«Life goes on» - livet går videre

[Anonym bruker]

.Bare ikke for meg.

Det er 5 år siden, jeg griner enda hvis jeg tenker på det. Jeg ble akutt og alvorlig syk (fysisk), legevakten bagatelliserte det selv om de ikke burde ha gjort det – selv om alt av symptomer og situasjonen rundt tilsa at det mest sannsynlig ville være en annen sykdom enn det de trodde. Det har de innrømmet i etterkant. De sendte meg hjem med smertestillende og antibiotika. Ingen av delene hjalp, etter ti dager måtte jeg på akuttmottaket på sykehuset.

Masse prøver, ventetid, nålestikk, undersøkelser. Jeg fikk diagnosen, og fikk egentlig sjokk.

Derfra gikk det bare nedover med leger som gjorde feil, sykepleiere som ikke greide å ta blodprøver og ga meg sprøytefobi (jeg satt og hylskrek og skalv av redsel da de for ente gang stakk nåla inn i den blå, ømme, armen min i håp om å finne en åre). Leger som ikke trodde på forrige lege sin diagnose, leger som ga feil dose medisin så jeg ble sykere. Innleggelse etter innleggelse. Jeg var i sjokk, og stengte meg etter hvert inne i meg selv. Jeg dissosierte meg. Jeg var ut og inn av sykehus, de klarte ikke å «fikse meg», men til slutt ble jeg sendt til et annet sykehus med eksperter på denne tilstanden. Det var ikke bedre der, overtramp, løgner, jeg sa ifra til legene at jeg (psyken min) tåler ikke mer. Ingen hørte på meg. Jeg lå og gråt av smerter og av frykt under en operasjon. Jeg har så mange vonde, forferdelige, minner.

Jeg vil ikke skrive mer om det.

Det jeg vil skrive om er at ingen forstår meg. Jeg har fått diagnosen PTSD av to psykologer, den ene var ekspert på traumer og det hjalp litt å gå dit, men han ble syk og jeg måtte til en annen. Som bare avsluttet det hele etter en stund fordi det ikke gikk fremover, var ikke mer å gjøre.

Men det jeg egentlig vil med denne tråden er å lufte frustrasjonen rundt øvrig familie, f.eks. foreldrene mine, de forstår seg ikke på PTSD eller psykiske lidelser, de forstår ikke at jeg sitter fast der jeg var for flere år siden. For dem går livet videre.

Og jeg ønsker at livet skal gå videre for dem, jeg vil at alle skal ha det bra, men samtidig ønsker jeg forståelse for at jeg ikke er der selv og kanskje aldri kommer til å være der. Kanskje, kanskje ikke. Psykologen min sa at jeg må lære meg å leve med det, men jeg skulle så inderlig ønske at familien min også lærte seg å leve med det.

Hele oppveksten min har vært preget av fornektelse, fra mine foreldres side, og undertrykkelse av følelser. Jeg kunne aldri snakke med noen. Og sånn er det fortsatt, jeg kan ikke snakke med noen. Jeg kan ikke være ærlig, hvis det er noe jeg ikke kan fordi jeg føler meg forferdelig den dagen, så kan jeg ikke si hvorfor for da blir de irriterte på meg.

Jeg må liste meg rundt, late som, hysje ned og ingen tar noen hensyn. Jeg mener ikke at vi skal sitte og snakke om dette her hele tiden, det vil jeg ikke selv engang, jeg vil helst unngå å snakke om det, men de gangene vi faktisk har kommet inn på temaet så får jeg høre at «jaja, det er heldigvis lenge siden» (det betyr at vi er ferdige med det, og går videre, det betyr at dette blir for følelsesmessig vondt). Men det er ikke lenge siden for meg. Jeg klarer ikke å bare gå videre, jeg. Jeg klarer ikke å bare brette opp ermene og ta meg sammen noe mer enn det jeg har gjort hele veien - og det gjør jeg hver dag! Jeg kjemper hver dag mot alt jeg sliter med, bare det å sette på en klesvask er krevende for meg, men jeg gjør det. Jeg kjemper og vinner over det. 

Hvis jeg er på forum og leser om noen andre som er redde for å ha fått det samme jeg hadde, og spør om hjelp, erfaringer et cetera, så begynner jeg ofte å gråte. Fordi det er en trigger, og jeg føler jeg er tilbake i det vonde, jeg husker alt. Men jeg ønsker samtidig å hjelpe andre, så vil ikke unngå slike tråder eller Internett. Som psykologen sa, jeg må lære meg å leve med det. Men for meg betyr det også at andre må vise aksept for at jeg er den jeg er, formet av mine livshendelser og min historie. Men jeg får ikke aksept, og det gjør alt verre. Det skaper mer fokus på det jeg sliter med. 

er det noen som har opplevd det samme? Med tanke på traumer og foreldre som ikke lar deg være slik du er. 

Anonymkode: 88bfa...d4d

[Anonym bruker]

Uff så trist å lese. Og selvom det er en fattig trøst så forstår jeg deg godt! Jeg har opplevd traumer selv, ikke i samme kategori som deg, men seksuelt og fysisk mishandlet. Noe av den fysiske mishandlingen sto moren min for, så hun snakker jo ikke om det. Den seksuelle var fra daværende samboer til mor. Det som skjedde da jeg etter mange mange år fortalte det til mamma så måtte HUN gå til psykolog og ble sykemeldt og hele pakka. Mens jeg som var alene med et barn og jobba fullt ikke fikk noe støtte og trøst. I etterkant har det balla på seg i livet mitt, og mamma er den som hele tiden «har det så vondt» pga det som skjer meg og min familie. Så det er overhodet ingen forståelse å hente der. Mannen min vet om den seksuelle mishandlingen, og jeg forklarer han om ting han overhodet ikke må finne på å gjøre med meg (helt vanlige ting) fordi det trigger, men han forstår ikke. Det var jo for 20 år siden...  er det et problem nå, liksom? Så ja. Du har min fulle støtte!

Anonymkode: 61e0b...ee1

[Anonym bruker]

Sykepleiere kan ikke ta blodprøver så det er ikke så rart at de ikke fikk det til.

Anonymkode: e9bdd...d13

[Anonym bruker]

Jeg begynte å gråte da jeg leste innlegget ditt 💜 Som å lese om mitt eget liv. Mens jeg skriver dette så sitter jeg på sykehuset med intravenøs medisiner inn i armen. Og med bandasje på overkroppen etter min 18. operasjon som jeg hadde for 1,5 uke siden. Dagens behandling har ikke engang noe med operasjonen å gjøre. Har leddgikt, chrons og hjertefeil. Fikk pacemaker nå for en drøy uke siden. Lå og gråt i 3,5 time på operasjonsbordet i redsel og fortvilelse. Sjokkert over sykehuset og total mangel på forståelse for folk psyke etter mange år i helsevesenet. 

Som deg så vil man jo ikke dvele på elendigheten og prate om det hele tiden. Men iallefall en anerkjennelse at ting ikke er like enkelt som det kan se ut som. Jeg jobber fult og er utslitt. Fysisk og psykisk. Det du etterspør av forståelse får jeg rett i etterkant av en operasjon. Blir som en pust i bakken. Folk spør hvordan det går og mine foreldre ringer og kommer innom. Etter to uker er man på beina og livet går som du sier videre...for alle andre! 

Gir deg en god klem 💜 Jeg skjønner totalt hva du mener. Ta godt vare på deg selv 🌸

klem 

Anonymkode: b491b...920

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff så trist å lese. Og selvom det er en fattig trøst så forstår jeg deg godt! Jeg har opplevd traumer selv, ikke i samme kategori som deg, men seksuelt og fysisk mishandlet. Noe av den fysiske mishandlingen sto moren min for, så hun snakker jo ikke om det. Den seksuelle var fra daværende samboer til mor. Det som skjedde da jeg etter mange mange år fortalte det til mamma så måtte HUN gå til psykolog og ble sykemeldt og hele pakka. Mens jeg som var alene med et barn og jobba fullt ikke fikk noe støtte og trøst. I etterkant har det balla på seg i livet mitt, og mamma er den som hele tiden «har det så vondt» pga det som skjer meg og min familie. Så det er overhodet ingen forståelse å hente der. Mannen min vet om den seksuelle mishandlingen, og jeg forklarer han om ting han overhodet ikke må finne på å gjøre med meg (helt vanlige ting) fordi det trigger, men han forstår ikke. Det var jo for 20 år siden...  er det et problem nå, liksom? Så ja. Du har min fulle støtte!

Anonymkode: 61e0b...ee1

Det rørte ved meg å lese det, vi er nok to i nogenlunde samme båt, selv om vi har forskjellige årsaker til traumene våre... At mannen din ikke tar hensyn er hårreisende! Jeg er glad min mann tar hensyn, men jeg vil ikke snakke om sånt hele tiden med ham, jeg vil skåne ham. Vi har heldigvis snakket mye om det, og det er godt å ha hans støtte, men det er noe med det at når øvrig familie er som de er så gjør det vondt, og det ødelegger min helingsprosess. 

Moren din høres forferdelig slitsom ut. Jeg føler med deg. Min far er litt sånn han også, at han skal snakke om hvordan han hadde det, eller vise misnøye ved at jeg snakker om det. 

Anonymkode: 88bfa...d4d

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg begynte å gråte da jeg leste innlegget ditt 💜 Som å lese om mitt eget liv. Mens jeg skriver dette så sitter jeg på sykehuset med intravenøs medisiner inn i armen. Og med bandasje på overkroppen etter min 18. operasjon som jeg hadde for 1,5 uke siden. Dagens behandling har ikke engang noe med operasjonen å gjøre. Har leddgikt, chrons og hjertefeil. Fikk pacemaker nå for en drøy uke siden. Lå og gråt i 3,5 time på operasjonsbordet i redsel og fortvilelse. Sjokkert over sykehuset og total mangel på forståelse for folk psyke etter mange år i helsevesenet. 

Som deg så vil man jo ikke dvele på elendigheten og prate om det hele tiden. Men iallefall en anerkjennelse at ting ikke er like enkelt som det kan se ut som. Jeg jobber fult og er utslitt. Fysisk og psykisk. Det du etterspør av forståelse får jeg rett i etterkant av en operasjon. Blir som en pust i bakken. Folk spør hvordan det går og mine foreldre ringer og kommer innom. Etter to uker er man på beina og livet går som du sier videre...for alle andre! 

Gir deg en god klem 💜 Jeg skjønner totalt hva du mener. Ta godt vare på deg selv 🌸

klem 

Anonymkode: b491b...920

For et trist svar, det er jo akkurat sånn det er - en mangel på ivaretagelse av psykisk helse på sykehuset. Jeg opplevde null forebyggende arbeid med tanke på traumer eller andre psykiske lidelser, de forstod seg ikke på annet enn akkurat det fysiske man gikk gjennom der og da. Det var ingen som spurte hvordan det gikk, og det virket som det var utenkelig at man kunne få psykiske senskader. Jeg følte meg som et forsøksdyr.

Det er godt at familien din spør hvordan det går med deg og viser interesse for det, jeg håper det gjør at du kjenner at folk bryr seg.

Det har jeg opplevd et fravær av. Hvis noen spurte, var det rett i etterkant og da med tanke på det fysiske. Ingen spurte meg hvordan jeg hadde det psykisk, det blir helt glemt. Jeg lurer på hvorfor?

Jeg håper du kan komme deg på beina, og at du kan få et bedre liv nå som du har fått pacemaker. Sender en klem tilbake!! 

Anonymkode: 88bfa...d4d

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sykepleiere kan ikke ta blodprøver så det er ikke så rart at de ikke fikk det til.

Anonymkode: e9bdd...d13

Nei, de kunne ikke det. Men sykehuset insisterte på at det var sykepleierne som skulle ta det, jeg trodde at det var sykepleierne som alltid tok det, men etter hvert forstod jeg at det eneste som nyttet var å kreve at laboratoriefolkene skulle ta prøvene. Så når jeg er på sykehus, så sier jeg alltid at jeg har vanskelige årer og at det er best om de tilkaller stikkehjelp. 

Men, som sagt, jeg visste ikke det. Og jeg var i sjokk, så jeg satt bare og gråt og klarte ikke å tenke på noe annet enn at jeg hadde det fryktelig vondt.

Anonymkode: 88bfa...d4d