Nattarbeid

[Anonym bruker]

Min mann jobber primært natt. Eller så reiser han (1/3 av året), mye kryssing av tidssoner og mye ansvar. 

 

Vi har to små barn som kom på to år. De siste tre årene har han vært fullstendig kaputt. Sier han føler at han har me. Alle blodprøver fine (ihht stoffskifte, diabetes osv). Han er bare 33 år. Han liker jobben sin. Jeg er imidlertid redd det er denne som spiser ham. Og om han hadde, uten at han selv vet og ser det nå, hatt det bedre på sikt i en mer ordinær arbeidstid tross mindre penger inn (som ville krevd at jeg jobba mer enn 70% som i dag). Om vi skulle flytta nærmere familie, der er denne typen stillinger tilgjengelig for ham sammen med lavere boligpriser og dermed mindre økonomisk press. Vi har aldri en eneste helgekveld sammen, kan ikke reise noe sted i helger fordi han jobber, legger oss ca aldri samtidig, lever ganske ulike liv pga arbeidstider. Alt dette er helt OK for meg, trives med unger og morgenene. Og selvsagt redusert arbeidstid. Men mannen min. Lurer sånn på om jeg må ta ledelse og skjære gjennom med flytting og reorganisering av livet fordi det vil tjene oss som par, familie og hans helse i et ti og tjue års perspektiv. Kan selvsagt være depresjon og ikke relatert til arbeidet. Igjen kan depresjonssymtomer komme av betaldning og stress og lette ved å fjerne disse. Han har enkeltmannsforetak og alt går i ball for ham med papirer og kontorarbeid han ikke fikser. Psykolog nekter han å oppsøke. Han ser trist ut. Til og med tilbudt ham å gå fra meg fordi jeg er redd det er årsak til lidelsen hans, men han sier nei, det er det ikke. Tror det er summen av at ting ikke helt glir for oss med at alt faller på meg hjemme og organisering av ungene, at jeg er mye isolert med tanke på at han er mye borte, at vi sees lite og at arbeidstidene hans i seg selv er krevende og så føler han at han ikke strekker til hverken hjemme eller på jobb. Jeg blir nok irritabel og lei meg mer enn jeg skulle ønske og det planter seg i ham som blir det samme osv.

 

Aner ikke hva jeg skulle med å formulere dette uten noe konkret spørsmål. Kanskje hører med dere andre som jobber natt og resiisng osv. Hvor tærende er det? Hvordan organiserer dere livet sånn at det glir best mulig? 

 

Vi er glad i hverandre og vil leve sammen Altså. Men livet spiser oss liksom litt opp! 

Anonymkode: a479f...0d6

[Anonym bruker]

Jeg jobber nesten 100% natt og kjenner meg igjen i det å alltid føle seg utmattet og trøtt. De dagene jeg har fri føles det som om jeg er bakfull eller fyllesyk. Sliter med å snu døgnet etter nattevakter, ikke rart når jeg bare har fri 2 eller 3 netter mellom hver økt. Jeg prøvde å jobbe da i to år, men det fungerte bare ikke. Var som å ha hodet fullt av tykk ugjennomtrengelig tåke, klarte ikke å være fokusert og gjøre en god jobb. Sov dårlig på natta og var helt ødelagt når klokka ringte kl 06.

Fungerer mye bedre på natt, da er jeg opplagt og istand til å vurdere pasienter og ta riktige avgjørelser. Men er helt ødelagt på dagtid.

Noen passer til nattarbeid, noen blir syke av det. Kan virke som mannen din ikke bør jobbe natt. Jeg kunne fungert med kveldsarbeid, men da hadde jeg aldri sett noe til ungene.

Anonymkode: 6e067...05a