40-årskrise?

[Anonym bruker]

Er det flere som kjenner en smygende 40-årskrise? Hvordan utarter det seg? Hva tenker dere og hva gjør dere med det?

Anonymkode: a6619...e5e

[Anonym bruker]

Ja. Full indre panikk over at livet ikke ble som det skulle. Mye utløst av tidlig overgangsalder.

Foreløpig er jeg deppa, men håper jeg kommer ut på den andre siden snart.

Anonymkode: 2de77...385

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg begynner å våkne fra småbarnslivet og tenker; var dette alt? Var det dette det ble? Ikke at jeg vil være barna foruten, men tenker mer og mer på at jeg så gjerne vil kjenne det å være forelsket igjen og at det blir gjengledt! Det er så spennende, men nå føler jeg meg bare fastlåst i denne situasjonen og det er forferdelig. Jeg føler meg plutselig gammel og at livet er over, det må jo gå over!?

Anonymkode: a6619...e5e

[Anonym bruker]

Det startet da jeg var 39

Jeg begynte å se alderstegnene, og taklet det ikke

Nedstemthet, ekstremt behov for bekreftelse, tanker om at «livet var over»

Jeg er nå 41, og det har roet seg, men det er ikke helt over. Det er likevel som om jeg har begynt å akseptere situasjonen, og at jeg har fått andre verdier.. Jeg har alltid vært veldig avhengig av å bli sett av andre menn, rett og slett.. men nå er ikke det et så stort fokus lengre.. rett og slett fordi det føles som en utopi at noen skal se meg i det hele tatt.. men det går helt greit.. 

Anonymkode: 0fdc0...29b

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Er det flere som kjenner en smygende 40-årskrise? Hvordan utarter det seg? Hva tenker dere og hva gjør dere med det?

Anonymkode: a6619...e5e

Du regner med at det utarter seg for de fleste? Eller mener du arter seg?

Anonymkode: cf499...6cb

[Anonym bruker]

Ja, jeg er 46 og kjenner på det nå. Jeg jobber sammen med bare barnløse 20 og 30 åringer, og er på en helt annen planet enn dem. Jeg føler meg urgammel og blir oppfattet sånn av mine kolleger også. Jeg er som luft for dem, mens de har det sosialt hyggelig sammen. Jeg har lite kontakt med jevnaldrende venner. Jeg er lett overvektig, ser sliten og dratt ut i ansiktet og hver gang jeg ser meg i speilet blir jeg overrasket over hvor grå og stygg jeg ser ut. Føler livet og mulighetene jeg hadde tidligere er over. Gleder meg fortsatt til ferier og hytteturer med barna da.  

Anonymkode: 1621b...8a9

[Anonym bruker]

Nei, null problem. Jeg har venner fra 28 til 58, jeg er glad i meg selv og livet mitt, jeg lærer mer og mer og har samtidig trygghet i alt jeg kan og har oppnådd. Jeg er trygg på mennesker og jeg har mange å bry meg om og mange som bryr seg om meg. Livet er fint. På begge sider av førti.

Anonymkode: d93a8...670

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner at jeg begynner å våkne fra småbarnslivet og tenker; var dette alt? Var det dette det ble? Ikke at jeg vil være barna foruten, men tenker mer og mer på at jeg så gjerne vil kjenne det å være forelsket igjen og at det blir gjengledt! Det er så spennende, men nå føler jeg meg bare fastlåst i denne situasjonen og det er forferdelig. Jeg føler meg plutselig gammel og at livet er over, det må jo gå over!?

Anonymkode: a6619...e5e

Jo takk, som jeg skulle sagt det selv!

Anonymkode: ddced...490

[Anonym bruker]

Jeg våkner også fra småbarnslivet og synes det er fantastisk! Jeg ser bra ut, jeg trives i livet mitt, jeg føler fremtiden ligger foran meg full av muligheter! Har en kjempespennende jobb der jeg får utvikle meg og stadig lære nytt! Deilig å endelig få tilbake litt frihet etter mange år med små barn. Elsker å være i 40-åra!

Anonymkode: f694d...a6f

[Anonym bruker]

Jeg er et par år unna førti, men har akkurat tatt intiativ til å bli skilt, flyttet i leilighet, fått ny kjæreste, stortrives på jobb og sosialt - jo, det er nok en førtiårskrise, og den er helt strålende!

Anonymkode: 42f3c...2e8

[the amazing spidermamma]

Jeg vil ikke kalle det krise, men man kan jo begynne å tenke litt over hvor man er i livet, om man er der man vil være, er det for seint å forandre ting osv. 

Jeg bekymrer meg ikke så mye over å bli gammel, men jeg har tenkt mye på om jeg burde fortsette i jobben min, jeg skal tross alt være i jobb i nesten tredve år til, bør jeg ta en ny utdannelse, kanskje? 

Jeg synes at det å få barn og ha barn i noen år gjør at det er lett å glemme litt hvem man er selv. Man er ikke den samme som man var før disse barna kom og tok så mye plass, og nå merker jeg at den jeg var før ikke alltid stemmer med den jeg er nå. 

Samtidig så er jeg mer selvsikker på mange måter, og jeg gir mer blaffen, f.eks i hva andre synes om meg, eller om jeg er 'kul' nok eller flink nok. Jeg er ikke lenger redd for å si at dette vet jeg ikke, dette kjenner jeg ikke til, dette kan jeg ikke noe om, hva er det? Før ville jeg kanskje ha følt meg dum og ikke sagt noe.

Jeg jobber sammen med mange som er yngre enn meg, men selv om jeg kanskje kunne tenke meg å låne ungdommeligheten deres i noen timer, så er jeg veldig glad for at jeg er meg selv og ikke dem.