. Har du sagt du kommer hjem kl 00 og kommer 04 uten å sende en melding blir jeg redd og lei meg og føler du ikke respekterer meg. Han har MYE frihet i forholdet. Jeg lite. Tror det er det med respekten jeg ikke klarer å leve med. I går inviterte han meg og baby med på konsert. Det var så viktig for ham å vise oss frem, han ville verne ha oss med. Jeg dro hjem, brukte lang tid på badet, gledet meg til å er folk og få litt impulser etter 6 mnd innelåst, han kommer hjem og sier at nei, det blir nok ikke riktig at Erle er med, kanskje for høy lyd osv. Jeg kommer hjem 01. Jeg sa at jeg blir lei meg når du inviterer og avlyser rett før, det skjer gang på gang på gang. Han ble så lei seg og sa unnskyld, er ikke god på å planlegge, god natt. Jeg sa godt natt. Han kom hjem 04. Uten en melding. Jeg klikker innvendig. Hvordan la være å klikke? Hvordan spille mannen og ikke drukne som en urespektert kvinne samtidig? 

 

Det er så mange små sånne situasjoner. Jeg konkluderer alltid meg at han ikke kan elske meg eller respektere meg, da ville han ikke handlet som han gjør. Så omkommer jeg innvendig og får et avvisende kroppsspråk kan jeg tenke, som skaper mer distanse. Fvk nekter han å være med på. 

 

Ja, hans første barn. Han har levd godt på at jeg er alenemor til de to andre.

 

Jeg tar alltid hensyn til ham først. Alltid grei, setter meg selv sist.  Jeg skremmes av å oppleve at han setter seg selv først og så bare i andre rekke. Jeg blir lei meg som kommer til uttrykk i sinne som gjør at han trekker seg unna og gjør mer av det som skremmer meg og trigger. 

 

Han reiser 40% av året i utlandet. Jeg har spurt pent, viktig for meg i svangerskapet særlig, om han kan sende en god natt SMS hver kveld om ikke annet. Nei. Det gjør han ikke, det er visst for mye å be om. Da rakner jeg innvendig av redsler, hvorfor kan man ikke gjøre det når partner er raus og ber om det? 

 

Sånn er altså løypa. Tidenes forelskelse, mannen er varm, intelligent og fin mot barna. Jeg vil være en god partner og spille ham til en god. Ikke skrive innlegg om at han gjør det og det og det feil. Jeg vil virkelig ha ham og oss. I natt sov jeg på sofaen. Marsjerte stumt ut da han kom kl 04. Regner med at skjønner hvorfor men kanskje han ikke gjør det. Nå skal jeg snart vekke ham fordi vi skal kjøre langt. Hvordan hente styrke og varme i seg selv til å ikke vekke avvisende, ha en knapp og fornærmet undertone i samtalen i dag osv? 

 

Så: kom med ekteskapsrådgivning for raushet, respekt, kunsten å svelger kameler og ikke ta alle kamper, kunsten å ikle bli såret eller fornærmet.

Anonymkode: 5a472...f47

[Anonym bruker]

Spør ham hvilke forventninger han har til samlivet. Og avklar hva du forventer av ham. Så må dere finne ut om dere kan finne en middelvei som begge kan leve med.., 

 

Anonymkode: 29762...f4e

[Anonym bruker]

Mannen er " varm", men kan ikke sende sin gravide kone en daglig SMS på utenlandsopphold?

Anonymkode: e914d...436

[sug lut]

Jeg kan ikke gi deg det du ber om, for det er helt feil kunster du ber om hjelp til. Du har vært raus, du har vist respekt, du har spist kameler mothårs. Du har all grunn til å skifte taktikk. Du kan fremdeles være raus, det er en god egenskap - men om du ikke får det samme tilbake må du faktisk kreve det, og får du det ikke da heller må han finne en annen boform. Du ER såret, og du er sint og lei og redd for at dette går til helvete, og det har du grunn til - dermed ingen grunn til å ikke være det tydelig, for du har tydeligvis en mann uten tegn til antenner. Han er fremdeles ungkar og spellemann, det må faktisk endres radikalt for ellers blir han det på ordentlig, du kan ikke leve med en mann som oppfører seg som en guttevalp i åttende. At han reiser så mye som han gjør krever bare enda mer av ham når han er hjemme - og kjøper han ikke det, får han kjøpe seg hybel og være samværsfar. Jeg skjønner redselen din for å havarere igjen, men det eneste du kan gjør for IKKE å ende der er å stille ultimatum: enten er han far og mann, eller så er han levemann med fritt forhold til tid og sted. De to er ikke forenlige.

Det jeg leser ut av innlegget ditt er forøvrig at du vil leve med en grad av raushet, respekt og omsorg i frihet som er prisverdig, og fantastisk om du har en partner som ser likedan på det. Du fortjener en slik partner. Din nåværende kan fremdeles bli det, men han har har en lang vei å gå for å bli den du trenger at han er. Hvis han er en god mann kan han lære. Hvis han ikke kan lære vil du bare krympe i forholdet til du er utslettet og usynlig.

Endret 28. desember 2018 av sug lut

[Anonym bruker]

Hvorfor setter du alltid deg selv sist og ham først? Da har du selv valgt å innta rollen som underordnet. Du har indirekte sagt at du ikke er like viktig. Du har selv signalisert at du ikke er like viktig som han. Hvor har du fått idéen fra at det er lurt å alltid sette seg selv sist? Og deretter klage når mannen faktisk setter deg sist?

For det første må du slutte å fremstå som martyr. Det er det du gjør når du inntar offer-rollen. Den som ofrer seg. Det er utrolig destruktivt for forholdet. Du må kreve respekt og balanse i forholdet. 

Og så høres du veldig «needy» ut. Å kreve natta SMS hver kveld er når han ikke vil høres bare slitsomt ut. Å marsjere ut på sofaen i protest midt på natta er passiv-aggressivt. Du høres rett og slett ganske slitsom ut. 

Du må sette deg ned og snakke voksent med han. Fokus på arbeidsfordeling, fritid for begge, respekt og dialog. Konsentrer deg om de praktiske tingene. Kjærligheten hans kan du ikke kreve. 

Og så må du sette makt bak ordene dine. Hvis han ikke vokser opp og tar ansvar må du sette foten ned. Legg babyen i armene hans og ta deg en tur ut. Ikke dull og dill med han hvis han oppfører seg som en idiot. Ikke vask klærne hans, rydd etter han, kjøp det han vil på butikken hvis han ikke bidrar hjemme. Sett opp en liste med hvem som gjør hva hjemme og med baby og ta det opp hver eneste gang listen ikke følges. 

De rådene du har fått og de bøkene du har lest tar kanskje utgangspunkt i forhold som er likeverdige og hvor begge vil få det til? Siden du ikke har et slikt forhold bør du kanskje heller søke råd om hvordan du skal oppnå respekt, sånn at forholdet kan bli likeverdig. 

Anonymkode: 0a18b...6e2

[Anonym bruker]

37 minutter siden, sug lut skrev:

Jeg kan ikke gi deg det du ber om, for det er helt feil kunster du ber om hjelp til. Du har vært raus, du har vist respekt, du har spist kameler mothårs. Du har all grunn til å skifte taktikk. Du kan fremdeles være raus, det er en god egenskap - men om du ikke får det samme tilbake må du faktisk kreve det, og får du det ikke da heller må han finne en annen boform. Du ER såret, og du er sint og lei og redd for at dette går til helvete, og det har du grunn til - dermed ingen grunn til å ikke være det tydelig, for du har tydeligvis en mann uten tegn til antenner. Han er fremdeles ungkar og spellemann, det må faktisk endres radikalt for ellers blir han det på ordentlig, du kan ikke leve med en mann som oppfører seg som en guttevalp i åttende. At han reiser så mye som han gjør krever bare enda mer av ham når han er hjemme - og kjøper han ikke det, får han kjøpe seg hybel og være samværsfar. Jeg skjønner redselen din for å havarere igjen, men det eneste du kan gjør for IKKE å ende der er å stille ultimatum: enten er han far og mann, eller så er han levemann med fritt forhold til tid og sted. De to er ikke forenlige.

Det jeg leser ut av innlegget ditt er forøvrig at du vil leve med en grad av raushet, respekt og omsorg i frihet som er prisverdig, og fantastisk om du har en partner som ser likedan på det. Du fortjener en slik partner. Din nåværende kan fremdeles bli det, men han har har en lang vei å gå for å bli den du trenger at han er. Hvis han er en god mann kan han lære. Hvis han ikke kan lære vil du bare krympe i forholdet til du er utslettet og usynlig.

Takk. Tusen takk. 

Anonymkode: 5a472...f47

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor setter du alltid deg selv sist og ham først? Da har du selv valgt å innta rollen som underordnet. Du har indirekte sagt at du ikke er like viktig. Du har selv signalisert at du ikke er like viktig som han. Hvor har du fått idéen fra at det er lurt å alltid sette seg selv sist? Og deretter klage når mannen faktisk setter deg sist?

For det første må du slutte å fremstå som martyr. Det er det du gjør når du inntar offer-rollen. Den som ofrer seg. Det er utrolig destruktivt for forholdet. Du må kreve respekt og balanse i forholdet. 

Og så høres du veldig «needy» ut. Å kreve natta SMS hver kveld er når han ikke vil høres bare slitsomt ut. Å marsjere ut på sofaen i protest midt på natta er passiv-aggressivt. Du høres rett og slett ganske slitsom ut. 

Du må sette deg ned og snakke voksent med han. Fokus på arbeidsfordeling, fritid for begge, respekt og dialog. Konsentrer deg om de praktiske tingene. Kjærligheten hans kan du ikke kreve. 

Og så må du sette makt bak ordene dine. Hvis han ikke vokser opp og tar ansvar må du sette foten ned. Legg babyen i armene hans og ta deg en tur ut. Ikke dull og dill med han hvis han oppfører seg som en idiot. Ikke vask klærne hans, rydd etter han, kjøp det han vil på butikken hvis han ikke bidrar hjemme. Sett opp en liste med hvem som gjør hva hjemme og med baby og ta det opp hver eneste gang listen ikke følges. 

De rådene du har fått og de bøkene du har lest tar kanskje utgangspunkt i forhold som er likeverdige og hvor begge vil få det til? Siden du ikke har et slikt forhold bør du kanskje heller søke råd om hvordan du skal oppnå respekt, sånn at forholdet kan bli likeverdig. 

Anonymkode: 0a18b...6e2

Takk. Slitsomt ja? Det kan jeg love deg at det er. Needy heller enn totaloverkjørt. Man blir en dårlig versjon av seg selv når ting spidder deg om igjen. Tenker at vi er vårt beste jeg i en balanse og felles respekt. Er vel denne jeg etterspør hvordan jeg best kan hente frem. 

 

Å snakke voksent forsøker jeg (for) ofte, han vil ikke, vil bare «at det inke skal være så alvorlig uten at vi må snakke om ting og bare være venner». 

Anonymkode: 5a472...f47

[gale damen]

45 minutter siden, sug lut skrev:

Jeg kan ikke gi deg det du ber om, for det er helt feil kunster du ber om hjelp til. Du har vært raus, du har vist respekt, du har spist kameler mothårs. Du har all grunn til å skifte taktikk. Du kan fremdeles være raus, det er en god egenskap - men om du ikke får det samme tilbake må du faktisk kreve det, og får du det ikke da heller må han finne en annen boform. Du ER såret, og du er sint og lei og redd for at dette går til helvete, og det har du grunn til - dermed ingen grunn til å ikke være det tydelig, for du har tydeligvis en mann uten tegn til antenner. Han er fremdeles ungkar og spellemann, det må faktisk endres radikalt for ellers blir han det på ordentlig, du kan ikke leve med en mann som oppfører seg som en guttevalp i åttende. At han reiser så mye som han gjør krever bare enda mer av ham når han er hjemme - og kjøper han ikke det, får han kjøpe seg hybel og være samværsfar. Jeg skjønner redselen din for å havarere igjen, men det eneste du kan gjør for IKKE å ende der er å stille ultimatum: enten er han far og mann, eller så er han levemann med fritt forhold til tid og sted. De to er ikke forenlige.

Det jeg leser ut av innlegget ditt er forøvrig at du vil leve med en grad av raushet, respekt og omsorg i frihet som er prisverdig, og fantastisk om du har en partner som ser likedan på det. Du fortjener en slik partner. Din nåværende kan fremdeles bli det, men han har har en lang vei å gå for å bli den du trenger at han er. Hvis han er en god mann kan han lære. Hvis han ikke kan lære vil du bare krympe i forholdet til du er utslettet og usynlig.

Det hun sa!

Du går langt ut av din vei for at han skal ha det så bra som mulig, men det må gå begge veier. I lengden kan man ikke leve sånn som du gjør. Man blir oppspist innvendig, og du fortjener bedre!

[Anonym bruker]

Forholdet du ønsker fordrer at dere begge har samme grad av raushet og respekt for hverandre, og at begge setter den andres følelser og behov like høyt. Et likeverdig forhold.

Det du beskriver er ikke et forhold. Det er en egoistisk mann som kun tenker på seg selv og sine behov, og en familie som ikke blir ivaretatt. 

Denne mannen ville jeg stilt et ultimatum til. Enten fordeler dere soving, husarbeid og ansvar for barn likt. Har relativt lik døgnrytme, og etablerer en familiehverdag sammen, eller så har dere det best hver for dere. 

Anonymkode: 20683...ad8

[MrGoodMan]

OM jeg hadde fått så «øra flagra» med sånn oppførsel. Ohh yeah. Jeg har veldig mye frihet i forholdet, men det finnes grenser. 

Virker som du blander raushet med å skjemme han bort. 

På tide å heve seg selv litt opp. Kreve litt. Ikke bare fly rundt som kokk, hushjelp, au-pair etc. 

På hvilke måter føler du at mannen din på noen som helst måte anstrenger seg for forholdet ? 

[Himmel og hav]

1 time siden, sug lut skrev:

Jeg kan ikke gi deg det du ber om, for det er helt feil kunster du ber om hjelp til. Du har vært raus, du har vist respekt, du har spist kameler mothårs. Du har all grunn til å skifte taktikk. Du kan fremdeles være raus, det er en god egenskap - men om du ikke får det samme tilbake må du faktisk kreve det, og får du det ikke da heller må han finne en annen boform. Du ER såret, og du er sint og lei og redd for at dette går til helvete, og det har du grunn til - dermed ingen grunn til å ikke være det tydelig, for du har tydeligvis en mann uten tegn til antenner. Han er fremdeles ungkar og spellemann, det må faktisk endres radikalt for ellers blir han det på ordentlig, du kan ikke leve med en mann som oppfører seg som en guttevalp i åttende. At han reiser så mye som han gjør krever bare enda mer av ham når han er hjemme - og kjøper han ikke det, får han kjøpe seg hybel og være samværsfar. Jeg skjønner redselen din for å havarere igjen, men det eneste du kan gjør for IKKE å ende der er å stille ultimatum: enten er han far og mann, eller så er han levemann med fritt forhold til tid og sted. De to er ikke forenlige.

Det jeg leser ut av innlegget ditt er forøvrig at du vil leve med en grad av raushet, respekt og omsorg i frihet som er prisverdig, og fantastisk om du har en partner som ser likedan på det. Du fortjener en slik partner. Din nåværende kan fremdeles bli det, men han har har en lang vei å gå for å bli den du trenger at han er. Hvis han er en god mann kan han lære. Hvis han ikke kan lære vil du bare krympe i forholdet til du er utslettet og usynlig.

Dette.

Du alene kan ikke skape det forholdet du ønsker deg. Han må ønske det også, og akkurat nå høres det ut som han får det han vil ha ut av et forhold uten å måtte anstrenge seg på noe vis, mens du må fire på selv de enkleste ting som en sms om kvelden. Om han sier "nei" eller "vil ikke", så blir det sånn, og sånn kan du ikke ha det. Tenk over om du vil ta jobben med å oppdra han til å bli en ekte mann, eller om det smerter mindre å be han dra. Det er ikke sikkert at etsamlivsbrudd nummer to er det verste som kan skje. 

[Anonym bruker]

OK damer. Her er mitt store problem: jeg her tre unger med to menn, begge har ugunstige arbeidstider så hivedomrog er ingen problem, jeg bor 10 unna familie. Eldste er 8 og har integrert seg der vi bor med høye boligpriser (men ikke i farens skolekrets så det er min mulige frihet). Jeg har ikke noe å true med. For har ikke økonomi og anledning til å være singel og forsørge egne barn der vi bor. Er adjunkt med opprykk. Utleverer meg selv helt her men det får så være. Skal jeg klare meg selv må jeg flytte. Og redd jeg for rettssak med første far. Hatt hovedomsorg og han annenhver helg siden 2015 imidlertid. Men han har tidenes hus, ny kone, nytt barn, familie der vi bor og mye å tilby. Kan ikke flytte fra barna. Kan heller ikke tilby dem toroms med bostøtte der vi bor, da har de det best med fasilitetene vi har nå, han er tross alt mye på reise, og felles økonomi kommer barna til gode og gir meg rom for redusert arbeid og mer tid med ungene. Jeg har 400tusen i egenkapital. Holdt på å flytte i fjor pga frykt for dette, barnefar 1 raslet med rettssakstrusler og jeg feigt ut for barnas skyld. Tenker innimellom at jeg burde dø. At alle får det best da. Samboer slipper fri, barna får ett fast bosted med bedre fasiliteter enn jeg kan tilby. Ingen suicidtrussel altså. Men føler meg så inni helvete muret inn i et hjørne jeg ikke kan vri meg ut av.

 

Hi

Anonymkode: 5a472...f47

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

OK damer. Her er mitt store problem: jeg her tre unger med to menn, begge har ugunstige arbeidstider så hivedomrog er ingen problem, jeg bor 10 unna familie. Eldste er 8 og har integrert seg der vi bor med høye boligpriser (men ikke i farens skolekrets så det er min mulige frihet). Jeg har ikke noe å true med. For har ikke økonomi og anledning til å være singel og forsørge egne barn der vi bor. Er adjunkt med opprykk. Utleverer meg selv helt her men det får så være. Skal jeg klare meg selv må jeg flytte. Og redd jeg for rettssak med første far. Hatt hovedomsorg og han annenhver helg siden 2015 imidlertid. Men han har tidenes hus, ny kone, nytt barn, familie der vi bor og mye å tilby. Kan ikke flytte fra barna. Kan heller ikke tilby dem toroms med bostøtte der vi bor, da har de det best med fasilitetene vi har nå, han er tross alt mye på reise, og felles økonomi kommer barna til gode og gir meg rom for redusert arbeid og mer tid med ungene. Jeg har 400tusen i egenkapital. Holdt på å flytte i fjor pga frykt for dette, barnefar 1 raslet med rettssakstrusler og jeg feigt ut for barnas skyld. Tenker innimellom at jeg burde dø. At alle får det best da. Samboer slipper fri, barna får ett fast bosted med bedre fasiliteter enn jeg kan tilby. Ingen suicidtrussel altså. Men føler meg så inni helvete muret inn i et hjørne jeg ikke kan vri meg ut av.

 

Hi

Anonymkode: 5a472...f47

Altså, det er ikke størrelsen på boligen som avgjør om barna dine har det bra. De bør heller bo smått med barna som opplever en sterk og selvstendig mamma, enn å bo i et fint hus hvor de lærer at mamma er en som lar seg tråkke på og overkjøre. 

Anonymkode: 20683...ad8

[Hjertefru]

Jeg er stadig like fascinert over folk som tror de kan leve som singel når de er i et forhold, uansett kjønn. Og oppfører seg som partneren er mora deres. Klager over støv? 

Da er man enten slem eller veldig umoden. Er man slem er det ikke håp. Er man umoden er det et visst håp om bedring. Håper for deg at det siste er tilfelle hos dere. Det at han ikke vil gå til rådgivning tyder på at han innerst inne skjønner at dette blir feil. Dere må snakke sammen. Greit nok at han reiser mye og har ugreie arbeidstider, men har man familie å følge opp kan man bare ikke snu døgnet når man har fri. Det må han bare forstå.

Det med å sende SMS daglig når han er ute på reise syns jeg og høres litt klamrete ut. Høres ut som dette er en type som trenger en viss frihet. Noe av oppførselen hans kan være en reaksjon på det han opplever som klamring fra din side.

[Nyttårs barn]

Helt enig med de over her. Men husk og at for mannen din er dette barn nummer en og at han kanskje ikke helt har forstått hva det å være far innebærer.

Dra ham med på familievernkontoret, si at dere trenger hjelp til å sortere ut forventinger om roller, arbeid osv. Det å sitte oppe om natten er dust, samtidig så gjør jeg det faktisk selv. Men jeg klarer å få ungene opp om morgen.

Synes også at dette med god natt sms er litt masete, det høres jo ikke ut som om han trenger det.  Dette er et nytt liv for hele familien hvor alle må samarbeide og babytiden er såklart en form for unntakstilstand, tro ikke mannen din helt forstår dette.

[Nyttårs barn]

2 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Helt enig med de over her. Men husk og at for mannen din er dette barn nummer en og at han kanskje ikke helt har forstått hva det å være far innebærer.

Dra ham med på familievernkontoret, si at dere trenger hjelp til å sortere ut forventinger om roller, arbeid osv. Det å sitte oppe om natten er dust, samtidig så gjør jeg det faktisk selv. Men jeg klarer å få ungene opp om morgen.

Synes også at dette med god natt sms er litt masete, det høres jo ikke ut som om han trenger det.  Dette er et nytt liv for hele familien hvor alle må samarbeide og babytiden er såklart en form for unntakstilstand, tro ikke mannen din helt forstår dette.

Skjønner at du blir skuffet når han avlyser i siste liten, men du virker å ha veldig behov for bekreftelse. Meldinger sms osv. Når det er sagt så synes jeg mannen din høres egoistisk og umoden ut.

[Anonym bruker]

Tar til meg at SMS-«krav» er needy og usexy. Tror det jeg ble lei meg for er at jeg sier at jeg selvsagt tar barna, han kan være far og beholde karrieren, jeg vil strekke meg og undergrave egne muligheter for det. Så tenker jeg han kunne strekke seg til den meldingen, om det var mitt behov. 

 

Men maser ikke mer om det. Dere har rett. Det er klamrete og kanskje i noen grad kontrollerende.

 

Hi

Anonymkode: 5a472...f47

[Himmel og hav]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tar til meg at SMS-«krav» er needy og usexy. Tror det jeg ble lei meg for er at jeg sier at jeg selvsagt tar barna, han kan være far og beholde karrieren, jeg vil strekke meg og undergrave egne muligheter for det. Så tenker jeg han kunne strekke seg til den meldingen, om det var mitt behov. 

 

Men maser ikke mer om det. Dere har rett. Det er klamrete og kanskje i noen grad kontrollerende.

 

Hi

Anonymkode: 5a472...f47

Jeg synes ikke det er det. For meg er det en selvfølge at man har litt kontakt hver dag når man er borte. Heldigvis synes mannen min også det. Når det å ikke vite om han har det bra på utenlandsreise gjør deg urolig, så burde det være åpenbart for han at en liten sms er det minste han kan gjøre for den han liksom skal elske høyest av alle. 

[gale damen]

59 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tar til meg at SMS-«krav» er needy og usexy. Tror det jeg ble lei meg for er at jeg sier at jeg selvsagt tar barna, han kan være far og beholde karrieren, jeg vil strekke meg og undergrave egne muligheter for det. Så tenker jeg han kunne strekke seg til den meldingen, om det var mitt behov. 

 

Men maser ikke mer om det. Dere har rett. Det er klamrete og kanskje i noen grad kontrollerende.

 

Hi

Anonymkode: 5a472...f47

Jeg synes ikke at det er klamrete. Jeg synes derimot at det er utrolig usexy at han ikke kan gi deg et tegn på at han i det minte har deg i tankene en gang i løpet av dagen.
Gjennom alle de årene jeg har vært sammen med mannen min, så kan jeg telle på èn hånd de dagene der vi ikke har hatt noen form for kontakt. Han reiser også mye, og på dager der han har det voldsomt travelt, så blir det med en melding eller to på messenger. Stort sett så snakker vi sammen på telefon hver dag når en av oss er bortreist.
At mannen er bortreist betyr ikke at dagen din har vært fabelaktig, og han bør vise deg at han i alle fall oppfatter at du er der, og jobber dag ut og dag inn for at det skal være mulig for ham å fortsette i jobben sin nå etter at han har fått familie. Det er ikke noen selvfølge!

[Anonym bruker]

Jeg er enig i det de andre skriver, at du alene ikke kan redde dette forholdet. Man har eller får ikke et forhold basert på respekt og forståelse når det bare er den ene som viser forståelse og respekt.

Jeg tror dessverre ikke at det er håp for dette forholdet. Men det absolutt eneste håpet du har er å stille ultimatum, slik de andre har skrevet til deg! Det må være absolutte krav fra din side. Når han er hjemme må han følge familiens døgnrytme og han skal delta med minst like mye som du gjør med hus, hjem og barn - og i tillegg til dette må han sørge for å tilrettelegge ting før han reiser bort slik at han på den måten kan "avlaste" deg noe når han er borte, f.eks. ved at han baker brød, lager opp mat du kan ha i fryseren, handler inn stort før han drar slik at alle basisvarer er i hus, vasker hus og sørger for at alle klær er vasket/tørket/lagt på plass før han drar. OG, like absolutt bør kravet om parterapi på familievernkontoret være - parterapi så lenge du føler det er nødvendig, ikke bare en eller få ganger, for det tar tid å endre adferdsmønster, slik han må. Om han "bare" er umoden kan det kanskje være håp, men dessverre virker det som om han er så umoden at jeg tviler på om han vil endre seg. For skal han endre seg må han ville endre seg og forstå hvorfor han må gjøre det, det sier din at han ikke vil. Han vil bare at du skal være hans hushjelp og elskerinne uten å stille krav til ham, slik at dere kan la være å snakke om ubehagelige ting og "bare være venner"...

Jeg hadde gitt ham en eneste ny sjanse - prat med ham, lag lister over ting som må gjøres i hjemmet og fordel disse, han må gjøre mer i de periodene han er hjemme, OG dere må i parterapi. Vil han ikke bør du bare rolig fortelle ham at da er det HAN som velger bort familien sin og forholdet deres.

Anonymkode: 4c48f...b1f

[Nyttårs barn]

1 time siden, Himmel og hav skrev:

Jeg synes ikke det er det. For meg er det en selvfølge at man har litt kontakt hver dag når man er borte. Heldigvis synes mannen min også det. Når det å ikke vite om han har det bra på utenlandsreise gjør deg urolig, så burde det være åpenbart for han at en liten sms er det minste han kan gjøre for den han liksom skal elske høyest av alle. 

Det går an å samarbeide i et forhold ja, om den ene parten har behov for et livstegn, så koster det ikke den andre så mye å gi nettopp det tenker jeg.

[Anonym bruker]

Kjenner et par som er ganske likt deg og mannen, og der har hun nesten utslettet seg selv og lar samboeren gjøre akkurat hva han vil. Hun har også to barn fra før, og de har en baby på 6mnd sammen, men han er så utrolig hjelpeløs og tafatt! Men han gjør seg til med vilje, for det er så godt å ha en ny "mamma" som gjør alt for han og ikke stiller krav til han. Usjarmerende og veldig usexy hele mannen.

Anonymkode: 5a3d6...da1