Lagertha Skrevet 26. november 2018 #1 Skrevet 26. november 2018 Jeg skyver mannen min fra meg. 😔 Jeg var i en bilulykke for mange år siden. Påkjørt av trailer. Livet ble fullstendig snudd på hodet. Jeg er ufør, og sliter med sterke smerter 24/7. Når jeg tenker etter, skjønner jeg ikke at jeg har klart å leve med dette i så mange år. Hver eneste dag er en kamp. Hadde det ikke vært for barna, så hadde jeg ikke orket dette. Det har vært tøft å ikke jobbe, ikke være til nytte. Ikke orke å være med familie og venner. Orker ikke gjøre enkle ting som å vaske opp. Men samtidig gjør jeg jo helt vanlige ting som friske gjør, handler, lage mat , er med barna osv. Tror mannen glemmer at jeg er syk. Hele familien også. Jeg ser frisk ut. Og gjør vanlige ting. Men innvendig er jeg helt mørbanka. Jeg forteller dette, men for andre har det blitt så vanlig at jeg er syk. For meg er det som om jeg kom hjem fra sykehuset i går, hver dag. 😔 Føles ut som om jeg har influensa hele tiden. Jeg føler meg helt ubrukelig. Dårlig selvbilde og selvtillit. Har gått til traumepsykolog, ble "frisk" psykisk. Det som plager meg er at jeg skyver mannen min i fra meg. Akkurat som jeg " tar" han før han " tar " meg liksom. For å beskytte meg selv, så er jeg tverr og holder han på avstand. Hvorfor gjør jeg dette ? 😔 Jeg blir fort sur fordi han ikke skjønner meg. Han er en fin, stille og rolig fyr. Sier ikke stort.
Hengebukksvinet Skrevet 26. november 2018 #2 Skrevet 26. november 2018 Kjære deg❤️Så utrolig trist at du har det sånn😢Det var rett og slett vondt å lese.Du skal være stolt av «jobben» du gjør som mor og kone.Skjønner at du føler at du ikke er til nytte,men du er til nytte for mannen og barna dine og det er det viktigste😘Har ikke noen gode råd egentlig,men du kan kanskje vise mannen din innlegget du skrev her?Utover det sender jeg deg en stooor klem og de beste ønsker fremover.Måtte hverdagen din bli bedre🥰🥰🥰
Anonym bruker Skrevet 27. november 2018 #3 Skrevet 27. november 2018 18 minutter siden, Hengebukksvinet skrev: Kjære deg❤️Så utrolig trist at du har det sånn😢Det var rett og slett vondt å lese.Du skal være stolt av «jobben» du gjør som mor og kone.Skjønner at du føler at du ikke er til nytte,men du er til nytte for mannen og barna dine og det er det viktigste😘Har ikke noen gode råd egentlig,men du kan kanskje vise mannen din innlegget du skrev her?Utover det sender jeg deg en stooor klem og de beste ønsker fremover.Måtte hverdagen din bli bedre🥰🥰🥰 Hei. Og tusen takk for at du gadd å svare. ❤ Jeg føler meg så alene og føler jeg ikke har noen å snakke med for tiden. Takk for alt du skrev. 😊Jeg ble veldig rørt nå. At noen gidder ..betyr mye. Ja, jeg burde være mere tydelig og fortelle hva jeg føler. 😔 Han er jo ikke tankeleser stakkars. Bare vanskelig å være enda mer til bry.men jeg skal prøve. Takk. Nå får jeg sovet i natt. Jeg ble litt roligere nå. Takk 😊 Natta sove godt 😊 Anonymkode: 3930b...284
Anonym bruker Skrevet 27. november 2018 #4 Skrevet 27. november 2018 Når ble mannens ønsker og behov sist satt i sentrum? Gi han en dag eller en weekend der du har alliert deg med besteforeldre som barnevakt og bruker all din energi på at han skal få det fint. Det er tungt å være syk, men det er også veldig tungt å være pårørende. Anonymkode: cd067...038
Anonym bruker Skrevet 27. november 2018 #5 Skrevet 27. november 2018 Huff, klemmer til deg. Er selv ufør og vet hvor tungt det kan være. Jeg er enig med hun over, vis dette innlegget til mannen din, så kanskje dere kan få igang en samtale. Anonymkode: 985fd...535
Anonym bruker Skrevet 27. november 2018 #6 Skrevet 27. november 2018 Kan kun svare fra mitt eget ståsted. Jeg gjør det samme, og det bunner i dårlig samvittighet. Jeg er sint på situasjonen, og da er det lett å la det gå utover sine nærmeste. God klem til deg❤️ Anonymkode: 71b55...4d2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå