Å leve med PTSD

[Anonym bruker]

Dette er ikke et innlegg som handler om å få sympati. Det er et innlegg med ønske om bevisstgjøring. Det er et innlegg hvor jeg kan få ting skrevet ned, i perspektiv og sortere, og jeg ønsker deres innspill på dette. Ikke råd, for det har jeg nok av i terapi, men innspill fra de som aldri har vært i nærheten av det samme og andre som har opplevd det samme. Jeg er redd for at jeg er alene noen ganger. Mulig det blir veldig langt.

Jeg har opplevd et traume. Flere ganger over flere år. Jeg har forsøkt terapi flere ganger, men trekker meg når det begynner å bli vanskelig. Nå er jeg i gang med runde «Gud vet hva» og jeg er mer bestemt enn noen sinne på å gjennomføre. 

Jeg har en fobi. Jeg er redd for alle mennesker jeg ikke kjenner og noen jeg kjenner. De kan alle potensielt være et menneske som vil meg vondt. Jeg arresterer nesten alle mennesker. 

Jeg har en fobi til. Jeg er redd for alle situasjoner. De kan potensielt utvikle seg til å bli til skade for meg.

Jeg er redd for å gå på jobb, redd for å gå i butikken, redd for mennesker og redd for å være ute. 

Jeg har ikke sosial angst. 

Når jeg tenker tilbake på traumet mitt, så vet jeg at det ikke var min skyld at jeg opplevde det. Jeg vet at det ikke var jeg som gjorde noe galt. Likevel er ønsket om å være foruten traumet så stort at jeg hele tiden lurer på om jeg kunne gjort noe annerledes og dermed unngått å oppleve det. Jeg har en konstant indre diskusjon. Jeg Forsvaret meg og jeg forsvarer den som utsatte meg for traumet. I terapi kan terapauten min komme med argumenter jeg selv bruker. Likevel motsier jeg de. Det er altså en konstant indre kamp hele tiden hver dag. 

Jeg er fullstendig klar over at det ikke er min skyld nå. Det var jeg ikke før. Likevel tenker jeg ofte at det ville være lettere å håndtere det jeg har opplevd om det var min skyld, så jeg ønsker av og til at det var min skyld. 

I mange år trodde jeg at jeg levde fint med det jeg har opplevd. Jeg trodde jeg taklet det helt supert med unntak av noen episoder. Etter at jeg startet i terapi ser jeg at jeg aldri har levd fint med det, men at det gjennom flere år har eskalert og blitt totalt uten mening. Jeg vet ikke hvorfor en gammel dame med rullator skremmer meg, men jeg vet at hun er en potensiell fare. 

Jeg gråter ikke. Jeg er lei meg av og til. Jeg blir ikke dypt og inderlig glad i noen. Jeg har aldri vært forelsket og har aldri sagt «jeg elsker deg» til noen. Jeg elsker ikke noen. Jeg er glad i barna mine og ville ikke vært de foruten,  men det går ikke dypere enn det. Men de er menneskene jeg setter høyest i verden. De siste 10 årene har jeg ikke hatt kjæreste eller særlig kontakt med familien min. Jeg ser ikke poenget med å ha relasjoner med andre mennesker lenger. Det er bortkastet tid og tillit. De jeg har kontakt med, har jeg kontakt med kun for å styrke barnas nettverk. 

Jeg er ingen dårlig mor, men jeg er en mamma som innbiller meg at faren for at mine barn skal oppleve det samme som meg er enorm i forhold til andre. Jeg vet at faren er over og at det ikke er en trussel lenger, men jeg er redd likevel. Jeg tror varna skal gå i den «samme fellen» som meg. 

Livet mitt ble til slutt en kamp fra dag til dag. Alt var slitsomt. Stå opp, legge seg, jobbe, lage mat, se på TV, kjøre bil osv. Samtidig gjorde jeg alt for å ikke tenke. Vaske, støvsuge, vaske igjen. Lese bøker som ikke har rot i virkeligheten. Flukt fra det virkelige liv. Jeg levde i en boble. 

Nå går jeg igjen i terapi og jeg er redd. Redd for å føle, redd for å huske, redd for å bli «normal». Jeg vet ingen ting om normale reaksjonsmønstre og jeg er redd for at mine unormale reaksjoner på normale situasjoner definerer meg. Jeg vet at det ikke stemmer, men det skremmer meg likevel. 

Når jeg tenker meg om er jeg bare en redd liten drittunge. 

Jeg synes ikke synd på meg selv. Om jeg reagerer på noe som er en trigger blir jeg rasende på meg selv og ber meg skjerpe meg og ta meg sammen. Jeg viser ingen forståelse for meg selv og det jeg har opplevd. Jeg nekter å føle. 

Jeg vet at det ikke er noe av det jeg føler og tenker som henger på greip. Jeg er selvmotsigende til tusen og bør skjerpe meg eller ta meg sammen. Men jeg er også redd og sårbar av og til og da sørger jeg for å være alene. («Cryig in the rain»)

Jeg er over 40 år og har enda ikke klart å sortere ting nok til at jeg kan leve livet slik det burde være. Jeg har kommet halvveis i livet og er fortsatt redd og liten. Jeg er kommet halvveis til døden og vet ikke hvordan man skal leve. Jeg må skjerpe meg og jeg må ta meg sammen. Det er så mye jeg skal ta igjen og være med på og gjøre. Tiden renner ut og enda er det lang vei å gå. Jeg er sliten og håpefull, trøtt og mer våken jeg har vært noen gang, jeg er ung, men gammel, liten men stor. Jeg er ikke definert. Foreløpig er jeg over 40 år og en skygge av det jeg ville være. 

Hilsen en som er på vei til å ta tilbake kontrollen over eget liv

Anonymkode: 951c0...6bc

[Anonym bruker]

Å våge å føle er et stort steg. Heier på deg. 

Hvem ivaretar barna dine oppi dette?

Anonymkode: 8e2bb...acc

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Å våge å føle er et stort steg. Heier på deg. 

Hvem ivaretar barna dine oppi dette?

Anonymkode: 8e2bb...acc

De er ivaretatt av meg

Anonymkode: 951c0...6bc

[Anonym bruker]

Jeg er en likesinnet. Du beskriver veldig godt hvordan det er.

Alt er en fare. I alle år har jeg scannet rom og steder, for å finne fluktruter ved potensielle farer. Ikke naturlige farer som brann, og den naturlige klokskapen med å ta en titt på rømningsveier før man legger seg. Neida, farer som er utført av mennesker. Hvis det plutselig kommer en gærning. Og dette gjør jeg over alt. I butikken kan jeg se etter hvilke hyller jeg ville gjemt meg bak eller inni. Når jeg er på foreldremøte ser jeg om jeg kan gjemme meg under sofaen eller noe slikt. Ofte er gjemmestedene helt elendige, men det er skremmende nok at jeg går rundt med disse katastrofetankene og faktisk ser for meg hva jeg skal gjøre hvis noe farlig skjer. Da må jeg i fantasien tro at jeg slipper unna ved å stå bak en butikkhylle. Ellers blir livet umulig. 

Av og til kan jeg få en absurd tanke om at barna mine er i fare. Feks ble jeg redd for drukning på slutten av badesesongen i år. Men stort sett er jeg nok det jeg liker å kalle en laidback forelder. Jeg har oftest ikke noen særlig stor frykt for å miste de som står meg nær. Jeg tenker at døden er naturlig, vi kan da ikke bli ødelagte "bare fordi noen dør". Så jeg har det antakelig som deg, jeg klarer ikke å knytte meg helt, helt til noen. Jeg tenker nå at jeg beskytter meg selv. Jeg er livredd for tristhet og sinne (følelser), og det beste er selvsagt hvis jeg lever i den tro at jeg klarer meg uten alle. Jeg gråter aldri. Iblant kan jeg prøve å presse frem noe, men det gir seg veldig fort og det hele føltes falskt selv for meg. 

Jeg går nå i terapi. Har gått i fire år. Det siste halvåret har jeg prøvd emdr. Det er helt ufattelig slitsomt, og ganske så emosjonelt vanskelig, men det gir meg noe. Jeg blir mer bevisst mekanismene i meg. Ikke at det er særlig lett å endre dem likevel, men det må da starte med en bevissthet. 

Det var nesten litt fint å lese det du skrev. Du beskrev meg. På alt der jeg føler meg så annerledes. Likevel er det jo leit at vi er to i samme båten.

Anonymkode: 6d03e...535

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De er ivaretatt av meg

Anonymkode: 951c0...6bc

Det virker lite sunt for dem.

Anonymkode: 8e2bb...acc

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Det virker lite sunt for dem.

Anonymkode: 8e2bb...acc

De er godt ivaretatt. 

Anonymkode: 951c0...6bc

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

De er godt ivaretatt. 

Anonymkode: 951c0...6bc

Det betviler jeg sterkt hvis du er så dårligfungerende. Ikke dra dem under med deg.

Anonymkode: 8e2bb...acc

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er en likesinnet. Du beskriver veldig godt hvordan det er.

Alt er en fare. I alle år har jeg scannet rom og steder, for å finne fluktruter ved potensielle farer. Ikke naturlige farer som brann, og den naturlige klokskapen med å ta en titt på rømningsveier før man legger seg. Neida, farer som er utført av mennesker. Hvis det plutselig kommer en gærning. Og dette gjør jeg over alt. I butikken kan jeg se etter hvilke hyller jeg ville gjemt meg bak eller inni. Når jeg er på foreldremøte ser jeg om jeg kan gjemme meg under sofaen eller noe slikt. Ofte er gjemmestedene helt elendige, men det er skremmende nok at jeg går rundt med disse katastrofetankene og faktisk ser for meg hva jeg skal gjøre hvis noe farlig skjer. Da må jeg i fantasien tro at jeg slipper unna ved å stå bak en butikkhylle. Ellers blir livet umulig. 

Av og til kan jeg få en absurd tanke om at barna mine er i fare. Feks ble jeg redd for drukning på slutten av badesesongen i år. Men stort sett er jeg nok det jeg liker å kalle en laidback forelder. Jeg har oftest ikke noen særlig stor frykt for å miste de som står meg nær. Jeg tenker at døden er naturlig, vi kan da ikke bli ødelagte "bare fordi noen dør". Så jeg har det antakelig som deg, jeg klarer ikke å knytte meg helt, helt til noen. Jeg tenker nå at jeg beskytter meg selv. Jeg er livredd for tristhet og sinne (følelser), og det beste er selvsagt hvis jeg lever i den tro at jeg klarer meg uten alle. Jeg gråter aldri. Iblant kan jeg prøve å presse frem noe, men det gir seg veldig fort og det hele føltes falskt selv for meg. 

Jeg går nå i terapi. Har gått i fire år. Det siste halvåret har jeg prøvd emdr. Det er helt ufattelig slitsomt, og ganske så emosjonelt vanskelig, men det gir meg noe. Jeg blir mer bevisst mekanismene i meg. Ikke at det er særlig lett å endre dem likevel, men det må da starte med en bevissthet. 

Det var nesten litt fint å lese det du skrev. Du beskrev meg. På alt der jeg føler meg så annerledes. Likevel er det jo leit at vi er to i samme båten.

Anonymkode: 6d03e...535

Det er fint å være i den samme båten. Det betyr at om det bare er oss to tilstede, så er  alt det vi tenker og føler helt normalt. Velkommen om bord selv om jeg gleder meg til å gå av og i land

Anonymkode: 951c0...6bc

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Det betviler jeg sterkt hvis du er så dårligfungerende. Ikke dra dem under med deg.

Anonymkode: 8e2bb...acc

Ved behandling hos terapaut, så er barn under 18 år regnet som pårørende og de følges opp av den samme terapauten som pasienten. Terapauten har hatt samtaler med barna mine og konkludert med at de et godt ivaretatt.

Anonymkode: 951c0...6bc

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det betviler jeg sterkt hvis du er så dårligfungerende. Ikke dra dem under med deg.

Anonymkode: 8e2bb...acc

Jeg er mer bekymret for dine barn som har en mor som lirer av seg slike ting. 0 empati, rakke ned på andre. Det liker jeg dårlig.

Anonymkode: 31cdd...2a2

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er mer bekymret for dine barn som har en mor som lirer av seg slike ting. 0 empati, rakke ned på andre. Det liker jeg dårlig.

Anonymkode: 31cdd...2a2

Har du lest hennes selvbeskrivelse? 

Anonymkode: 8e2bb...acc

[Anonym bruker]

Kjenner meg ekstremt igjen.

Har siden jeg fylte 30 vært i konstant oppvåkning over hvor traumatisk min oppvekst var. Hadde ei omsorgsperson som mishandlet meg psykisk på det groveste i tenårene, og klarte faktisk å ta knekken på mine kognitive og følelsesmessige evner. Jeg var følsom, kreativ og smart - til dette skjedde. Har aldri følt meg som et offer, derimot. 

Jeg kastet bort 20-årene på å døyve redselen og følelsene, med det resultat at jeg ikke husker noenting av de årene (medregnet de første leveårene av mine barn). 

Nå nærmer jeg meg 40, og har tilbrakt 30-årene i depresjon og utbrenthet. Jeg kjenner veldig igjen din beskrivelse av å ikke vite hvordan man skal leve et fullverdig liv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal føle, oppleve, finne ro, glede eller mestring. Hver dag er rutine for å komme seg gjennom timene, overleve jobben og dekke alle behov til barna. Meg selv tar jeg ingen hensyn til, fordi jeg har absolutt ingen bevissthet eller viten om at jeg som menneske er verdt å ta hensyn til eller bry seg om. Jeg er ikke verdt noe for noen bortsett fra som mor til mine barn, og som livsledsager for deres far.

Innerst inne vi jo at livet ikke skulle bli sånn, ikke sant HI?  Klem

Anonymkode: da1cc...a0c

[Anonym bruker]

Jeg tror overtenking er roten til alt vondt. Du analyserer og tenker og motargumenterer og tenker enda mer.. som jo er sykdommen din. Men jeg tror ikke terapi og enda flere tanker og analysering og pirking i tankespinn hjelper. 

Det viktigste for deg er at du er klar over at tankene dine er irrasjonelle. Du må lære deg å stoppe. Stopp katastrofetanker, stopp selvgransking og selvransakelse, stopp tankespinn. Tving deg selv til å erkjenne og å gå videre. 

Alle er vi egentlig ubetydelige, alle skal vi dø, og den dagen vi dør går livet videre som aldri før. Bortsett fra at våre nærmeste må leve med sorg. Men også deres liv går videre. Du er aldeles ikke halvveis til døden, du har knapt blitt voksen. 

Aksepter traumet ditt, men bestem deg for at det ikke skal styre livet ditt mer! Bestem over tankene dine. Styr tankene dine videre. 

Dette høres kanskje lite empatisk ut, men det virker som om tankene dine har fanget deg i en stor livskrise og forvirring. Gi deg selv lov til å tenke katastrofer mellom kl 18 og 18.30, men ikke ellers. Når katastrofene kommer, stopp opp og tenk; jeg skal tenke på det senere. Ikke nå. Nå skal jeg styre tankene over på noe ubetydelig, noe hyggelig, noe som gjør meg glad. 

Og du; hvis terapi ikke hjelper kan man faktisk forsøke medisiner.

 

 

Anonymkode: 99090...beb

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har du lest hennes selvbeskrivelse? 

Anonymkode: 8e2bb...acc

Du må huske på at dette ikke er konstant. 

Anonymkode: 951c0...6bc

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror overtenking er roten til alt vondt. Du analyserer og tenker og motargumenterer og tenker enda mer.. som jo er sykdommen din. Men jeg tror ikke terapi og enda flere tanker og analysering og pirking i tankespinn hjelper. 

Det viktigste for deg er at du er klar over at tankene dine er irrasjonelle. Du må lære deg å stoppe. Stopp katastrofetanker, stopp selvgransking og selvransakelse, stopp tankespinn. Tving deg selv til å erkjenne og å gå videre. 

Alle er vi egentlig ubetydelige, alle skal vi dø, og den dagen vi dør går livet videre som aldri før. Bortsett fra at våre nærmeste må leve med sorg. Men også deres liv går videre. Du er aldeles ikke halvveis til døden, du har knapt blitt voksen. 

Aksepter traumet ditt, men bestem deg for at det ikke skal styre livet ditt mer! Bestem over tankene dine. Styr tankene dine videre. 

Dette høres kanskje lite empatisk ut, men det virker som om tankene dine har fanget deg i en stor livskrise og forvirring. Gi deg selv lov til å tenke katastrofer mellom kl 18 og 18.30, men ikke ellers. Når katastrofene kommer, stopp opp og tenk; jeg skal tenke på det senere. Ikke nå. Nå skal jeg styre tankene over på noe ubetydelig, noe hyggelig, noe som gjør meg glad. 

Og du; hvis terapi ikke hjelper kan man faktisk forsøke medisiner.

 

 

Anonymkode: 99090...beb

Det å overrekke er ikke sykdommen. Det å tenke er ikke tilstede når frykten tar over. Den primitive delen av hjernen reagerer og rasjonell tenking er det som henter meg tilbake. 

Et enkelt eksempel er om man går over et gangfelt og det kommer en bil. Da vil man instinktivt forsøke å komme seg unna å bli skadet. Man tenker ikke, man handler. Man er skremt en stund, men ser at faren er over og roer seg. De neste gangene man skal over et gangfelt vil man være ekstra påpasselig og se seg godt for. Etterhvert ebber frykten ut og frykten forsvinner mer og mer. Mulig man er litt engstelig bestandig, men det blir mindre og mindre skummelt. 

Med ptsd vil man huske fargen på bilen og være redd for alle blå biler, så blå og røde og så alle biler. Alle kan kjøre deg ned. Og det kan motorsykler og lastebiler og sykler. Dessuten kan noen gå deg bed om du kommer for nær de på gaten og de som står stille vil kunne ønske å løpe deg ned med vilje. Instinktene, den primitive delen av hjernen, jobber mer enn den rasjonelle tankegangen. Men så henter man seg litt inn og sier til seg selv at det ikke er farlig, det er ikke noen som er ite etter å skade deg og det går fint. Men så fort man ser en blå bil, så er det samme runde en gang til. 

Altså er ikke ptsd å overtenke, men å ikke klare å tenke når frykten melder seg - det motsatte av hva folk flest tror. 

Anonymkode: 951c0...6bc

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror overtenking er roten til alt vondt. Du analyserer og tenker og motargumenterer og tenker enda mer.. som jo er sykdommen din. Men jeg tror ikke terapi og enda flere tanker og analysering og pirking i tankespinn hjelper. 

Det viktigste for deg er at du er klar over at tankene dine er irrasjonelle. Du må lære deg å stoppe. Stopp katastrofetanker, stopp selvgransking og selvransakelse, stopp tankespinn. Tving deg selv til å erkjenne og å gå videre. 

Alle er vi egentlig ubetydelige, alle skal vi dø, og den dagen vi dør går livet videre som aldri før. Bortsett fra at våre nærmeste må leve med sorg. Men også deres liv går videre. Du er aldeles ikke halvveis til døden, du har knapt blitt voksen. 

Aksepter traumet ditt, men bestem deg for at det ikke skal styre livet ditt mer! Bestem over tankene dine. Styr tankene dine videre. 

Dette høres kanskje lite empatisk ut, men det virker som om tankene dine har fanget deg i en stor livskrise og forvirring. Gi deg selv lov til å tenke katastrofer mellom kl 18 og 18.30, men ikke ellers. Når katastrofene kommer, stopp opp og tenk; jeg skal tenke på det senere. Ikke nå. Nå skal jeg styre tankene over på noe ubetydelig, noe hyggelig, noe som gjør meg glad. 

Og du; hvis terapi ikke hjelper kan man faktisk forsøke medisiner.

 

 

Anonymkode: 99090...beb

Ukvalifiserte forsøk på kognitiv fjernterapi via BIM er nok det rette her...

Anonymkode: 6f009...c58