Føler ingen glede over ett av barna mine....

[Anonym bruker]

fordi han er så vanskelig. Føler egentlig ingenting for han. Han bare liksom er her i huset, men tilfører ingenting annet enn sinne og vanskeligheter. Vi har 3 barn, hvorav han er den midterste. På fødestuen lo de av han og sa at jeg hadde fått en skikkelig sinna gutt. For han skrek, skrek, og skrek...og det gjorde han ustanselig så og si opp til han var nærmere 3 år. Han skrek hver bidige natt, og nei, det var ikke kolikk. Rundt ett års alder klarte vi heldigvis å få han til å sove en hel natt uten å skrike. Jeg kunne høre han pludre noen ganger men han skrek ikke og klarte å sovne igjen. Problemene stopper ikke der, for det var ikke bare nettene som var vanskelige. Han skriker og kaster seg på gulvet over den minste ting, nåde meg om jeg skulle glemme meg bort å sette en av skoene hans på skohylla eller røre ved en av lekene hans, da er helvete løs i flere timer. Han går 50% i barnehage, men vi har nå søkt 100% men vet ikke når vi får plass. Han er snart 4 så han er jo ikke så stor.  Det er viktig for meg at han ikke skal føle at jeg ikke har noen følelser for han,han blir behandlet like godt som de to andre, men han krever 1000% mer enn de. Han har aldri likt å bli tatt på, han liker ikke  bli klemt på, har aldri villet sitte i ro på fanget og vil ikke leie hånden, noe som er et problem når vi går tur ved veien f.eks. Jeg er så sliten av dette barnet. Vi er godt voksne både mannen min og jeg, og har altid hatt gode rutiner på legging og slike ting, men dette barnet er helt annerledes enn noen andre barn jeg har vært borti. Mannen min er mye på reise så noen ganger må jeg ta han med i butikken selv om dette er noe vi av erfaring prøver å ikke gjøre. Husker når jeg måtte spenne han fast i vognen i butikken og alle blikkene som ble rettet mot meg, for jeg skal love at det ikke er vanlig ungeskrik han kommer med. Mannen min måtte engang ta han på armen å bære han ut av senteret. Han ble stoppet av en fremmed mann som lurte på om det var hans unge - han lurte rett og slett på om han kidnappet han, håper dere forstår litt om hvordan han da skriker.Hverken jeg eller mannen min har familie hvor vi bor så det er ikke noe hjelp å få. Er det noen som vet hvor vi eventuelt kan be om hjelp? er det mulig å be om avlastning via kommunen f.eks? eller vil de da kontakte barnevernet hvis vi gjør det?

Anonymkode: dc524...a40

[Anonym bruker]

Er han utredet, jeg tenker på det her med at han ikke liker å bli tatt på, at han skriker så ekstremt og at han er så rigid på ting. Hvordan samspiller han med andre barn, har han sosial kompetanse? Hvordan er han i barehagen, oppfatter de han på samme måten? Jeg tenker dere burde henvises Bup hvis dere ikke har vært det

Anonymkode: 61dec...883

[Anonym bruker]

Dere må jo få dette barnet utredet! Hvis ikke dere har satt i gang noe, hva i alle dager er det dere tenker med?? Lite søvn, mye hyling, ingen ønske om nærhet, alt dette er jo tydelige tegn på at han har en diagnose! Skriver ikke hvilken her, men gjør tiltak!

Anonymkode: 38a5d...b90

[Anonym bruker]

Han har helt tydelig en diagnose. Og når du sliter deg ut, og sjelden får noe positiv respons hos han, blir det vanskelig å kjenne de rette morsfølelsene. Du må få hjelp! For hele familiens skyld. Søk PPT, videre fastlege og evt. BUP. Og 100 % barnehage! Dette er ikke hans feil og ikke din. Klem!

Anonymkode: 348b5...a7f

[Anonym bruker]

Signerer de andre og lurer på hvorfor du ikke skriver noe om barnehagens oppfatning av ham. Du kan be dem melde ham til ppt og bup. 

Anonymkode: 2d166...cf4

[soleia]

Henvisning til BUP via fastlegen.  Dette må takast tak i snarast, slik at han får den oppfølginga han treng, og de lærer korleis de skal handsame han.  

[Anonym bruker]

Dette høres ut som nevøen min, han er autist. Var et slit før de fikk diagnose på han, men med all veiledning og støtte etterpå har de nå en rolig og harmonisk gutt.

Snakk med barnehagen, helsestasjon, lege, et eller annet. Få han utredet og hjelp til han.

Er jo ikke rart at du føler deg flat når du er så utslitt, og desverre kjenner nok han det. 

Lykke til og håper alt blir bra.

Anonymkode: 6ba42...62f

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dere må jo få dette barnet utredet! Hvis ikke dere har satt i gang noe, hva i alle dager er det dere tenker med?? Lite søvn, mye hyling, ingen ønske om nærhet, alt dette er jo tydelige tegn på at han har en diagnose! Skriver ikke hvilken her, men gjør tiltak!

Anonymkode: 38a5d...b90

Nei det mååå ikke være en diagnose. Sønnen min var ganske lik som dette han skreik mye i hvertfall ett år uten at vi fant ut hvorfor.Han likte ikke nærhet og reagerte sterkt når det var masse folk rundt.Når han gikk i barnehage var han mest opptatt av de voksne,han virket ikke intressert i å leke med andre barn.Her har det også vært mye skriking for alt mulig,å følger vi ikke samme rutine hver gang så raser verden hans sammenn.Han utagerte ekstremt mot voksne og barn i bhg.Jeg var helt sikker på at det måtte være asperger,han hadde jo nesten alle symtomene! Selv etter å ha fått beskjed om at de var kommet frem til at det ikke var diagnose så var jeg likevel overbevist om at hun som utredet han tok feil.Så jeg prøvde å bytte til en annen saksbehandler men fikk beskjed om at hun saksbehandleren vi hadde var den beste.

Han begynte på skole mens alle oss voksne gruet oss til hvordan dette skulle gå.Alle hadde vel egentlig trodd at dette kom til å bli en katastrofe og at de måtte ta han ut av klassen hele tiden.Men det gikk så mye bedre enn forventet! Joda i begynnelsen var det mye utagering fordi han var utrygg,men etter noen månender på skolen når han var blitt trygg der så ble han en helt annen gutt! Han ble en blid gutt som faktisk klarer å få seg venner og holde på de. Alle "symtomene" på asperger forsvant når han fikk på en god skole som tilrettelagte for han,trygget han,oppmundret og roset han osv. Hadde han gått på en annen skole tror jeg resultatet hadde blitt noe helt annet.

Konklusjonen er vel at selv om barnet ikke er som alle andre så må det ikke være noe diagnose inni bildet.Noen barn er bare mer sensitiv enn andre å trenger mer trygghet,omsorg og forståelse fra de voksne rundt dem.Jeg tenker at alle barn passer rett og slett ikke å gå i barnehage å sønnen min var en av de.Det ble for mange å forholde seg, barna var for tett på han og det ble altfor mye lyd for min sensitive gutt.Hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg nok heller valgt en liten familiebarnehage der de bare har noen få barn.

Anonymkode: dfe2d...679

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei det mååå ikke være en diagnose. Sønnen min var ganske lik som dette han skreik mye i hvertfall ett år uten at vi fant ut hvorfor.Han likte ikke nærhet og reagerte sterkt når det var masse folk rundt.Når han gikk i barnehage var han mest opptatt av de voksne,han virket ikke intressert i å leke med andre barn.Her har det også vært mye skriking for alt mulig,å følger vi ikke samme rutine hver gang så raser verden hans sammenn.Han utagerte ekstremt mot voksne og barn i bhg.Jeg var helt sikker på at det måtte være asperger,han hadde jo nesten alle symtomene! Selv etter å ha fått beskjed om at de var kommet frem til at det ikke var diagnose så var jeg likevel overbevist om at hun som utredet han tok feil.Så jeg prøvde å bytte til en annen saksbehandler men fikk beskjed om at hun saksbehandleren vi hadde var den beste.

Han begynte på skole mens alle oss voksne gruet oss til hvordan dette skulle gå.Alle hadde vel egentlig trodd at dette kom til å bli en katastrofe og at de måtte ta han ut av klassen hele tiden.Men det gikk så mye bedre enn forventet! Joda i begynnelsen var det mye utagering fordi han var utrygg,men etter noen månender på skolen når han var blitt trygg der så ble han en helt annen gutt! Han ble en blid gutt som faktisk klarer å få seg venner og holde på de. Alle "symtomene" på asperger forsvant når han fikk på en god skole som tilrettelagte for han,trygget han,oppmundret og roset han osv. Hadde han gått på en annen skole tror jeg resultatet hadde blitt noe helt annet.

Konklusjonen er vel at selv om barnet ikke er som alle andre så må det ikke være noe diagnose inni bildet.Noen barn er bare mer sensitiv enn andre å trenger mer trygghet,omsorg og forståelse fra de voksne rundt dem.Jeg tenker at alle barn passer rett og slett ikke å gå i barnehage å sønnen min var en av de.Det ble for mange å forholde seg, barna var for tett på han og det ble altfor mye lyd for min sensitive gutt.Hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg nok heller valgt en liten familiebarnehage der de bare har noen få barn.

Anonymkode: dfe2d...679

Jeg ser hva du sier, men en familiebarnehage har også lavere kompetanse. Det høres koseligere og tryggere ut, men for pedagoger som skal håndtere barn som har slik adferd er det også en stor fordel å ha et fagmiljø å støtte seg på. Jeg hadde aldri tatt på meg å jobbe som eneste pedagog med slike utfordringer i barnegruppen.

Anonymkode: 2d166...cf4

[Anonym bruker]

men hva gjør DERE som foreldre? Noen barn krever andre tilnærmingsmåter en  andre barn. Han vil ikke leie hånda, nei da må vi finne ut hvordan vi lærer ham å godta det. Og ta små skritt.

Ingen av mine har ville leie hånda, det har vi måtte trene på. Akkurat som med bikkjer og det å gå pent i bånd.

Anonymkode: 2d04e...167

[Anonym bruker]

Hva sier barnehagen? Hvordan oppfører han seg der? Hvorfor går han ikke 100% allerede? Noen barn sliter med å hå 50%. De klarer ikke finne sin plass i barnegruppen og vet ikke hva som har skjedd dagen de hadde fri osv. Leker han med andre barn?

 

jeg ville bedt barnehagen sette igang utredning. Får han en diagnose er det enklere å forstå hvorfor han reagerer som han gjør og man kan ofte få tips til å forhindre det.

Hvordan er språket hans? Har han godt ordforåd? Forstår han hva dere sier og kan han gjøre seg forstått?

så ville jeg sett på dagsrutinene deres. Har han en forutsigbar hverdag? Forklarer dere hva som skal skje på forhånd? 

 

Han føler kanskje han er «dritten i midten»? Bruker dere tid på kun han? Feks ved legging? Lese bok og prate med han? Får han vise han er flink (eller kommer han i skyggen sv den eldre som alltid er flinkest?). Be han hjelpe å dekke bordet, skryt av han både til han selv og til andre. Fremhev de gode sidene.

 

mulig det blir litt selvoppfyllende, alt på barsel fikk du fortalt at han var sinna. Mulig han vet dere går op venter på at han skalbli sinna, derforblir han det? 

 

Visshan ikke liker sitte på fanget så Finn hans måter for nærhet. Kose på hånda? At han koser deg i håret? At dere bare sitter ved siden av hverandre, ikke push han inn i et « alle barn liker da det», Finn hans oppskrift. Noter gjerne ned hva som fungerer og ikke så dere får en oversikt.

 

Be barnehagen om en samtale, få tips av de.

 

og vis han at dere er like glad i han! Si hver eneste dag noe sånt som; jeg er så glad i deg/elsker deg selv om du ble sinna nå, ingenting kan få meg fra å slutte å være glad i deg osv!

Anonymkode: 7f07f...5f2

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser hva du sier, men en familiebarnehage har også lavere kompetanse. Det høres koseligere og tryggere ut, men for pedagoger som skal håndtere barn som har slik adferd er det også en stor fordel å ha et fagmiljø å støtte seg på. Jeg hadde aldri tatt på meg å jobbe som eneste pedagog med slike utfordringer i barnegruppen.

Anonymkode: 2d166...cf4

Han sluttet jo å utagere når han ble trygg på skolen. Tilbakemeldingene fra bhg var at selv om han hadde gått i samme bhg i tre år så følte de aldri han ble trygg der å det sier jo litt. Lavterskeltilbud var også inne i bildet å de mente også i bhg at problemene oppstår fordi småen er sensitiv og fordi han føler seg utrygg på barnehagehverdagen.Så hadde han gått i en liten familiebarnehage der de hadde klart å trygge han å vise at de liker han som person så hadde han nok sluttet å utagere der også.

Anonymkode: dfe2d...679

[Anonym bruker]

Her ser jeg for meg tre muligheter:

1) Han har en diagnose som bør avdekkes ved utredning og han bør gis tilpasset hjelp og støtte.

2) Han kan ha fysiske plager av et eller annet slag som gjør ham irritabel og gir dårlig humør. 

2) Han har bare en litt krevende personlighet, kombinert med at han kjenner på din mangel på følelser for ham (sånt er nesten umulig å kamuflere, selv om du sikkert gjør så godt du kan). Han vet ikke helt hvordan han skal skaffe seg positiv oppmerksomhet, så utagerer. Det siste er helt typisk for "vanskelige" barn. De vil ha din oppmerksomhet og være i fokus, selv om fokuset blir negativt når de ikke vet hvordan de skal oppføre seg.

Det er vanskelig å si noe mer uten å vite barnets alder, om han fungerer adekvat i barnehagen og med jevnaldrende o.l. Du vet antakelig mer selv om hvor skoen trykker. Uansett - Det høres ut som dere trenger hjelp. Enten med å få ham utredet og finne ut hvordan han kan få det best mulig. Eller med å bedre samspillet dere imellom og få hjelp til å håndtere dine vanskelige følelser. Kanskje vil det være fint for deg å finne en terapeut eller noen andre å snakke med om hvordan du har det. Noen barn ER vanskeligere enn andre, og da kan det lett oppstå vanskeligheter i håndteringen av dem. Selv om du er en oppegående mor, og ikke har trengt foreldreveiledning med dine andre barn, kan det være du trenger det med dette barnet. Det finnes mye god veiledning og pedagogikk mht hvordan man håndterer utfordrende og utagerende barn, og det bør være fullt mulig å få det bedre. Avlastning kan også være av det gode. Hvis du ellers har livet sånn noenlunde på stell, trenger du ikke bekymre deg for barnevernet om du ber om hjelp.

Anonymkode: a7692...9e8

[Anonym bruker]

det begynner ofte som bare avlastning til barnet også ender det dessverre ofte opp med at BV tar barnet til slutt.Så ville ikke søkt avlastning gjennom barnevernet nei.

Anonymkode: dfe2d...679

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

det begynner ofte som bare avlastning til barnet også ender det dessverre ofte opp med at BV tar barnet til slutt.Så ville ikke søkt avlastning gjennom barnevernet nei.

Anonymkode: dfe2d...679

Tull og tøys!

Jeg har selv hatt avlastning gjennom barnevernet for mine 2 barn som har Adhd. Tok kontakt med barnevernet selv, da jeg ikke hadde noe familie nettverk i nærheten. 

Ble møtt med respekt, fikk avlastning (holdt på å gå helt på veggen pga lite søvn og krevende barn). 

Fikk god veiledning og hjelp av de. Utredning og oppfølging kom på plass med en gang, fikk en helt ny hverdag. 

Fikk hjelp av de i 3 år, og de er helt ute av bildet i dag. Kun positiv opplevelse. 

Hi, søk avlastning, hvis han ikke er henvist så søk han inn til utredning. 

Ta en samtale med pedleder i barnehagen og lag en plan sammen om å hjelpe barnet ditt. 

Følelsen du har for barnet ditt er helt normalt i situasjonen du står i, når ting blir slik blir man brent i begge ender og alt blir en vond sirkel. Så søk litt hjelp, så skal du se ting blir bedre både for dere og barnet. 

Anonymkode: 2ba2b...095

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

det begynner ofte som bare avlastning til barnet også ender det dessverre ofte opp med at BV tar barnet til slutt.Så ville ikke søkt avlastning gjennom barnevernet nei.

Anonymkode: dfe2d...679

Hvor har du det fra? Vet om flere som har søkt avlastning og fått veiledning av bv, uten at barna blir fjernet av den grunn. Ugreit å bygge opp under slik ryktespredning uten hold. Har man selvinnsikt nok ber man om hjelp hvor skoen trykker, tar til seg veiledningen og endrer atferd. Den eneste du kan endre er deg selv. Heldigvis gir det ofte positive ringvirkninger. 

Anonymkode: 6120b...ca0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei det mååå ikke være en diagnose. Sønnen min var ganske lik som dette han skreik mye i hvertfall ett år uten at vi fant ut hvorfor.Han likte ikke nærhet og reagerte sterkt når det var masse folk rundt.Når han gikk i barnehage var han mest opptatt av de voksne,han virket ikke intressert i å leke med andre barn.Her har det også vært mye skriking for alt mulig,å følger vi ikke samme rutine hver gang så raser verden hans sammenn.Han utagerte ekstremt mot voksne og barn i bhg.Jeg var helt sikker på at det måtte være asperger,han hadde jo nesten alle symtomene! Selv etter å ha fått beskjed om at de var kommet frem til at det ikke var diagnose så var jeg likevel overbevist om at hun som utredet han tok feil.Så jeg prøvde å bytte til en annen saksbehandler men fikk beskjed om at hun saksbehandleren vi hadde var den beste.

Han begynte på skole mens alle oss voksne gruet oss til hvordan dette skulle gå.Alle hadde vel egentlig trodd at dette kom til å bli en katastrofe og at de måtte ta han ut av klassen hele tiden.Men det gikk så mye bedre enn forventet! Joda i begynnelsen var det mye utagering fordi han var utrygg,men etter noen månender på skolen når han var blitt trygg der så ble han en helt annen gutt! Han ble en blid gutt som faktisk klarer å få seg venner og holde på de. Alle "symtomene" på asperger forsvant når han fikk på en god skole som tilrettelagte for han,trygget han,oppmundret og roset han osv. Hadde han gått på en annen skole tror jeg resultatet hadde blitt noe helt annet.

Konklusjonen er vel at selv om barnet ikke er som alle andre så må det ikke være noe diagnose inni bildet.Noen barn er bare mer sensitiv enn andre å trenger mer trygghet,omsorg og forståelse fra de voksne rundt dem.Jeg tenker at alle barn passer rett og slett ikke å gå i barnehage å sønnen min var en av de.Det ble for mange å forholde seg, barna var for tett på han og det ble altfor mye lyd for min sensitive gutt.Hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg nok heller valgt en liten familiebarnehage der de bare har noen få barn.

Anonymkode: dfe2d...679

Enig med deg! Har en sønn som var akkurat lik. Han er bare veldig sensitiv og veldig intelligent og må behandles på en annen måte. Han er en flott og velfungerende tiåring i dag. 😊

Anonymkode: 8fd0d...7f7

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva sier barnehagen? Hvordan oppfører han seg der? Hvorfor går han ikke 100% allerede? Noen barn sliter med å hå 50%. De klarer ikke finne sin plass i barnegruppen og vet ikke hva som har skjedd dagen de hadde fri osv. Leker han med andre barn?

 

jeg ville bedt barnehagen sette igang utredning. Får han en diagnose er det enklere å forstå hvorfor han reagerer som han gjør og man kan ofte få tips til å forhindre det.

Hvordan er språket hans? Har han godt ordforåd? Forstår han hva dere sier og kan han gjøre seg forstått?

så ville jeg sett på dagsrutinene deres. Har han en forutsigbar hverdag? Forklarer dere hva som skal skje på forhånd? 

 

Han føler kanskje han er «dritten i midten»? Bruker dere tid på kun han? Feks ved legging? Lese bok og prate med han? Får han vise han er flink (eller kommer han i skyggen sv den eldre som alltid er flinkest?). Be han hjelpe å dekke bordet, skryt av han både til han selv og til andre. Fremhev de gode sidene.

 

mulig det blir litt selvoppfyllende, alt på barsel fikk du fortalt at han var sinna. Mulig han vet dere går op venter på at han skalbli sinna, derforblir han det? 

 

Visshan ikke liker sitte på fanget så Finn hans måter for nærhet. Kose på hånda? At han koser deg i håret? At dere bare sitter ved siden av hverandre, ikke push han inn i et « alle barn liker da det», Finn hans oppskrift. Noter gjerne ned hva som fungerer og ikke så dere får en oversikt.

 

Be barnehagen om en samtale, få tips av de.

 

og vis han at dere er like glad i han! Si hver eneste dag noe sånt som; jeg er så glad i deg/elsker deg selv om du ble sinna nå, ingenting kan få meg fra å slutte å være glad i deg osv!

Anonymkode: 7f07f...5f2

Enig! Det finnes ikke en oppskrift som fungerer på alle barn. Man må lese barnet sitt og tune seg sinn. Selvfølgelig også gi masse kjærlighet og fortelle barnet at det er elsket hver eneste dag, uavhengig av oppførsel. ❤️

Anonymkode: 8fd0d...7f7

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

det begynner ofte som bare avlastning til barnet også ender det dessverre ofte opp med at BV tar barnet til slutt.Så ville ikke søkt avlastning gjennom barnevernet nei.

Anonymkode: dfe2d...679

For noe tull! Du bør bare ti stille og ikke avsløre hvor komplett uinformert og angstkjørt du er, ikke skremme folk med en institusjon som er til for barnets beste.

Anonymkode: f1913...5ad

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

fordi han er så vanskelig. Føler egentlig ingenting for han. Han bare liksom er her i huset, men tilfører ingenting annet enn sinne og vanskeligheter. Vi har 3 barn, hvorav han er den midterste. På fødestuen lo de av han og sa at jeg hadde fått en skikkelig sinna gutt. For han skrek, skrek, og skrek...og det gjorde han ustanselig så og si opp til han var nærmere 3 år. Han skrek hver bidige natt, og nei, det var ikke kolikk. Rundt ett års alder klarte vi heldigvis å få han til å sove en hel natt uten å skrike. Jeg kunne høre han pludre noen ganger men han skrek ikke og klarte å sovne igjen. Problemene stopper ikke der, for det var ikke bare nettene som var vanskelige. Han skriker og kaster seg på gulvet over den minste ting, nåde meg om jeg skulle glemme meg bort å sette en av skoene hans på skohylla eller røre ved en av lekene hans, da er helvete løs i flere timer. Han går 50% i barnehage, men vi har nå søkt 100% men vet ikke når vi får plass. Han er snart 4 så han er jo ikke så stor.  Det er viktig for meg at han ikke skal føle at jeg ikke har noen følelser for han,han blir behandlet like godt som de to andre, men han krever 1000% mer enn de. Han har aldri likt å bli tatt på, han liker ikke  bli klemt på, har aldri villet sitte i ro på fanget og vil ikke leie hånden, noe som er et problem når vi går tur ved veien f.eks. Jeg er så sliten av dette barnet. Vi er godt voksne både mannen min og jeg, og har altid hatt gode rutiner på legging og slike ting, men dette barnet er helt annerledes enn noen andre barn jeg har vært borti. Mannen min er mye på reise så noen ganger må jeg ta han med i butikken selv om dette er noe vi av erfaring prøver å ikke gjøre. Husker når jeg måtte spenne han fast i vognen i butikken og alle blikkene som ble rettet mot meg, for jeg skal love at det ikke er vanlig ungeskrik han kommer med. Mannen min måtte engang ta han på armen å bære han ut av senteret. Han ble stoppet av en fremmed mann som lurte på om det var hans unge - han lurte rett og slett på om han kidnappet han, håper dere forstår litt om hvordan han da skriker.Hverken jeg eller mannen min har familie hvor vi bor så det er ikke noe hjelp å få. Er det noen som vet hvor vi eventuelt kan be om hjelp? er det mulig å be om avlastning via kommunen f.eks? eller vil de da kontakte barnevernet hvis vi gjør det?

Anonymkode: dc524...a40

Dette var trist å lese 😥 

For det første, har dere sjekket opp hos fysio/ manuellterapaut ? Siden han skriker og er sint. 

For det andre.. kanskje han merker at du ikke er så fan av han. Det kan jeg garantere at han føler, selvom du prøver å ikke vise det  Derfor han er slik? 

Min datter var veldig lik din sønn. Hun hatet fra dag én å bli tatt på. Men det har endret seg. Hun er 6 år nå. 

Er barnet ditt født for tidlig? Høysensitiv? 

Virker ikke som han føler seg trygg. 

Anonymkode: 93286...16e

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig! Det finnes ikke en oppskrift som fungerer på alle barn. Man må lese barnet sitt og tune seg sinn. Selvfølgelig også gi masse kjærlighet og fortelle barnet at det er elsket hver eneste dag, uavhengig av oppførsel. ❤️

Anonymkode: 8fd0d...7f7

 

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han har helt tydelig en diagnose. Og når du sliter deg ut, og sjelden får noe positiv respons hos han, blir det vanskelig å kjenne de rette morsfølelsene. Du må få hjelp! For hele familiens skyld. Søk PPT, videre fastlege og evt. BUP. Og 100 % barnehage! Dette er ikke hans feil og ikke din. Klem!

Anonymkode: 348b5...a7f

Neida. Han trenger ikke ha en diagnose. Tror heller det er tilnærmingsmåter fra foreldrene. Les boka " Hva er det jeg føler. " 

Anonymkode: 93286...16e

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Neida. Han trenger ikke ha en diagnose. Tror heller det er tilnærmingsmåter fra foreldrene. Les boka " Hva er det jeg føler. " 

Anonymkode: 93286...16e

Så da skal hun ikke søke hjelp? I tilfelle han ikke har en diagnose? Ikke gjør vondt verre for ei desperat mor. Hun må få hjelp!

Anonymkode: 348b5...a7f

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så da skal hun ikke søke hjelp? I tilfelle han ikke har en diagnose? Ikke gjør vondt verre for ei desperat mor. Hun må få hjelp!

Anonymkode: 348b5...a7f

Å prøve sette diagnose på ett lite barn på 4 år er ikke riktig å gå nei.Her var som sagt lavterskeltilbud inne i slutten av siste året i barnehagen,å hun ville ikke høre snakk om engang å prøve å se etter tegn til en diagnose på ett så lite barn.Vent heller med å få barnet utredet etter skolestart om det fortsatt er like vanskelig da.

Anonymkode: dfe2d...679

[Anonym bruker]

Barn er forskjellige, det nytter ikke å si at det fungerte for de andre to så det burde fungere for han også... Det kan godt hende dette barnet trenger en helt annen tilnærming.

Men jeg ville helt klart fått han utredet nå mens han er barnehagegutt, og tatt det derfra.

Anonymkode: c58ea...82d

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å prøve sette diagnose på ett lite barn på 4 år er ikke riktig å gå nei.Her var som sagt lavterskeltilbud inne i slutten av siste året i barnehagen,å hun ville ikke høre snakk om engang å prøve å se etter tegn til en diagnose på ett så lite barn.Vent heller med å få barnet utredet etter skolestart om det fortsatt er like vanskelig da.

Anonymkode: dfe2d...679

Da er hun inkompetent. Tidlig diagnose og tidlig innsats gir mye bedre resultater enn sen innsats.

Anonymkode: 348b5...a7f