Hadde du flyttet eller blitt værende i det trygge?

[Anonym bruker]

Se for deg dette;

Du bor i ei bygd med 250 innbyggere (hovedsakelig eldre). Det er trygt og billig å bo her, og du har et flott hus med utsikt. Kort vei til fast jobb, alt er kjent og lettvint. Barna dine har noen venner, men er en del alene, da det ikke er mange barn i hver klasse. De har fritidsaktiviteter å gå på, som de liker. 

Du har ingen venner, fordi en stygg skilsmisse har medført at venner snudde deg ryggen. Du ønsker egentlig ikke å ha sånne venner som ikke er støttende i tunge tider, så du lever med det, men det er ekstremt sårt å hele tiden se på alt de gjør sammen uten deg. Toget har gått for disse vennskapene. Du vil gjerne ha et større nettverk og gode venninner, men du skyr sosiale møteplasser i nærmiljøet som treningssenter og strikkekaféer, fordi du vet du der vil møte blikk og kalde skuldre. Det finnes forøvrig ikke flere enn disse eks-vennene på din alder i bygda. Sammenkomster på skole og ellers er tunge være med på, du opplever nedtur hver gang. 

Hva gjør man? Flytter? Holder ut for barnas skyld? Er det noen vits å flytte, når man nærmer seg 40 - vil livet bli noe bedre et annet sted, vil man finne gleden i livet et annet sted? Vil man finne venner? Hva ville du gjort? (barnefar er grei, altså, han bor et annet sted og ville godtatt flytting innenfor rimelig avstand). Jeg er rådvill og vet ikke veien videre i livet! Hva ville du ha gjort?

Anonymkode: d158b...485

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Se for deg dette;

Du bor i ei bygd med 250 innbyggere (hovedsakelig eldre). Det er trygt og billig å bo her, og du har et flott hus med utsikt. Kort vei til fast jobb, alt er kjent og lettvint. Barna dine har noen venner, men er en del alene, da det ikke er mange barn i hver klasse. De har fritidsaktiviteter å gå på, som de liker. 

Du har ingen venner, fordi en stygg skilsmisse har medført at venner snudde deg ryggen. Du ønsker egentlig ikke å ha sånne venner som ikke er støttende i tunge tider, så du lever med det, men det er ekstremt sårt å hele tiden se på alt de gjør sammen uten deg. Toget har gått for disse vennskapene. Du vil gjerne ha et større nettverk og gode venninner, men du skyr sosiale møteplasser i nærmiljøet som treningssenter og strikkekaféer, fordi du vet du der vil møte blikk og kalde skuldre. Det finnes forøvrig ikke flere enn disse eks-vennene på din alder i bygda. Sammenkomster på skole og ellers er tunge være med på, du opplever nedtur hver gang. 

Hva gjør man? Flytter? Holder ut for barnas skyld? Er det noen vits å flytte, når man nærmer seg 40 - vil livet bli noe bedre et annet sted, vil man finne gleden i livet et annet sted? Vil man finne venner? Hva ville du gjort? (barnefar er grei, altså, han bor et annet sted og ville godtatt flytting innenfor rimelig avstand). Jeg er rådvill og vet ikke veien videre i livet! Hva ville du ha gjort?

Anonymkode: d158b...485

Hadde flyttet.

Klem til deg.

Anonymkode: 9ef93...272

[Anonym bruker]

Flyttet uten tvil! 

Håper du finner ut av det, høres veldig tungt ut som du har det. Ungene er tilpasningsdyktig og vil fort få nye venner, du vil også få det bedre med en ny start høres det ut som. 

Anonymkode: bad1c...d1c

[Anonym bruker]

Helt klart flyttet! Du vil uten tvil få det bedre et annet sted. Håper det ordner seg 😊

Anonymkode: 84955...798

[Anonym bruker]

Ville også flyttet👍🏻😊

Anonymkode: 93ba8...a95

[Anonym bruker]

Hadde flyttet og fått et nytt liv et annet sted.

Anonymkode: a0723...d0f

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal bli og forsøke å ordne forholdet til dine gamle venner. Det er ikke så enkelt å etablere nye vennskap på et helt nytt sted. Viktigere er det likevel at begge foreldrene fortsetter å bo slik at barna kan ha god kontakt med dem uten reisevei. Jeg synes du og får bør gjøre så godt dere kan for å bli boende i samme skolekrets.

Anonymkode: e00e6...ddc

[Anonym bruker]

Kommer an på alderen til ungene. Begynner de å bli store (7. kl og oppover) hadde jeg holdt ut til de starter på videregående, er de fortsatt i småskolen ville jeg flyttet.

Jeg flyttet med en 6. klassing og en 2. klassing i vår. Yngste tok det faktisk hardes, hun savner den gamle skolen selv om hun liker den nye også. Det er nok mye personligheten, hun spør fortsatt om ikke faren og jeg kan bli sammen igjen selv om hun bare var to da vi gikk fra hverandre og ikke husker at vi bodde sammen. Vi flyttet ikke så langt, og nærmere faren, de kan enkelt besøke gamle venner.

Er det et alternativ å flytte nærmere far, eller mente du bare at han bor et annet sted i kommunen? 

Anonymkode: 76992...83e

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du skal bli og forsøke å ordne forholdet til dine gamle venner. Det er ikke så enkelt å etablere nye vennskap på et helt nytt sted. Viktigere er det likevel at begge foreldrene fortsetter å bo slik at barna kan ha god kontakt med dem uten reisevei. Jeg synes du og får bør gjøre så godt dere kan for å bli boende i samme skolekrets.

Anonymkode: e00e6...ddc

Takk for synspunkt.

Men sett at dette ikke er mulig? Mye fordi jeg ikke ønsker å ha slike mennesker rundt meg. Dette er ei gruppe kvinner som lot meg sitte alene gjennom det tyngste året av mitt liv. De ledes av spesielt ei sterk personlighet, ei som aldri har likt meg og brukte skilsmissen min til å stille meg i et dårlig lys, og miljøet er såpass lite og konsentrert at de andre er livredde for å gå imot denne personen. Jeg vet ikke om jeg kommer til å beholde respekten for meg selv, om jeg forsøker å være venner med disse menneskene igjen.... mennesker som ikke kunne være venner i dårlige tider.

Jeg forstår at det er kjempevanskelig å skaffe venner i voksen alder. Så det er derfor jeg lurer sånn på om jeg bare burde bli der vi er, der alt tross alt er trygt. Jeg hsr ingen venner, men det meste annet er jo... greit. Deprimerende i hverdagen, men vi reiser bort til venner/familie i alle ferier, så vi får jo et avbrekk. Eller er det håp for noe bedre et annet sted? 

HI

Anonymkode: d158b...485

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Kommer an på alderen til ungene. Begynner de å bli store (7. kl og oppover) hadde jeg holdt ut til de starter på videregående, er de fortsatt i småskolen ville jeg flyttet.

Jeg flyttet med en 6. klassing og en 2. klassing i vår. Yngste tok det faktisk hardes, hun savner den gamle skolen selv om hun liker den nye også. Det er nok mye personligheten, hun spør fortsatt om ikke faren og jeg kan bli sammen igjen selv om hun bare var to da vi gikk fra hverandre og ikke husker at vi bodde sammen. Vi flyttet ikke så langt, og nærmere faren, de kan enkelt besøke gamle venner.

Er det et alternativ å flytte nærmere far, eller mente du bare at han bor et annet sted i kommunen? 

Anonymkode: 76992...83e

Tenker å evt. flytte slik at eldste starter på samme ungdomsskole som han uansett ville startet på. Yngste må bytte skole (småskole ja).

Som sagt, far og jeg har et godt samarbeid, og retningen vi flytter vil bli nærmere ham uansett (jeg bor ganske i utkanten av kommunen). 

Det jeg er mest redd for, er å bare skape mer stress og usikkerhet ved å flytte, mulig må jeg finne ny jobb også. Og ikke finne nye venner, og sitte på en ny plass i samme ensomhet! Jeg er så himla usikker!

HI

 

Anonymkode: d158b...485

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt boende, men det er fordi jeg er helt inkompetent når det gjelder å skaffe seg venner. Jeg hadde garantert ikke greid å få et nytt nettverk et annet sted. Hvis du er litt utadvendt og tror du kan få venner et annet sted så kan du vurdere det.

Anonymkode: 3a40c...64c

[Anonym bruker]

Du sier det er trygt der du bor, men hvor trygt er det når du tydeligvis vantrives såpass mye som du gjør

Anonymkode: 2eb45...526

[Anonym bruker]

Men du har ikke venner der du bor nå? I tillegg blir du sett stygt på og holdt utenfor?

Da tenker jeg at du ikke har så mye å tape på å satse med blanke ark et annet sted. Du har bare dette livet, ta tak og få en bedre hverdag. 

Anonymkode: 8d1a5...c44

[Nyttårs barn]

Flytt HI, du har ingenting å tape. Selv om du ikke får nettverk med en gang så vil du slippe å bli minnet på det som har skjedd på samme måten.

[Yellow Brick Road]

Selvfølgelig kan livet bli bedre et annet sted. Selvfølgelig går det an å etablere seg en annen plass og få et godt liv selv om man er over 40 når man flytter. Men det krever kanskje litt mer innsats enn tidligere, og du må være forberedt på at vennskap i voksen alder ikke alltid kan sammenlignes med "ungdomsvennene". Bestevenn-greia blir for eksempel mindre framtredende, og det skal mer til enn å pynte seg, drikke seg halvdritings og gå på byen for å få venner. For å sette det på spissen. Og ungene blir større, noe som også kan gjøre det litt vanskeligere å få nye venner fordi barnas venners foreldre ikke automatisk følger med på kjøpet.

Men, det finnes andre måter.  Still opp for ungene i skolesituasjon, møt opp når noe arrangeres, tilby deg å hjelpe til, vær synlig og hyggelig, og plutselig blir du kjent med noen. Kanskje blir dere ikke "omgangsvenner" med en gang (eller aldri), men det er likevel hyggelig å møtes i disse sammenhengene og kanskje bygges nye vennskap opp, sakte, men sikkert. Andre muligheter er å finne noe å være interessert i, enten det er Røde Kors, håndballlaget, en gå-tur-gruppe man finner på Facebook, hobbier ungene er med på eller en hobby du selv har eller vil ha, treffer du noen hyggelige folk så fake-it-til-you-make-it. Ikke ved å være falsk, selvfølgelig, men bli med selv om det ikke er det du i utgangspunktet synes høres mest spennende ut. Bli med på jobbarrangement uansett om du synes det er kjempegøy eller ikke. 

Vil du så får du det til! Jeg hadde flyttet om jeg var deg.